Kan Trump bli deres redning?

Hver dag står Sara utenfor fengselsmurene til det blir skumring. Hun vil se sønnen sin, eller i det minste få svar på hvorfor han har blitt fengslet.

Siden presidentvalget 28. juli 2024 har han og nesten 2000 andre venezuelanere blitt fengslet av politiske årsaker. Blant dem er barn, journalister, politiske ledere og advokater for de fengslede. Noen ble arrestert for å protestere mot valgresultatet, mens andre ikke vet hvorfor de ble arrestert – de ble pågrepet uten arrestordre eller konkrete mistanker.

– Politiet tok ham bare fordi de hadde lyst, sier Sara om dagen hennes 18 år gamle sønn ble ført bort.

Sara kommer fra Valencia i det sentrale Venezuela, en by med middelhavsklima og cirka to millioner innbyggere. Her satset opposisjonen stort på å mobilisere velgere i fjor, og dens presidentkandidat, Edmundo González Urrutia, ledet klart på meningsmålingene.

Nicolás Maduro tok over makten i 2013. Det markerte begynnelsen på en epoke preget av kriser, undertrykkelse og anklager om valgfusk, mens sanksjoner fra USA og EU har lammet nasjonen. Masseprotester har blitt erstattet av masseflukt fra landet.

Men mange mente at det i fjor var en reell sjanse for maktskifte. Det begynte riktignok på samme måte som mange ganger før, da Venezuelas høyesterett forbød opposisjonsleder María Corina Machado å stille i valget. Likevel lyktes hennes 74 år gamle, lavmælte etterfølger med noe uvanlig: å forene den splittede opposisjonen.

 

Natten er lang

Da Nicolás Maduro erklærte seg som vinner på valgnatten, var Valencia en av byene som brøt ut i voldsomme protester. Demonstranter ropte «Valgfusk!», rev ned Maduros valgplakater og satte fyr på dem. De brente ned sju politistasjoner, et statlig apotek og en statue av presidentens forgjenger, Hugo Chávez.

Sara heter egentlig noe annet.

Sara hevder at sønnen hennes ikke deltok i protestene: han jobbet med å bake kaker i familiens konditori. To dager senere, da protestene hadde begynt å roe seg, gikk han ut for å fylle drivstoff på motorsykkelen. Moren har fått gjenfortalt hendelsen slik:

– Han mistet capsen sin på veien. Da han stoppet for å plukke den opp, ble han omringet av politiet. De dro t-skjorten hans ned over hodet. «Natten er lang,» sa de før de tok ham med seg, forteller Sara.

Hver kveld, når hun forlater fengselsområdet, visualiserer hun scenen. Veien hjem er flankert av politifolk som stirrer på henne, noen ganger med kikkert. Frykten gjør det vanskelig for henne å både puste og gå samtidig.

– Hvem vil kjempe for gutten min hvis de også fengsler meg?

 

Operation bank, bank

Sara heter egentlig noe annet. Hun ønsker ikke å vise ansiktet sitt på bilder, og intervjuet foregår hovedsakelig via mobilapper. Tiden etter 28. juli kaller hun et «svart mareritt».

President Maduro oppfordret snart sine støttespillere til å navngi opposisjonsmedlemmer. På TV hånet han demonstrantene ved å synge: «Tun tun, no seas llorón, tú te vas a Tocorón» – «Bank, bank, ikke vær en gråtebaby, du skal til Tocorón» – med henvisning til et fengsel i delstaten Aragua.

Melodien var hentet fra en venezuelansk julesang, og «Operasjon bank, bank» ble slagordet for massearrestasjonene som fulgte. I en fjernsynstale 2. august uttalte Maduro at han forberedte to høysikkerhetsfengsler for å huse «alle terrorister». Det ene var Tocorón; det andre var Tocuyito utenfor Valencia.

Menneskerettighetsorganisasjoner har lenge advart om sult i landets fengsler.

Stemningen i Valencia og andre byer snudde fra sinne til noe annet: en overhengende frykt og angst som hindret folk i å forlate hjemmene sine. Gatene ble stadig tommere, og butikker og restauranter stengte.

