– Jo større byen er, desto mer tolerante blir innbyggerne

Vi er en art som flytter på oss. Helt siden Homo sapiens foretok de første reisene ut av Afrika mot Midtøsten for over 50 000 år siden, har vi vært et folk på flyttefot.

Migrasjonens historie ligger i oss alle.

Vi har inntatt alle mulige miljøer på hvert eneste kontinent, og underveis har vi gjort om skoger til jorder, vi har bygd byer, kolonisert hverandre og gjort hverandre til slaver, flyktet fra krig og sult, reist over verdenshavene og lett etter et trygt sted å arbeide og stifte familie.

Vi er kanskje ikke nomader lenger, men vi holder oss aldri i ro. Rastløshet ligger i vår natur, vi er Homo viator, den vandrende arten. Enten det skyldes fritt valg, tvang eller tilfeldigheter har en stor andel av menneskene alltid lett etter nye steder å bosette seg.

Jeg ser sporene av disse store vandringene skrevet i mitt eget DNA: 24 prosent askenas, 23 prosent irsk, 17 prosent østeuropeisk, 9 prosent kroatisk. Min genetiske haplogruppe på morssiden, H6a1a, fører familietreet mitt tilbake til Sentral-Asia for over 5000 år siden. Nesten ingen kan påstå å ha en genetisk bakgrunn som ikke krysser nasjonale eller etniske grenser.

Siden 1960-årene har nivået av migrasjon internasjonalt vært overraskende konstant på rundt 3 prosent av befolkningen.

Migrasjonens historie ligger i oss alle, også de som ikke er klar over det eller ikke vil vite det. Hvis vi går langt nok tilbake, begynner grensene å brytes ned: Det finnes ikke noe «oss» og «dem». Patriotisme kommer fra innbilte fellesskap. Du må gjerne heie på landslaget i fotball, for all del. Bare vit at skjerfet ditt skulle hatt islett av fargene til mange andre lag, inkludert motstanderlaget.

Det kommende århundret bebuder en ny epoke med migrasjon som blir langt større enn den skjebnesvangre flyttingen fra land til by under den industrielle revolusjon, eller masseutvandringen fra Europa på slutten av 1800-tallet. Siden 1960-årene har nivået av migrasjon internasjonalt vært overraskende konstant på rundt 3 prosent av befolkningen. Det tallet er raskt i ferd med å bli utdatert.

I dag er omtrent 280 millioner mennesker på flyttefot, og av disse er 35 millioner flyktninger som er tvunget til å forlate sitt hjemland på grunn av forfølgelse eller krig.

Hvordan skal mange hundre millioner mennesker, ofte med ekstremt forskjellig kulturell bakgrunn, kunne leve sammen på en harmonisk måte?

Ifølge noen anslag vil imidlertid tallet på flyktninger komme opp i 1 milliard mennesker innen 2050 – én av ti av befolkningen – de fleste av dem klimaflyktninger som flykter fra konsekvensene av tørke, stigende havnivå og det politiske kaoset som oppstår i kjølvannet av disse katastrofene.

Noen vil bare flytte til nærmeste storby i håp om en bedre fremtid der. Det meste av migrasjonen foregår internt, altså innenfor land, ikke mellom dem. Likevel vil mange forsøke å krysse grenser og også reise til andre kontinenter – til fots, i småbåter, gjemt i lastebiler. De vil legge ut på den lange og farefulle ferden som våre forfedre også gjorde, ofte med lite håp om å lykkes.

Folk fra Mellom-Amerika som reiser nordover til USA. Nordafrikanere som krysser havet mot Europa. Folk fra Bangladesh og India til landene rundt Persiabukta.

Når antallet mennesker på flyttefot vokser, vil de sosiale konsekvensene bli mer omfattende. Innvandringsmotstanden øker kraftig i mange land, høyreradikale partier og media nører opp under fremmedfrykten og utnytter frykten for at innvandrere «stjeler jobbene våre» og «truer vår måte å leve på».

Det er likevel et større mangfold hvis man leter de rette stedene.

Slik forfølgelse er også rettet mot innbyggere med innvandrerbakgrunn, selv om familien kanskje har kommet for flere generasjoner siden. Ikke noe av dette vil stoppe migrasjonen når miljøkrisene rammer, automatisering tvinger folk til å søke jobb nye steder, og noen rike land aktivt søker flere innvandrere for å forsterke arbeidsstokken fordi befolkningen blir eldre og til og med mindre.

