Notater fra en USA-reise

Ikke et land for gamle menn

OSLO: Her er opplegget. En dag i august dumpet en melding ned i Skype-boksen min.

“Nå gjør vi det”.

Det var min venn Larry Siems. Jeg har kjent ham i et kvart århundres tid, og i mer av halvparten av tiden har vi snakket om å krysse USA sammen. Larry er noe av det mest amerikanske man kan tenke seg. Om man slår opp i et atlas der USA dekker et dobbeltoppslag, er Larry født midt i bretten. Han har bodd nesten like lenge på vestkysten, i midten og på østkysten. Han har skrevet to bøker om Amerika, og arbeider med den tredje.

Han var skalden, sagaforfatteren fra depresjonen, herolden fra New Deal.

“Nå?” svarte jeg litt perpleks, jeg hadde liksom vennet meg til at dette var et luftslott, en litt tåpelig gammelmannsdrøm som aldri kom til å bli noe av.

“Ja. Pakk sakene”.

“Hvorfor nå?” spurte jeg igjen, mest for å vinne tid.

“Fordi jeg skjønner ikke noe. Vi skjønner ikke noe. Ingen skjønner noe av det som foregår her, om de sier at de gjør det, lyver de. Jeg tror det hjelper å reise, og jeg tror det hjelper å reise sammen med en naiv utlending from the land of tax-joy” (Jeg kom en gang i skade for å fortelle ham om det gamle Gerhardsen-slagordet “betal skatten med glede”. Det er noe av det mest absurde han vet om.)

“Litt som at Steinbeck trengte å ha med bikkja, fordi den skjønte enda mindre enn ham?”

“Nettopp. Bortsett fra at han antakelig tok feil.”

Det siste trenger en forklaring:

I 1960, da han var 58 år gammel og hadde hele sitt millionselgende, kjendisombruste, James Dean-innspilte og umåtelig folkekjære all-american forfatterskap bak seg, la John Steinbeck ut på en reise over det amerikanske kontinentet. Det var et forsøk på å forstå. Ingen forfattere hadde som Steinbeck beskrevet det nye Amerika som grodde fram i det 20. århundre. Ingen hadde fanget tidsånden, håpet, skuffelsene, deklasseringen, klassekampen, samholdet og splittelsene som forfatteren av Vredens druer, Øst for Eden og Om mus og menn.

En hippie ti år for tidlig, en omstreifer tjue år for seint.

Han var skalden, sagaforfatteren fra depresjonen, herolden fra New Deal – han var Amerikas stemme. Og han skjønte ikke sitt eget land lenger. Alene i en bobil, kun i selskap med en aldrende kongepuddel, kjørte kontinentets eneste litterære superkjendis fra øst til vest og tilbake, uten å bli klokere. Det kom en bok ut av det – hans siste “Travels With Charley”. Etterpå kom bare nobelprisen.

Det var valgkamp, en valgkamp som ikke imponerte hverken Steinbeck eller de han møtte. Republikanerne stilte det året med Richard Nixon, under slagordet “Ville du kjøpt en bruktbil av denne mannen”, for å understreke hvilken tillit han innga. Nixon skulle senere bli mannen som første gang knyttet begrepet “crook” til det ovale kontor, og gå inn i historien som tidenes mest uhederlige president.

Demokratene forsøkte seg med den langt mer tvilsomme jyplingen Kennedy, historiens første katolske kandidat, en sjanse å ta både som president og bruktbilselger. Det skulle bli det første valget som ble avgjort på TV – et medium Steinbeck ikke kraftig nok kunne gi uttrykk for hvor sterkt han foraktet, der han langsomt humpet seg fra kyst til kyst i en ombygd pickup med bolig på lasteplanet. En hippie ti år for tidlig, en omstreifer tjue år for seint – en mann plassert mellom tidsaldrene.

Bare den som flytter seg kan se en sak fra flere sider.

Det er en fantastisk bok, og bare en idiot vil forsøke å gjøre ham den etter. (Utallige har prøvd, det finnes hele bibliotek av bøker skrevet i Steinbecks fotspor.) Det man likevel kan gjøre er å kopiere hans grep: Bare den som flytter seg kan se en sak fra flere sider.