I løpet av få uker hadde antallet politiske fanger i Venezuela økt med over 700 prosent sammenlignet med året før. Den interamerikanske kommisjonen for menneskerettigheter (IACHR) kalte arrestasjonene «statsterrorisme» og kritiserte regimet for å «bruke terror for å stilne befolkningen og opprettholde autoritært styre».

Saras sønn ble først ført fra en politistasjon til et interneringssenter som angivelig skal ha gått tom for mat. Sara dro dit hver dag med matpakker til sønnen, men fikk ikke se ham. Hun forteller at hun fant ut hvor han var ved en ren tilfeldighet.

– Det var takket være en nabo. Sønnene våre gikk i samme klasse, og sønnen hennes jobber som politi. Han hadde sett gutten min på politistasjonen og ringte moren i all hemmelighet. Hun kom innom og fortalte hva som hadde skjedd.

 

Hud og bein

Det sies at hvis du vil se det sanne ansiktet til en stat, må du besøke fengslene. Venezuela, hvor fire av fem innbyggere lever i fattigdom til tross for verdens største oljereserver, er intet unntak.

Flertallet av de som ble fengslet på politisk grunnlag etter valget, har verken møtt en forsvarsadvokat eller fått vite hva de er siktet for.

Menneskerettighetsorganisasjoner har lenge advart om sult i landets fengsler. En sultestreik i 2024, som involverte 19 fengsler, understreket kritikken av de humanitære forholdene. Det beryktede Tocuyito-fengselet har tidligere blitt kritisert for blant annet alvorlig overbefolkning og mangel på vann for de innsatte – kun to glass om dagen, til tross for den nådeløse varmen.

Når Sara ser opp på den høye muren rundt Tocuyito-fengselet, forestiller hun seg at landets mest hardbarkede kriminelle er der inne. Så tenker hun på den tynne tenåringssønnen sin som sitter midt iblant dem. Hun frykter hva de kan finne på å gjøre mot ham – han som «aldri har havnet i trøbbel og stort sett liker å bake kaker og spille videospill». Hun sier han så redd ut de to gangene hun fikk besøke ham.

– Jeg ville klemme ham, men vi fikk ikke lov til å ta på hverandre. Han var blitt så tynn. Hud og bein. Jeg prøvde å holde masken for hans skyld. Så gråt jeg hele natten.

 

Endeløs venting

Sønnen har fortsatt verken blitt forelagt en formell siktelse eller fått tilgang til en forsvarer, sier Sara. Ifølge loven skulle han ha blitt løslatt i september. I stedet sitter han fortsatt i fengsel, uten å vite hva som venter ham.

Det er nå flere politiske fanger i Venezuela enn noe annet sted i Sør-Amerika.

Situasjonen hans er langt fra unik, sier Alfredo Romero, president i Foro Penal, en sammenslutning av venezuelanske advokater. Flertallet av de som ble fengslet på politisk grunnlag etter valget, har verken møtt en forsvarsadvokat eller fått vite hva de er siktet for.

Det er nå flere politiske fanger i Venezuela enn noe annet sted i Sør-Amerika. Ifølge Foro Penal har færre enn fem prosent av landets politiske fanger – inkludert de som ble arrestert for flere år siden – fått en dom. De fleste er fengslet uten rettssak.

– Fengselsdirektørene tillater oss ikke å møte fangene eller overlevere dokumenter til underskrift slik at vi kan be retten om å representere dem. Kun offentlige forsvarere er tillatt, og de er bundet av myndighetenes instrukser og trusler, sier Alfredo Romero.

 

De siste forsvarerne

Foro Penal er den eneste organisasjonen som aktivt jobber med politiske fanger i Venezuela i dag. Ettersom de ikke har tillatelse til å representere frihetsberøvede i retten, hjelper de i stedet pårørende med informasjon og rapporterer sakene til Den internasjonale straffedomstolen og FN.

De ansatte i Foro Penal er også klar over at deres egen frihet kan være truet. En av dem ble fengslet etter å ha bedt om informasjon om en politisk fange. Alfredo Romero jobber for det meste i skjul og oppholder seg ofte på hemmelige steder. Han mistenker at hans fengslede kollega blir utsatt for tortur og sult.