Og det fører til et spørsmål: Hvordan skal mange hundre millioner mennesker, ofte med ekstremt forskjellig kulturell bakgrunn, kunne leve sammen på en harmonisk måte?

(…)

Tenk deg at du kunne bli født hvor som helst i Europa i år 1000, men du hadde ingen anelse om hvilket samfunnslag du ville bli født inn i – verken klasse, religion, etnisitet eller kjønn. Hvilket sted ville du ha valgt? Det er forståelig hvis du føler at dette var et urimelig valg. Det er et år som vanligvis maner frem barbariske bilder om den mørke middelalderen – en blodig epoke med vold, krig, fattigdom og pest som minner om Game of Thrones.

Det er likevel et større mangfold hvis man leter de rette stedene. Et av de beste alternativene må ha vært byen Córdoba sør i Spania, over hele kontinentet kjent som «verdens pryd».

Den gangen var Córdoba episenteret for det muslimske kongedømmet al-Andalus, som i forskjellige former dekket store deler av Den iberiske halvøy, fra umayyade-fyrsten Abd al-Rahman Is regjeringstid på 700-tallet og frem til Granada til slutt ble overgitt til kristent styre i 1492.

Det er en kontroversiell tese som ironisk nok har ført til intens akademisk diskusjon blant middelalderhistorikere i over et halvt år hundre.

Córdoba var en underverkenes by, med godt opplyste gater, yrende markeder, hundrevis av badehus og rennende vann fra akvedukter. En befolkning på over en halv million kunne nyte godt av det hele (mens både London og Paris bare hadde rundt 20 000 innbyggere). Byen var også et kjent sentrum for kunnskap og læring.

I boka The Decline and Fall of the Roman Empire skrev Edward Gibbon entusiastisk at hovedbiblioteket i byen hadde «seks hundre tusen bind, og førtifire av dem utgjorde selve katalogen», deriblant arabiske oversettelser av gamle greske tekster av Aristoteles, Euklid og Hippokrates. Ingen andre steder i Europa kunne måle seg med denne kulturelle rikdommen.

Men det som virkelig fikk Córdoba og kongedømmet under ett til å skille seg ut, var at det tilsynelatende klarte noe som nesten var en mirakuløs bragd for en sivilisasjon: At svært forskjellige folkegrupper levde på samme sted, relativt fredelig, i lang tid.

Faktisk ble mange jøder lokket til al-Andalus på grunn av toleransen som rådet der.

Tiden ble omtalt som Convivencia (som direkte oversatt betyr «leve sammen» eller «sameksistens» på spansk), og var ifølge historikeren María Rosa Menocal en epoke der «jøder, kristne og muslimer levde side om side og – til tross for varige fiendskap og forskjeller som var vanskelige å håndtere – utviklet en kompleks toleransekultur».

Det er en kontroversiell tese som ironisk nok har ført til intens akademisk diskusjon blant middelalderhistorikere i over et halvt år hundre. Hvor mye sannhet ligger det i den?

Al-Andalus var et lagdelt samfunn der muslimer bestemte. Men ifølge den islamske juridiske doktrinen dhimmi fikk «bokens folk» – kristne og jøder, men ikke hedninger – rett til å praktisere sin egen religion så lenge de ikke gjorde det offentlig og betalte en egen skatt for privilegiet.

Selv om mange kristne følte seg undertrykket av de muslimske erobrerne og truet av alle de kristne som konverterte til islam (ofte for å slippe skatten), var det for jødene en forbedring etter lang tids forfølgelse fra kristne herskere, der de havnet nederst i det sosiale hierarkiet.

Faktisk ble mange jøder lokket til al-Andalus på grunn av toleransen som rådet der. Jødene utgjorde til slutt rundt fem prosent av den totale befolkningen, i tillegg til andre migranter, blant andre muslimske berbere fra Nord-Afrika.

Arabisk var et kulturelt lim som gjorde at al-Andalus kunne bli et av de mest kosmopolitiske samfunnene verden hadde sett på det tidspunktet.

