En russisk historie

Landsbyen Mesker Jurt ligger i hjertet av Tsjetsjenia. Brune åkre og grønne sletter strekker seg nordover mot elven Terek og den eurasiske steppen. I den andre enden av landsbyen løfter skogkledde åsrygger seg sørover mot foten av det veldige Kaukasus, som vanligvis er skjult i disen. Kun på klare høstdager trer fjellene frem. Massivet ligner et slott med svimlende festningsmurer; snødekte spir rager nesten 5000 meter over havet.

Murhusene står i inngjerdete hager, adskilt av brede grusveier. Barn spiller fotball på støvete baner, mens gamle menn døser i skyggen av frukttrærne. Om kvelden er lyset fra hovedstaden Groznyj synlig på østhimmelen. Storbyen ligger bare en halvtimes kjøring unna. På kirkegården utenfor den gamle landsbyen står lanser plantet ved flere av gravene. De er til minne om mennene som falt i Gazavat, krigene mot Russland.

Tsjetsjensk historie er sjeldent fredelig lenge av gangen.

Ali ble født i Kasakhstan, men vokste opp i Mesker Jurt, forfedrenes landsby. På seksti- og syttitallet fremsto landsbyen som det fredeligste stedet i verden, men tsjetsjensk historie er sjeldent fredelig lenge av gangen.

Tsjetsjenerne er et av flere folkeslag med uklar opprinnelse som holder til i Kaukasus. Persiske, greske, romerske, arabiske og tyrkiske riker har slåss om herredømmet over fjellene i tusenvis av år, men fremdeles finnes over 30 forskjellige språk i dalene og landsbyene, mange av dem finnes kun i denne regionen i Europa.

Etter å ha beseiret Karl XII og Sverige i Den store nordiske krig, vendte Tsar Peter den store oppmerksomheten sørover. Russland er det siste imperiet som har forsøkt å kolonisere Kaukasus. Den tre hundre år lange historien er blodig. På attenhundretallet ble befolkningen kraftig redusert under nesten førti års sammenhengende krig.

Også etter bolsjevik-revolusjonen i 1917 fortsatte urolighetene i Tsjetsjenia. I februar 1944, mens Den annen verdenskrig gikk mot slutten, besluttet Josef Stalin å deportere hele den tsjetsjenske befolkningen til Sentral-Asia, angivelig som straff fordi tsjetsjenerne skulle ha støttet tyskerne. Mellom fjerdeparten og halvparten av tsjetsjenerne omkom i deportasjonen.

Ali var skoleflink og utdannet seg til bygningsingeniør.

Etter at Stalin var død og Khrusjtsov kom til makten i 1957, vendte de fleste tsjetsjenerne tilbake. En av dem som kom «tilbake», var altså en liten gutt som het Ali. Ali var skoleflink og utdannet seg til bygningsingeniør. Han giftet seg første gang mens han var i begynnelsen av tjueårene og fikk en sønn i 1981. Gutten fikk navnet Umar. Etter at ekteskapet tok slutt, bosatte Ali seg i Groznyj. Umar ble igjen hos moren i Mesker Jurt.

Sovjetunionen begynte å knake i sammenføyningene mot slutten av åttitallet, men Ali hadde jobb og klarte seg bra. Folk flyttet til Groznyj fra landsbygden, og det var nok av hus å bygge. Han giftet seg på nytt med en sykepleier, og paret fikk tre barn i løpet av nittitallet. I 1991 kollapset Sovjetunionen, og 15 nye land så dagens lys, inkludert Russland, den største av de tidligere sovjetrepublikkene.

Anslagsvis 80 000 mennesker omkom i krigen.

Også innenfor Russland var det områder som ønsket selvstendighet. Kanskje bidro minnene fra deportasjonen til Tsjetsjenias hardnakkete krav om løsrivelse; Russland nektet likevel å anerkjenne Tsjetsjenia som eget land. Etter en politisk prosess som ikke førte frem, invaderte russiske styrker republikken, som ikke er stort større enn et norsk fylke, i desember 1994. Anslagsvis 80 000 mennesker omkom i krigen, nesten ti prosent av befolkningen, de fleste i artilleri- og flyangrep som ikke skilte mellom sivile og stridende.

Mesker Jurt ble også bombet. Umar gjetet kuene ute på jordene da flyene kom. Da angrepet var slutt, løp 13-åringen hjem. I ruinene av huset fant han levningene av moren. Umar ville hevne seg, men de tsjetsjenske separatistene sa at han var for liten til å slåss og sendte ham hjem til slektningene. Krigen tok slutt med en fredsavtale i august 1996; bare tre år senere invaderte Russland igjen. En av dem som grep til våpen mot russerne var Umar, som nå var blitt 18 år gammel.

