5 år etter revolusjonen

(KAIRO): Det har gått fem år siden revolusjonen i Egypt. På mange måter er landet i en betydelig verre tilstand i dag. Men til tross for skuffelsen, angrer de fleste ungdom ikke på at de engasjerte seg.

– Vi slapp løs en pendel som har sittet fast i 30 år, sier 39 år gamle Nadine Wahab, som jobber med menneskerettigheter i Egypt.

På overflaten er det lite som har forandret seg i Egypt fem år etter at landet eksploderte av misnøye 25. januar 2011 og kostet diktatoren Hosni Mubarak presidentembetet. Kaoset er det samme; bilene som tuter, bønneropene, innpåslitne unge gutter. Tahrirplassen, som en gang var dominert av telt, bannere og revolusjonære, er igjen bare en trafikkmaskin. De som våget å protestere, sitter bak lås og slå.

Mange egyptere i dag sammenligner Mubaraks avgang med det å hugge av et monster hodet, hvor kroppen fortsetter å leve. Det gamle statsapparatet er stort sett intakt og en ny militærleder, Abdel Fattah el-Sisi, har overtatt stafettpinnen. En av dem som ser dystert på utviklingen, er Robert Springborg – en av verdens fremste eksperter på den egyptiske hæren.

– Alle politiske institusjoner er svekket og aldri før har Egypt vært så avhengig av støtte fra andre land. De lever på lånt tid, sier han, og viser til at hver eneste indikator har pekt nedover siden 2011; den utenlandske valutareserven, betalingsbalansen, handelen, turismen, olje-og gasseksporten og produksjon av industrivarer.

– Ingenting har gått oppover, bortsatt fra BNP, og det er bare på grunn av statlige investeringer, sier forskeren.

Egypt har riktignok nettopp vært gjennom et parlamentsvalg, men kandidatene ble i så stor grad betraktet som håndplukket av presidenten, at valget – med sin rekordlave deltagelse – ikke en gang ble forsøkt jukset med. Under sin første avstemning i parlamentet, stemte de nyvalgte for 40 av de kontroversielle lovene som president Sisi utformet da han satt alene ved makten.

Fengslene er fulle av politiske fanger. Året etter at militæret ble styrtet av Det muslimske Brorskapets president Mohamed Morsi, ble over 41 000 mennesker arrestert, ifølge menneskerettighetsaktivist Nadine Wahab. I begynnelsen handlet alt om Brorskapets medlemmer, men siden ble også de sekulære venstreaktivistene rammet. Blant de fengslede, er Alaa abd el-Fattah, en av landets mest kjente bloggere. I februar i fjor ble hans straff redusert fra 15 til fem år. Han skal ha brutt landets nye protest-lov, som sier at det er forbudt med sammenkomster som består av flere enn ti personer på offentlige plasser, så fremt man ikke har fått tillatelse fra staten – som er veldig vanskelig å få.

– Jeg kjenner folk som har søkt om tillatelse og så er de blitt arrestert bare på grunn av søknaden, forteller hans kone, 33 år gamle Manal Hassan.

Abd el-Fattah ble en frontfigur under revolusjonen. Han kommer fra en familie av menneskerettighetsaktivister og intellektuelle. Hans fire år gamle sønn Khalad har allerede rukket å besøke faren i fire forskjellige fengsler, og han har altså sittet inne i halvparten av sønnens liv.

Manal Hassan forsøker å leve som normalt og får bare treffe sin mann en time hver femtende dag. Hun har startet sin egen virksomhet i den livlige bydelen Dokki, der hun blant annet arrangerer workshops og filmkvelder for landets unge datainteresserte. Lokalet i tredje etasje i et leilighetskompleks, er fargerikt dekorert. Sakkosekker ligger strødd rundt i rommet, en svart tavle dominerer den ene veggen. “Gratulerer med dagen, Alaa”, står det på tavla i dag. Det er ikke lett å være entrepenør i dagens Egypt.

– Hver gang vi har et arrangement, selv om det bare er en filmvisning, utsetter folk seg for fare når de kommer, sier Manal. Hun viser til Townhouse Gallery, byens mest populære kunstgalleri, som sammen med naboteateret Rawabet, ble tvunget til å stenge i desember etter husransakelse. Forlaget Meritt opplevde det samme.

– Det trenger ikke en gang være politisk. Staten liker ikke tanken på at ungdom møtes, enten det er på grunn av musikk, kunst, teater eller fotball. Dette regimet har bestemt seg for at de unge er deres fiende. Men hvordan kan man bygge et land uten ungdom, spør Manal, og fortsetter:

– De arresterte Alaa og Maher (Ahmed Mahed var med og stifte den revolusjonære 6. april-bevegelsen, red. anm.) og andre fordi de hjalp folk å organisere og uttrykke seg. Regimet er redd for forandring og for nye ideer.

Den 28 år gamle dataentreprenøren Ahmed Elsayed har merket seg at regimet utnytter situasjonen i Irak og Syria for å avskrekke.

– Fordi folk er redde for å få tilsvarende kaos her, aksepterer de at opposisjonelle blir skutt. Regimet har skapt et monster av frykt i vår sjel, som hindrer oss fra å forsvare friheten og menneskerettighetene, sier han.

