Er vi besatt av barna våre?

BOKUTDRAG: Mannen i telefonen hadde ett siste spørsmål: «Ville dere som foreldre valgt den samme barnehagen i dag?» Jeg så på mobilskjermen. Samtalen hadde vart i 15 minutter.

Noen dager i forveien hadde styreren i barnehagen spurt om det var greit at et foreldrepar ringte meg for en «referansesjekk». Jeg måpte da jeg leste meldingen. Referansesjekk? Av en barnehage? Var det vanlig? For oss hadde den lille barnehagen med åtte barn og kun fast ansatte blitt som en utvidet familie i Oslo-hverdagen. De hadde ingen app som varslet i sanntid om når sønnen vår sovnet eller bæsjet. Jeg likte at det var sånn, og takket ja til samtalen av ren nysgjerrighet.

Et kvarter ut i telefonsamtalen følte jeg imidlertid at jeg satt i et jobbintervju på vegne av barnehagen. Mannen ville vite hvordan kommunikasjonen fungerte uten apper som Visma eller MyKid. Han lurte på om det var varmt nok inne på vinteren, om barna fikk «ren mat» og om det var «problemer med språket», siden noen ansatte ikke var etnisk norske. Jeg svarte så ærlig jeg kunne: «Hvis dere vil ha et barn som er mye ute, og en barnehage der det alltid finnes et ledig voksenfang, er dette riktig sted.»

 

Snikende følelse av kulturell endring

Etter samtalen satt jeg igjen med en snikende følelse av at dette var et symptom på en kulturell endring: en økende overinvestering i egne barn. En slik foreldreinvolvering preget også dagene i barnehagen. Styreren fortalte om foreldre som krevde at hun kjøpte seg en ny telefon for at det skulle tas finere bilder av barna. Etter at barnehagen hadde vært på tur, sendte hun ut en fellesbeskjed fordi et av barna hadde hatt på seg en GPS-sender. «Barna trenger ikke geotag. Dere må stole på at vi passer på dem», skrev hun.

Styreren opplevde også at foreldre som hadde meldt fri på inneklemte dager, likevel dukket opp fordi «barnet ville i barnehagen likevel». Hun prøvde å forklare at det ikke gikk på grunn av planlagt nedjustert bemanning. Da responderte forelderen med at de måtte få tak i nok folk, siden de hadde betalt for full barnehageplass.

Å oppdra barn har blitt et ambisiøst livsprosjekt der barnet ses som en investering som med tiden skal gi avkastning.

Lignende erfaringer går igjen over hele landet. I en undersøkelse har halvparten av barnehageansatte svart at de har vært i konflikt med foreldre. Uenighetene bunner som regel i at mødre og fedre kun har fokus på sitt barn. De ansatte savner forståelse for at hvert enkelt barn er en del av en gruppe og mener dagens foreldre har urealistiske forventninger til hva det offentlige skal bidra med, som for eksempel pottetrening.

Individfokuset opphører ikke når barna slutter med bleier. Rektorer melder om foreldre som går så hardt inn i konflikter på vegne av egne barn at de mister blikket for klassen som helhet. Ved Universitetet i Agder har foreldre til og med dukket opp til studieveiledning for å diskutere barnas karakterer. Hvorfor klarer vi ikke å gi slipp? Hvordan ble foreldrerollen et prosjekt som krever mikrostyring fra du har en positiv graviditetstest i hånden til du har en 25-åring som skriver mastergrad?

Psykologene kaller det intensivt foreldreskap. Å oppdra barn har blitt et ambisiøst livsprosjekt der barnet ses som en investering som med tiden skal gi avkastning. Foreldre føler seg personlig ansvarlige for barnas suksess og stoler mer på ekspertråd enn på intuisjon. Det krever mer tid, energi og penger enn oppdragelsen gjorde for tidligere generasjoner.

 

Mange kjente «morsskam»

Begrepet vokste frem i 1980- og 90-årene i USA, som en reaksjon på en utrygg verden, som var preget av kald krig og en voksende nyliberal tankegang. I 1996 utga den amerikanske sosiologen Sharon Hays boken The Cultural Contradictions of Motherhood, hvor hun introduserte begrepet «intensive mothering». Dette idealet kom ikke fra en idé om streng disiplin og prestasjonspress, men om en altoppslukende form for omsorg: Mor skulle være emosjonelt tilgjengelig, oppdatert på eksperters råd om oppdragelse, selvoppofrende og svært involvert i barnets utvikling.

