Mistroen til akademia

«Representanter for oppdrettsnæringen reagerer på viktig forskning med å sverte forskningen og enkeltforskere», skrev Sissel Rogne, direktør i Havforskningsinstituttet og Norunn S. Myklebust, direktør i Norsk institutt for naturforskning (Nina) i en kronikk i Dagens Næringsliv 16. mars.

Foranledningen var at oppdrettsnæringen og lokalpolitikere skal ha likt forskingsresultatene så dårlig at de systematisk har undergravet dem og hetset forskerne bak.

Det likte forskerne bak rapporten dårlig.

«Det er en farlig grense som krysses når politikere eller myndigheter forsøker å vri forskningen, eller resultatene av denne, i retning av politiske mål. Dette rokker ved det kunnskapsmessige fotfestet som all politikk må ha», påpekte Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo, i en kronikk i Aftenposten 29. april.

Bakgrunnen var at fiskeriminister Per Sandberg skal ha styrt forskning i retning av ønsket politikk, og at Sylvi Listhaug hadde forvrengt resultatene av en undersøkelse om mindreårige asylsøkere. Det likte forskerne bak rapporten dårlig.

«Vi trenger et akademia som taler Stortinget midt imot,» skrev Ingrid Bay-Larsen, forskningsleder ved Nordlandsforskning på Forskning.no 14. juni.

Bay-Larsen, som blant annet arbeider med forskningsetikk og er medlem i NENT (De nasjonale forskningsetiske komiteene), mener vi bør være på vakt.

– Det finnes eksempler fra helseforskning og klimaforskning der økonomiske aktører eller interessepartier som går løs på enkeltforskerne eller forskningsmiljø, kjører en slags propaganda mot dem, også i sosiale medier, slik at de slutter å skrive om sakene. Det er jo en måte å bli kvitt ubehagelig kritiske perspektiver, sier hun.

Les også del en av denne artikkelen: Intervju med Øyvind Strømmen om tillitskrisen mellom folket og eliten.

I Norge har vi få eksempler på dette, men våren 2016 truet Havforskningsinstituttet og NINA med rettslige skritt for å stanse det de mener er sjikane av enkeltforskere.

– Deler av oppdrettsindustrien har i lang tid beskyldt disse forskerne for juks og korrupsjon. Det er helt fundamentalt for akademia at folk stiller krav til oss, men det skal være konstruktivt. Man skal ikke bli sablet ned, sier Bay-Larsen.

Vi er bare mennesker vi også, på godt og vondt.

Hun mener vi må være mer nyanserte når vi diskuterer hva akademia er og skal være – og at forskningen sjelden kan være helt uten bindinger.

– Vi trenger å rydde i debatten. Forskning er mye forskjellig – det er for eksempel forskjell mellom å utvikle miljøteknologi eller å bedre elbiler – og forske på økt aksept for innvandring. Det går ikke an å ta akademia ut av samfunnet og late som om det er fritt og at vi opererer i et politisk vakuum. Pengene som kommer fra Forskningsrådet er heller ikke frie midler, selv de som går til grunnforskninf – de kommer fra statsbudsjettet.

– Vi tenker jo ofte at staten er god og vil oss godt, men de har også sine interesser. Staten har åpenbare ambisjoner med forskningspolitikken sin. Noen av disse ambisjonene er direkte linket opp mot næringslivet og velferdstjenester. Det er naivt å tenke at akademikere skal ha full suverenitet i forhold til hva slags kunnskap som skal utvikles i Norge, sier hun.

Bay-Larsen peker på at det i akademia også er folk med spisse albuer, som er selvopptatte og drevet av penger, prestisje og nettverk.

– Vi er bare mennesker vi også, på godt og vondt. Historien har vist oss at forskning trenger demokratisk styring. Det må være et samspill mellom politikere, næringsliv, kritisk presse og forskerne. Sammen må de diskutere hvilken plass forskningen skal ha, sier hun.

Hvem er disse menneskene?

– 22. juli-terroristen stolte ikke på et akademia han mente var elitistisk og venstrevridd. Hvordan ser vi denne mistroen nå?

– Vi har jo eksempler fra USA nå hvor man mobiliserer velgermasser på mistillit til ikke bare politikere, men også til det de kaller elitistiske miljøer, inkludert akademia. Dette får et paradoksalt utfall med Donald Trump, som kan bli verdens mektigste politiker. Konspirasjonsteorier er vanskelig å forsvare seg mot. Det hemmer en åpen debatt. Det akademia som terroristen foraktet, består av en kompleks blanding av fag. De økonomiske teoriene er blant annet ikke spesielt venstrevridde.

– De samfunnsfaglige, humanistiske og kritiske perspektivene kan bidra i kampen mot konspirasjoner og prosesser som undergraver vitenskapens troverdighet, sier Ingrid Bay-Larsen.

Naomi Oreskes er professor i vitenskapshistorie på Harvard og studerer hvordan forskningen blir stilt på prøve.

– Hun mener det er to spørsmål man skal stille seg dersom noen systematisk sår tvil om forskningen. For det første: Hvem er disse menneskene? Har de interesse i å utfordre forskningen, av andre grunner enn det å fremme vitenskapelig framskritt?

– For det andre; hvor utbredt og godt dokumentert er forskningen? I mange tilfeller endrer forskerne standpunkt, særlig i startfasen. Etterhvert som faget blir mer etablert, oppstår det som regel en generell enighet om tingenes tilstand. Når noen utfordrer denne enigheten, kan det være betimelig å spørre hvem personen er og hvilke motiver de har for å så tvil om kunnskapen.

Å gjøre akademia irrelevant er neppe en lur vei.

– Men finnes det egentlig objektiv forskning?