Han søkte asyl i Spania etter at det ble utstedt en arrestordre mot ham i begynnelsen av september.

– Jeg baserer det på vitnesbyrd fra pårørende og tidligere erfaringer, men det er vanskelig å bekrefte, da de fengslede aldri er alene og kan snakke fritt. Selv ved rettsmøter blir de ikke tatt ut av fengselet – høringene foregår over telefon. Hva som skjer bak murene, vet bare de som er der.

Sara har hørt rykter om at fanger blir slått av fengselsvaktene. Hun har ikke spurt sønnen om det under besøkene, da hun kan se frykten hans for vaktene bak ham. De to gangene Sara har snakket med sønnen på telefon, har han gitt korte, unnvikende svar:

«Ja, jeg har det bra … Ja, jeg får mat.»

Hun har en følelse av at noen står ved siden av ham, noen som dikterer hva han skal si.

 

Trump og Maduro

I januar blir to innflytelsesrike presidenter sverget inn på det amerikanske kontinentet. De står så langt fra hverandre ideologisk som man kan komme. Nicolás Maduros tredje periode startet den 10. januar. Han avla eden, til tross for at han ikke kan bevise at han vant valget. Ti dager senere blir hans tidligere internasjonale erkefiende, Donald Trump, innsatt som USAs president.

Mange venezuelanere håper at Trump vil legge press på Venezuela og jobbe for at Maduro til slutt blir avsatt. Sikkert er at Trump truer med massedeportasjoner, og en av de største migrantgruppene til USA kommer fra Venezuela. Den venezuelanske presidenten har antydet at han er villig til å forhandle om migrasjonsspørsmålet dersom USA til gjengjeld hjelper til med å lindre landets økonomiske krise, blant annet ved å importere mer venezuelansk olje. 

Men ifølge Phil Gunson, senioranalytiker for Venezuela ved organisasjonen International Crisis Group, er det usannsynlig at en avtale mellom Trump og Maduro vil komme det venezuelanske folket til gode.

Med Edmundo González ute av landet, forteller slektningene til de fengslede om en enda større følelse av ensomhet.

– En avtale om migrasjon og olje kan marginalt forbedre den økonomiske situasjonen i landet, men den vil verken styrke demokratiet eller menneskerettighetene, sier han.

En av dem som forlot landet, er opposisjonspolitikeren Edmundo González, som mange anser som den virkelige vinneren av presidentvalget. Han søkte asyl i Spania etter at det ble utstedt en arrestordre mot ham i begynnelsen av september. For å hindre at han også utnevner seg selv til landets president, har Maduro annonsert en belønning på én million kroner til den som fanger ham. Politimyndighetene i Venezuela har publisert en plakat på sosiale medier med bilde av opposisjonskandidaten og teksten «etterlyst».

 

Dødsfall i fengselet

Med Edmundo González ute av landet, forteller slektningene til de fengslede om en enda større følelse av ensomhet. Det føles som om de bare har hverandre. 

– Jeg vil bare at marerittet skal ta slutt. Bare våkne opp og finne sønnen min hjemme på rommet sitt, sier Sara.

I midten av desember 2024 ble det rapportert at en av de politiske fangene i Tucuyito døde som følge av «depresjon og høyt blodtrykk», kombinert med mangel på medisinsk behandling og medisiner inne i fengselet. Han var den tredje politiske fangen som døde på kort tid i Venezuela.

Spørsmålet er hvem som vil høre deres bønn om hjelp.

Sara ringte fra der hun stod utenfor fengselet og fortalte hvordan pårørende hadde samlet seg i panikk mens ryktene om flere dødsfall spredde seg, hvordan alle ville vite om slektningene deres er i live, og hvordan «ingen vil fortelle oss noe». Hun sendte en video på WhatsApp der den avdødes unge sønn ba om å «få tilbake sin fars kropp slik at han kan få en verdig begravelse», og at moren hans – som også er en politisk fange – skal løslates. 

For denne sønnen, Sara og de andre pårørende, handler de politiske fangenskapene nå om liv og død.

Spørsmålet er hvem som vil høre deres bønn om hjelp.