Steinbeck hadde levd gjennom to verdenskriger, en depresjon som var på nippet til å rive istykker hele grunnlaget for nasjonen, en velstandseksplosjon det var umulig å fatte, raseopptøyer og generasjonskonflikter, han hadde for lengst forsonet seg med at han skulle dø i et samfunn så fjernt fra det han var født i at det ikke var snakk om samme land lenger. Det er en naturlig og lett deprimerende konsekvens av å ha levd to generasjoner på jorden.

For nervøse og usikre mennesker slår det ut i en reaksjonær frykt for samtiden, og en angstbitersk lengsel tilbake til samfunnet som det så ut da det var godt. Som regel i ens egen pubertet. For klokere mennesker, som Steinbeck, utløser det bare resignasjon og vemod. Høsten 1960, midt i kampen mellom to presidentkandidater og to verdensbilder, kan man imidlertid merke en underliggende uro. En følelse av at noe helt nytt og annerledes er på vei, enda en gang. Og det er tvilsomt om man liker det.

“Jeg kan kanskje klare det første uka av oktober” svarte jeg Larry, fremdeles nølende, etter å ha hørt med jobb og familie.

“Bra. Jeg leier bil og plukker deg opp. Hvilken flyplass lander du på?”

“John F. Kennedy.”

 

Mellomspill i Limbo

JOHN F. KENNEDY AIRPORT: “OK, Sir. But why twice? Did you have to go back to Iran?”

Det ble et røft første møte med USA. Jeg sitter på et lite forhørsrom, overtrøtt, jet-lagget, utslitt, med en sikker overbevisning om at reisen er avsluttet før den har begynt. Mannen foran meg, en politimann fra imigration office, er ikke uvennlig. Ikke ubehagelig. Men insisterende. Det er tredje gang jeg må svare på samme spørsmål, til tredje tjenestemann. Jeg er sikker på at de sammenlikner svarene.

To timer tidligere hadde jeg stått trippende og forventningsfull i passkontrollen, som en guttunge på julaften. Det er noe med USA, det er så mye av det, så ufattelig mange forestillinger, stereotypier og forventninger som skal oppfylles, så mange det-er-akkurat-som-på-film-øyeblikk, hver gang, og jeg gledet meg til hvert eneste av dem. Jeg ante ikke at jeg sto like foran et.

“You’ve sure been to a lot of countries, Sir”. Passkontrolløren flippet gjennom passet mitt, tilsynelatende likegyldig, mens jeg avga fingeravtrykk. Så kom det: “Afghanistan, Saudi Arabia, Jemen….hmm.”

Jeg skal være ærlig. Jeg liker passet mitt.

Jeg har alltid elsket den amerikanske høfligheten, den mange andre europeere finner overfladisk og hul. Jeg ser på den som sosial smøring, som en måte å la menneskelig samvær skli lettere på. Det er mye greiere med falsk hjertelighet enn ekte uvennlighet, slik mange sverger til der jeg er fra. Likevel merker man når høfligheten får noe urovekkende ved seg.

“There might be a slight problem. Come with me, Sir”

Problemet var i Midtøsten. Det er som regel det.

Jeg skal være ærlig. Jeg liker passet mitt. Jeg liker at det har en vrimmel av underlige stempler og visa, av arabiske, koreanske, kyrilliske, armenske og til og med amhariske symboler og tegn. Jeg pleier noen ganger å sitte sammen med barnebarna mine og bla i det, som om det var en liten billedbok, og snakke om landene, forklare litt om hvert enkelt. Dette var på samme måten. Bare at det var til en 120 kilos bevæpnet mann med et blikk like oppmuntrende som Robocop, og at hans interesse ikke var nysgjerrig beundrende, men mistenksom.

“A house of litterature? In Kabul? You’ve gone to Afghanistan to talk about poetry?”

Han sa ikke “og det vil du ha meg til å tro?” Men det var bare fordi han ikke trengte det.

