Trygve Lie var arbeiderklassegutten fra Grorud som klatret helt til topps og ble FNs første generalsekretær – men ikke uten dramatikk. Les utdrag fra den nye biografien om ham, «Trygve Lie – byggherre i krig og fred».
LANGLESING: Trygve Lie (1896–1968) var en av Norges viktigste politikere i forrige århundre. Likevel er hans liv og innsats lite kjent i dag. Utenriksjournalist og forfatter Tove Gravdal gir nå ut biografien om nordmannen som var FNs generalsekretær i syv år. Trygve Lie. Byggherre i krig og fred (Spartacus 2026) beskriver hvilke utfordringer Lie sto overfor da han skulle bygge opp FN fra grunnen av, mens han håndterte den kalde krigens mange konflikter. Trygve Lie var også LO-jurist, statsråd, fylkesmann og partiarbeider.
Historien om Lie er unik, ifølge Gravdal. Han var en farløs arbeiderklassegutt fra Grorud som klatret helt til topps internasjonalt og hadde omgang med verdens fremste maktutøvere. Hun beskriver ham som handlekraftig og temperamentsfull, familiekjær og lojal mot sine venner. Lie var et sammensatt menneske, som etterlot seg et rikholdig arkiv og tusenvis av private brev. Disse brevene utgjør en viktig del av kildegrunnlaget for biografien.
Her følger et utdrag fra boken som handler om dramaet rundt valget av Norges utenriksminister Trygve Lie til FNs første generalsekretær i januar 1946.
Kompromisskandidaten
Klokken 03.30 natt til 30. januar 1946 mottok Trygve Lie et telegram fra London. FNs sikkerhetsråd hadde enstemmig innstilt ham til generalsekretær for den nye verdensorganisasjonen og ba om å få vite tidlig samme morgen om han sa ja. Telegrammet var sendt til utenriksministerens offisielle bolig i Parkveien 45, rett bak kongens slott i Oslo. Lie og familien hadde flyttet dit noen måneder tidligere, da huset igjen var beboelig etter nazistenes hærverk.
Norge var fortsatt preget av fem års okkupasjon og ødeleggelser, i butikkene var vareutvalget begrenset, og avisene rapporterte daglig fra rettssakene mot dem som hadde samarbeidet med nazistene. 30 nordmenn ble dømt til døden i landssvikoppgjøret, i alt ble over 46 000 ilagt straff for å ha gått okkupasjonsmaktens ærend. Samtidig sto nazistenes ledere tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i den tyske byen Nürnberg. De var ansvarlige for grusomme handlinger som ble brettet ut i krigsforbryterdomstolen.
FN ble etablert for å hindre at noe lignende skulle skje igjen, og 10. januar 1946, tre uker før Lie mottok telegrammet om Sikkerhetsrådets valg, åpnet den første generalforsamlingen i London. Lie ledet den norske delegasjonen, som tok plass i en stor metodistkirke i Westminster, der sårene etter blitzkrigen fortsatt var synlige på ytterveggene. Flaggene fra alle de 51 medlemslandene vaiet fra bygningen, mange skuelystne hadde samlet seg utenfor, og presseoppbudet var stort da møtet begynte med at delegatene skulle velge generalforsamlingens president. Det ble en uryddig seanse med Lie i en av hovedrollene.
Allerede i august året før hadde den amerikanske ambassaden i Oslo spurt Lie om han var interessert i denne posisjonen, og i julehelgen hadde han fått beskjed om at han var USAs kandidat. Men på nyåret seilte hans belgiske kollega Paul-Henri Spaak opp som favoritt, og Lie trakk seg, siden han ikke ønsket å være motkandidat til en politiker han kjente godt fra krigsårene. Sovjetunionen ville imidlertid ikke ha Spaak og lanserte Lie som kandidat i plenumsmøtet. Det endte med at Spaak ble valgt med 28 stemmer mot 23 stemmer til nordmannen.
Følte seg narret
Lie mislikte det som hadde skjedd. Han følte seg narret inn i en kappestrid om presidentvervet, og han var forvirret over at USA, som opprinnelig hadde bedt ham stille, ikke sa noe i generalforsamlingen. Han var heller ikke særlig fornøyd med at han ble beskrevet som Moskvas mann. Men i dagene som fulgte, ble Lie trukket inn i spekulasjonene om hvem som skulle bli FNs generalsekretær – en posisjon som skulle vise seg å bli langt mer betydningsfull enn å være generalforsamlingens president.