Selv om muslimer, jøder og kristne ofte bodde i segregerte nabolag, ble de «hele tiden blandet sammen i byene, og møtte på hverandre mens de utførte sine daglige gjøremål», skriver historikeren John Elliott. De drev handel på markedene, vasket seg ofte i de samme badehusene, spilte musikk sammen, og noen ganger hadde de ulovlig sex. Muslimer kunne til og med smyge seg inn i kristne klostre for å ta et forbudt glass vin.

«I mange hverdagslige sammenhenger», skriver middelalderhistorikeren Brian Catlos, «så folk først og fremst på seg selv som andalusiere og behandlet sine medborgere som det samme, uavhengig av religion».

Det sosiale samspillet var basert på det felles språket, arabisk, et lingua franca som ble brukt når folk sladret, forhandlet, lo og kranglet. «Alle dyktige unge kristne leser og studerer de arabiske bøkene entusiastisk», beklaget den kristne teologen Paul Alvarus seg.

For hver person som kan skrive et brev på latin til en venn, finnes det tusen som kan uttrykke seg elegant på arabisk, og skrive bedre dikt på dette språket enn araberne selv.

I 1360, da lederen for en jødisk menighet, Samuel Halevi Abulafia, bygde en synagoge i byen Toledo, gjorde han det ikke bare i den overdådige islamske arkitektoniske Nasrid-stilen, men han fikk dekket veggene med vakre inskripsjoner på både hebraisk og arabisk – som fortsatt var språket til de kultiverte jødene i Castilla nesten 300 år etter at Toledo falt til de kristne.

Det er vanskelig å forestille seg, men denne jødiske kalligrafen var nå en betrodd diplomat for en muslimsk kong.

Arabisk var et kulturelt lim som gjorde at al-Andalus kunne bli et av de mest kosmopolitiske samfunnene verden hadde sett på det tidspunktet. Den nærmeste rivalen i samtiden var kanskje Sicilia under normannerkongen Roger II (1095– 1154), som etablerte et flerkulturelt hoff med muslimer, kristne og jøder, og oppmuntret til bruk av latin, gresk og arabisk, og som etterlot seg en arkitektonisk arv med bygninger der det var innlemmet arabiske, normanniske og bysantinske elementer.

Blant de mest berømte skikkelsene i al-Andalus var en jødisk poet og politisk leder som het Samuel HaNagid. Da Córdoba ble plyndret av berberne i 1013 og umayyadenes kongedømme begynte å deles opp til en rekke rivaliserende taifa-kongedømmer eller islamske bystater, flyktet Samuels familie sammen med andre jødiske flyktninger til Málaga, der de etablerte en kryddervirksomhet.

Det sies at tjenestepiken til en lokal embetsmann var innom forretningen. Da hun la merke til Samuels utsøkte arabiske kalligrafi, ba hun ham om å skrive brev for henne. Ryktet om ferdighetene hans spredte seg, og snart ble han utnevnt til personlig sekretær for vesiren av Granada, den mektigste personen bortsett fra kongen. I en alder av 34 var den geniale Samuel selv utnevnt til vesir.

Det islamske Spanias toleransekultur var skjør og kunne lett blusse opp til voldelige og grufulle handlinger.

Det er vanskelig å forestille seg, men denne jødiske kalligrafen var nå en betrodd diplomat for en muslimsk konge, og ledet til og med muslimske soldater i strid, ridende på en araberhingst. Samtidig avanserte han og ble leder for Granadas jødiske menighet.

Samuel huskes også for å ha utviklet en ny form for hebraisk poesi som bygde på arabisk litterær stil og versemål – et fint eksempel på den typen innovasjon og rikdommer migrasjon kan føre til gjennom kulturell sammensmelting.

Mens noen akademikere ser på Samuel HaNagid som et mønstereksempel for den tolerante kulturen i al-Andalus, er han for andre et unntak. Disse kritikerne påpeker at det såkalte Convivencia ble avbrutt av perioder med etnisk og religiøs vold. Midt på 800-tallet ble nesten 50 kristne henrettet på grunn av sin tro i Córdoba.

Hva gjorde toleransen mulig?

I 1066 var det en massakre mot jøder i Granada, der Samuels egen sønn Joseph – som hadde etterfulgt faren som vesir – ble lemlestet av en rasende muslimsk mobb. Fra 1100-tallet begynte volden mot jøder å eskalere rundt på Den iberiske halvøy, akkurat som i andre deler av Europa.