Hays mente at idealet vokste frem parallelt med at amerikanske mødre for alvor inntok arbeidslivet. På jobb skulle kvinner være effektive i henhold til den nevnte nyliberalismen. Hjemme skulle de være uselviske og skape en oase, skjermet fra markedets logikk. Kvinnene ville vise at de fremdeles var gode mødre, selv om de jobbet fulltid, så på fritiden ble barna deres viktigste prosjekt. Resultatet ble at mange gikk rundt med en konstant følelse av utilstrekkelighet og «morsskam».

Vi får færre barn for å maksimere kvaliteten på de få vi har.

Omtrent 20 år senere mente antropologen David Lancy at trenden hadde eskalert, og at det intensive foreldreskapet rammet både mødre og fedre. I boken The Anthropology of Childhood skriver han om hvordan barns status på få tiår har endret seg fra å være en praktisk ressurs til å bli et altomfattende prosjekt. Ifølge Lancy er WEIRD-parents (Western, Educated, Industrialized, Rich, Democratic) besatt av barna sine – de er helikopterforeldre som svever over dem for å eliminere all risiko. Lancy mener at denne enorme emosjonelle investeringen er en viktig årsak til at fødselstallene stuper i den industrialiserte verden: Vi får færre barn for å maksimere kvaliteten på de få vi har.

Fenomenet startet altså blant mødre i den amerikanske middelklassen, men har nå nådd Skandinavia og Norge. I 1980-årene levde norske barn og foreldre ganske atskilte liv. Foreldre og barn holdt på med sitt, hver for seg. Fortrolige samtaler på tvers av generasjonene var sjeldne. I 2010-årene ble felles aktiviteter (ofte valgt av barna) og høy emosjonell åpenhet normalen. Måten vi er sammen med barna våre på, har endret seg markant på få generasjoner. I motsetning til i USA viser svensk forskning at det intensive foreldreskapet står sterkest hos foreldre med lav utdanning som er født utenfor Sverige.

Kvinner involverer seg også mer enn menn. For mange fungerer det intensive foreldreskapet som en strategi for å sikre barnas fremtid i en verden som blir stadig mer uforutsigbar. Noen fagpersoner kaller det også for angstdrevet omsorg: Foreldre tar i stadig større grad beslutninger basert på en frykt for fremtiden.

 

En trussel mot folkehelsen?

Prisen vi betaler, er høy. En rekke studier har knyttet det moderne foreldreskapsidealet til stress, angst og utbrenthet hos mødre. Noen mener til og med at denne oppdragerstilen er en trussel mot folkehelsen. Motsatt rapporterer svenske fedre som er svært involvert i barna sine, om mer velvære. Forskere tror det kan skyldes at fedre oftere velger å ta del i de lystbetonte sidene av det tette engasjementet, slik som lek og morsomme familieaktiviteter. Kvinner tar i større grad på seg de tyngste oppgavene: ansvaret for barnets fysiske og psykiske utvikling, helse, kosthold og følelser.

Det er mer å vite, mer å bekymre seg for og mer å mislykkes med.

Kanskje handler det om at kvinner har båret tunge omsorgsoppgaver til alle tider, og at det blir enda tydeligere når omsorgen for barna våre er blitt profesjonalisert. Sagt på en annen måte: Vi skal ikke bare mate, trøste, kle på, vaske, bære og legge. Vi skal også holde oss oppdatert på hva forskningen sier om søvn, tilknytning, skjerm, kosthold, solkrem, plast, emosjonsregulering, selvfølelse og språkutvikling. Det er mer å vite, mer å bekymre seg for og mer å mislykkes med.

Jeg merket det selv. Det var jeg som satte meg inn i all skremselspropaganda. Hvilken barnegrøt som var «farlig», barnestyrt mattilvenning, solkremer som burde unngås og sprøytemidler i rosiner. Det var min Instagram-algoritme som krevde at plastbokser skulle byttes med glassbeholdere.

 

 

«Gi litt mer faen»

Det intensive morsidealet er riktignok ikke skapt av sosiale medier. Bøker om foreldrerollen og uttalelser fra diverse eksperter har i årevis næret den samme uroen. Men de nye plattformene har gjort at idealet er med oss døgnet rundt. Algoritmen tjener på at vi vil det beste for barna våre, og vi har sjelden anledning til å logge helt av.

