Hvem var Fethullah Gülen?

Fethullah Gülen ble født i 1941 og vokste opp i Erzurum, nordøst i Tyrkia. Som ung ble han inspirert av den religiøse lederen Said Nursî. Nursîs kallenavn var beduizzaman, som betyr noe sånt som «den mest unike og overlegne personen i samtiden».

Hans populære skrifter ble forbudt, angivelig fordi han blandet politikk og religion, men bevegelsens dedikerte tilhengere kopierte dem for hånd.

Nursî ble fengslet mange ganger i de påfølgende tiårene etter 1925, hver gang anklaget for å spre politisk-religiøs propaganda.

I skrift prediket Nursî en revitalisering av islam, med plass til teknologi og vitenskap. Hans bevegelse skulle siden bli en av de mest innflytelsesrike i tyrkisk historie, ikke minst de siste 20 årene, takket være Gülen-bevegelsen og Tyrkias president i dag, Recep Tayyip Erdoğan.

Fram til 2013 var det ikke så mange i Norge som kjente til denne bevegelsen, og dens makt har alltid vært skjult. Den er – eller var – ingen steder og overalt på samme tid. Ifølge Store norske leksikons velvillige definisjon er Gülen-bevegelsen «en transnasjonal religiøs og sosial bevegelse basert i Tyrkia. Det er en sunni-islamsk bevegelse som støtter demokrati som styringsform og argumenterer for å forene naturvitenskap og islamsk metafysikk».

Ifølge norsk Wikipedia driver Gülen-bevegelsen med utdanning og interreligiøs dialog, og nettleksikonet siterer magasinet The Economist, som har hevdet at bevegelsen sprer «pasifistisk, moderne islam». Også det må sies å være en svært så vennligsinnet tolkning.

Han ble tiltalt på ny nærmest før han hadde rukket å gå ut døra av fengslet.

Da AKP og Erdoğan stilte til valg i 2002, ble han og partiet støttet av Gülen-bevegelsen. Det gjaldt for eksempel innflytelsesrike aviser som Zaman, men også deler av politiet, rettsvesenet, universitetene og militæret. Bevegelsen hadde brukt flere tiår på å infiltrere alle vitale grener av samfunnet. Dermed kunne den hjelpe Erdoğan til makten og var med på å utrenske opposisjonen i de påfølgende årene.

Erdoğan fikk også massiv støtte fra pro-Gülen-avisa Taraf, som ble etablert så sent som i 2007. Da journalistene Ahmet Şık og Nedim Şener – begge kjent som skarpe kritikere av Gülen-bevegelsen – ble arrestert i 2011, fikk de null støtte fra sine pressekolleger i Zaman og Taraf. Overskriften i Taraf da de to gravejournalistene ble arrestert, lød slik: «De ble ikke arrestert på grunn av sin journalistikk.»

Arrestasjonene markerte for alvor starten på Erdoğans omfattende forfølgelse av mennesker som lever av det frie ord, under mantraet: «De er ikke journalister, de er terrorister.» Ifølge organisasjonen Freedom House ble pressefriheten i Tyrkia betydelig innskrenket mellom 2002 og 2016, og gikk fra 58 til 71 på en skala fra 0 til 100, der 100 er verst.  Ifølge Reporters Without Borders havnet Tyrkia i 2002 på plass 107 av 172 og ble kategorisert som «delvis fritt» i deres årlige oversikt. 20 år senere var landet falt til 149. plass av 180 land, og hele 90 prosent av de nasjonale mediene var nå kontrollert av regjeringen.

Han har altså blitt beskyldt for både å være kritisk til Gülen og for å være ukritisk til Gülen.

Da Ahmet Şık ble arrestert i mars 2011, holdt han på med en bok om Gülen-bevegelsen. Manuset til İmamın Ordusu (Imamens armé) ble konfiskert av politiet, men i november 2011 ble en uferdig versjon, kalt 000Kitap (000Boka), redigert ferdig av 125 journalister og akademikere, sluppet på internett. Ahmet Şık ble løslatt våren 2012 i påvente av rettssaken.

Han ble tiltalt på ny nærmest før han hadde rukket å gå ut døra av fengslet, fordi han uttalte at de politifolkene, advokatene og dommerne som hadde iverksatt denne konspirasjonen mot ham, en dag selv ville havne bak lås og slå. Syv års fengsel krevde påtalemyndighetene for denne fornærmelsen og «trusselen» mot offentlige tjenestemenn.

