Hvorfor lurer vi oss selv?

Jeg ligger i hengekøya og kikker opp. Et fly etterlater en kraftig, hvit stripe på den knallblå himmelen. Som barn fulgte jeg stripene med blikket og drømte meg bort til eksotiske steder. Nå får jeg bare en dårlig følelse når jeg ser dem. De minner meg på hvor langt mamma har fjernet seg fra virkeligheten.

Hun mener på alvor at det pågår en planlagt aksjon der giftige kjemikalier sprøytes ut fra fly for å skade og drepe oss. I chattegruppa hennes er denne chemtrailsteorien en gjengs oppfatning: «LOOK UP! THEY ARE SPRAYING US LIKE BUGS!»

Men påstanden holdes ikke bare innenfor de digitale veggene på Telegram og i Facebook-grupper som «STOP CHEMTRAILS I NORGE». I kommentarfeltene under innlegg fra Yr opplever Meteorologisk institutt stadig konspiratoriske påstander om flysprøyting. De blir til og med kontaktet av nordmenn som tror de skjuler chemtrails-informasjon.

Hva er det egentlig som gjør at noen mennesker tar til seg slike teorier, mens andre kontant avviser dem?

Også eks-konspirasjonsteoretiker Brent Lee trodde på chemtrails, men nå bruker han podkasten sin til å motbevise både den og en rekke andre teorier. Om chemtrails har han laget hele åtte episoder. I den første av dem prater han med en annen eks-konspirasjonsteoretiker, og sammen resonnerer de slik jeg ser for meg at mange troende gjør.

Det enorme omfanget av hvite striper på himmelen må bety at dette er et mektig samarbeid – langt over regjeringsnivå i hvert enkelt land. «Hvordan skulle de ellers fått til å gjøre dette over hele planeten?» spør Lee, på vegne av konspiratorikeren. At den store utbredelsen mest av alt taler for en naturlig forklaring, er ikke engang med i regnestykket.

Kan det være så enkelt? At man blir så ivrig etter å finne en forklaring på ting at man overser den mest åpenbare? Som når vi leter etter noe som ligger rett foran øynene våre. Eller hva er det egentlig som gjør at noen mennesker tar til seg slike teorier, mens andre kontant avviser dem?

Mye handler om tenkemåten vår.

«Det er ingen jeg kjenner som kunne blitt konspirasjonsteoretiker», sa en venninne til meg en gang. Jeg ble litt paff, siden jeg hadde snakket så mye med henne om konspirasjoner generelt og mamma spesielt. Men jeg tenkte nok det samme, før jeg selv fikk én i nær familie.

Jeg tror mange har lett for å tro at konspirasjonstenkning bare rammer en fjern og ukjent gruppe mennesker som er helt annerledes enn oss selv. Men innerst inne er vi alle «naturlig fødte konspirasjonsteoretikere», skriver Rob Brotherton i Suspicious Minds. Boka har vært min bibel for å forstå mer om hvorfor noen ender opp med å tro på disse teoriene.

Brotherton har studert psykologien bak konspirasjonstenkning og viser hvordan vi rammes av en rekke mentale snarveier og tankefeil uten at vi selv er bevisst dem. Vi er alle sårbare for disse mekanismene, og får de styre for mye, kan de avspore oss helt fra virkeligheten. Det viktigste vi kan gjøre, er å være klar over at de finnes, og prøve å unngå at de påvirker tenkningen vår.

Selv om konspirasjonsteoretikere er minst like komplekse, ulike og sammensatt som alle andre, har forskerne funnet noen fellestrekk som kan forklare hvorfor noen er mer mottakelige for slike teorier.

Det kan være vanskelig å få bukt med de intuitive feilslutningene vi gjør.

Mye handler om tenkemåten vår. Ifølge psykologiprofessor Daniel Kahneman veksler vi mellom to ulike tenkesystemer. Det ene systemet er raskt, intuitivt og ofte følelsesdrevet, mens det andre er tregere, analytisk og mer mentalt anstrengende. Det varierer fra person til person og situasjon til situasjon hvilket system vi heller mot.

Men en rekke studier viser at folk som i større grad enn andre støtter seg til den raske og intuitive tenkemåten, i gjennomsnitt er mer tilbøyelige til å tro på konspirasjonsteorier enn dem som oftere bruker den litt tregere og mer analytiske måten.

Det kan være vanskelig å få bukt med de intuitive feilslutningene vi gjør, skriver forfatterne av Kritisk tenkning. Jeg ga boka til mamma, men fikk den kjapt i retur – full av hennes kommentarer. «Man kan ikke forbedre sin egen intuisjon», står det i boka. «Feil!» har mamma skrevet i margen ved siden av.

