LO-topper skjøv fram Stoltenberg

Under kommune- og fylkestingsvalget i 1999 oppsto det avisene kalte et ordføreropprør fra lokalpolitikere som ville ha et skifte av partileder. Jagland var veldig presset, noe han ga uttrykk for etter sin opptreden i partilederdebatten fredagen før valget.

To uker etter valget var det landsstyremøte på Gardermoen. Der ble det dårlige valgresultatet – på kun 28,6 prosent – diskutert. Jagland var fortvilt over lekkasjer og skal ha nektet medarbeidere og rådgivere å gå på Tostrupkjelleren, som var en møteplass for journalister og politikere.[1] Slike ting styrket ikke akkurat partilederens posisjon.

Nå mente han at Stoltenberg ville egne seg bedre som frontfigur enn Thorbjørn Jagland.

Seinere samme høst ble Stoltenberg bedt om å møte den tidligere LO-lederen Tor Aspengren, som hadde et bortgjemt kontor i Folketeaterbygningen. Etter noen innledende replikker sa Aspengren: «Du må ta over.» Stoltenberg skjønte at han snakket om ledervervet i Arbeiderpartiet.[2]

Hvis han hadde lest bøkene til sine forgjengere, visste han at Tor Aspengren var en LO-leder som hadde bestemte meninger om hvem som kunne og burde lede Arbeiderpartiet. Han hadde blant annet ledet valgkomiteen på Arbeiderpartiets landsmøte i 1969. Mot hans oppfatning var Trygve Bratteli også blitt valgt til partileder etter Gerhardsen i 1965. Han mente at Bratteli ville passet bedre til å være redaktør i Arbeiderbladet. Nå mente han at Stoltenberg ville egne seg bedre som frontfigur enn Thorbjørn Jagland.

Overfor Aspengren protesterte Stoltenberg. Han var nestleder i partiet og hadde stortrivdes som finansminister. «Vi må slå ring om Thorbjørn. Han har hatt det tøft i mediene. Vi skal prøve å få dette til å fungere», skal Stoltenberg ha svart. Slik gjengir han det som så skjedde i memoarene sine: «Det gjorde ikke inntrykk på Aspengren. ‘Du må ta over. Du har ikke noe valg. Jeg har allerede snakket med Yngve’. Han ga inntrykk av at Yngve Hågensen, den sittende LO-lederen, hadde vært enig.»[3]

Journalister spurte straks hvem som nå var «sjefen» i Ap, men fikk til svar at man ikke hadde noen slik i Arbeiderpartiet.

På et møte i SAMAK, samarbeidskomiteen mellom de sosialdemokratiske partiene og landsorganisasjonene i Norden, i midten av januar 2000, snakket Hågensen og Jagland så om situasjonen. Det skjedde på et hotell i Stockholm. De to ble enige om å slippe fram Stoltenberg. «Det var ikke noe landsmøte vi sto overfor, så det var ikke spørsmål om å velge leder. Men vi snakket om å vri litt på posisjonene slik at Jens kom i maktposisjon. Og som parlamentarisk leder ville han selvfølgelig være statsministerkandidat. Dette ble gjort for å roe gemyttene etter et dårlig valg i 1999 og forberede et godt valg i 2001», har Yngve Hågensen fortalt.[4] Dermed var det avgjort at Ap skulle ha et delt lederskap.

På landsstyremøtet på Plaza hotell i Oslo i februar 2000 ble dermed to viktige avgjørelser annonsert for pressen og offentligheten.

Nestleder Jens Stoltenberg skulle fra da av være «frontfigur» og statsministerkandidat. I tillegg ønsket partiet å delprivatisere Statoil. Journalister spurte straks hvem som nå var «sjefen» i Ap, men fikk til svar at man ikke hadde noen slik i Arbeiderpartiet, bare valgt leder og nestleder.

Ikke lenge etter, 9. mars, gikk Høyre og Arbeiderpartiet sammen om å felle sentrumsregjeringen. Bondevik ville ikke, med henvisning til de høye klimautslippene, la seg kue i spørsmålet om å bygge forurensende gasskraftverk, men Høyre og Ap trosset kabinettspørsmålet og bestemte at gasskraftverk uten CO2-rensing skulle bygges. Galleriet over stortingssalen var fullt av pressefolk og andre som var vitne til det hele. Det var en dramatisk kveld der politisk historie ble skrevet: Et nytt kapittel i «virkelighetens verden».

Stoltenberg ville reformere Norge i et rekordtempo.

En drøy uke seinere møtte horder av journalister opp utenfor Stoltenbergs bolig for å møte den unge, nye statsministeren. Som sønn av tidligere forsvars- og utenriksminister Thorvald Stoltenberg og statssekretær Karin Stoltenberg, og ikke minst som Gro Harlem Brundtlands foretrukne lederkandidat, tilhørte han et Ap-dynasti. Han var heller ikke uten visjoner. Og han var slett ikke usårbar. Det trekket delte han med sin partileder Thorbjørn Jagland.

Stoltenberg ville reformere Norge i et rekordtempo. Morgenbladet har 20 år seinere kalt denne første Stoltenberg-regjeringen for «regjeringen Virvelvind», og det er treffende. Selv journalister som fulgte regjeringen fra dag til dag med penn og blokk i sann tid, undret seg over tempoet. Mens Jagland og Hågensen hele tida hadde sørget for at massene fikk tid til å venne seg til nye moderniseringsskritt, var Stoltenberg åpenbart inspirert av tidligere statsråd Gudmund Hernes’ tenkning om å handle så raskt at motstanderne ikke rakk å mobilisere. Det rakk de imidlertid, og snart forsvant velgerne mens viktige fagforbund surnet.

Stoltenberg ble raskt definert som vestkantgutt, født med sølvskje i hånda. Vennekretsen ble i partisammenheng hånlig kalt «direktørvennene til Jens». Kommentatorer i dominerende hovedstadsaviser med større sans for Jagland enn for Stoltenberg, skrev utførlig om sine tanker.

Ingen i komiteen likte utviklingen på meningsmålingene.

Først steg Fremskrittspartiet til nye høyder med rundt 30 prosent oppslutning på meningsmålingene, så gjorde Høyre det samme. Mens Arbeiderpartiet, som hadde hatt et blaff opp mot 38 prosent like etter regjeringsdannelsen, sank faretruende nedover på 20-tallet. Det var så ille alt etter et halvt år at det nye og populære Magasinet, Dagbladets lørdagsbilag, skrev om Jens’ ferd mot bunnen på gallupene. Selv var han så travel at den eneste muligheten for et intervju var i hans regjeringslimousin på vei til et møte i Fredrikstad. Journalisten måtte ta toget hjem.

De møttes i Skullerud-dumpa på E6. Journalisten steg inn i baksetet, etter å ha merket seg tyngden av den pansrede bildøra og ble forfjamset da det tikket ut et dokument fra en faks innebygget i førersetet, som Jens leste i fart. Dette med faksen gjorde Morgenbladet et nummer av 20 år seinere, med god grunn siden faks i 2020 var et forhistorisk kommunikasjonsmiddel, men for Dagbladets medarbeider var det en opplevelse at slike maskiner kunne befinne seg i baksetet på en bil. Vedkommende hadde tross alt fulgt både statsministrene Brundtland og Bondevik på ferder ut i den vide verden og var således oppdatert på hva som var standard teknologi i dette miljøet.

Dagbladets og Stoltenbergs tre kvarter i bilen, og omstendighetene rundt hans regjering, ble en ti siders billedrik reportasje i Magasinet. Redaktøren var fornøyd.

Det er uvisst om Samarbeidskomiteens medlemmer var det. Ingen i komiteen likte utviklingen på meningsmålingene.

(Dette er et utdrag fra Stein Aabøs bok “Noen har snakket sammen”, som utgis på Res Publica forlag. Forlaget og Agenda Magasin tilhører samme selskap.)

 

Referanser:

[1] Stoltenberg, Jens: Min historie. Gyldendal (2016), s. 168.

[2] Ibid.

[3] Ibid., s. 169.

[4] Samtale med Yngve Hågensen i forbindelse med boka om Sylvia Brustad i 2012.