I 2015 utga han nok en bok, denne gang om forholdet mellom AKP og Gülen-bevegelsen, som resulterte i krav om to års fengsel for å ha fornærmet statsministeren. I desember 2016 ble han arrestert igjen, på grunn av elleve Twitter-meldinger som angivelig inneholdt støtte til terrororganisasjoner, blant annet kurdiske PKK, samt fordi han hadde fornærmet staten, loven, militæret og politiet.

Ahmet Şık ble arrestert i 2011 fordi han var kritisk til Gülen-bevegelsen, som på det tidspunktet var alliert med Erdoğan og AKP. Fire år senere ble Şık beskyldt for å støtte terrorisme, fordi regjeringen i mellomtiden hadde skilt lag med Gülen og satt bevegelsen på listen over terrororganisasjoner. Han har altså blitt beskyldt for både å være kritisk til Gülen og for å være ukritisk til Gülen.

Erdoğan svarte med å stenge private Gülen-drevne skoler, som forberedte ungdom på opptak til universiteter.

En av de siste rettssakene mot Ahmet Şık og 16 andre ansatte i avisa Cumhuriyet fant sted i Çağlayan-rettslokalene utenfor Istanbul 24. juli 2017, ironisk nok på Tyrkias nasjonale pressefrihetsdag. Şıks forsvarstale var et to timer langt angrep i undersøkende journalistisk form, der han kritiserte det tette forholdet mellom AKP og Gülen-bevegelsen. Talen ble stadig avbrutt av klapping og heiarop fra de over 100 frammøtte støttespillerne i salen. «Ned med tyranniet, lenge leve friheten», var hans avslutningsord.  Aktor ble så provosert at han reiste nok en tiltale – nå mot Şıks tale.

Det ble for alvor slått sprekker mellom Erdoğan og Gülen-bevegelsen under Gezipark-opprøret våren 2013, da Fetullah Gülen gikk ut fra sitt Pennsylvania-eksil og kritiserte regjeringens brutale håndtering av demonstrantene.

Allerede i 2011 ble det klart for Gülen-bevegelsen og Erdoğan at de ikke lenger trengte hverandre. Militæret var vingeklippet, opposisjonen handlingslammet og det liberale, sekulære makthegemoniet på vikende front, slik de begge ønsket. Erdoğan og AKP hadde tilbudt Gülen-bevegelsen noe den tidligere ikke hadde, en politisk base, mens den tilbød Erdoğan muskler innenfor media, akademia, rettsvesenet og næringslivet. Det var en perfekt maktallianse – inntil noen ble for makthungrige.

Et kupp var kanskje det siste landet trengte i 2016.

Plutselig fikk ikke Gülen-medlemmer byggekontrakter og andre gjeve oppdrag de tidligere hadde fått servert på sølvfat. I tillegg insisterte Erdoğan på å fortsette med fredsforhandlingene med kurderne, noe Gülens nasjonalistiske fløy mislikte. Erdoğan mistenkte at Gülen hadde lekket detaljer fra samtaler mellom regjeringsdelegasjonen og PKK i Oslo i 2008/09, noe som satte forhandlingene kraftig tilbake.

Erdoğan svarte med å stenge private Gülen-drevne skoler, som forberedte ungdom på opptak til universiteter. Dette undervisningstilbudet var økonomisk lukrativt for Gülen og sikret at «deres» elever fikk tilgang til landets beste universiteter. Skolene var Gülen-bevegelsens finansielle og ideologiske livline, så nedstengningene rammet hardt.

I desember 2013 ble det lekket dokumenter og lydopptak som beviste omfattende korrupsjon i regjeringen og i byråkratiet. 52 ble arrestert, deriblant familiemedlemmer til statsråder. Til og med Erdoğan fikk unngjelde. Det ble sluppet lydopptak av ham og hans sønn som diskuterte hvordan de skulle skjule millioner av dollar. Alt ble offentliggjort av den Gülen-vennlige avisa Zaman.

Erdoğan slo knallhardt tilbake med det som siden er blitt hans yndlingsmetode – å erklære Gülen-bevegelsen for en terrororganisasjon. Bevegelsen kom på defensiven, men fram til det mislykkede kuppforsøket sommeren 2016 var det uklart hvem som til slutt kom til å stikke av med seieren. Gülen ble tross alt kåret til en av verdens 100 mest innflytelsesrike personer av det amerikanske magasinet Time i 2013.

