Trygve Lie var arbeiderklassegutten fra Grorud som klatret helt til topps og ble FNs første generalsekretær – men ikke uten dramatikk. Les utdrag fra den nye biografien om ham, «Trygve Lie – byggherre i krig og fred».
LANGLESING: Trygve Lie (1896–1968) var en av Norges viktigste politikere i forrige århundre. Likevel er hans liv og innsats lite kjent i dag. Utenriksjournalist og forfatter Tove Gravdal gir nå ut biografien om nordmannen som var FNs generalsekretær i syv år. Trygve Lie. Byggherre i krig og fred (Spartacus 2026) beskriver hvilke utfordringer Lie sto overfor da han skulle bygge opp FN fra grunnen av, mens han håndterte den kalde krigens mange konflikter. Trygve Lie var også LO-jurist, statsråd, fylkesmann og partiarbeider.
Historien om Lie er unik, ifølge Gravdal. Han var en farløs arbeiderklassegutt fra Grorud som klatret helt til topps internasjonalt og hadde omgang med verdens fremste maktutøvere. Hun beskriver ham som handlekraftig og temperamentsfull, familiekjær og lojal mot sine venner. Lie var et sammensatt menneske, som etterlot seg et rikholdig arkiv og tusenvis av private brev. Disse brevene utgjør en viktig del av kildegrunnlaget for biografien.
Her følger et utdrag fra boken som handler om dramaet rundt valget av Norges utenriksminister Trygve Lie til FNs første generalsekretær i januar 1946.
Mellomtitler er lagt til av Agenda Magasin.
Kompromisskandidaten
Klokken 03.30 natt til 30. januar 1946 mottok Trygve Lie et telegram fra London. FNs sikkerhetsråd hadde enstemmig innstilt ham til generalsekretær for den nye verdensorganisasjonen og ba om å få vite tidlig samme morgen om han sa ja. Telegrammet var sendt til utenriksministerens offisielle bolig i Parkveien 45, rett bak kongens slott i Oslo. Lie og familien hadde flyttet dit noen måneder tidligere, da huset igjen var beboelig etter nazistenes hærverk.
Norge var fortsatt preget av fem års okkupasjon og ødeleggelser, i butikkene var vareutvalget begrenset, og avisene rapporterte daglig fra rettssakene mot dem som hadde samarbeidet med nazistene. 30 nordmenn ble dømt til døden i landssvikoppgjøret, i alt ble over 46 000 ilagt straff for å ha gått okkupasjonsmaktens ærend. Samtidig sto nazistenes ledere tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i den tyske byen Nürnberg. De var ansvarlige for grusomme handlinger som ble brettet ut i krigsforbryterdomstolen.
FN ble etablert for å hindre at noe lignende skulle skje igjen, og 10. januar 1946, tre uker før Lie mottok telegrammet om Sikkerhetsrådets valg, åpnet den første generalforsamlingen i London. Lie ledet den norske delegasjonen, som tok plass i en stor metodistkirke i Westminster, der sårene etter blitzkrigen fortsatt var synlige på ytterveggene. Flaggene fra alle de 51 medlemslandene vaiet fra bygningen, mange skuelystne hadde samlet seg utenfor, og presseoppbudet var stort da møtet begynte med at delegatene skulle velge generalforsamlingens president. Det ble en uryddig seanse med Lie i en av hovedrollene.
Allerede i august året før hadde den amerikanske ambassaden i Oslo spurt Lie om han var interessert i denne posisjonen, og i julehelgen hadde han fått beskjed om at han var USAs kandidat. Men på nyåret seilte hans belgiske kollega Paul-Henri Spaak opp som favoritt, og Lie trakk seg, siden han ikke ønsket å være motkandidat til en politiker han kjente godt fra krigsårene. Sovjetunionen ville imidlertid ikke ha Spaak og lanserte Lie som kandidat i plenumsmøtet. Det endte med at Spaak ble valgt med 28 stemmer mot 23 stemmer til nordmannen.
Følte seg narret
Lie mislikte det som hadde skjedd. Han følte seg narret inn i en kappestrid om presidentvervet, og han var forvirret over at USA, som opprinnelig hadde bedt ham stille, ikke sa noe i generalforsamlingen. Han var heller ikke særlig fornøyd med at han ble beskrevet som Moskvas mann. Men i dagene som fulgte, ble Lie trukket inn i spekulasjonene om hvem som skulle bli FNs generalsekretær – en posisjon som skulle vise seg å bli langt mer betydningsfull enn å være generalforsamlingens president.