Konflikten skulle «tsjetsjeniseres».

Selv om russerne vant frem på slagmarken, fortsatte den væpnete motstanden. Tsjetsjensk gerilja skjulte seg i fjellene og angrep om nettene. Umar fortsatte kampen i skogen utenfor Mesker Jurt, og ble etter hvert en fryktet kommandant. Da det ble kjent at sønnen slåss mot russerne, måtte Ali og familien flykte. Etter at Umars mor ble drept, hadde Ali og sønnen hatt mye kontakt. Familien var redd for represalier, og prøvde å bosette seg forskjellige steder i Russland. Men det var vanskelig for tsjetsjenere å bli registrert og få rettigheter utenfor Tsjetsjenia.

Da de hørte at Umar var arrestert, dro familien tilbake til Groznyj. Etter å ha kjempet noen år uten å få has på opprøret, la Russland om strategien. Fra 2003 av forsøkte president Vladimir Putin å bygge opp en lojal, tsjetsjensk administrasjon. Konflikten skulle «tsjetsjeniseres». Den unge kommandanten Ramzan Kadyrov ble Putins mann og etter hvert Tsjetsjenias ubestridte overhode. Det var hans styrker som fanget Umar og to andre geriljakrigere i et bakhold da de reiste til en landsby for å skaffe seg mat.

Umar ble bragt til et av Ramzan Kadyrovs hemmelige fengsler, og avhørt under tortur i flere uker. Ifølge vitnemålet han senere avga til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, ble flere av Kadyrovs fiender mishandlet til døde i dette fengselet. De to andre geriljasoldatene ble drept, og Umar ble torturert med strøm av Kadyrov personlig. «Den er helt ny, og nå skal jeg prøve den på deg,» sa Kadyrov og viste frem en maskin med håndtak på. Elektrotortur ble anvendt som forhørsteknikk av KGB, og er ekstremt smertefullt. Umar fikk tråder festet til øre og lillefinger. Kadyrov sveivet på håndtaket og sjokkene tok raskeste vei gjennom Umars nerver og muskler.

Noen uker senere ble faren arrestert på byggeplassen.

Umar trodde han skulle bli drept, men fengselsoppholdet endte i stedet med at han ble vervet til Kadyrovs sikkerhetsstyrker som soldat. Gitt omstendighetene, var det et tilbud han ikke kunne si nei til. Da Ali etter hvert fant ut hvor sønnen var, oppsøkte han ham og ba ham om å reise fra Russland. «Da vil de ta deg i stedet,» sa Umar. Men Ali ga seg ikke. Han fortsatte å insistere, og til slutt grep Umar sjansen. Høsten 2004 flyktet han, og slo seg ned i Østerrike. Flukten gikk via Polen og menneskesmuglerne ble delvis betalt av faren.

Konsekvensen ble akkurat slik Umar hadde forutsett. Noen uker senere ble faren arrestert på byggeplassen der han jobbet.

Også han havnet i et av Kadyrovs hemmelige fengsler, også han ble vitne til hvordan den unge kommandanten torturerte folk og at andre fanger ble drept. Også Ali ble torturert med strøm; de ville vite hvor Umar var. Ali fortalte meg senere at det var som å få «leddene i kroppen revet fra hverandre». Fangene fikk lite mat og sjelden mulighet til å vaske seg. Først et år senere ble Ali sluppet fri.

Endelig trygge, tenkte jeg.

Jeg traff Ali i Groznyj rett etter løslatelsen i oktober 2005, en liten og tett mann med gråstenk i håret. Det var et underjordisk drag i de mørke øynene hans som minnet meg om blikket til krigsveteraner og folk som har vært mishandlet. «Jeg har et eneste ønske,» sa han. «Å få rettferdighet på lovlig måte. Får jeg ikke det, må jeg finne andre måter.» Ali ville klage Russland inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg, men det turte han ikke gjøre så lenge han befant seg i Russland.

Min rolle ble å hjelpe ham til Europa. Helsingforskomiteen (menneskerettighets-organisasjonen jeg arbeider for) søkte UDI om å få ham og familien overført til Norge på flyktningekvoten, og Ali, kona og de tre barna kom til Norge sommeren 2006. De ble bosatt i Stryn. Endelig trygge, tenkte jeg. Slik kan vi hjelpe folk som ønsker rettferdighet.

Da Umar og Ali klaget sakene sine inn for EMD, så vi på det som den kanskje viktigste menneskerettighetssaken i Europa: saken deres belyste hvordan Russland hadde etablert et terrorvelde i Tsjetsjenia, der tortur, forsvinninger, utenomrettslige henrettelser og kidnapping foregikk systematisk og i stor skala under ledelse av mannen som fremdeles er Tsjetsjenias suverene leder, Ramzan Kadyrov.