2016 var et usedvanlig urolig år i Tyrkia, med krig i nabolandet Syria, gjentatte terrorangrep som rammet økonomien generelt og turistnæringen spesielt, flyktningkrise og kaldfront mot internasjonale samarbeidspartnere. I en oversikt over verdens mest fredelige land, laget av Global Peace Index, kom Tyrkia i 2016 på 145. plass av 163 mulige, med Syria på sisteplass.  Mellom oktober 2015 og nyåret 2017 ble 365 mennesker drept i terrorangrep i Tyrkia. Et kupp var kanskje det siste landet trengte i 2016.

Etter kort tid var 40 prosent av ansatte med offiserbakgrunn rensket ut av militæret.

Det viktigste kriteriet for å gjennomføre et vellykket kupp er at det utføres raskt. Det lyktes kuppmakerne delvis med kvelden 15. juli 2016. Erdoğan ble tatt på senga. Soldatene brukte helikopter og F-16-jagerfly, de kjørte tanks nedover gatene i Istanbul og Ankara, de erobret Bosporos-broa og bombet parlamentsbygningen. De overtok også den statlige fjernsynskanalen TRT og tyrkiske CNN. Men ellers mislyktes kuppmakerne med å overta sentrale institusjoner og infrastruktur.

Og enda viktigere – de hadde ikke folket med seg. Verken noe parti eller noen partileder har hatt så stor suksess ved valg som AKP og Erdoğan: 34 prosent i 2002, 46 prosent i 2007, 49 prosent i 2011. I 2014 vant Erdoğan – da statsminister – Tyrkias første presidentvalg. AKP fikk 40 og 49 prosent oppslutning igjen ved parlamentsvalgene i juni og november 2015.

Sivilbefolkningen strømmet ut i gatene utover natta etter oppfordring fra Erdoğan, for å bekjempe soldater og tanks med steiner og stokker. Sammenstøtene ble blodige. Over 250 mennesker ble drept, rundt 2200 ble alvorlig såret.  Kuppforsøket 15. juli 2016 mislyktes fordi det var dårlig organisert og halvhjertet gjennomført, og Erdoğan hadde de mest motiverte støttespillerne.

Gülen selv benektet å ha hatt noe med kuppforsøket å gjøre, noe som senere er bekreftet i uavhengige rapporter. Riktignok var noen av de involverte gülenister, men kuppet var ikke organisert sentralt. Erdoğan var likevel klar for å kapitalisere på det han kalte «en gave fra Gud».

Etter kort tid var 40 prosent av ansatte med offiserbakgrunn rensket ut av militæret. Ikke nok med det: 50 000 innbyggere fikk inndratt passet, for å forhindre at de forlot landet. Innen utgangen av august hadde 9000 politibetjenter fått sparken. Likeledes 21 000 privatskolelærere, 10 000 soldater, 2700 i rettsvesenet, 1500 byråkrater i finansdepartementet og 21 700 fra utdanningsdepartementet, for å nevne noen.

Gülen har passert 80 år og vil neppe lide samme skjebne i sitt selvvalgte eksil i Pennsylvania.

100 medier ble nedlagt, og utallige journalister ble arrestert i tiden som fulgte. Etter ett år var hele 150 000 statsansatte sparket eller suspendert fordi de på en eller annen måte kunne assosieres med Gülen-bevegelsen, og ennå var ikke Erdoğan ferdig med sin hevnaksjon.

Det at kuppforsøket var så elendig gjennomført, og at Erdoğan tydeligvis var strålende fornøyd med hvordan hendelsene utspilte seg, gjør at det er helt vanlig å høre blant både sekulære og religiøse tyrkere i dag at det var Erdoğan personlig som hadde gitt seg selv denne «Guds gave». Presidenten iscenesatte kuppet for å få et påskudd for å rense ut Gülens menn og kvinner fra alle maktens kriker og kroker.

Fetullah Gülen selv har flere ganger sagt rett ut at han tror Erdoğan sto bak kuppet for å ramme ham og hans bevegelse.