Mektige FN-land så nok i utgangspunktet for seg at generalsekretæren skulle være mest sekretær, en som administrerte organisasjonen, mens tyngdepunktet for det politiske arbeidet skulle ligge hos generalforsamlingens president. Den ansvarsdelingen ble ganske snart forskjøvet, mye takket være Lies utforming av posisjonen han fikk, men også fordi generalsekretæren ble valgt for fem år, mens generalforsamlingens president ble sittende i bare ett år.
De trengte et kompromiss, og løsningen ble Trygve Lie.
Dagbladet meldte i midten av januar 1946 at Lie var Sovjetunionens kandidat til å bli generalsekretær, men utenriksministeren avviste at han var forespurt og sa at spørsmålet om hvorvidt han ville si ja til å bli generalsekretær, var «fullstendig hypotetisk». Vetomaktene var blitt enige om at ingen borgere fra deres land kunne velges til generalsekretær, og det utelukket sterke navn som Churchill, Eden og Eisenhower. USAs favoritt var i stedet den canadiske diplomaten Lester Pearson, mens Sovjetunionen ville ha en østeuropeer og lanserte den jugoslaviske diplomaten Stanoje Simić som sitt førstevalg.
FNs sikkerhetsråd møttes for aller første gang 17. januar 1946 i Church House, den anglikanske kirkens hovedsete, noen få minutters gange fra generalforsamlingens møtested i London. Rådet besto av vetomaktene USA, Sovjetunionen, Kina, Frankrike og Storbritannia – alle var blant seiersmaktene etter andre verdenskrig – samt seks valgte medlemsland.
FN-pakten fastslo at Sikkerhetsrådet har hovedansvar for å ivareta fred og sikkerhet, og det har rett til å innføre sanksjoner og gi grønt lys til bruk av våpenmakt mot dem som truer verdensfreden. Det er også rådets oppgave å anbefale hvem generalforsamlingen skal velge til generalsekretær. I de kalde januardagene i London i 1946 ville ingen av de to tyngste vetomaktene i rådet gå med på å anbefale den andres kandidat. De trengte et kompromiss, og løsningen ble Trygve Lie.
«Chance til å brekke nakken»
Den norske brobyggingspolitikken Lie hadde tatt til orde for i krigens sluttfase, ga nå uttelling for ham personlig. I Moskva ble Norge sett på som vennligsinnet, og tross det uavklarte Svalbard-spørsmålet hadde Lie satt seg i respekt. Forbindelsen mellom Norge og USA var tett, og Lie hadde som utenriksminister fått gode kontakter i Washington D.C. Han var akseptabel for begge parter. Da Lie forsto at det kunne gå hans vei, dro han hjem til Oslo for å rådføre seg med kong Haakon og statsminister Gerhardsen.
Om kvelden 28. januar tok han imot Aftenpostens journalist i Parkveien 45 og fikk spørsmål om hvorvidt han hadde lyst til å bli generalsekretær. Med sigaretten i hånden tok Lie en liten pause før han smilende fastslo at stillingen ikke var særlig attraktiv, og at den som fikk den, hadde «størst chance til å brekke nakken».
«Far er en ganske alminnelig mann, kanskje litt tykk.»
Da Sikkerhetsrådet endelig hadde samlet seg om Lie, satte han seg på flyet tilbake til London om morgenen 30. januar. Hjørdis [Trygve Lies kone red. anm.] var allerede i England sammen med 20 år gamle Guri, som nå var blitt farens sekretær, og de snakket med noen av de mange journalistene som samlet seg utenfor hotell Goring, Lies faste tilholdssted i London i etterkrigsårene. De ville vite mer om nordmannen som skulle bli FNs leder. «Far er en ganske alminnelig mann, kanskje litt tykk», uttalte Guri Lie, som la til at «han liker å spille tennis og han er ganske flink til å skyte ender».