Kanskje er det derfor ekspertene i familielivspalter nå ber utslitte småbarnsforeldre om å «gi litt mer faen», og minner oss på at det beste for barna er å ha en passe god forelder.

Begrepet går tilbake til barnelegen og psykoanalytikeren Donald Winnicott, som mente at barn ikke trenger perfekte foreldre, men foreldre som er stabile nok og i stand til å si unnskyld når de trår feil. Ting tyder også på at en slik holdning til foreldreskapet er til det beste – i alle fall for mødre: Kvinner som i mindre grad følger idealet om det altoppslukende foreldreskapet, rapporterer i alle fall om høyere livskvalitet.

 

Konsekvens av kunnskap

For meg stakk den verste bekymringen dypere enn diskusjoner om solkrem og sprøytemidler. Bak de hverdagslige rådene bar jeg på en bekymring for at verden rett og slett ikke var et trygt sted for sønnen min. Noen år før jeg fikk barn, hadde jeg skrevet bok om min egen far og overgrepene han ble utsatt for i sin barndom.

 Å dykke ned i hans historie, forstå hvor utbredt overgrep mot barn faktisk er, og hvordan de preger generasjonene som følger, endret meg og min forståelse av verden. Mens andre småbarnsforeldre uten problemer leverte barna sine til barnepass på treningssenteret, måtte jeg spørre i resepsjonen om de ansatte hadde vist politiattest. Hvis ikke ble det umulig for meg å trene. Der andre så førti minutter med etterlengtet egentid, så jeg en potensiell risiko.

Kanskje fungerer det overdrevne engasjementet som en slags overlevelsesstrategi?

Intensivt foreldreskap handler ikke bare om overnevrotiske foreldre eller perfeksjonisme. Det kan også oppstå som en direkte konsekvens av tilgang til kunnskap. Dagens foreldre vet mye mer om alt som kan skade et barn. Kanskje fungerer det overdrevne engasjementet som en slags overlevelsesstrategi? Som et forsøk på å bygge en slags trygghetsmur rundt neste generasjon for å beskytte dem mot det man selv, eller ens nærmeste, har opplevd?

Ønsket om å beskytte barna våre kommer fra et sted. Fra de er helt små, tilbringer de store deler av sin våkne hverdag i barnehage, skole og SFO. Når mer av barndommen foregår utenfor hjemmet, er det kanskje ikke så rart at vi bryr oss om hvordan de har det der, hva de spiser og hvordan konflikter håndteres – om alt som skjer i timene vi som foreldre ikke er der. Bekymringen handler ikke bare om manglende tillit til de ansatte. Den kan også ses som en naturlig konsekvens av at vi har overlatt en stor del av barnas hverdag til andre.

 

En emosjonell revolusjon

Alt vi i dag vet om barns følelser og utvikling, har også ført med seg en viktig emosjonell revolusjon. Fra 1970-årene og frem til 1990-årene var idealet ofte at barn skulle «herdes». Barnet skulle sees, men ikke høres. Gråt og sinne ble gjerne møtt med avledning fordi man trodde det ville gjøre barna robuste. I dag vet vi at det motsatte er tilfellet. Evnen til å håndtere sterke følelser utvikles når voksne anerkjenner dem, setter ord på dem og hjelper barnet med å finne ro.

Dette har gitt barn en helt annen plass i familien enn tidligere, og det krever utvilsomt mer av den enkelte forelder. De små blir lyttet til, tatt på alvor og får i større grad uttrykke egne ønsker og følelser.

Det var neppe bedre å vokse opp i en tid da barns følelser og behov ble skjøvet til side. Mange av oss ser også vår egen barndom med nye øyne når vi selv blir foreldre. Plutselig forstår vi hvor små vi var. Situasjoner vi tidligere har tenkt på som normale, kan få en annen betydning når vi forestiller oss vårt eget barn i dem. I dag har vi dessuten fått et språk for å snakke om omsorgssvikt, grenser og følelsesmessige sår som tidligere generasjoner i mindre grad hadde. Da er det ikke så rart at vi vil gjøre ting annerledes. At vi følger ekstra godt med. At vi lover oss selv at barna alltid skal føle seg trygge, hørt og forstått.

Kanskje trenger de små å se at også foreldre har sine behov og tålegrenser.

Men kanskje har pendelen svingt litt for langt? Noen fagfolk mener i alle fall at dagens foreldre i for stor grad «duller» med barna, og at vi glemmer hvor viktig det er å sette tydelige grenser for dem.