Tyrkia-eksperten Ben Cohen har sammenlignet Erdoğan-Gülen-alliansen med forholdet mellom Stalin og Trotskij.  Lenge var de ideologiske sjelevenner, men etter uoverensstemmelser ble Trotskij kjeppjaget ut av Sovjetunionen i 1929, da han altså bosatte seg på Prinseøyene utenfor Istanbul. I eksil fikk han skylden for alt som gikk galt i gamlelandet, og internt i Sovjetunionen begynte Stalin å se kontrarevolusjonære trusler på høylys dag. I 1936, da Moskvaprosessene startet, ble Trotskij utpekt som selve hovedfienden av Stalin.

Likeledes ble Erdoğan paranoid etter kuppforsøket og satte seg fore å renske ut alle som potensielt kunne true hans posisjon. Samtidig økte han presset mot USA for å få Gülen utlevert. Trotskij ble likvidert i Mexico i 1940. Gülen har passert 80 år og vil neppe lide samme skjebne i sitt selvvalgte eksil i Pennsylvania.

Det er vanskelig å få øye på de fundamentale forskjellene mellom Gülen og Erdoğan. Konflikten minner mest om det Sigmund Freud kalte «de små forskjellers narsissisme», altså teorien om at jo likere folk er, desto mer vil de hate hverandre om de ryker uklar.

En av dem måtte vike, og det ble Gülen som tapte stolleken.

Både Gülen og Erdoğan forfekter en moderat form for islam, begge er tilhengere av frihandel og fremholder betydningen av utdannelse og dialog mellom religioner. I hvert fall var det slik lenge. Så kan man argumentere for at Erdoğan i praksis har tatt en annen vei, og at dette er grunnen til det store skismaet. Igjen, som Stalin og Trotskij – begge trodde på kommunismen, men de skilte lag i praksis.

Graver man dypere oppstår det imidlertid en kløft mellom de tyrkiske gigantene: Gülen er en dedikert tilhenger av sufismen, som er individuell og introvert – reisen går mer innover enn utover. Gülen vektlegger riktignok betydningen av humanitært og idealistisk arbeid for fellesskapet og de svakeste, men veldedigheten er bare et middel for å komme nærmere Gud. Gülen har skrevet mer enn 60 bøker, har en sindig og godlynt personlighet og snakker sakte.

Erdoğan er et fyrverkeri og har en mer praktisk tilnærming til islam. En annen forskjell er at Erdoğan gjentatte ganger har vist at han bare har forakt til overs for vitenskap. Gülen er derimot tilhenger av kunnskap og har erklært at det å studere fysikk, matematikk og kjemi er det samme som gudstilbedelse.

AKPs islam er den tradisjonelle, konservative tyrkiske, iblandet politisk pragmatisme. Erdoğan er først og fremst politiker. Han trekker inn religion når det passer hans agenda, og selv om han er sterk i troen, framstår den mer som kulturelt enn teologisk forankret.

Men politikk dreier seg overraskende ofte ikke bare om veivalg og verdivalg. Det dreier seg om makt og posisjoner. Det var ikke plass til to så egenrådige skikkelser som Gülen og Erdoğan på den samme prekestolen. En av dem måtte vike, og det ble Gülen som tapte stolleken.

Kuppforsøket 15. juli 2016 er et åpent sår i Tyrkia.

Erdoğan unnskylder sjelden noe som helst, uansett hvor feil han tar. Likevel var det nettopp det han gjorde noen uker etter det mislykkede kuppforsøket i 2016. Han beklaget at han så lenge hadde støttet og hjulpet Gülen, som nå ble kalt både en sjarlatan og en sjefsterrorist.  «Jeg beklager dypt at jeg ikke oppdaget denne forræderske organisasjonens sanne ansikt langt tidligere.»

Kuppforsøket 15. juli 2016 er et åpent sår i Tyrkia. AKP-regimet utviklet seg i en enda mer autokratisk retning i årene som fulgte. Allerede samme høst erklært Erdoğan at dagen skulle markeres som en årlig nasjonaldag for hyllest av demokratiet og nasjonal enhet, samt av de 250 martyrene (ifølge Erdoğan) som den dagen mistet livet i kampen for friheten.

Fethullah Gülen døde søndag 20. oktober i 2024 i eksil i Pennsylvania, USA

(Dette er et bearbeidet utdrag fra boka Tyrkia – landet mellom to verdener, 2024.)