Feriepengestriden

Lars Bugge Aarset er 51 år gammel og har jobbet med både markedsføring, kommunikasjonsarbeid og undervisning. Lars bor i Trondheim, og han er lidenskapelig opptatt av friluftsliv – og av landets forsvarsevne. Han har fullført førstegangstjeneste og var i en periode FN-soldat i Libanon. Han vervet seg til Heimevernets innsatsstyrker da disse ble opprettet i 2005. I årene som har gått siden da, har han fått med seg de fleste øvelsene og bidratt aktivt. Det har blitt mange timer og dager i skogen og på fjellet.

Lars har hatt en tøff konflikt med Forsvaret.

Heimevernet har en lang historie som en tilleggsressurs for landforsvaret ved siden av Hæren. Da Hærens mobiliseringsavdelinger ble lagt ned tidlig på 2000-tallet, ble Heimevernets rolle enda viktigere enn den hadde vært. Grunnbemanningen er vernepliktige som er blitt overført til Heimevernet etter å ha gjennomført en forkortet førstegangstjeneste. De siste syv månedene av førstegangstjenesten blir fordelt på inntil seks dager med øvelse per år for menige, og ni dager for befal til man fyller 44 år. I tillegg til den tradisjonelle områdestrukturen i Heimevernet finnes det tolv innsatsstyrker. De som deltar her, har bakgrunn fra Forsvaret, og mange har erfaring fra internasjonale operasjoner. De har skrevet en innsatskontrakt med Forsvaret, men jobber til daglig sivilt. Kontrakten innebærer at de trener mer enn vanlige heimevernssoldater, inntil 30 dager i året. Dermed blir det fort mange flere arbeidsdager enn for de andre Heimevernssoldatene.

Lars har hatt en tøff konflikt med Forsvaret. Han har vært med i innsatsstyrken siden etableringen og frem til nylig. Der har han deltatt sammen med andre erfarne soldater som ønsker å bidra til samfunnet. Nivået blir høyere når man trener mye sammen. HV- 12 er innsatsstyrken Lars deltok i, og den kalles Rype, etter den eneste amerikansk-ledede operasjonen i Norge under andre verdenskrig. Under operasjon Rype ble en gruppe fallskjermjegere sluppet over Snåsafjella og tok tilhold på Gjefsjøen fjellgård for å drive sabotasje mot tyskerne.

Innsatsstyrken i Heimevernet må jevnlig videreutvikle sin militære kompetanse. Og som resten av Heimevernet kan soldatene bli beordret på skarpe oppdrag. Styrken kan hurtigmobiliseres og er en nasjonal ressurs. Soldatene i innsatsstyrke Rype trener sammen med både Hæren, Luftforsvaret, Forsvarets spesialstyrker, svenske fältjägare, andre NATO-styrker og med Telemark bataljon på Rena.

Soldatene lurte på hvor feriepengene deres ble av.

Da styrkene ble opprettet, forkynte Forsvaret at godtgjørelsen til Heimevernets vervede innsatsstyrker skulle være skattefri. Det ville ikke bli beregnet feriepenger av beløpene, var beskjeden. Skatteetaten var rask til å slå ned på dette og gjorde det klart at timene heimevernssoldatene legger ned, er å anse som arbeid, og at betalingen de mottar for dette, er skattepliktig lønnsinntekt. Det fikk både Lars og flere av medsoldatene til å stille et spørsmål. Hvis innsatsen de legger ned mens de er iført uniform, er å anse som skattepliktig arbeid, da gjelder kanskje ferielovens bestemmelser om feriepenger? Soldatene lurte på hvor feriepengene deres ble av.

Et par uskyldige spørsmål ledet snart til en varslingssak. «Jeg fikk nye svar hver gang jeg stilte spørsmålet mitt», forteller Lars. «Først sa Forsvaret at det ikke ble utbetalt feriepenger fordi det sto i kontrakten. Jeg påpekte at feriepengene skal utbetales ifølge loven. De svarte at det sto på forsvarets nettside at det ikke var feriepenger. Og så la de til at de også tidligere, og til noen andre, hadde informert om at det ikke ble utbetalt feriepenger. Så da mente de at jeg burde slå meg til ro med det.» Slik oppsummerer Lars situasjonen lattermildt. Når han ser tilbake på saken, fremstår den som mer og mer absurd. Men den har et stort alvor ved seg. Dypest sett dreier saken seg om hvordan ledelsen i Forsvaret behandler dem man i ytterste instans krever skal sette sitt eget liv på spill for å verne oss alle i en væpnet konflikt. Jeg har fått lese korrespondansen han refererer til.