Kanskje trenger de små å se at også foreldre har sine behov og tålegrenser. På den måten lærer de at absolutt alle mennesker, ikke bare de, har følelser som må hensyntas.

 

Å se barnet som et utviklingsprosjekt

Foreløpig mangler vi forskning på hvordan intensivt foreldreskap påvirker oss. Hva gjør det med barn å vokse opp som kontinuerlige utviklingsprosjekter? Det spørsmålet har trebarnsfar og forfatter Birger Emanuelsen satt under lupen. I boken Før de forsvinner beskriver han en hverdag der barn sjelden befinner seg utenfor voksnes blikk. Vi overvåker og vurderer dem i en evig jakt på å sikre dem et best mulig voksenliv, og risikerer samtidig å glemme hvilken verdi barndommen har i seg selv, her og nå.

Denne måten å drive oppdragelse på kalles ofte «concerted cultivation», et fenomen som kjennetegnes av at foreldre ser på barnet sitt som et utviklingsprosjekt.

Det er spesielt utbredt i middelklassen og innebærer at barns fritid fylles med organiserte aktiviteter, i stedent for å se barnets utvikling som noe som skjer naturlig. «Concerted cultivation» tiltar gjerne i takt med at barnet blir eldre.

Nå som min eldste sønn er blitt tre år, har jeg allerede begynt å legge merke til det. I garderoben snakker andre foreldre om allidrett på lørdager, hockeytrening mandag kveld og klubbrenn på onsdager. Aktivitetene er sikkert fine, de. Problemet oppstår når summen av dem gjør barndommen gjennomorganisert og voksenstyrt.

Mens jeg står der og skal forklare storebror hvorfor han ikke får være med på allidrett, minnes jeg en tekst jeg leste av Morgenbladet-kommentator Gudmund Skjeldal. Han påpekte at «for hvert barn som forsvinner inn i en organisert aktivitet, minker også flokken som kan leke på egen hånd i nabolaget».

Den observasjonen rommer mye. Når stadig mer av barns tid organiseres av voksne, forsvinner også noe av det barn trenger mest av – tid uten et publikum. Stunder der de rett og slett glemmer seg selv fordi de gir seg hen til leken.

Selv om vi har mer tid med barna, har vi ikke nødvendigvis fått mer rolig hverdagstid.

Kontrasten til tidligere generasjoner er stor. Der barn lekte mer på egen hånd mens foreldrene drev med sitt, er dagens foreldrerolle preget av langt mer direkte involvering. Selv om vi tilbringer mer tid sammen med barna våre enn før, er det ikke ensbetydende med at familiene har fått mer rolig hverdagstid sammen. Økningen handler i stor grad om såkalt kvalitetstid der foreldrene aktivt gjør noe med barna: leser, leker, hjelper, følger opp og deltar.

Tid der man lager mat, gjør husarbeid eller bretter klær mens barna gjør noe annet, regnes ikke med på samme måte. Som en ekspert på fenomenet har uttalt: «Kvalitetstid er den tiden du gir barna når du egentlig er for presset til å gi dem den gamle, hverdagslige nærheten – der barn og voksne er i samme rom mens livet går sin gang.»

 

Tusenfryd, Dyreparken og Mallorca

Emanuelsen mener at løsningen på problemet er et mindre orga-nisert hverdagsliv. Kanskje har han rett i at det er trangen til kon-stant aktivitet og tilstedeværelse som gjør oss slitne? Som gjør at tanken på flere barn kjennes uoverkommelig?

Hver sommer raser debatten om hvorvidt det er slitsomt å ha barna hjemme i ferien. Mange innrømmer at de ser frem til å begynne på jobb igjen for å få et fristed. Men handler utmattelsen om barna, eller om de skyhøye kravene til alt vi skal finne på sammen med dem? Må en vellykket sommer inneholde både Tusenfryd, Dyreparken og Mallorca?

Ironien var til å ta og føle på.

Da jeg jobbet som journalist i Aftenposten, var jeg selv med på å mate aktivitetsmaskineriet. Vi startet et nyhetsbrev som tipset småbarnsforeldre om helgeaktiviteter for barn. Jeg elsket tipsene. Både barn og voksne kan trenge variasjon og avbrekk fra hver-dagens rutiner. Problemet oppstår når muligheten til å finne på noe, blir til en forventning om at vi alltid bør gjøre det.

