Kollontajs vennskap med en “klasseforræder”

Den 19. desember 1930 skrev Aleksandra Kollontaj et brev til sin nære venn Rachel Grepp, enken etter Arbeiderpartiets tidligere formann Kyrre Grepp. I brevet ga Kollontaj Rachel Grepp ansvaret for å ta vare på det av hennes private arkiv som fantes i Norge.

Under ingen omstendighet skulle Kollontajs manuskripter sendes til Sovjetunionen. Og kanskje, skrev Kollontaj, kunne Arbeiderpartiet ta ansvar for og ta vare på alt det materialet som hun etterlot seg i Oslo, nå da hun hadde tatt over posten som sendemann i Sverige.

Dette oppsiktsvekkende brevet forteller mye om det nære forholdet mellom Kollontaj og ledende personer i norsk arbeiderbevegelse. Arbeiderblad-journalisten og politikeren Rachel Grepp var en av dem Kollontaj fikk et nært forhold til. Var det kanskje et snev av felles bakgrunn som gjorde at de to kom godt overens? I likhet med Kollontaj kom Rachel Grepp opprinnelig fra de bedrestilte lag av samfunnet. Hennes far var den bergenske skipsreder Peter Helland.

Kollontajs kontakt med norsk arbeiderbevegelse begynte i februar 1915. Da kom hun til Kristiania og slo seg ned på Holmenkollen turisthotell. Hun var med på Arbeiderpartiets landsmøte i Trondhjem i mai 1915 som representant for det russiske sosialdemokratiske partiet. Høsten 1915 dro hun på en foredragsturne i USA. Da den var over i februar 1916, returnerte hun til Norge og oppholdt seg her fram til august 1916; da hun på nytt dro til USA. Kollontaj kom tilbake til Norge i februar 1917, men reiste hjem til Russland etter revolusjonen i mars 1917.

Kollontaj og Rachel Grepp møttes første gang i forbindelse med markeringen av den internasjonale kvinnedagen i Kristiania den 8. mars 1915. De to møttes også på Arbeiderpartiets landsmøte i Trondhjem i mai samme år. Landsmøtet var antakelig også første gang Kollontaj traff Martin Tranmæl. De ble nære venner, og vennskapet fortsatte gjennom Kollontajs perioder i Norge i 1920-årene og under Tranmæls svenske eksiltilværelse i andre verdenskrig. Ellers sto Kollontaj først og fremst i kontakt med folk i Arbeiderpartiets ungdomsforbund i løpet av sine opphold i Norge under første verdenskrig. Dette var yngre revolusjonære ildsjeler som for eksempel Eugene Olaussen og Arvid G. Hansen.

Da Kollontaj kom til Kristiania som legasjonsråd i 1922, havnet hun midt i partistriden som endte med splittelsen av Arbeiderpartiet i november 1923, og dannelsen av Norges Kommunistiske Parti. Hun var klart i mot en splittelse av Arbeiderpartiet, og hadde stor sympati for sin gamle venn Martin Tranmæl i hans strid mot ”sentralistene” i Komintern. Og etter partisplittelsen fortsatte Kollontaj altså å ha kontakt med folk fra Arbeiderpartiet, da særlig hennes nære venner Tranmæl og Rachel Grepp – slik som brevet nevnt innledningsvis viser.

Kollontajs politiske synspunkter lå minst like nær Arbeiderpartiet som kommunistpartiet i årene etter partisplittelsen.

 

Således er det oppsiktsvekkende at Kollontaj som sovjetisk sendemann i Oslo i 1930 åpenbart nærte en større tillit til Arbeiderpartiet, enn hva hun hadde til Sovjetunionens politiske disipler i Norge, kommunistpartiet. Og særlig på dette tidspunktet.

På slutten av 1930 var nemlig den politiske kløften mellom Arbeiderpartiet og NKP større enn noensinne. I tråd med samtidens direktiver fra Moskva, stemplet kommunistene Kollontajs venner i Arbeiderpartiets ledelse som “klasseforrædere” og “sosialfascister”.

Det er sannsynlig at Kollontaj ikke var enig i den politikken som hennes overordnete i Moskva hadde sanksjonert. Åsmund Egge har holdt det for trolig at Kollontajs politiske synspunkter lå minst like nær Arbeiderpartiet som kommunistpartiet i årene etter partisplittelsen. Egge har heller ikke funnet det utenkelig at Kollontajs opphold i Norge og hennes forhold til norsk arbeiderbevegelse bidro til å påvirke henne i en politisk mer moderat og demokratisk retning, enn det som var den rådende i Sovjetunionen.

Kollontajs sterke posisjon i norsk arbeiderbevegelse kan understrekes gjennom nominasjonen av henne som kandidat til Nobels fredspris i 1946. Blant annet sto Arbeiderpartiets kvinnesekretariat som en av forslagsstillerne, sammen med 22 stortingsrepresentanter, hvorav 19 var fra Arbeiderpartiet (og resten fra NKP).

Vennskapet mellom Rachel Grepp og Aleksandra Kollontaj varte livet ut

Vennskapet mellom Rachel Grepp og Aleksandra Kollontaj varte livet ut. Selv om den framvoksende kalde krigen fra slutten av 1940-årene gjorde det vanskelig for Grepp å gjennomføre et lenge planlagt besøk hos Kollontaj i Moskva, forsatte brevvekslingen mellom de to helt til Kollontaj døde i 1952. Kanskje kan forholdet mellom Aleksandra Kollontaj og Rachel Grepp stå som et eksempel på hvordan personlige forbindelser kan utvikles og opprettholdes over tid, på tvers av tilsynelatende uoverstigelige politiske konflikter og kolliderende verdisyn – noe som også har relevans i dagens aktuelle situasjon.

Dette innlegget ble holdt under lanseringen av “Diplomatiske nedtegnelser” på Fritt ord 21. oktober.