“Ikke akkurat. Men ytringsfrihet.” Du kan søke på “International PEN…”

Han googlet. Lenge.

Hva gjorde du i Jemen?

Fordi alle ting i USA ser ut som om det er fra en TV-serie, drakk han kaffe fra et pappkrus, tygget tyggegummi, hadde en pistol, en batong, et par håndjern og noe greier jeg ikke vet hva er i beltet, rommet var nedslitt, skrivebordet billig respatex, i hjørnet et amerikansk flagg. Jeg trenger ikke beskrive det. Det er nøyaktig slik dere forestiller dere det, ned til den flekkete linoleumen og vifta i taket.

“Jeg har jo en godkjent ESTA…” begynte jeg. Det er papiret man må ha, en slags online-sjekk-inn til the land of the home and the free.

“Det står ikke at det garanterer innreise. Hva gjorde du i Jemen?”

Jeg begynte på en lengre og stadig mer stotrende forklaring om internasjonalt ytringsfrihetsarbeid. Robocop nikket. Ikke uvennlig. Men svært langt fra det motsatte.

Vi var, som de ufrelste sjeler hos Dante, i Limbo.

Hele tiden durte telefonen min. På utsiden, ute i det ekte Amerika, dit de kom, folk som ikke hadde fylt opp passet sitt med noe som for et skeptisk blikk måtte se ut som reisedagboka til Osama bin Laden, sto Larry og sendte stadig mer irriterte meldinger.

Med jevne mellomrom ble jeg sendt ut på et venterom som jeg delte med to andre tvilsomme tilreisende – én fyr fra Tsjad som de mente hadde en criminal record, og en liten, sammensunken mann som bare snakket arabisk og så dypt, dypt fortvilet ut.

Det var flere politifolk enn mulige ulovlige personer der – bak skranken holdt de en livlig diskusjon gående om en gravid kvinne som hadde begynt å føde mens hun befant seg i den samme ubegrensede og ikke-aksepterte mellomfasen som vi var i, såvidt jeg kunne forstå dagen i forveien. Barnet ville – om det ble ansett for å være i USA – være amerikaner.

Jeg kunne ha blitt terrorist i mellomtiden, kan skjønne det.

Men vi var ikke i USA. Vi var, som de ufrelste sjeler hos Dante, i Limbo. Landet for de som ikke kunne plasseres. Ikke ute, ikke inne, like langt fra Helvete som fra Paradiset.

“Problemet er,” begynte den tredje politimannen på like mange timer, “at denne bestemmelsen med at du må oppgi til våre myndigheter at du har vært i Iran, den er ganske ny.” Nettopp. Det var et nytt felt i ESTA-søknaden, en rute jeg skulle haket av. Det er ikke alvorlig i seg selv, masse ESTA-applikasjoner inneholder småfeil. Men så var det altså resten av passet, som var – påfallende.

“Jeg har vært her tre ganger før, to av dem etter at jeg var i Teheran første gang…” begynte jeg.

“Ja, ja, jeg vet. Det gjør ingen forskjell.” Jeg nikket, høflig. Selvfølgelig. Jeg kunne ha blitt terrorist i mellomtiden, kan skjønne det. Så fortsatte han på notatene til romanen om mitt liv, hvor hadde jeg bodd, hvor dro jeg da, hvem møtte jeg…

Jeg fikk tatt noe som ville vært den ultimate USA-souvenir.

“This paranoia is a fucking embarrassment”, hadde Larry tekstet til meg på venterommet, på vegne av hele det liberale østkystamerika, før en myndig politikvinne bjeffet “No cellphones!” og avsluttet noe som kunne blitt en interessant diskusjon om forholdet mellom naturlig beskyttelsesbehov og hysterisk overvåkning.

Langt om lenge ble det holdt en konferanse mellom noe som virket som en overordnet – i alle fall var han i dress, og ikke uniform som resten – og mine utspørrere. Samt, såvidt jeg forsto, den amerikanske ambassaden i Oslo, på epost. Den dresskledde verdiget meg ikke et blikk, ikke da han kom, ikke engang da han gikk og hadde avgitt en beslutning som åpenbart må ha vært i min favør.