Et «fryktinngytende verv»
1. februar ble Lie valgt til FNs første generalsekretær i en hemmelig avstemning med 46 mot tre stemmer, mens to land var fraværende. Dagen etter ble han tatt i ed straks etter møtestart klokken 11. Lie gikk opp på podiet i Methodist Central Hall iført mørk dress med dobbeltspent jakke over et lyst slips. Han så avslappet ut da han tok frem et ark fra jakkelommen og leste opp at han sverget «å utøve oppgavene som jeg er tildelt med lojalitet, diskresjon og samvittighet». Videre lovet han å «ikke søke eller ta imot instruks i utøvelsen av mine oppgaver fra noen regjering eller en annen autoritet utenfor organisasjonen».
Hele sivilisasjonens fremtid står på spill.
Seremonimester Spaak holdt deretter en kort tale hvor han ga uttrykk for at Lie ville klare å være «tydelig uten å være ubøyelig, forsonlig uten å være svak, og upartisk uten unntak». Lie smilte lett da Spaak på fransk ønsket ham «bon courage et bonne chance, mon cher ami».
Lie var kortfattet da han etterpå takket for tilliten og erklærte at de som hadde ofret livet for friheten, hadde etterlatt seg et hellig mandat til å bygge et nytt fundament for fred. «Hele sivilisasjonens fremtid står på spill», avsluttet Lie. Han talte på stødig engelsk og fikk stor applaus fra salen før han fant sin plass ved siden av generalforsamlingens president på podiet. Men Lie visste godt at velviljen ikke ville vare. «Det hele oversteg mine villeste drømmer, men virket på samme tid som et mareritt. Jeg torde nesten ikke tenke på det som lå foran meg», skrev han i ettertid om «dette fryktinngytende verv» han hadde påtatt seg.
Kvalifisert og uforberedt
Lie var et kompromiss, men var han dermed en dårlig kandidat? Han oppfylte et viktig kriterium ved å komme fra et alliert europeisk land som hadde satt seg til motverge da det ble invadert av Nazi-Tyskland. Men hva med hans personlige egenskaper, hadde han forutsetninger for å forme en helt ny organisasjon, lede flere tusen ansatte og utøve fredsdiplomati i den kalde krigen som var under oppseiling?
Time Magazine beskrev Trygve Lie som «en mann med ryggrad», en endefram type som manglet høflige manerer, hadde begrenset internasjonal erfaring og et godt, men ikke blendende intellekt. Diplomater av den gamle skolen mente han var «udannet, men imponerende, en uslepen diamant», ifølge det amerikanske ukemagasinet, som viste til at han under krigen hadde satt seg i respekt hos britene «selv om de synes han snakker for mye når han hengir seg til sin forkjærlighet for godt selskap og god vin».
Lie ble fremstilt som litt rufsete og pratsom, med gode administrative og sosiale evner.
I britiske medier trakk de gjerne frem hans bakgrunn som LO-jurist og erfaringen med å løse arbeidskonflikter, noe han ville få nytte av på den større, globale arenaen. Han ble også betegnet som en god organisator og en som var flink til å omgås alle typer mennesker. Franske Le Monde fastslo at Lie var en utmerket diplomat og en god taler, men avisen var ellers mest opptatt av utseendet hans: «Han er høy, har en barsk fremtoning og et rødmusset ansikt, som en norsk bonde. Han har mørkt hår og grå, levende øyne. Han kler seg diskret, av og til med en viss skjødesløshet.»
Lie ble altså fremstilt som litt rufsete og pratsom, med gode administrative og sosiale evner, men kommentatorene var avventende når det gjaldt hans politiske forutsetninger. De færreste visste at han hadde vært i basketak med både Molotov, Eden og Roosevelt, og at han som medlem av den norske regjeringen hadde manøvrert politikken i den retningen han ønsket på bekostning av forholdet til statsministeren. Lie behersket det politiske spillet, men om det var nok til å fylle rollen som verdenssamfunnets øverste fredsvokter, gjensto å se. Det var ikke godt å vite om noen i det hele tatt hadde de kvalifikasjonene som trengtes i en slik stilling.
Briten Brian Urquhart var en av dem som tvilte på om Lie hadde de nødvendige egenskapene. 27 år gammel ble Urquhart Lies sekretær etter generalsekretærvalget i London. Han hadde avbrutt studier ved Oxford-universitetet for å bli soldat da krigen brøt ut, og da freden kom, ble han diplomat, opptatt av å forhindre at grusomhetene han hadde vært vitne til, skulle gjenta seg. Han var med på å forberede oppstarten av FN i London og var en del av bakkemannskapet under den første generalforsamlingen før han innledet en 41 år lang karriere i FN.