I ettertid har jeg tenkt at ironien var til å ta og føle på. På morgenmøtene klaget vi over stressende morgener og mangel på tid, mens vi i neste øyeblikk sendte ut tips som ga andre foreldre dårlig samvittighet hvis de ikke «fant på noe» så fort det tikket mot helg. Noen ganger trenger både vi og barna det stikk motsatte.

Mamma pleide å minne meg på rådet hun fikk i barnehagen da jeg var liten: Det beste du kan gi barna i helgen, er en tom timeplan. Da jeg selv turte å lande i det, innså jeg at våre fineste helger var dem der vi bare tuslet bort til lekeplassen og slapp å tenke på en aktivitet vi måtte rekke.

 

Hva kulturen forteller oss

Samtidig krever det en viss trygghet å velge ro og tilstedeværelse i en kultur som konstant forteller oss at gode foreldre stimulerer og finner på ting med barna sine.

En lørdag var vi på et barnearrangement der flere foreldre fra barnehagen snakket om alt som hadde skjedd på hockeyen tidligere den uken. Jeg hadde ikke vært der og ble stående litt på utsiden av samtalen. Det var en liten og ubetydelig situasjon, men den minnet meg om hva det kan koste å velge den tomme timeplanen. Aktivitetene fyller ikke bare kalenderen. De skaper også fellesskap. Og disse forventningene til hva det innebærer å være en god forelder, er synlige også for dem som ennå ikke har fått barn.

Også i andre europeiske land utsetter flere kvinner i begynnelsen av 30-årene å få barn fordi de føler at de ikke kan leve opp til dagens foreldreskapsideal. Forventningen om å være en alltid tilstedeværende forelder er med andre ord ikke bare krevende for dem som allerede har barn. Den kan også gjøre tanken på å bli forelder mer overveldende.

 

 

Å savne den man var

Jeg var hjemme på Gjøvik og spurte pappa om hvorfor han tror at vi får færre barn enn før. Svaret kom umiddelbart: «Fordi foreldre i dag er mer ego.» Noen dager senere reiste jeg til Valdres på yogaretreat. Jeg satt på matten for å meditere, men hodet var fylt av dårlig samvittighet. Hvorfor hadde jeg dette intense behovet for alenetid? Det samme mønsteret fulgte meg på jobb. I lunsj-pausene snek jeg meg unna for å spise alene, bare for å få noen minutter der ingen krevde noe av meg. Var reisen til Valdres et genuint behov hos en introvert mamma, eller var det en desperat flukt fra et hamsterhjul jeg selv hadde skapt?

For hamsterhjulet besto ikke bare av full jobb, barnehagestart og sykdom. Det dreide seg også om alt jeg selv hadde lagt oppå småbarnslivet. Jeg hadde valgt å fullføre en mastergrad ved siden av. Ikke fordi noen krevde det av meg, men fordi en barnslig, sta del av meg nektet å gi slipp på egne prosjekter. Etter å ha ofret både kropp og karriere under graviditet og permisjon, kjente jeg på et sterkt behov for at noe fortsatt skulle være bare mitt. Samtidig skammet jeg meg over ønsket om å trekke meg unna. Mamma ville aldri reist på yogaretreat da vi var små. Kanskje aksepterte hun småbarnsfasens premisser på en helt annen måte enn det jeg gjorde?

Å våkne opp og lure på om vi lever et optimalt liv, er et moderne fenomen.

Mens jeg satt der på yogamatten i Valdres, slo det meg at hun heller ikke levde under dagens konstante press om selvoptimalisering. Å våkne opp og lure på om vi lever et optimalt liv, er et moderne fenomen. Vi har mer frihet enn våre foreldre og besteforeldre, men kjenner samtidig på en utmattende vurdering av om alt vi gjør, er bra nok.

 

Voksenliv vs. småbarnsforeldreliv

Behovet for «egentid» er også nytt. Siden vi får barn senere, har vi gjerne lagt bak oss et tiår med karriere, reiser og masse valgfrihet. Vi vet nøyaktig hva vi har mistet. Tidligere gikk man gjerne inn i voksenlivet parallelt med at man fikk barn og kjente ikke til et annet voksenliv. For dagens foreldre kan kontrasten mellom «før og etter» fort bli en kilde til savn. Overgangen fra intellektuelle samtaler på jobb til lange dager hjemme alene med små følelsesmennesker, kan oppleves som en stor kontrast. Psy-kologen Daniel Gilbert har sagt at den mest negative følelsen han opplevde som far, var kjedsomheten det innebar: «De endeløse gjentakelsene: Kan du gjøre det igjen? Kan du lese den samme historien én gang til? Det var øyeblikk der jeg bare tenkte: Skyt meg.»