Mektige FN-land så nok i utgangspunktet for seg at generalsekretæren skulle være mest sekretær, en som administrerte organisasjonen, mens tyngdepunktet for det politiske arbeidet skulle ligge hos generalforsamlingens president. Den ansvarsdelingen ble ganske snart forskjøvet, mye takket være Lies utforming av posisjonen han fikk, men også fordi generalsekretæren ble valgt for fem år, mens generalforsamlingens president ble sittende i bare ett år.
De trengte et kompromiss, og løsningen ble Trygve Lie.
Dagbladet meldte i midten av januar 1946 at Lie var Sovjetunionens kandidat til å bli generalsekretær, men utenriksministeren avviste at han var forespurt og sa at spørsmålet om hvorvidt han ville si ja til å bli generalsekretær, var «fullstendig hypotetisk». Vetomaktene var blitt enige om at ingen borgere fra deres land kunne velges til generalsekretær, og det utelukket sterke navn som Churchill, Eden og Eisenhower. USAs favoritt var i stedet den canadiske diplomaten Lester Pearson, mens Sovjetunionen ville ha en østeuropeer og lanserte den jugoslaviske diplomaten Stanoje Simić som sitt førstevalg.
FNs sikkerhetsråd møttes for aller første gang 17. januar 1946 i Church House, den anglikanske kirkens hovedsete, noen få minutters gange fra generalforsamlingens møtested i London. Rådet besto av vetomaktene USA, Sovjetunionen, Kina, Frankrike og Storbritannia – alle var blant seiersmaktene etter andre verdenskrig – samt seks valgte medlemsland.
FN-pakten fastslo at Sikkerhetsrådet har hovedansvar for å ivareta fred og sikkerhet, og det har rett til å innføre sanksjoner og gi grønt lys til bruk av våpenmakt mot dem som truer verdensfreden. Det er også rådets oppgave å anbefale hvem generalforsamlingen skal velge til generalsekretær. I de kalde januardagene i London i 1946 ville ingen av de to tyngste vetomaktene i rådet gå med på å anbefale den andres kandidat. De trengte et kompromiss, og løsningen ble Trygve Lie.
«Chance til å brekke nakken»
Den norske brobyggingspolitikken Lie hadde tatt til orde for i krigens sluttfase, ga nå uttelling for ham personlig. I Moskva ble Norge sett på som vennligsinnet, og tross det uavklarte Svalbard-spørsmålet hadde Lie satt seg i respekt. Forbindelsen mellom Norge og USA var tett, og Lie hadde som utenriksminister fått gode kontakter i Washington D.C. Han var akseptabel for begge parter. Da Lie forsto at det kunne gå hans vei, dro han hjem til Oslo for å rådføre seg med kong Haakon og statsminister Gerhardsen.
Om kvelden 28. januar tok han imot Aftenpostens journalist i Parkveien 45 og fikk spørsmål om hvorvidt han hadde lyst til å bli generalsekretær. Med sigaretten i hånden tok Lie en liten pause før han smilende fastslo at stillingen ikke var særlig attraktiv, og at den som fikk den, hadde «størst chance til å brekke nakken».
«Far er en ganske alminnelig mann, kanskje litt tykk.»
Da Sikkerhetsrådet endelig hadde samlet seg om Lie, satte han seg på flyet tilbake til London om morgenen 30. januar. Hjørdis [Trygve Lies kone red. anm.] var allerede i England sammen med 20 år gamle Guri, som nå var blitt farens sekretær, og de snakket med noen av de mange journalistene som samlet seg utenfor hotell Goring, Lies faste tilholdssted i London i etterkrigsårene. De ville vite mer om nordmannen som skulle bli FNs leder. «Far er en ganske alminnelig mann, kanskje litt tykk», uttalte Guri Lie, som la til at «han liker å spille tennis og han er ganske flink til å skyte ender».