Urquhart mente at Lie var en «uerfaren mann som stolte mer på bondevett og det han kalte sin ‘politiske nese’ enn på intellektuelle anstrengelser og hardt diplomatisk arbeid». I en memoarbok fra 1987 kalte Urquhart valget av Lie et antiklimaks, en nedtur etter at storheter som Eisenhower, Eden og Pearson ble uaktuelle.
Så ukjent og ubetydelig var Lie, ifølge Urquhart, at Ed Stettinius, USAs delegasjonsleder i London, hadde bedt ham om hjelp til å identifisere nordmannen i møtesalen. «Jeg pekte på den om-fangsrike utenriksministeren fra Norge og hørte kort etter med en viss skepsis at Stettinius, i sin nominasjonstale, viste til at Lie var velkjent, berømt i hele verden, en leder i de alliertes kamp for frihet, etc.»
Urquharts anekdote er talende, men den er neppe sann. Lie møtte Stettinius i Washington D.C. allerede i mars 1943, da amerikaneren var sjef for kontoret som organiserte USAs leveranser av våpen, olje og mat til allierte land. Han var utenriksminister en kort periode og ledet USAs delegasjon under San Francisco-konferansen, hvor Lie hadde en synlig rolle. De hadde vært i lunsjer og møter sammen flere ganger.
Stettinius holdt heller ikke noen nominasjonstale for Lie i FNs generalforsamling – ingen gjorde det, siden Lie ble utpekt på et lukket møte i FNs sikkerhetsråd. Dessuten var det Stettinius som hadde lagt Lies navn på bordet da vetomaktene strevde med å finne en generalsekretær alle kunne godta.
Skulle få mange uvenner
Lie skulle få mange uvenner i løpet av de syv årene han var FNs generalsekretær, og Urquhart var en av dem, selv om de tilsynelatende kom godt overens den første tiden. Lie var til og med fadder for Urquharts datter som ble født i 1946. 40 år senere hevdet Urquhart at Lie var «en mistenksom mann med kort lunte», en som var «forvirret, tempera-mentsfull og usikker i sin nye stilling».
Det var ikke slik han ble beskrevet i samtiden. The New York Times fastslo at Lie kombinerte «jordnær skarpsindighet og en sterk vilje», og at han balanserte et tøft ytre med en genuin vennlighet. Men avisen la til at «det er få gråsoner i Lies karakter. Han er en studie i svart og hvitt».
En røff start
Lie deltok på sitt første møte i FNs sikkerhetsråd mandag 4. februar 1946, og han ble urolig. Sovjetunionen hadde klaget over at britiske styrker fortsatt var utplassert i Hellas og mente det var en trussel mot verdensfreden, til tross for at den greske utsendingen erklærte i rådet at de var der på Athens anmodning. Møtet varte i mange timer, innleggene var lange og følelsesladde, og Lie «var sjokkert over den bitterhet som kom til uttrykk under debatten og urolig over hvordan verden ville reagere».
Det var ikke opplagt at Lie på sin fjerde dag i stillingen skulle gripe inn for å løse en politisk konflikt.
Hellas-spørsmålet ble diskutert i åpne møter over fire dager, og Lie fryktet at Sikkerhetsrådets troverdighet ble satt på spill av det uforsonlige ordskiftet. Han inviterte derfor utenriksministrene fra Sovjetunionen og Storbritannia, Andrej Vysjinskij og Ernest Bevin, sammen med amerikanske Stettinius inn på sitt kontor for å løse opp i floken. Vysjinskij smilte bredt og vekslet et par ord med Bevin da han kom tilbake til det åpne møtet i Sikkerhetsrådet, meldte Morgenbladets korrespondent. Hellas-krisen ble avsluttet ved at rådet la saken til side.
Det var ikke opplagt at Lie på sin fjerde dag i stillingen skulle gripe inn for å løse en politisk konflikt. I FN-pakten står det at generalsekretæren skal være organisasjonens øverste administrator, men den åpner også for at denne personen kan ha en politisk rolle. Akkurat hvordan denne rollen skulle fylles, var det opp til Lie å finne ut av. Han begynte med det han var god på, nemlig å prate med folk for å dempe gemyttene, i Hellas-krisen og de mange krisene som fulgte i rask rekkefølge.