Situasjonen er deprimerende. Likevel angrer ikke 35 år gamle Heba Morayef på revolusjonen. Men det er en ting hun angrer på.

– Vi skulle ikke tatt for gitt at vi har tiden på vår side. Våre sjanser til å påvirke lovverket og skape sosiale reformer, hadde et best-før-stempel.

Morayef, som i dag er en av lederna for organisasjonen Egyptian Initiative for Personal Rights, var blant de inviterte til forhandlingsbordet til de ulike departementene etter opprøret. Men så allierte Brorskapet seg med militæret og etter det første valget var de sekulære ungdommene ute av leken.

Robert Springborg sier at det aldri er lett for et sivilsamfunn å overta styret av et land. Det er i så fall tre forutsetninger som må på plass: At landet har utviklet sterke sivile og politiske krefter, har en økonomi basert på industri, samt støtte fra omverden. Egypt manglet alle tre.

Den 33 år gamle vitenskapsredaktøren Mohamed Yahia, som deltok i revolusjonen fra dag en, engasjerte seg i ettertid i en grasrotgruppe som utdannet fattige i demokrati.

– Folk var helt uvitende. De trodde at politikernes oppgave var å sørge for at kloakksystemet fungerte snarere enn å representere deres stemmer i parlamentet, sier han.

Utdanningssystemet er kraftig svekket i dette landet hvor 40 prosent lever på under to dollar om dagen. Fattigdom kombinert med rask befolkningsvekst, gjør at Egypts BNP burde øke fra dagens 4, 5 prosent til rundt 6-7 for å holde tritt med behovet og innfri revolusjonens slagord om Brød, Frihet og Sosial rettferdighet.

Det sier den nå pensjonerte økonomiprofessoren Galal Amin, som har skrevet en håndfull populære bøker om Egypt. Han er ikke spesielt imponert over regjeringens økonomiske politikk.

– Jeg hadde forventet en mer proaktiv politikk for å motvirke nedgangen i turismen, for eksempel ved at de subsidierte hotellene, oppmuntret egyptere til å feriere i hjemlandet og ved å styrke båndene til land som har mange turister, sier Amin.

I stedet satte regjeringen i gang med noen svære prosjekter, som å bygge en ny administrativ hovedstad 45 kilometer øst for Kairo og å utvide Suezkanalen. Ideene ble lansert på en internasjonal utviklingskonferanse i Sharm el Sheikh i mars 2015. Problemet med disse gigantiske prosjektene, er at militæret er dypt involvert. Militæret er en stat i staten og kontrollerer store deler av økonomien i landet. Så spørsmålet er hvor mye det vil bli igjen til det private næringslivet.

“Kommer staten til å skape et rettslig rammeverk for å tillate at folk tjener til livets opphold, eller kommer staten helt enkelt til å gjennomføre prosjektene selv. Dette kommer til å bli en av de viktigste stridstemaene framover”, spår frilansjournalisten Magdi Abdelhadi, som tidligere var BBC-kommentator.

Terrorisme er en annen utfordring. Organisasjonen Timep har analysert antall angrep i landet, og de har økt de siste fem årene, spesielt i Sinai-ørkenen og langs Nilen-deltaet.

Det finnes de som mener at det er rimelig at landet er i denne tilstanden fem år etter en revolusjon, tatt i betraktning hvor svekket sivilsamfunnet var på forhånd.

– Vi har ingen politiker av noe kaliber. Da Mubarak forsvant, fantes det ingen Mandela til å ta hans plass, sier Hisham Kassem, tidligere opposisjonspolitiker.

Men alt er ikke bekmørkt. Offentligheten er nå blitt en del av samtalen. Sosiale medier er et viktig verktøy for å spre informasjon og skape holdningsendringer. Et eksempel var når justisminister Mahfouz Saber måtte gå av i mai 2015 etter han hadde sagt at renholdsarbeidernes barn aldri kunne bli dommere, noe som vakte stor harme.

Nå er det bare å vente på at pendelen skal løsne igjen, mener Nadine Wahab. Nå i ettertid angrer hun på at de ikke inkluderte folk fra det gamle regimet inn i de politiske samtalene etter revolusjonen.

– Vi burde jobbet for nasjonal forsoning. Nå ligger saken i deres hender og de (det gamle regimet, militæret og politiet) vil ikke forsones med oss, sier hun. Å finne en felles plattform virker som om den eneste løsningen framover.

De eneste som så langt har vunnet på revolusjonen, er militæret. Dens framtid så usikker ut de siste årene under Mubarak, da han forberedte sin sønn Gamal, som selv ikke tilhørte militæret, på å overta. Nå er generalenes rolle sikret med Sisi ved roret.

Selv om han har sett sine drømmer blir knust, vil ikke Mohammed Yahia, som har levd hele sitt liv under Mubaraks styre, være med på at revolusjonen er død.

– Det var første gang i mitt liv at jeg kjente håp, sier han, som er overbevist om at hendelsen har preget nasjonen.

– Vi kommer til å bli annerledes enn den foregående generasjonen, og jeg håper det vokser opp en ny generasjon under oss igjen som er enda bedre, og som kan fullføre revolusjonen og bringe den videre.

(Oversatt fra svensk av Stian Bromark)