Da Forsvaret ikke utbetalte feriepengene Lars mente han hadde krav på, sendte han saken til forliksrådet. Forsvarets ombudsmann støttet kravet, og det veide tungt. I den andre vektskålen skulle staten legge sine argumenter imot, men staten møtte ikke opp, og Lars vant saken. Han vant på walkover, kan man kanskje si. Og der kunne historien ha sluttet.

Lars fikk ikke pengene sine etter seieren i forliksrådet. I stedet fikk han en stevning.

Men på ett eller annet tidspunkt har saken, og hva den kunne føre til, fanget departementets interesse. Lars krevde i underkant av 20 000 kroner. Hvis alle soldater i samme situasjonen skulle likebehandles, var det snakk om mange tusen heimevernssoldater. Og feilen hadde pågått i flere år, helt siden Heimevernets innsatsstyrker ble opprettet. Selv om utbetalingskrav fra de første årene bortfalt på grunn av foreldelse, ville beløpet fort komme opp i flere hundre millioner kroner, avhengig av hvordan regnestykket ble satt opp. Man kunne lirke litt på de ulike kategoriene av vervede soldater og antall år. Uansett ville det kunne bli tilbakebetalinger for et sted mellom 75 millioner og om lag én milliard kroner. Forsvarsdepartementet tok ikke sjansen på det.

Lars fikk ikke pengene sine etter seieren i forliksrådet. I stedet fikk han en stevning. Regjeringsadvokaten bestemte seg for å dra heimevernssoldaten inn for tingretten, for å utfordre avgjørelsen fra forliksrådet.

På dette tidspunktet burde kanskje Lars ha kastet inn håndkleet. Regjeringsadvokaten smykker seg med slagordet «Vi taper aldri en sak». De har det offisielle Norge i ryggen, de har god tid, skarpe jurister og stor definisjonsmakt. Hva kan egentlig en lærer med kontrakt i Heimevernet, stille opp med? Hvorfor i all verden ga han seg ikke?

«Jeg visste at jeg hadde rett. Jeg trodde det ikke, jeg visste det. Lovverket er klart og enkelt, og jeg hadde rett og slett påpekt en feil. Da staten valgte å dra meg for retten, stilte jeg bare opp – og sørget for å ha en god advokat med meg», sier han. Lars snakker om verdiene sine, og om verdiene som styrer Forsvaret. Han kunne ikke forstå at det skulle være viktig for staten å snyte tusenvis av soldater for småpenger. «De kan jo ikke bare tråkke på soldatene som skal gjøre jobben for landets sikkerhet. Det er helt urimelig», påpeker han.

Etter saken i tingretten var det egentlig ingen vei tilbake.

Og så skjedde det utrolige. Regjeringsadvokaten gikk på et knusende nederlag i tingretten. Lars vant.

Regjeringsadvokaten ville ikke la resultatet bli stående. Etter saken i tingretten var det egentlig ingen vei tilbake. Da ville saken ha rettslig presedens, og den hadde vakt en viss oppmerksomhet allerede. Soldatenes organisasjoner fulgte med. Forsvarsdepartementet ved Regjeringsadvokaten anket.

Det var etter tingrettsdommen jeg første gang fikk høre om Lars’ sak. Jeg jobbet i Fædrelandsvennen og fikk tips om den spesielle historien fra en kilde i Forsvaret. Jeg begynte å dekke saken i forkant av at anken kom opp i lagmannsretten. Forsvaret mente at de som deltok i Heimevernet, var vernepliktige. Det var for så vidt riktig. Men listene over Lars’ deltakelse i innsatsstyrkene viser at han lenge hadde bidratt langt mer enn vernepliktens grenser tilsa. For den overskytende tidsbruken mente Forsvaret at det var snakk om en frivillig kontrakt, og det ble vist til Heimevernets historiske organisering. For soldaten Lars var saken mer hverdagslig. Han resonnerte slik: «Er Forsvaret arbeidsgiver? Ja. Får jeg betalt mens jeg gjør oppgavene mine? Ja. Er jeg dekket av Forsvarets forsikringer hvis jeg skader meg? Ja. Er arbeidstiden regulert og fastsatt av arbeidsgiver? Ja. Da gjelder også ferieloven.» Og det mente også Frostating lagmannsrett.

Utrolig nok vant han også denne runden. Nå hadde Regjeringsadvokaten gått på to knusende nederlag mot læreren fra Trondheim. Men de ville ikke gi seg. Staten anket saken inn for Høyesterett. Enda et par måneder med ventetid fulgte for Lars før Høyesterett avgjorde at de ikke tok saken til behandling i landets øverste domstol. Seieren fra lagmannsretten ble stående som rettskraftig dom. Lars skulle få feriepengene sine, og det samme skulle tusenvis av andre soldater. Lars skulle også få dekket saksomkostningene.