På vei til New York
De administrative oppgavene som ventet på Lie, var enorme. Aller først måtte FN-landene bli enige om hvor den nye organisasjonen skulle ha hovedsete, og Lie ba generalforsamlingen om å skynde seg: Han kunne ikke begynne å ansette folk før det var klart hvor de skulle bo og jobbe. Da FN-pakten ble undertegnet i San Francisco, fikk en kommisjon ansvar for å utarbeide detaljerte forslag til hvordan organisasjonen skulle fungere.
Den anbefalte, etter en lang dragkamp, å legge hovedkvarteret til et sted på østkysten i USA. Det veide tungt at Sovjetunionens representant Andrej Gromyko gikk inn for USA og motsatte seg europeernes førstevalg Genève. Den sveitsiske byen hadde vært hovedsete for Folkeforbundet, som hadde mislyktes i å stanse andre verdenskrig. «Den gamle verden har hatt muligheten, nå er det den nye verdens tur», sa Gromyko, som lot være å si noe om at Moskva kanskje ønsket en viss geografisk avstand mellom FN og sin interessesfære i Øst-Europa. USA avsto merkelig nok fra å ta stilling og unnlot å stemme da kommisjonen landet på å anbefale den amerikanske østkysten.
En rekke lokalsamfunn i USA hadde imidlertid lagt frem mer eller mindre vidløftige tilbud om å legge til rette for FNs hovedkvarter, og flere av dem fikk sågar presentere seg for kommisjonen i London. Syv FN-utsendinger, anført av en jugoslav, dro på befaring til aktuelle steder i det nordøstlige USA. De endte med å anbefale et velstående område nord for New York City, som strakte seg over deler av Westchester i delstaten New York og Fairfield i Connecticut. Det førte til lokale protester og frykt for at FN ville ødelegge deres landlige idyll. Protestene nådde helt til London, men generalforsamlingen vedtok likevel å følge komiteens anbefaling om først å ha midlertidig tilhold i byen New York og så bygge opp et hovedkvarter i Westchester eller Fairfield.
Lokaliseringsvedtaket 14. februar 1946 satte punktum for generalforsamlingens møter i London, hvor FN pakket ned og forberedte flytting til USA. Lie hadde nå fått på plass noen sentrale medarbeidere, deriblant en juridisk rådgiver, amerikaneren Abraham Feller. Han hadde jobbet for president Roosevelt og var en briljant fagmann som hadde vært med på å utforme FN-pakten.
Feller ble en av Lies mest betrodde medarbeidere, og hans første oppgave var å finne midlertidige lokaler til FN i New York. I begynnelsen av mars undertegnet Feller en avtale med storbyens borgermester William O’Dwyer om å leie Hunter College i Bronx. Der ble skolens gymsal i rekordfart ombygd fra basketballbane til møterom for FNs sikkerhetsråd, med lysgrønt vegg-til-vegg-teppe, hesteskobord, tolkebåser og publikumsgalleri, mens et stort presserom ble lagt til svømmehallen.
Trygve Lie på signingsferd
Før Lie fulgte etter over Atlanteren, reiste han hjem til Norge for å flytte ut av utenriksministerboligen. Det ble en slags signingsferd, med middag hos kong Haakon, avskjedsmiddag med regjeringen, radiotale samt fullt hus og bred mediedekning da han talte til Studentersamfundet i Colosseum kino i Oslo. Der ble han introdusert av nyutnevnt utenriksminister Halvard Lange, som fastslo at Lie hadde fått «den vanskeligste og mest oppslitende oppgave noe menneske kan få, men dine kjempekrefter, arbeidsvilje og ukuelige optimisme vil overvinne vanskene». Lie svarte med å fastslå at idealisme, tro og tillit er nødvendig for å verne freden, men han advarte mot perfeksjonisme og «himmelblå uvirkelighet». «Fred er realpolitikk», fastslo Lie.
Sammen med datteren Sissel returnerte Lie til London før hele familien reiste videre til USA i midten av mars. Da hadde familien fått et nytt medlem, etter at Sissel giftet seg med Jens-Halvard Bratz i den norske sjømannskirken i London 9. mars. De to hadde kjent hverandre hele livet og fant sammen igjen da Sissel som ung enke kom tilbake til Oslo etter fem år i London-eksil.