Et «fryktinngytende verv»
1. februar ble Lie valgt til FNs første generalsekretær i en hemmelig avstemning med 46 mot tre stemmer, mens to land var fraværende. Dagen etter ble han tatt i ed straks etter møtestart klokken 11. Lie gikk opp på podiet i Methodist Central Hall iført mørk dress med dobbeltspent jakke over et lyst slips. Han så avslappet ut da han tok frem et ark fra jakkelommen og leste opp at han sverget «å utøve oppgavene som jeg er tildelt med lojalitet, diskresjon og samvittighet». Videre lovet han å «ikke søke eller ta imot instruks i utøvelsen av mine oppgaver fra noen regjering eller en annen autoritet utenfor organisasjonen».
Hele sivilisasjonens fremtid står på spill.
Seremonimester Spaak holdt deretter en kort tale hvor han ga uttrykk for at Lie ville klare å være «tydelig uten å være ubøyelig, forsonlig uten å være svak, og upartisk uten unntak». Lie smilte lett da Spaak på fransk ønsket ham «bon courage et bonne chance, mon cher ami».
Lie var kortfattet da han etterpå takket for tilliten og erklærte at de som hadde ofret livet for friheten, hadde etterlatt seg et hellig mandat til å bygge et nytt fundament for fred. «Hele sivilisasjonens fremtid står på spill», avsluttet Lie. Han talte på stødig engelsk og fikk stor applaus fra salen før han fant sin plass ved siden av generalforsamlingens president på podiet. Men Lie visste godt at velviljen ikke ville vare. «Det hele oversteg mine villeste drømmer, men virket på samme tid som et mareritt. Jeg torde nesten ikke tenke på det som lå foran meg», skrev han i ettertid om «dette fryktinngytende verv» han hadde påtatt seg.
Kvalifisert og uforberedt
Lie var et kompromiss, men var han dermed en dårlig kandidat? Han oppfylte et viktig kriterium ved å komme fra et alliert europeisk land som hadde satt seg til motverge da det ble invadert av Nazi-Tyskland. Men hva med hans personlige egenskaper, hadde han forutsetninger for å forme en helt ny organisasjon, lede flere tusen ansatte og utøve fredsdiplomati i den kalde krigen som var under oppseiling?
Time Magazine beskrev Trygve Lie som «en mann med ryggrad», en endefram type som manglet høflige manerer, hadde begrenset internasjonal erfaring og et godt, men ikke blendende intellekt. Diplomater av den gamle skolen mente han var «udannet, men imponerende, en uslepen diamant», ifølge det amerikanske ukemagasinet, som viste til at han under krigen hadde satt seg i respekt hos britene «selv om de synes han snakker for mye når han hengir seg til sin forkjærlighet for godt selskap og god vin».
Lie ble fremstilt som litt rufsete og pratsom, med gode administrative og sosiale evner.
I britiske medier trakk de gjerne frem hans bakgrunn som LO-jurist og erfaringen med å løse arbeidskonflikter, noe han ville få nytte av på den større, globale arenaen. Han ble også betegnet som en god organisator og en som var flink til å omgås alle typer mennesker. Franske Le Monde fastslo at Lie var en utmerket diplomat og en god taler, men avisen var ellers mest opptatt av utseendet hans: «Han er høy, har en barsk fremtoning og et rødmusset ansikt, som en norsk bonde. Han har mørkt hår og grå, levende øyne. Han kler seg diskret, av og til med en viss skjødesløshet.»
Lie ble altså fremstilt som litt rufsete og pratsom, med gode administrative og sosiale evner, men kommentatorene var avventende når det gjaldt hans politiske forutsetninger. De færreste visste at han hadde vært i basketak med både Molotov, Eden og Roosevelt, og at han som medlem av den norske regjeringen hadde manøvrert politikken i den retningen han ønsket på bekostning av forholdet til statsministeren. Lie behersket det politiske spillet, men om det var nok til å fylle rollen som verdenssamfunnets øverste fredsvokter, gjensto å se. Det var ikke godt å vite om noen i det hele tatt hadde de kvalifikasjonene som trengtes i en slik stilling.
Briten Brian Urquhart var en av dem som tvilte på om Lie hadde de nødvendige egenskapene. 27 år gammel ble Urquhart Lies sekretær etter generalsekretærvalget i London. Han hadde avbrutt studier ved Oxford-universitetet for å bli soldat da krigen brøt ut, og da freden kom, ble han diplomat, opptatt av å forhindre at grusomhetene han hadde vært vitne til, skulle gjenta seg. Han var med på å forberede oppstarten av FN i London og var en del av bakkemannskapet under den første generalforsamlingen før han innledet en 41 år lang karriere i FN.
