– Vi kan gå en dyster tid i møte

En viktig ytringsfrihetsak pågår for tiden i USA. Slaget står mellom Apple og FBI. Silicon Valley mot Washington. Amerikansk rettsvesen krever at Apple utarbeider et nytt program for å knekke krypteringen av mobiltelefonen til Syed Rizwan Farook. Farook var en av to terrorister som drepte 14 i San Bernardino i California 2. desember 2015. Ifølge etterforskerne er Apples ingeniører de eneste som kan klare dette og dermed gjøre det mulig for politiet å komme videre.

Men Tim Cook har overhodet ikke til hensikt å lystre rettsvesenet. Han har engasjert to advokater, spesialiserte på USAs 1st Amendment, som garanterer full ytringsfrihet. Apple får også støtte av andre mediegiganter, som Google, Facebook og Microsoft. De ser det som en glimrende anledning til å gjenvinne forbrukernes gunst etter at Edward Snowden avslørte at de hadde samarbeidet med NSA. For vanlige mobilbrukere er også dette en viktig, prinsipiell sak.

Men etterforskere verden over får magesår. Fransk politi har heller ikke klart å knekke krypteringskoden, flittig brukt av IS-terroristene i planleggingen og gjennomføringen av attentatene 13. november 2015. Ekspertene går så langt som å hevde at hvis ikke telefonsamtalene mellom terroristene hadde vært kryptert, hadde de ikke kunnet lykkes med et så stort, koordinert angrep.

I Frankrike er ytringsfriheten ytterligere begrenset av en lov av 1990.

Det første angrepet, mot Charlie Hebdo 7. januar 2015, var direkte rettet mot ytringsfriheten. Karikaturtegnernes største forbrytelse, i hvert fall i islamistenes øyne, var å ha tegnet Muhammed, men de var kjent for å gjøre narr av alt og alle, også andre religioner. Noen dager senere demonstrerte fire millioner franskmenn mot terror, men mest av alt i et solid forsvar for ytringsfriheten, symbolsk representert med en penn eller en blyant.

Ikke alle forsvarte Charlie like varmt. Mange syntes bladet gikk vel langt i sine ofte blasfemiske og/eller utrerte karikaturer. Men Voltaires ord virket sannere enn noensinne: “Jeg er ikke enig med det du sier, men jeg vil kjempe til min død for at du skal ha rett til å si det”.

Ytringsfriheten er absolutt i Frankrike, ifølge menneskerettighetserklæringen av 1789. Men samme erklæring inneholder visse forbehold, og i praksis finnes det ingen land i Europa som har total, ubegrenset ytringsfrihet. Den begrenses for eksempel ved oppfordringer til å begå kriminalitet, pornografi, æreskrenkelse og bevisst villedning. I Frankrike er ytringsfriheten ytterligere begrenset av en lov av 1990, som blant annet forbyr fornektelse av Holocaust og av terrorisme, samt direkte rasistiske eller antisemittiske ytringer.

Selv han vedgikk en viss form for selvsensur.

I kjølvannet av attentatet mot Charlie Hebdo, mente 49 prosent av franskmennene at man burde innskrenke ytringsfriheten enda mer. De var redde for at særlig muslimer ville blir såret over anti-muslimske karikaturer. Det førte til en intens diskusjon blant tegnere over hele verden, som på et seminar i Paris stilte spørsmålet: «Kan man le av alt, over alt i verden?» Svaret var ikke innlysende. Le Mondes tegner Plantu hevdet at han ikke hadde endret en tøddel på sin måte å tegne på etter Charlie-angrepet. Men selv han vedgikk en viss form for selvsensur, og mente det gjelder over alt.

– Alle tegnere gjør det. En gang var jeg i New Zealand. Kollegene der lo først av oss som ikke kunne tegne like fritt som dem. Men å karikere All Blacks, var tabu, sa han. All Blacks er New Zealands herrelandslag i rugby.

Selv måtte Plantu i retten i 2015 for å ha tegnet paven som pedofil. Han ble ikke straffet, men det ble slått fast at tegnerne ikke er hevet over loven. Så lenge den da ikke binder dem på hender og føtter. To ganger har sterke muslimske krefter forsøkt å få FN til å vedta et forbud mot å fremstille en kvinne med slør. Hittil har det ikke lykkes, men det kommer nok tilbake. Og selv om karikaturtegnerne på seminaret gjør hva de kan for å forhindre slike lover, vedgikk en god del av dem, og ikke minst flere av de overlevende tegnerne i Charlie Hebdo, at de ikke vil tegne Muhammed mer.

Den er klart frihetsberøvende og gir politiet totalt frie hender.

– Vi har gjort vårt. Nå får andre overta, sa Riss, som selv ikke nøler med å strekke ytringsfriheten svært langt. Hans tegning av den døde flyktningegutten Aylan, sjokkerte en hel verden. “Hva hadde Aylan blitt hvis han hadde vokst opp? Rumpetasker i Tyskland”, står det på tegningen.

Denne svært grove provokasjonen kan være et resultat av hva Charlies overlevende opplevde og hvordan de lever nå. Riss ankom seminaret med ikke mindre enn ni livvakter og er nærmest avskåret fra kontakt.