Bryllupet ble behørig omtalt i både norsk og britisk presse, men Lie fikk ikke med seg begivenheten. Han var innlagt på sykehus i London i fire dager, inkludert bryllupsdagen, for å gjennomføre en mindre operasjon. Det er uklart hva Lie måtte opereres for, men det må ha gått bra. Da familien reiste til USA, syntes han å være i fin form.
Brydde seg ikke om politiske uenigheter i familien
Sissels ektemann hadde som 20-åring i 1940 begynt å jobbe i farens jernvarefabrikk på Grorud, hvor han gikk gradene inntil han overtok som administrerende direktør i 1962. Under krigen var han aktiv motstandsmann, og etter krigen hadde han studieopphold i USA og England. Lie fikk et nært forhold til sin svigersønn, de var jaktkamerater og brevvekslet jevnlig da de bodde på hvert sitt kontinent.
Som sin far, Lies nære venn Ragnvald Bratz, sto svigersønnen lenger til høyre politisk enn Arbeiderpartiet. Lie brydde seg ikke om de politiske uenighetene, og i årene da han var generalsekretær, hadde Jens-Halvard en viktig rolle som altmuligmann og fikser: Han passet på svigerforeldrenes eiendommer i Norge og bestilte polvarer til ferieoppholdene deres. Sissel og Jens-Halvard bosatte seg på Furuset, og deres hjem var den øvrige Lie-familiens faste holdepunkt i Norge i New York-årene.
Møte med Truman
Lie-familien, altså Trygve, Hjørdis, Mette, Guri, Sissel og Jens-Halvard, dro rett fra London til et tre dager langt opphold i Washington D.C., hvor de ble innkvartert i presidentens gjestehus. 27 år var gått siden et flertall i Senatet hadde nektet USA å slutte seg til Folkeforbundet, FNs forløper som ble opprettet etter første verdenskrig på den amerikanske presidentens initiativ. I årene som fulgte, var det stor politisk motstand i Washington D.C. mot å involvere seg i konflikter i andre land, noe som hindret president Roosevelt fra å gå inn på de alliertes side i andre verdenskrig, slik han ønsket. Med angrepet på Pearl Harbor og USAs inntreden i krigen snudde den politiske vinden i den amerikanske hoved-staden: Hele 98 av 100 senatorer godkjente FN-pakten i juli 1945, og sympatien for den nye overnasjonale organisasjonen var stor da Lie som fersk generalsekretær kom til Washington D.C.
President Harry Truman tok imot Lie i Det hvite hus og forsikret ham om at amerikanske myndigheter ville «gjøre alt som står i deres makt for å virkeliggjøre FN, som verden forventer så mye av». De samme forsikringene fikk han av utenriksminister James Byrnes og av ledende politikere i Kongressen. Lie besvarte den varme velkomsten med å si at han ville ha nølt med å si ja til å bli generalsekretær om han ikke hadde vært sikker på å ha full støtte fra USA.
Grudde seg til å møte amerikansk presse
Medienes interesse for FN var enorm, og oppmøtet var stort da Lie etter de politiske møtene inviterte til pressekonferanse i gjestehuset. Der ble han pepret med spørsmål om Iran, som hadde bedt generalsekretæren om å overbringe en klage over at sovjetiske soldater ikke var trukket ut av landet, slik Teheran og Moskva var blitt enige om. Spørsmålet var politisk ømtålig, og Lie visste at han måtte trå varsomt for ikke å legge seg ut med Sovjetunionen. Han svarte likevel utførlig på journalistenes spørsmål.
Lie skrev selv at han hadde grudd seg til å møte den amerikanske pressen, som var mer pågående enn han var vant til i Europa. Men det lange referatet fra pressekonferansen i Washington D.C. viser at han raskt fant seg til rette i medienes søkelys. «Jeg stoler på journalister» og «liker å samarbeide med pressen», sa Lie før han ga dem informasjon med sperrefrist om de siste timenes brevutveksling i Iran-kontroversen, en frist han regnet med at de ville respektere.
Han var som generalsekretær nærmest en vandrende PR-maskin for FN.