Slik gikk denne saken frem og tilbake mellom politikk og juss.

Men her støtte Lars på et problem. Retten fastsetter dekning av saksomkostninger såkalt skjønnsmessig. Det vil si at det er retten som bestemmer hva som er rimelige advokatutgifter. Heimevernssoldaten fra Trondheim er ikke jurist, og han kunne ikke prosedere saken sin selv. «Jeg ville vært sjanseløs. Jeg måtte ha en god advokat hvis jeg skulle møte Regjeringsadvokaten», sier han. Problemet er at en god advokat i to rettsrunder, med enorme mengder saksdokumenter og en krevende korrespondanse med ankeutvalget til Høyesterett, koster en del. Det blir mange timer, og hver time er forholdsvis dyr.

Etter at rettens skjønnsmessige fastslåtte saksomkostninger var betalt, satt Lars igjen med en ubetalt advokatregning på mer enn én million kroner. Og utbetalte feriepenger på 17 000 kroner, da. Som saken begynte med.

Historien til Lars er ikke bare en farse i rettssystemet. Den har blitt diskutert flere ganger i Stortinget, hvor en rekke politikere har utfordret forsvarsministeren til å avklare den. Forsvarsminister gjennom hele rettsprosessen og diskusjonen etterpå var Høyres Frank Bakke-Jensen. Han ville først bare tilbakebetale feriepenger for tre år. Etter at Forsvarsdepartementet hadde trenert saken med alle mulige midler siden 2005, mente Bakke-Jensen nå at krav som var eldre enn tre år, var foreldet, på grunn av «soldatenes passivitet». Da gikk Fremskrittspartiet sammen med Rødt og Sosialistisk Venstreparti inn for å presse frem en løsning der tilbakebetalingen skulle gjelde flere år.

Til tross for dette var soldatene fortsatt ikke i mål. Departementet drøyde med å utbetale feriepenger på både bonus, omforent tillegg for befal og for en rekke tjenestedager for flere soldater. I nok et mellomspill kom Forsvarets internrevisjon med en rapport som mente å slå fast at feriepengene likevel var utbetalt korrekt til gruppen. Et nytt varsel om søksmål måtte til før ny forsvarsminister Bjørn Arild Gram til slutt ville utbetale feriepenger på bonus. Slik gikk denne saken frem og tilbake mellom politikk og juss.

Som varslingssak å betrakte er saken fortsatt uløst, i den forstand at Lars aldri har fått noen formell tilbakemelding på varslingen han sendte internt.

I tillegg til det politiske spillet og rettsrundene er dette også en varslingssak. Det Lars gjorde, var å stille spørsmål om et mulig systemproblem som han ble oppmerksom på i forbindelse med arbeid han utførte for Forsvaret. Saken angikk for så vidt ham selv, men først og fremst tusenvis av andre soldater. Han utfordret sine overordnede til å løse systemproblemet, og det gjorde han ved å ta saken opp internt. Til sammen har saken blitt behandlet syv ganger, i ekte norsk eventyrtradisjon, når man legger til at Arbeidstilsynet, Stortingets ombudsmann for Forsvaret og Arbeids- og administrasjonsdepartementet har vurdert saken, i tillegg til Trondheim forliksråd, Sør-Trøndelag tingrett, Frostating lagmannsrett og Høyesterett.

Men i årevis valgte departementet å se bort fra konklusjonene til alle disse. I tillegg har Lars varslet om systemfeilen både i Forsvarets egen varslingskanal og i departementets varslingskanal. Som varslingssak å betrakte er saken fortsatt uløst, i den forstand at Lars aldri har fått noen formell tilbakemelding på varslingen han sendte internt. Saken er bare behandlet i rettsvesenet. Saken til Lars er et også oppsiktsvekkende eksempel på gjengjeldelse mot en som driver med legitim varsling – noe som er forbudt ved lov. Det var departementet som dro soldaten inn for retten, det var ikke en kranglevoren soldat som kjørte sitt eget løp og stevnet staten. Kampen om feriepengene han stilte spørsmål ved og varslet om, har kostet Lars ganske nøyaktig to årslønner. Selv om han fikk rett.

Historien føyer seg likevel pent inn i statistikken over varslingssaker som medfører endring. Mange tusen soldater fikk penger tilbake, og da jeg intervjuet forsvarsminister Frank Bakke- Jensen etter utbetalingen, sa han seg glad for at saken endelig var løst.

«Jøss, er han glad saken har blitt løst? Jeg opplever den ikke som løst», sier Lars til meg. «Alle gjør feil. Men det er et godt prinsipp å rette feilen og be om unnskyldning. Det burde staten gjøre i denne saken», slår han fast.