13. november fant IS-terroristene helt andre, men like symbolske mål i Paris: et fotballstadion, kafeer med terrasser fulle av glad ungdom, og en rockekonsert. 130 personer døde, mer enn 300 ble såret. Denne gangen reagerte myndighetene lynraskt. President Francois Hollande erklærte krig og vedtok unntakstilstand, som siden er blitt forlenget. Den er klart frihetsberøvende og gir politiet totalt frie hender.

Den ble først brukt under Algeriekrigen, og under opptøyene i forstedene i 2005. Det er akkurat slike tiltak Amnesty International sterkt kritiserer i demokratiske land, fordi de går utover nettopp ytringsfriheten. I sin siste årsrapport får 119 land kritikk for ikke å la folk ha denne grunnleggende retten. Statslederne begrunner denne innskrenkingen med antiterrorvedtak og behovet for å gjøre verden sikrere. I Frankrike førte det blant annet til husarrest av kjente miljøvernere før COP21-konferansen i Paris, og av personer politiet setter i forbindelse med terrorisme, uten beviser.

Igjen fører dette til mer og mer selvsensur. Det gjelder blant annet filmen «Made in France», som aldri kommer til å bli vist på kino. Det er fordi storyen minner alt for mye om terrorangrepene i Paris 13. november – et rent sammentreff. Den skulle ha kommet ut 18. november, med regissør Nicolas Boukhrief fant ingen kinosaler som ville vise den.

Merkelig nok fikk en annen brutal terrorfilm slippe ut, «Salafistene».

– Jeg er ikke sint på dem, for jeg hadde kanskje tatt samme avgjørelse hvis jeg hadde vært kinodirektør. Når man har ansatte, forsøker man å beskytte dem. Det er menneskelig, særlig etter angrepet mot Bataclan. Jeg dømmer ingen, men det er en irrasjonell frykt alle føler. Det er nettopp det terroristene vil oppnå, sier han. Plakaten ble også kritisert. Den viser en kalasjnikov som Eiffeltårnet.

Merkelig nok fikk en annen brutal terrorfilm slippe ut, «Salafistene». Med en uvanlig 18-årsgrense og bare i fire saler, men likevel. Denne dokumentarfilmen viser blant annet intervjuer med salafistiske terroristledere i Mauritania og Mali, propagandafilmer fra IS og svært voldelige bilder av henrettelser og attentater. Filmen kritiseres blant annet for å være totalt ensidig – det er ingen motkommentarer.

– Vi ville vise at bildene fra IS er en viktig del av deres kamp, sier regissør Francois Margolin. Så er det opp til tilskuerne å dømme.

I Tyskland er det opp til leserne å dømme om de vil lese Hitlers «Mein Kampf», etter at rettighetene ble frigitt 1. januar. Den har motkommentarer, blant annet av historikere. En fransk forlegger vurderer å utgi en tilsvarende versjon, men møter sterk kritikk.

Frankrike er blitt dømt 33 ganger for brudd på ytringsfriheten.

Et – kjært – aspekt ved ytringsfriheten i Frankrike, er nettopp å diskutere så fillene fyker, mer og mer i sosiale medier. Men det skjer brudd på ytringsfriheten også. Frankrike er blitt dømt 33 ganger for brudd på ytringsfriheten av Den europeiske menneskerettsdomstolen. Det gjør landet til den tredje største «verstingen», etter Tyrkia og Østerrike. Den spente internasjonale situasjonen fører til flere og flere brudd på ytringsfriheten.

Amnesty International advarer: Med mindre verdens ledere handler umiddelbart for å konfrontere det endrede mønsteret i verdens konflikter, samt håndterer de andre utfordringene identifisert i rapporten, vil vi gå en dyster tid i møte. Flere sivilbefolkninger vil bli tvunget til å leve med at brutale, væpnede grupper har en slags statsliknende kontroll over områdene der de bor, og hverdagen vil preges av angrep, forfølgelse og diskriminering.

• Vi vil se økte trusler mot ytringsfriheten og andre rettigheter, inkludert menneskerettighetsbrudd som følge av nye, brutale antiterrorlover og større utbredelse av uberettiget masseovervåkning.
• Vi vil få en tydelig forverring av den humanitære flyktningkrisen med enda flere mennesker på flukt fra konflikter, som følge av at myndigheter fortsetter å blokkere grenser og at det internasjonale samfunnet svikter i å komme til unnsetning og gi beskyttelse.

Vi ser foreløpig bare begynnelsen av konsekvensene dette vil få for landene som – oftest mot sin vilje – tar imot flyktninger. Disse betraktes gjerne som kriminelle, og lukkes inne i fengselsliknende mottak, til tross for at de er sårbare. Sverte- og hatkampanjer florerer, mens flere og flere land i Europa tenderer mot autoritære reaksjoner.

Da vil terroristene ha vunnet.

I Polen har regjeringen ganske enkelt satt ytringsfriheten til side. I Frankrike er den på mange måter satt i parentes på grunn av antiterrortiltakene. Ikke med borgernes velsignelse, men med et slags stilltiende aksept som er nesten enda verre. Det samme vil trolig skje andre steder. Da vil terroristene ha vunnet. Det er akkurat dit de vil ha oss. Kneblet.