Det er viktig at vi ikke romantiserer Convivencia: Det islamske Spanias toleransekultur var skjør og kunne lett blusse opp til voldelige og grufulle handlinger, spesielt i tider med økonomisk og politisk krise. Men det var faktisk en utbredt fredelig sameksistens for muslimske, kristne og jødiske samfunn, selv når situasjonen var på sitt mest anspente.

«Religiøs vold blant folk flest var ytterst sjelden» i al-Andalus, skriver historikeren Brian Catlos. Al-Andalus fremstår som enda mer tolerant når det sammenlignes med det kristne styret som bredte om seg i Spania fra 1300-tallet: Anslagsvis 100 000 jøder ble drept av kristne i pogromene i 1391, og et tilsvarende antall ble tvunget på flukt.

Byer kan bidra til å gjøre oss til borgere.

Hva gjorde toleransen mulig? I hvert fall et felles språk og frihet til å utøve religion. Men først og fremst var det kontakten som ble tvunget frem av bylivet. «Disse uavhengige byene», skriver David Levering Lewis om taifa-perioden, «førte til en rask økning i kommersiell aktivitet og enda større Convivencia».

Bylivet fostret personlige relasjoner på tvers av trossamfunn og skapte nettverk med gjensidig økonomisk avhengighet som opprettholdt en kultur med toleranse og gjensidig respekt: En muslimsk lærarbeider var kanskje avhengig av leveranser fra en kristen garver, en jødisk lege ønsket kanskje å bruke tjenestene til en muslimsk byggmester (og motsatt).

Det er sant at byer kan være preget av intoleranse, diskriminering og ulikhet, slik de som lever med gettoisering og rasistisk politi i forstedene til Paris og øst i Los Angeles vet bare så altfor godt. Men byer er også en av menneskehetens største sosiale innovasjoner, som kan blande sammen mennesker med forskjellig bakgrunn i stor målestokk.

Byer kan bidra til å gjøre oss til borgere. Studier viser at jo større byen er, desto mer tolerante blir innbyggerne sannsynligvis for utenforstående, spesielt hvis de har et felles språk.

Det kan være grunnen til at folk i London under folkeavstemningen om Brexit i 2016 – som i stor grad var fokusert på innvandringsspørsmål – i overveldende grad stemte imot å gå ut av EU, mens folk på den engelske landsbygda stemte for.

Akkurat som i Córdoba for tusen år siden hadde lokalbefolkningen og nye innvandrere konstant kontakt med hverandre i butikker, skoler, arbeidsplasser, parker, treningsstudioer, busser og kafeer. De mange møtene ansikt til ansikt viser hva folk har til felles og gjør kulturelt mangfold til noe normalt i stedet for en trussel.

En analyse av over 500 forskjellige studier viste at kontakt mellom grupper reduserte fordommer og økte toleransen i over 94 prosent av tilfellene.

Det underliggende psykologiske fenomenet bak denne urbane toleransen kalles «kontaktteori». Den sentrale tesen er at hvis forskjellige gruppes kommer i kontakt med hverandre og opplever relativ likhet, der de regelmessig må forholde seg til og samarbeide med hverandre, vil det typiske resultatet være mindre fordommer, stereotype holdninger og andre skillelinjer.

En analyse av over 500 forskjellige studier viste at kontakt mellom grupper reduserte fordommer og økte toleransen i over 94 prosent av tilfellene, enten det var barn med forskjellige etnisk og religiøs bakgrunn som spilte på et fotballag sammen, eller soldater i et etnisk sammensatt regiment som ble angrepet av fienden (slik det skjedde da kinesisk-amerikanere kjempet side om side med sine hvite medsoldater under andre verdenskrig).

Byene i al-Andalus er et utmerket eksempel på kontaktteori i stor målestokk, fundert i den komplekse realiteten i en lang periode med middelalderhistorie. Til sjuende og sist, skriver Brian Catlos, lærer sameksistensen til forskjellige grupper i det islamske Spania oss at «vi som mennesker har en utrolig evne til å komme overens, til tross for våre forskjeller og feilgrep».

Det er historie som et håpets budskap.

Oversatt av Rune Moen.

(Dette er et utdrag fra Roman Krznarics nye bok på norsk, “Historie for fremtiden – inspirasjon fra fortiden for å løse vår tids utfordringer”, utgitt på Res Publica. Forlaget og Agenda Magasin er del av samme selskap.)