Jeg fikk tatt noe som ville vært den ultimate USA-souvenir, om de hadde latt meg få en kopi: Et mug-shot, et slikt forbryterportrett med en høydeskala i bakgrunnen. Jeg fikk avgi fingeravtrykk og avlest øyenfarge.

Og jeg fikk stempel i passet.

“Spør deg selv om én ting,” sa Larry da jeg kom ut. “Tror du det ville gått så greit om du hadde vært fra en annen kant av verden?”

 

Mannen i gullslottet

MANHATTAN: I den dystopiske science fiction-romanen Mannen i høyborgen fra 1963, beskriver Philip K. Dick et alternativt USA, en verden der nazistene vant den andre verdenskrig og japanerne har besatt det amerikanske kontinentet. Det er et fascinerende vrengebilde av en stat, et samfunn der folk har forsonet seg med en mild og faderlig fascisme, tilsynelatende styrt av en paradoksal blanding av jernvilje og uforutsigbare tilfeldigheter.

Når man lener hodet bakover og lar blikket følge den gylne fasaden på det som for en hvilken som helst europeer – men kanskje særlig et barn av de skandinaviske sosialdemokratier – fremstår som et glorete, prangende, nesten pinlig smakløst bygg – nemlig Trump Tower på Manhattans 5th avenue, er det lett å la tankene gå til mannen i høyborgen. Selv før bygget fikk sin uhellsvangre symbolske tyngde av dystopisk frempek, var det fascinerende.

Det er ikke virkelig, det er en etteraping av en fiksjon.

Utvendig er det en bygningsestetikk filmentusiaster vil kjenne fra Fritz Langs Metropolis, eller filmatiseringen av Ayn Rands “Fountainhead”. (En bok som handler forbausende mye om arkitektur.) Kald, himmelstrebende, mektig er Trump Tower. Eller – om man ikke er i humør til å tenke fremover – ideen om gullborgen hører jo egentlig folkeeventyrene til. Askeladdens “Gullslottet som hang i luften”, den lysende hildringen Soria Moria, gull- sølv og bronsepalassene i tusen og en natt.

Det er ikke virkelig, det er en etteraping av en fiksjon, noe som ser vakkert og fantastisk og attråverdig ut når man maner det fram i fantasien som tiåring, men som bare blir dumt og vulgært om det skal fremstilles som noe man kan ta og føle på. Det blir Kittelsen-trollene i pappmasjé på Hunderfossen, et slags arkitektonisk cosplay for sekstiåringer.

Han velter seg i penger og luksus i en grad vi ellers kjenner fra Midtøstens despoter.

Alle har sett videoene der husets eier og mogul viser fram toppleiligheten, en estetikk langt fra Ayn Rands mesterarkitekter eller 30-tallsfascismens forenklede brutalisme. Trump sverger til en hjemmeinnredning som får Saddam Husseins palasser til å fremstå som minimalistiske.

Det er utstoppede løver, porselen, krystall, speil – og gull, gull og atter gull. Privat er Donald Trump den nips-samlende grandtanta di på speed og milliarder, han er besatt av ting så glorete at det gjør vondt i øynene. Han er – for den estetisk bevisste, coole hipstergruppen av blaserte New Yorkere som strener forbi gullbygget med en dobbel latte (uttales latteee) i pappkrus – selve sinnbildet av dårlig smak. Antakelig er det noe av hemmeligheten. Langt fra alt – men en liten flik av den.

“Is your father a blue collar billionaire”, spurte den notoriske Trump-supporteren i Fox News, Sean Hannety, Eric Trump for en tid tilbake. Begrepet er vanskelig å oversette, det blir arbeiderklasse-milliardær, bare uten klassebegrepet. En gutta-på-gølvet-milliardær, kanskje. Og eiendomsmogulens sønn, som både i utseende og sjarm har en påfallende likhet med Draco Malfang, og som dessuten er superrik, nikket begeistret.

Det sitter en mann i et hus av gull på Manhattan.