Forskjellen på det frie voksenlivet og hverdagen i småbarnslivet er en problemstilling psykolog Peder Kjøs ofte møter i terapirommet. Han har påpekt at parforholdet endres fullstendig når man får barn. Plutselig er man tre i stedet for to, og babyen krever mest oppmerksomhet. Psykologen beskriver småbarnsfasen som et «kjærlighetsarbeid» som krever at man aksepterer at egne behov kommer i andre rekke – noe dagens voksne ikke har vært vant til. Da er det kanskje ikke rart at mange nøler eller venter med å få et barn til?

Hovedproblemet er kanskje at vi, slik som jeg, prøver å beholde det gamle livet når vi egentlig har fått et nytt. Vi skal pusse opp, klatre karrieremessig, trene til maraton og samtidig være de mest tilstedeværende foreldrene i historien. Regnestykket går ikke opp. Presset forsterkes dessuten av alle tingene vi har skaffet oss parallelt med at velstanden har økt. Elektronikk, sportsutstyr og leker skal kjøpes, holdes orden på, vedlikeholdes og ryddes. Jo mer vi fyller livet vårt med, desto mer tid bruker vi på å administrere det. Da er det kanskje ikke så rart at enebarn er den raskest voksende familieformen i høyinntektsland.

 

Menn holder igjen

Det interessante er at mange ender opp med færre barn enn de egentlig ønsker seg. Det er gjerne mennene som holder igjen. Det kan trolig ses i sammenheng med at papparollen har gjennomgått en revolusjon de siste tiårene. Fedre bruker nesten en time mer hver dag på husarbeid og barnepass enn de gjorde i 1980. I sin bok skriver Emanuelsen om hvordan hans far dro på en to uker lang fisketur rett etter at han selv ble født i 1983. For en moderne far i dag ville det vært utenkelig. Han ville i alle fall blitt sett ned på.

Det er oftest er kvinnene som bringer temaet om et nytt barn på banen.

I dag er det forventet at fedre er like emosjonelt og praktisk til stede som mødre. Når begge foreldre tar ansvar, må fedre i større grad være klare for belastningen det innebærer. Og ting tyder på at mange menn ikke er klare for den forpliktelsen. Forskerne Sara Cools og Marte Strøm peker på at det oftest er kvinnene som bringer temaet om et nytt barn på banen, mens mennene argumenterer imot. Det er riktignok ikke et universelt mønster. I europeiske land der kvinner gjør mesteparten av omsorgsarbeidet, er det oftere mødrene som ikke ønsker et barn til.

I et relativt likestilt land som Norge kan det derimot se ut til at mennene i større grad tar inn over seg kostnadene – både de økonomiske, søvnmangelen og den tapte fritiden. Kanskje ser de også hvordan partneren lider under kravene om intensivt morskap?

 

Nummer to kommer raskere enn før

Hjemme hos oss var dynamikken motsatt. Mannen min begynte å snakke om barn nummer to. «Nå står vi uansett i småbarnslivet. Vi bare kjører på», argumenterte han. «To års mellomrom er perfekt. Tenk så mye glede de vil få av hverandre!»

Tall fra SSB viser at stadig flere småbarnsforeldre tenker som ham. Etter at alderen for førstegangsfødende har økt, er det entydelig tendens at nummer to kommer raskere enn før. Fenomenet kalles «komprimert fertilitet» og handler om at familielivet i stadig større grad planlegges.

Selv om jeg overhodet ikke følte meg klar for en ny graviditet, visste jeg at jeg ville ha to barn. Jeg var sikker på at det ville ta tid før jeg ble gravid, så vi ble enda en gang enige om å kutte ut prevensjon og se hva som skjedde.

Jeg ble gravid umiddelbart.

Det sies ofte at overgangen fra null til ett barn er den største. Slik ble det ikke for oss. Å få barn nummer to skulle vise oss at den norske velferdsstaten ikke er rustet til å ivareta en baby og en mamma som har det vanskelig.

Dette er et utdrag fra boka «1,5 menneske» av Vilde Bratland Hansen (Res Publica 2026). Referansene til artikkelen kan leses i boka. Magasinet og forlaget er del av samme selskap.