At Lie likte å snakke med journalister, er tydelig ut fra de mange intervjuene han ga og de utallige pressekonferansene han holdt. Han var som generalsekretær nærmest en vandrende PR-maskin for FN og stilte også opp til pressekonferanser når det var lite nytt å melde. For en organisasjon i støpeskjeen var det avgjørende å ha en synlig frontfigur, og Lie lot til å trives godt i denne rollen.
Flyttet inn i legendariske Waldorf Astoria hotell
Også kjendisspaltene fikk sitt. Lie og hans familie ble en del av New Yorks sosietet etter ankomsten til metropolen torsdag 21. mars. Det sto ikke noen generalsekretærbolig klar, så familien flyttet inn i en treroms leilighet i 33. etasje i legendariske Waldorf Astoria hotell, hvor New York-fiffen gikk for å se og bli sett.
Her opptrådte store artister som Glenn Miller og Woody Guthrie, og berømtheter fra inn- og utland tråkket daglig på «Livets hjul», et vakkert mosaikkgulv bestående av 148 000 biter i inngangspartiet mot Park Avenue. Lie hadde bodd her under sine besøk i USA i krigsårene, i likhet med andre norske regjeringsmedlemmer og kjente personer. Alle ble tatt hånd om av direktørparet Jørgine og Lucius Boomer, som ble viktige døråpnere for Lie til maktens irrganger i USA.
«Hadde det ikke vært for Jørgine, ville mitt arbeid som generalsekretær i FN blitt mye vanskeligere den første tida», sa Lie, ifølge datteren Mette. Jørgine Slettede var bare 15 år gammel da hun og storesøsteren i 1903 forlot husmannsplassen Utafor i Bøverdalen for å reise til en onkel i Amerika. Hun arbeidet hardt, først som tjenestejente på onkelens gård i Minnesota, deretter som barnepike, mens hun tok igjen for tapt skolegang og deretter utdannet seg til sykepleier. Hun fikk et stipend og flyttet til New York for å studere medisin, men avbrøt studiene da hun giftet seg med en rik kirurg, for så å bli enke etter bare et halvt år.
Lie følte seg litt utilpass som sosietetsløve – han gjenkjente verken Frank Sinatra eller skuespilleren Lana Turner.
I 1920 giftet hun seg med Lucius Boomer, og sammen drev de to Waldorf Astoria, et av verdens mest berømte hoteller. De var ivrige støttespillere av FN, og den norsk-amerikanske hotellvertinnen gjorde alt hun kunne for å støtte Lie, også ved å gi ham et lån på 5000 dollar. Budsjettkomiteen i FN, den viktigste av generalforsamlingens komiteer, hadde i London fastsatt generalsekretærens årslønn til 20 000 dollar. I tillegg fikk han gratis bolig og en representasjonskonto på 20 000 dollar. Det var en svært god lønn på denne tiden, men det kan godt ha vært at pengene lot vente på seg – bank- og utbetalingsrutiner var ennå ikke på plass i FN-systemet, og Lie hadde neppe noen bankkonto i USA da han kom dit i 1946.
Dessuten var det dyrt i New York, og det må ha vært kjærkomment å kunne ty til den velstående Jørgine, som også var en god støttespiller for Hjørdis og døtrene. De ble raskt overøst med invitasjoner til New Yorks selskapsliv, og den drevne nettverksbyggeren Jørgine Boomer ga råd om antrekk og sosiale koder. Lie følte seg litt utilpass i rollen som sosietetsløve – han gjenkjente hverken Frank Sinatra eller skuespilleren Lana Turner da han ble presentert for dem og måtte posere med dem for fotografene.
«Avisene inneholder alt mulig om enhver bevegelse som generalsekretæren og hans familie foretar seg. Går vi på en kino, står det i kveldsavisen, går vi på et teater er det i morgenutgaven, og hvis vi går over gaten står det i middagsutgaven», skrev Lie til sin venn Johan Falkberget.
Det kan ikke ha vært bare enkelt for Mette, som var 15 år gammel og som kunne lite engelsk. Faren sendte henne på kino, hvor hun så filmen Robin Hood mange ganger for å lære seg språket. Etter kort tid begynte Mette på en internatskole for jenter en times reise utenfor byen, hvor hun bodde i ukedagene, mens de nygifte, Sissel og Jens-Halvard, reiste hjem til Norge i slutten av april. 20 år gamle Guri fortsatte som farens privatsekretær og var til stor hjelp for begge foreldrene. «Hun har for mye å gjøre uten å ha noget å gjøre», skrev Hjørdis til søsteren i Norge.