Han fortalte at han ble forfulgt på gaten.

Mange fortalte om terrorveldet i det skjulte, få turte å stå frem. Det var bare en annen tidligere fange jeg kjente som våget å fremføre direkte anklager mot Ramzan Kadyrov offentlig. Jeg intervjuet ham sammen med Tsjetsjenias fremste menneskerettighetsaktivist, Natalia Estemirova, høsten 2007. Noen måneder senere ble mannen anholdt av uniformerte menn. Ingen vet hva som skjedde med ham senere. Estemirova ble senere kidnappet og drept av ukjente gjerningsmenn sommeren 2009.

Selv om Umar var i Østerrike, og hadde fått med seg familien, var det vanskelig for ham å starte et vanlig liv. Han fortalte at han ble forfulgt på gaten, og oppringt og truet av folk som sa at han var en tyv og forræder. En tsjetsjensk mann tok kontakt med politiet, og sa at Umars navn befant seg på dødslisten til Kadyrov. Umar ba om beskyttelse, men politiet avslo å hjelpe ham.

13. januar 2009 dro Umar ut av leiligheten utenfor Wien for å handle yoghurt. På vei hjem til den gravide kona og de tre små barna, ventet tre menn på ham. Den ene slo etter ham med en pistol. Umar kastet posen med yoghurt på dem og løp. De tre mennene styrtet etter og en av dem avfyrte flere skudd. Han må ha vært en god pistolskytter. Umar ble truffet i armen, beinet og magen og døde av skadene kort tid etter.

Østerriksk politi klarte å spore opp to av de tre mennene, samt en fjerde som deltok i planleggingen. Under etterforskningen kom det frem at drapsmennene hadde forbindelser til Kadyrov, og de tre ble dømt for å ha utført forbrytelsen «på vegne av en fremmed makt», det vil si Russland. Under rettssaken satt Ali lengst fremme i rettssalen, helt alene. I bakgrunnen satt en mann i vinrød genser med armene i kors. Det var Kadyrovs representant i Østerrike. Øyensynlig ville ingen åpent støtte Ali så lenge representanten så på.

Det foregår spionasje mot tsjetsjenske flyktninger i Europa.

Etter at sønnen døde, og flere andre motstandere av Kadyrov var likvidert, ba Ali norsk politi om beskyttelse. Han fikk tilbud om voldsalarm, noe han – og vi – ikke syntes var tilstrekkelig. Siden det ikke virket som om norsk politi kunne bistå ham, ba vi om hjelp fra den amerikanske ambassaden. Telegrammene ambassaden sendte hjem til Washington, ble kjent i wikileaks-lekkasjen. Amerikanerne var svært kritiske til norske myndigheters evne til å beskytte et vitne i en internasjonal menneskerettighetssak. Det er velkjent at det foregår spionasje mot tsjetsjenske flyktninger i Europa, likevel har norsk politi ved et tilfelle samarbeidet med en mann med bånd til gruppen som drepte Umar.

Ali tilbrakte en tid i USA, men kom etter hvert tilbake til Norge. Han har flyttet fra Stryn til Østlandet, og etter hvert ordnet seg ny jobb. Datteren hans insisterte på fortsatt undervisning i nynorsk på den nye skolen, som den eneste av ungdomsskoleelevene i byen. «Eg likar nynorsk veldig godt,» sa hun. Verken medelever eller lærere var enige, men jenta tvang viljen sin gjennom. Det er ikke feil å si at stahet preger denne tsjetsjenske familien.

Klagene Ali og sønnen sendte inn til Strasbourg i 2007 er ennå ikke behandlet av EMD, blant annet fordi advokaten deres glemte en tidsfrist. Kadyrov er fortsatt Tsjetsjenias sterke mann, bildene av ham og faren hans henger i alle tsjetsjenske landsbyer. Mannen som angivelig avfyrte skuddene som drepte Umar er tilbake på jobb som sikkerhetsoffiser i Tsjetsjenia. Han ble forfremmet etter drapet.

Det virker ikke som rettferdigheten har særlig gode kår for tiden, i alle fall ikke i Russland. Likevel, eller nettopp derfor, betyr den mye. «Jeg ville ha rettferdighet da vi traff hverandre for ti år siden,» sier Ali. «Jeg håper fremdeles.»

(Dette er Aage Borchgrevink og Agnete Bruns bidrag i boka FLUKT, gjengitt med tillatelse fra forfatter, fotograf og forlaget Spartacus.)