I begynnelsen var det lite hjelp å få fra soldatenes fagorganisasjoner, selv om de fulgte med på saken fra sidelinjen. Men han hadde viktig støtte internt i innsatsstyrkene, blant annet fra Aleksander Gudmundseth, som var hovedtalsperson for soldatene.

Lars er bekymret for hva denne prosessen betyr for andre soldater fremover.

I tillegg til at både Gudmundseth og Aarset sitter igjen med betydelige udekkede saksomkostninger, har de ikke fått noen form for kompensasjon for den store mengden tid, arbeid og belastning saken har medført.

Lars er bekymret for hva denne prosessen betyr for andre soldater fremover. «Hva skal en soldat som oppdager en feil, gjøre neste gang? Denne saken kan virke preventivt for fremtidig varsling i Forsvaret.»

Jeg spør Lars om han angrer. Jeg angrer med det samme på spørsmålet. Jeg ser jo hva slags kar dette er. En tapper soldat, men også en bredt orientert borger med et stort samfunnsengasjement. «Nei. Jeg følte vel ikke at jeg hadde så mange valgmuligheter underveis. Det var de som trakk meg for retten. Det var de som tapte og anket videre. Jeg stilte bare et spørsmål i begynnelsen, og etterpå har jeg bare hevdet det jeg visste var riktig.»

Lars er ikke knekt. Han har humoren i behold og sier det gir en viss tilfredsstillelse for en heimevernssoldat med karakteren fire i rettslære å vinne over Forsvarsdepartementet og Regjeringsadvokaten i retten. Skuffelsen over det som har skjedd, retter han mer mot departementet enn mot Forsvarets organisasjon. Han ber meg lese forsvarssjef Eirik Kristoffersens bok Jegerånden. Kristoffersen ønsker seg lojale, men «ulydige» soldater som tør å si ifra. Kristoffersen sier også at lydighet er farlig.

Etter alt han har vært gjennom, er Lars fortsatt en ivrig forsvarsvenn og har inntil nylig vært en del av Heimevernets innsatsstyrker. I det minste har han endelig fått litt feriepenger av den beskjedne godtgjørelsen soldatene mottar.

Er Lars Bugge Aarset en varsler? Jeg mener vi ikke behøver å utvide arbeidsmiljølovens definisjon av begrepet for å svare ja på det spørsmålet. Selv om han har hatt hovedtyngden av arbeidslivet sitt i det sivile, har rettssakene slått fast at heimevernssoldaten var å regne som arbeidstaker og hadde krav på feriepenger. Da er han en varsler når han melder fra om feil i systemet.

Men for Forsvarsdepartementet var ikke saken avsluttet; nå ville man endre praksis for fremtiden.

Da Lars hadde vunnet sine første runder i rettssystemet, forberedte Aleksander Gudmundseth, talsperson for innsatsstyrkene i Heimevernet, et gruppesøksmål på vegne av soldatene. Da Høyesterett avviste Forsvarsdepartementets anke, fikk 7500 soldater i Heimevernet tilbakebetalt penger. Det var ikke bare Lars som fikk en kjemperegning til slutt. Heller ikke utgiftene til gruppesøksmålet ble dekket av departementet og blir et problem for dem som har forsøkt å løse en utfordring for fellesskapet. Jeg maste noen ganger på tidligere forsvarsminister Frank Bakke-Jensen om saken, og den siste gangen svarte han dette om den udekkede advokatregningen: «Det er domstolens oppgave å sørge for at advokatutgifter holdes på et rimelig nivå. Vi finner det derfor ikke riktig å overprøve domstolens avgjørelse ved å dekke saksomkostninger utover hva domstolene har tilkjent.» Saken ble omsider løst for alle de andre soldatene. Men for Forsvarsdepartementet var ikke saken avsluttet; nå ville man endre praksis for fremtiden. Lars hadde hatt rett i sin tolkning av ferieloven slik den var frem til da. Før jul i 2022 vedtok Stortingets flertall en lovendring som for fremtiden gjør det klart at soldatene i innsatsstyrkene ikke skal få feriepenger for arbeidet sitt.

Det er ironisk at departementets lovforslag delvis baserte seg på det juridiske arbeidet som i praksis er betalt av sakene til Lars Aarset og Aleksander Gudmundseth, og som det samme departementet ikke dekket omkostningene for.

Teksten er et lett bearbeidet utdrag fra Tarjei Leer-Salvesens bok De modige. Historier om varsling, utgitt på forlaget Res Publica. Agenda Magasin og Res Publica er del av samme selskap.