Urquhart mente at Lie var en «uerfaren mann som stolte mer på bondevett og det han kalte sin ‘politiske nese’ enn på intellektuelle anstrengelser og hardt diplomatisk arbeid». I en memoarbok fra 1987 kalte Urquhart valget av Lie et antiklimaks, en nedtur etter at storheter som Eisenhower, Eden og Pearson ble uaktuelle.
Så ukjent og ubetydelig var Lie, ifølge Urquhart, at Ed Stettinius, USAs delegasjonsleder i London, hadde bedt ham om hjelp til å identifisere nordmannen i møtesalen. «Jeg pekte på den om-fangsrike utenriksministeren fra Norge og hørte kort etter med en viss skepsis at Stettinius, i sin nominasjonstale, viste til at Lie var velkjent, berømt i hele verden, en leder i de alliertes kamp for frihet, etc.»
Urquharts anekdote er talende, men den er neppe sann. Lie møtte Stettinius i Washington D.C. allerede i mars 1943, da amerikaneren var sjef for kontoret som organiserte USAs leveranser av våpen, olje og mat til allierte land. Han var utenriksminister en kort periode og ledet USAs delegasjon under San Francisco-konferansen, hvor Lie hadde en synlig rolle. De hadde vært i lunsjer og møter sammen flere ganger.
Stettinius holdt heller ikke noen nominasjonstale for Lie i FNs generalforsamling – ingen gjorde det, siden Lie ble utpekt på et lukket møte i FNs sikkerhetsråd. Dessuten var det Stettinius som hadde lagt Lies navn på bordet da vetomaktene strevde med å finne en generalsekretær alle kunne godta.
Skulle få mange uvenner
Lie skulle få mange uvenner i løpet av de syv årene han var FNs generalsekretær, og Urquhart var en av dem, selv om de tilsynelatende kom godt overens den første tiden. Lie var til og med fadder for Urquharts datter som ble født i 1946. 40 år senere hevdet Urquhart at Lie var «en mistenksom mann med kort lunte», en som var «forvirret, tempera-mentsfull og usikker i sin nye stilling».
Det var ikke slik han ble beskrevet i samtiden. The New York Times fastslo at Lie kombinerte «jordnær skarpsindighet og en sterk vilje», og at han balanserte et tøft ytre med en genuin vennlighet. Men avisen la til at «det er få gråsoner i Lies karakter. Han er en studie i svart og hvitt».
En røff start
Lie deltok på sitt første møte i FNs sikkerhetsråd mandag 4. februar 1946, og han ble urolig. Sovjetunionen hadde klaget over at britiske styrker fortsatt var utplassert i Hellas og mente det var en trussel mot verdensfreden, til tross for at den greske utsendingen erklærte i rådet at de var der på Athens anmodning. Møtet varte i mange timer, innleggene var lange og følelsesladde, og Lie «var sjokkert over den bitterhet som kom til uttrykk under debatten og urolig over hvordan verden ville reagere».
Hellas-spørsmålet ble diskutert i åpne møter over fire dager, og Lie fryktet at Sikkerhetsrådets troverdighet ble satt på spill av det uforsonlige ordskiftet. Han inviterte derfor utenriksministrene fra Sovjetunionen og Storbritannia, Andrej Vysjinskij og Ernest Bevin, sammen med amerikanske Stettinius inn på sitt kontor for å løse opp i floken. Vysjinskij smilte bredt og vekslet et par ord med Bevin da han kom tilbake til det åpne møtet i Sikkerhetsrådet, meldte Morgenbladets korrespondent. Hellas-krisen ble avsluttet ved at rådet la saken til side.
Det var ikke opplagt at Lie på sin fjerde dag i stillingen skulle gripe inn for å løse en politisk konflikt. I FN-pakten står det at generalsekretæren skal være organisasjonens øverste administrator, men den åpner også for at denne personen kan ha en politisk rolle. Akkurat hvordan denne rollen skulle fylles, var det opp til Lie å finne ut av. Han begynte med det han var god på, nemlig å prate med folk for å dempe gemyttene, i Hellas-krisen og de mange krisene som fulgte i rask rekkefølge.
Kommentarer