Åpenbart gjør temmelig mange amerikanere det samme, og det er gåten de ikke har klart å knekke, alle de politiske kommentatorene, alle kulturskribentene, alle ideologene og analytikerene.

Det sitter en mann i et hus av gull på Manhattan. Bokstavelig talt. Han velter seg i penger og luksus i en grad vi ellers kjenner fra Midtøstens despoter. Og han er likevel selve folkets representant. Ikke hele folket, langt fra alle, men i alle fall til en viss grad er det riktig, det bildet som tegnes. Bildet om at det er han de ser til – sliterne, de hederlige, vanlige menn og kvinner som holder nasjonen oppe, som gjør sin plikt, krever sin rimelige del av velferden, betaler sin skatt, verdsetter religionen og holder familiene sammen.

Hvert eneste ledd i setningen foran har Trump på den mest groteske måte latterliggjort med sin livsstil. Og likevel.

Det er bare i et samfunn som allerede er snudd på hodet, at mannen i toppen av gullslottet er nærmere grunnplanet enn sosiale idealister. Han kan umulig være årsaken til at ting er av skaftet – han er tvert imot resultatet av det.

 

 

Forden og flyktningene

DEARBORN: Det regnet da vi kjørte inn i Dearborn, Michigan, sent på kveld, etter å ha krysset Pennsylvania og Ohio. Vi hadde langsomt trengt inn i hjertet av Den Amerikanske Industridrømmen. “Welcome to Motor City, USA” roper et enormt maleri på en oljetank, prydet med alle patriotismens rekvisitter – Stars and Stripes, hvithodet ørn og en 1957 Ford Impala.

For den som har forlest seg på undergangsberetninger om chryslere og chevroleter som lages i Kina og Brasil, er det en realitetsorientering å passere de kilometerlange fabrikkene som spytter ut en jevn strøm av det mest amerikanske av alt – de enorme Ford-lastebilene vi har tråklet vår lille upatriotiske Honda mellom i dagevis. Den amerikanske bilindustrien er slikt stoff som drømmer lages av, og drømmen holder fremdeles 80 mph langs freewayene, fullastet med tømmer, budweisers, kyllinger, eller en milliard andre varer.

Det er ikke bare i levegrunnlaget byen nærmest er ur-amerikansk.

Fremdeles er bilindustrien ikke bare bærebjelken, den er hele reisverket i småbyene rundt Detroit. “Hva som ville skje om Ford forsvant?” sier mannen i dineren der vi får et nattmåltid før vi sjekker inn. “Dearborn ville … poff!”  Han gjør en bevegelse med hendene lik en magiker som tryller bort en kanin. Så hilser han neste kunde: “Shalam aleikhum – how’s it going?”

Det er ikke bare i levegrunnlaget byen nærmest er ur-amerikansk. En passe søvnig hovedgate med de flate to-etasjers fasadene som utgjør kulissene i enhver amerikansk byfilm siden OK Coral, et gammelt rådhus i murstein, med tårn der det vaier et amerikansk flagg, liquor store, pizza huts – alt som skal til.

Hotellet (“Americas best value!”) har en gang hatt stil. Nå er det som en gammel sjarmør som holdt det gående med å trekke inn magen og farge håret en stund, inntil han ga opp, skjønte at billig etterbarberingsvann og brunkrem ikke kan dekke forfallet, så han lar svetteringene under armene vokse om kapp med kulemagen.

Antakelig er bilen verd mer enn hele den femetasjes bygningen som omgir den.

Røyklukten henger i veggene, fuktflekkene gror under tapetet, og dusjen er en tynn, sildrende enkeltstråle, som leder tanken på eks-sjarmørens inkontinensproblemer. Nancy i resepsjonen, en førti-og-noe kvinne som forlengst har sluttet å late som om hotellets best value betyr noe som helst annet enn “billig”, sitter bak en nedslitt skranke, og veier opp førsteinntrykket med resignert vennlighet. Hun forteller at hun ikke har bestemt seg ennå, men at byen er en sikker Hillary-bastion. Selv om – eller fordi – det er en industriby.

Bilindustrien knekket aldri fagforeningene, og fagforeningene are with her. