Hva er løsningen på dagens kraftkrise?

Det kan synes som om den store, stygge ulven er utenlandskablene og sammenkoblingen med det europeiske kraftmarkedet. Frem til Nord Link-kabelen til Tyskland ble åpnet i desember 2020 lå strømprisene over hele Norge i gjennomsnitt mellom 20 og 40 øre per kilowattime. Måneden etter var den 50 øre og har siden bare økt.

Etter at North Sea Link til Storbritannia var i drift i oktober i 2021, har strømprisen i Sør-Norge aldri vært under en krone.

Omkalfatringen av prisene har gjort at det ikke lenger bare er et spørsmål om næringsstrategi, men om norsk samfunnsutvikling.

Mange spør seg hvordan vi er kommet dit hen. Norge er en stor kraftprodusent, basert på det som burde være billig og ren vannkraft – med vannkraftverk som for lengst er nedbetalt. Videre har den norske kraftproduksjonen, med unntak av enkelte mindre perioder, klart å dekke innenlands strømbehov. Hvorfor er da nordmenn prisgitt resten av det europeiske kraftmarkedet og et Europa som ellers lider av kraftmangel?

Her er det ikke ett enkelt svar, og de lærde strides om hva som den mest fornuftige løsningen.

Politisk styrt

Sjur Kristoffer Dyrkolbotn, professor ved Høgskolen på Vestlandet og selv kraftverkseier, mener at det er fornuftig å lage et kraftmarked for å sikre at alle får lik tilgang til strømnettet.

– Men hvis vi aksepterer at en markedsbasert løsning er det vi vil ha, så er neste spørsmålet hvordan det skal lages – for det er jo ikke et naturlig fritt marked når strømmen selges over et monopolisert nettverk. Markedet er designet av politikere.

Slik han ser det er det store svakheter ved dagens design. Et sentralt element som er feil i hans øyne, er det som defineres som budområder – disse prissonene som strømmarkedet i Norge er delt opp i. Dyrkolbotn peker på at hvordan budområdene defineres, har stor påvirkning på strømprisen.

– Dette burde ikke overlates til byråkrater som sitter tett på kraftbransjen, for ikke snakke byråkrater i EU som har lobbyister og folk som ivaretar egne interesser, rundt seg.

Problemet med budområdene, ifølge Dyrkolbotn, er algoritmene som benyttes for å beregne prisen. En forordning fra EU, som kom i 2015, legger føringer for hvordan prisen skal beregnes.

Forordningen sier at prisalgoritmen skal anvende prinsippet om marginalpriser og skal gi samme pris i hele budområdet. Marginalprising betyr at det er den siste solgte kilowattimen – den høyeste prisen noen er villig til å betale – som setter prisen for hele budområdet.

Var det ikke bedre da staten gjennom Statskraft og kommunene bestemte prisene?

Superprofitt

– Det er her det går galt, for dette er ikke fornuftig. Når du putter gammel, billig og ny, dyr strøm sammen og blander det med strøm til industri og forbrukere fra EU på etterspørselssiden, blir det de aktørene som produserer den dyreste kraften til dem som er villig til å betale mest for den, som setter prisen på all kraft, sier Dyrkolbotn.

– Den viktigste årsaken til at forbrukerne av strøm betaler en overpris, er at industrien får kjøpe kraft i samme prissone. Det er industriens betalingsvilje som styrer prisene.

For Dyrkolbotn er det ikke utenlandskablene som er problemet, men strømmarkedet som er feil konstruert. Han mener at det hadde vært mulig å differensiere prisen slik at strøm fra nedbetalte vannkraftverk kunne selges billigere enn strøm fra vindkraft eller solceller fra kontinentet.

Det kunne gjennomføres ved å definere budområdene etter kraftkilde og ikke geografi – og uten å måtte trekke seg ut av det felles europeiske kraftmarkedet.

– Istedenfor sitter nå norske vannkraftverk med en superprofitt.

Liberaliseringen har vært positiv

Nordmenn flest har fått med seg argumentasjon fra kraftprodusenter og myndigheter om at Norge nyter godt av å være tilsluttet et felles europeisk kraftmarked med tanke på at vi i fremtiden i stadig større grad vil måtte importere kraft for å dekke vårt økende behov.

Vi har også fått med oss at krigen i Ukraina var med på å utløse kraftkrisen i Europa, som følge av økte gasspriser. Likeledes at mangel på vind i Europa skapte ytterligere press i markedet i fjor vinter. Og så var det selvsagt den norske fyllingsgraden som forsterket tendensene og bidro til strømpriser på over fem kroner i enkelte strømregioner i Sør-Norge på sensommeren i fjor.

Men må det være slik?

Gjennom kraftkrisen som vi har vært gjennom, og fortsatt må belage oss på fremover, er det mange som nå spør seg om strømprisene er tjent med å være underlagt et fritt marked? Var det ikke bedre da staten gjennom Statskraft og kommunene bestemte prisene? Eller hvorfor kan ikke Norge operere med et internt marked istedenfor å måtte følge prisutviklingen i Europa?

Marius Holm Rennesund, partner i konsulentbyrået Thema, er klar på at Norge har vært tjent med liberaliseringen av kraftmarkedet. Det skjedde i 1991 etter at Stortinget vedtok den nye energiloven. Loven åpnet for et fritt kraftmarked hvor prisfastsettelsen styres av tilbud og etterspørsel (men altså etter prinsippet om marginalprising).

Strømrasjonering

– Liberaliseringen har gitt et mer effektivt marked og mer fornuftige og lave priser inntil for halvannet år siden. Det er jo derfor at kraftmarkedet og strømpriser før det aldri har vært en stor diskusjon i Norge, sier Rennesund.

– Markedet har tjent konsumentene godt. Men så har vi selvfølgelig hatt en vanskelig situasjon det siste halvannet året som i stor grad er drevet av det som har skjedd i gassmarkedet.

Rennesund peker på det at også handler om hva som er hensiktsmessig. Man ønsker jo at når det er knapphet på kraft som følge av lite vann i magasinene, så skal prisene stige for at vi skal forbruke mindre.

– Det er det som har skjedd med de høyere prisene vi har nå. De høye priser har vært med på å rasjonere strømmen.

Dette understøttes av tall fra NVE. I følge NVE reduserte husholdningskundene i sørlige Norge sitt forbruk i fjor med 14,1 prosent sammenliknet med 2020. Sør-Norge er den landsdelen der strømprisene har skutt i været.

Ikke mulig å snu

Med Norges tilkopling til Europa og slik kraftmarkedet har utviklet seg, ser Rennesund det som lite tenkelig å gå tilbake til en statlig styring av strømprisene. Han tror det vil være vanskelig å stenge kablene til Europa for å skape et indre, norsk marked.Skulle Norge lage en egen prissone for strømmen som eksporteres, ville det være det samme som å strupe kablene.

Det ville for det første være vanskelig rent juridisk.

– Og så er spørsmålet; hvor fornuftig er det? Vi kan ikke regne med å eksportere og bare la strømmen gå én vei, og så skal vi plutselig kunne importere når vi har et tørt år.

– Det er heller ikke slik at vi kan kutte kablene til Europa, og så vil vi ha en kraftpris i Norge basert på produksjonskostnaden for vannkraft. Det er en grov forenkling, og det viser historien. Også før kablene kom, fulgte norsk kraftpris utviklingen på kontinentet veldig tett gjennom en nordisk kraftutveksling.

Ytterligere et poeng for Rennesund er at hvis strømprisene i Norge hadde ligget for eksempel på 15 øre kilowattime, hadde det ikke blitt gjennomført nyinvesteringer. Norge står foran en økt elektrifisering av hele samfunnet. I følge energikommisjonen oppnevnt av regjeringen vil Norge trenge 40 nye terawattimer innen 2030 – en fjerdedel av dagens kraftproduksjon.

– Skal Norge nå klimamålene, må nye sektorer elektrifiseres, som igjen vil øke etterspørselen, sier Rennesund.

– Prisene må ligge på et nivå som skaper lønnsomhet i de nye investeringene. Og snakker vi vindkraft til havs, er det den dyreste teknologien.

Ny strømproduksjon er dyr

Selv i dagens ekstraordinære situasjon er de alle fleste kraftanalytikere enige om at vi trenger kraftutveksling. De vil også peke på at den beste mekanismen for å håndtere denne utvekslingen er et åpent, men regulert marked.

Noe godt som er kommet ut av kraftkrisen, er at forbruket har gått ned.

Ulf Møller har aldri vært i tvil om det var riktig å innføre energiloven i 1991. Han er næringspolitisk rådgiver i Fornybar Norge – en interesse- og arbeidsgiverorganisasjon som jobber for fornybare og bærekraftige energiløsninger.

– Utfordringen er hvordan du skal regulere og sikre markedet. Energiloven har vært litt svak på alltid å gi riktig prissignaler i forhold til å bygge ny produksjon. Men om en skulle innføre en makspris på 35 eller 50 øre, som noen politikere ønsker, hvordan skulle en da sikre at det ble bygd ny kraftproduksjon? spør Møller.

Han trekker frem at norske vannkraftverk, som i dag stort sett er nedbetalte, kan produsere kraft for en slik pris, men det ville ikke bli lønnsomt å bygge ut noe som helst ny kraft til en slik pris.

– Med 35 øre per kilowattime tror jeg ikke det hadde blitt noen ny kraftproduksjon i Norge. Jeg tror heller ikke det ville være mulig å oppgradere nettet. Da måtte staten inn og betale mellomlegget.

Norge har sløst med strøm

Møller ser heller ikke at det er mulig å skape et eget norsk, indre markedet all den tid Norge er en del av EØS. Den norske staten har inngått avtaler om hvordan kraft skal utveksles, og det ville fremstå som ganske rart om Norge, som en rik nasjon, setter til side avtaler som er inngått med nabolandene.

– Det er en veldig god logikk i det at det er den dyreste energikilden som setter prisen. Det som ofte blir glemt er at energiloven og den markedsbaserte omsetningen har tjent det norske folket utrolig bra i 30 år frem til 2021, konstaterer Møller.

– Og så må en bare akseptere at modellen ikke var skrudd sammen for å håndtere en krig i Europa og heller ikke at noen har så stor markedsmakt at de kan strupe gassmarkedet i løpet av noen få måneder.

Noe godt som er kommet ut av kraftkrisen, er at forbruket har gått ned. Vi har dermed unngått en krise med kraftrasjonering og i verste fall en utkobling av enkelt anlegg. Som Møller sier, har det vært gull verdt at kjøpere av strøm har respondert på de høye prisene og forhåpentligvis fått bedre energivaner også når prisene normaliserer seg igjen.

– Fortsatt gjelder det gamle utsagnet om at den beste kilowattimen er den som ikke er brukt. Det har vært veldig mye sløsing med strøm i Norge.

En katastrofe for dem med lav inntekt

Som nevnt strides de lærde om hva som er riktig vei. Samfunnsøkonomen Jens Christian Andvig mener at liberaliseringen og dereguleringen av strømmarkedet var et feilgrep. Han er forsker 1 emeritus ved NUPI.

– Ser en litt nærmere på strukturen i markedet, er det klart at de fleste aktørene har interesse av høye og økende priser. Det gjelder spesielt kraftverkseierne som ikke har interesse av å sitte med store, ubrukte vannlagre, sier Andvig og er klar på at det var gitt at sammenkoplingen med EU ville føre til at norske priser på sikt ville nærmer seg prisene i EU.

For ham går det ikke an å la en pris som utgjør en viktig del av husholdingenes utgifter, firedobles i løpet av én dag hvis en skal ha et levedyktig styringssystem. Ikke minst har det sosiale konsekvenser, der dagens strømpriser for en lavinntekthusholdning i verste fall kan føre til inkasso.

For Andvig ville det være god samfunnsøkonomi å lage en toprisstruktur med en form for kvoter.

Ifølge ham har omkalfatringen av prisene gjort at det ikke lenger bare er et spørsmål om næringsstrategi, men om norsk samfunnsutvikling. Det handler om fattigdom, bruk av markeder i norsk infrastruktur, internasjonalt samarbeid i motsetning til norsk demokrati. Og bak det hele ruver klimaspørsmålene.

Sette normer for prisutvikling

Andvig mener at det ikke kan forsvares at høye strømpriser skal sikre utbygging av ny, grønn energi. Da kan Norge fortsette med å dekke etterspørselen til blant annet vår kraftkrevende industri. Det er et farlig signal, som vil bremse den nødvendige overgangen til en mindre energikrevende næringsstruktur.

– Spørsmålet om Norge bør fortsette med en stor, kraftkrevende industrisektor blir sjelden reist. Underforstått ligger det at vi skal fortsette som før, men utvikle og bruke mer fossilfri kraft med vindmøller – med de naturødeleggelsene til lands og til havs som det medfører, bemerker han.

– Skal Norge legge opp til en klimavennlig politikk, kan ikke det bygge på å erstatte fossilkraft med ren kraft, men å legge opp til en næringsstruktur som bruker mindre kraft.

For Andvig ville det være god samfunnsøkonomi å lage en toprisstruktur med en form for kvoter. I et slikt system kunne hver husholdning og bedrift bli tildelt en kvote der det betales en fast lav pris, med en markedsbasert pris for det overskytende forbruk.

– Problemet er at de fleste forslagene raskt kan støte an mot Norges avtaler med EU. Men det går jo an å håpe på at også EU innser at dereguleringen på kraftmarkedet har vært et feilgrep med gasspriser som fyker hit og dit og truer det politiske systemet, avslutter Andvig.

Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg som skal vurdere dagens system for prisfastsettelse. Utvalget skal levere sin rapport senest 15. oktober i år.