Når forfatterne spør hvordan vi kan bli mer bevisste hva som skjer i vårt eget hode «slik at vi kan ta mer veloverveide beslutninger og ikke la oss styre av mer eller mindre ubevisste og automatiske følelser og tanker», har mamma understreket den siste halvdelen og skrevet inn ordet «intuisjon».

For mens eksperter advarer mot å la intuisjonen styre for mye, er mamma overbevist om at det er nettopp den som er den store hemmeligheten for å kunne forstå. Hun fnyser av studiene som viser at folk som hovedsakelig bruker magefølelsen til å avgjøre hva som er sant og usant, er mer tilbøyelige til å tro på konspirasjonsteorier.

«Vi som vokste opp før TV, telefon, barnehager og alle disse programmeringsinstitusjonene kom, lærte å tenke på egen hånd. Vi trengte ikke Faktisk.no for å fortelle oss hva som er sant og ikke – vi har lært å lytte til vår indre spirit som alltid vet sannheten (det er det vi kaller intuisjon eller magefølelse)», forklarer hun meg.

Også USAs president Donald Trump har gjort det klart at han følger magefølelsen. «I have a gut, and my gut tells me more sometimes than anybody else’s brain can ever tell me», har han uttalt i et intervju. I en tysk undersøkelse svarte over halvparten av de spurte at de stoler mer på egne følelser enn på «såkalte eksperter».

Av og til kan det nesten virke som om vi er på vei inn i nedlysningstiden.

Den økende mistilliten til fagfolk omtales gjerne som ekspertisens død. Selv om det alltid har eksistert politiske og religiøse bevegelser som har avfeid eksperter og akademia, ser det ut til at denne tendensen har fått større plass de siste årene. Av og til kan det nesten virke som om vi er på vei inn i nedlysningstiden. Der opplysningstiden var preget av troen på kunnskap og vitenskap, er nedlysningstiden preget av følelser og troen på at man selv kan bli ekspert på alt, så lenge man er koblet til internett.

Filosof Åsa Wikforss skriver om ekspertisens død i sin bok om kunnskapsresistens. Hun forteller at svenske statsvitere, leger, jurister og forskere stadig oftere opplever at det settes spørsmålstegn ved deres ekspertise. Også i Norge pågår en debatt om hva som må til for å beholde tilliten til fagpersoner.

Vi er «bortskjemt» med en generelt høy tillit her i landet, men en rapport fra OsloMet viser at denne tilliten stuper så fort man berører kontroversielle eller politisk betente temaer.

Retorikken, engasjementet og desperasjonen – alt er skremmende likt.

Svein Østvik – bedre kjent som Charter-Svein – mener at nåtidens virkelige eksperter er de som blir kalt konspirasjonsteoretikere, som ham selv. De er «tidlig ute med veldig riktige hypoteser/ prognoser både innen helse, klima og krig», oppsummerer han i et av sine mange innlegg på Facebook.

Østvik er i likhet med mamma overbevist om at pandemien var planlagt, og at det er GLOBALISTENE som har skylden for bortimot all elendighet i verden. Å lese innleggene hans er som å lese mammas e-poster.

Retorikken, engasjementet og desperasjonen – alt er skremmende likt. Og selv om Østvik oftere enn mamma ordlegger seg på rim, har de akkurat det samme budskapet. De har skjønt noe andre ikke har skjønt. Nå er det på tide at resten av verden våkner opp. De vet best.

I konspirasjonsmiljøene er det nærmest forventet at man stempler eksperter som en del av den korrupte eliten man absolutt ikke må stole på, men dersom denne forakten til fagfolk også normaliseres i resten av samfunnet, øker faren for at flere lar seg påvirke av feilinformasjon og konspirasjonsteorier.

Vi må lytte til fagpersoner, sier jeg ofte til mamma. Jeg prøver å formidle at vi er avhengige av å lytte til andre, og at det derfor er viktig at vi velger troverdige kilder. Hvis vi får informasjon fra noen vi ikke burde lyttet til, vil vi kunne tro at overbevisningene våre er godt begrunnet, selv om de ikke er det, skriver Wikforss.

Lytter man til feil folk, kan man ende opp med «et helt verdensbilde som er fundamentalt feilaktig», advarer hun.

Teksten er et utdrag fra Christine Rehn Jensens bok “Mamma er konspirasjonsteoretiker”, utgitt av Res Publica. Forlaget Res Publica og Agenda Magasin er del av samme selskap.

Moren som er omtalt, har fått anledning til å lese boken. Det har hun ikke villet gjøre. I sitt svar til datteren, som står bakerst i boken, skriver hun blant annet: «Jeg bebreider deg ikke noe – du gjorde det du mente var riktig. Selvfølgelig er jeg jo litt lei meg fordi du ikke stoler mer på mamma. Men kanskje ikke så rart når du har en mamma som ikke er som andre mammaer. Fordi vi er glade i hverandre forsøkte vi «å redde hverandre», noe som jeg forlengst har innsett er umulig.»