– Vårt mandat er at vi skal komme med noe som er objektivt, men om man stiller et spørsmål på forskjellige måter – om du er sosiolog eller økonom – kan du få forskjellige svar på det samme spørsmålet. Løsningen på problemet er ikke å tviholde på forståelsen av at akademikerne kommer utenfra med et uhildet blikk.

– Vi må forstå akademia som et demokratisk prosjekt hvor de ulike fagene og spørsmålene representerer ulike stemmer. Derfor må vi ha tverrfaglig forskning, et rikt akademia, fordi ulike fagtradisjoner og fagdisipliner må kunne bryte seg mot hverandre når de skal inn i politikken. Jeg tror det er nyttig å se på akademia som et folkemøte hvor det er mange forskjellige syn. 

– Hva tenker du da om at forakt for kunnskap ser ut til å bli normalisert i visse miljøer?

– Man skal passe seg for å slå beina under en viktig samfunnsaktør. Å gjøre akademia irrelevant er neppe en lur vei. Så hvis den forakten får blomstre, tror jeg det er farlig. Forskning og akademia er et viktig korrektiv til politikerne, det blir det samme som å ta bort pressen. Hvem skal stå for det kritiske korrektivet til makthaverne hvis vi tar bort pressen og akademikerne?

Dette trengs for å kunne motsi hatefulle ytringer og konspirasjonsteorier.

– Men de høyreekstreme hører vel ikke på dette?

– En sinna høyreekstremist som skal ta forskerne, mister da talspersonen som forstår det politiske systemet, som kan tale din sak den dagen politikerne er på jordet. Det tenker jo ikke en konspirasjonsteoretiker på når han sitter det alene midt på natten og koker sammen en merkelig verden.

– Hvordan kan vi jobbe mot denne utviklingen?

– Den beste forebyggingen er en vital og åpen samfunnsdebatt. Et offentlig ordskifte med mange deltagere som kan stille ubehagelige spørsmål, snu premissene på hodet og vise hvordan man kan tenke annerledes. Dette trengs for å kunne motsi hatefulle ytringer og konspirasjonsteorier. Gjennom diskusjon og tolkning, og kritisk refleksjon, bygger man også stemmer som kan ta til motmæle – i lunsjen, på nettet. Vi trenger folk med resonnementer og argumenter som kan veksle mellom ulike innfallsvinkler, sier Ingrid Bay-Larsen.

Forskerne lager det kartet som politikerne navigerer i.

I et epostintervju med Agenda Magasin legger Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo, vekt på akademias viktige rolle i den tiden vi lever i.

– Vi må tviholde på ideen om at kunnskap og rasjonalitet er den viktigste motgiften mot fordommer og fanatisme og at ethvert universitet – ikke minst vårt eget – har en viktig rolle å spille i en tid med politisk og religiøs polarisering, sier Ottersen.

– I et velfungerende demokrati bør solid evidens og kunnskap ligge til grunn for debattene og de politiske beslutningene. Det vil gå alvorlig galt dersom mistroen mot akademia fører til at forskning og kunnskap ikke tas hensyn til når beslutninger tas. Jeg vil si det slik: Forskerne lager det kartet som politikerne navigerer i. Politikken vil lett havarere dersom dette kartet manipuleres, forvrenges, mistolkes eller ignoreres.

Vi må vite mer om mekanismene som skaper terrorisme.

– Høyreekstreme mener at akademia er venstrevridd og derfor ikke er til å stole på. Hvordan forholde seg til dette?

– Forskerne har ansvar for å følge de akademiske prinsippene som skal sikre objektivitet og uavhengighet og som skal hindre at forskningsresultatene påvirkes av eget eller andres politiske syn. Hvis ikke disse prinsippene følges, blir forskeren fort avkledd av sine fagfeller når han/hun skal publisere sine funn i kvalitetssikrede tidsskrifter. Regelen i dag er at manuskripter blir vurdert av fagfeller før de trykkes.  Dette er viktig for å sikre forskningens troverdighet.

– Hvordan jobber dere på Universitetet for å synliggjøre forskningsetikk – og hvordan arbeider dere mot høyreekstreme miljøer?

– Kunnskap er det beste våpenet mot fanatisme og fordommer. Derfor samarbeider forskere fra flere fagområder om studier av ekstremisme, blant annet på vårt nye Senter for ekstremismeforskning. Sammen skal forskerne bringe frem ikke bare teoretisk, men også empirisk kunnskap til bruk i skoler, i politiet og i kommuner. Senteret har et uttalt mål om å dele kunnskapen som forskes fram og å bidra til å hindre utviklingen av voldelig ekstremisme. Forskerne har allerede kommet med innspill til regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

Kunnskap er avgjørende for at dette ikke skal skje igjen.

– Vi må vite mer om mekanismene som skaper terrorisme og som driver mennesker inn i ekstreme grupper. Når noen høyreekstremister hevder at det er jødene som står bak dagens flyktningkrise, må deres virkelighetsforståelse møtes med kunnskap som viser at de tar feil. Det samme gjelder konspirasjonsteorier om muslimenes plan for å islamisere Europa. Vi kan ikke forstå ekstremisme og terrorisme uten å studere historien. I mange land i 30-årenes Europa var veien urovekkende kort fra demokrati og humanisme til ekstreme ideologier som nazisme og fascisme. Kunnskap er avgjørende for at dette ikke skal skje igjen.

– Ekstremisme i religiøs eller sekulær form må møtes med vitenskapelig fundert kritikk, kunnskapssanking og offentlig mot til å tvinge fram nyanseringer i det offentlige rom. Her har akademikerne en særskilt oppgave, sier rektoren ved Universitetet i Oslo.

Les også del en av denne artikkelen: Intervju med Øyvind Strømmen om tillitskrisen mellom folket og eliten.