Byplansjefen Moses
Om Trygve Lie var utilpass blant underholdningsbransjens kjendiser, fant han seg desto bedre til rette sammen med New Yorks maktutøvere. Allerede fredag 22. mars, dagen etter ankomsten til byen, møtte han noen av dem til en lunsj organisert av det som kaltes New York City-kommisjonen for De forente nasjoner. Formålet var å arbeide for at FNs hovedkvarter skulle bli plassert i New York.
Under denne lunsjen møtte Lie byplansjef Robert Moses, en legendarisk skikkelse som fortsatt i dag regnes som den mektigste byråkraten noensinne i New Yorks historie. Han ble aldri valgt til noe embete, men han har mer enn noen folkevalgt satt sitt avtrykk på byen i form av parker, motorveier, broer, tuneller, signalbygg og bolig-komplekser. Han var lynende intelligent og behersket til fulle kunsten å bestikke politikere, manipulere mediene og diktere byråkratiet slik at han fikk gjennomført sine grandiose infrastrukturprosjekter. Da Lie møtte ham første gang, var Moses 58 år gammel og på høyden av sin makt.
Også den tyve år yngre Nelson Rockefeller deltok i lunsjen på fasjonable Metropolitan Club denne marsfredagen. Han tilhørte tredje generasjon i en familie av mektige industriledere, bankdirektører og politikere og hadde vært viseutenriksminister under Roosevelt og Truman. Rockefeller ble senere både guvernør og visepresident, men i 1946 var han direktør for Rockefeller Center i New York. Det består av et helt kvartal med art deco-bygninger rundt en nedsenket, åpen plass som før jul blir til en romantisk skøytebane foran senterets berømte juletre. Nelson Rockefeller hadde vært med på San Francisco-konferansen og var en ivrig støttespiller for FN. Han og faren, John D. Rockefeller jr., skulle få en helt avgjørende rolle i den nye organisasjonens barndom.
Lie skulle som generalsekretær være nøytral i diskusjonen om hvor hovedkvarteret ble plassert.
New Yorks ferske borgermester William O’Dwyer hadde allerede i oktober 1945, før han ble valgt, invitert FN til å etablere seg i byen. Han bød frem et stort område i Queens som het Flushing Meadows Park. Der hadde Moses vært drivkraften bak den store verdensutstillingen i 1939, og byplansjefen var nå spesielt ivrig etter å få FN til å etablere seg på parkområdet i Queens. Det lå nær La Guardia-flyplassen og var ideelt som internasjonal møteplass, mente Moses.
O’Dwyer utnevnte Moses og Rockefeller til å lede hver sin komité, med den hensikt å få FN til å forkaste London-vedtaket om et hovedkvarter utenfor New York City, for i stedet å velge metropolen. Han kunne like gjerne ha utnevnt dem til Trygve Lies nye offisielle bestevenner, ifølge FN-historikeren Charlene Mires. Og bestevenner ble de: Moses, Rockefeller og deres respektive ektefeller sto ofte på gjestelisten når ekteparet Lie inviterte til lunsj eller middag i årene som fulgte.
Fiendskapet som oppsto mellom Moses og den senere New York-guvernøren Nelson Rockefeller, lå noen år frem i tid. Lie skulle som generalsekretær være nøytral i diskusjonen om hvor hovedkvarteret ble plassert, men han hadde allerede som norsk utenriksminister gjort seg opp en mening.
Verdens midtpunkt var flyttet fra Europa over Atlanterhavet, og New York var et knutepunkt «der tråder løp sammen fra hele verden», mente Lie. Han hadde imidlertid ikke lagt noen føringer for hva Norge skulle mene da plasseringen ble diskutert i London i januar 1946. Men Lie var fornøyd med at general-forsamlingen la det foreløpige hovedkvarteret til New York, siden det da kunne bli vanskelig å flytte derfra. Sammen med sine nye venner, O’Dwyer, Moses og Rockefeller, hadde Lie en viktig rolle i den kronglete prosessen som endte med at New York i desember 1946 ble valgt til FNs permanente hjemby.
Kommentarer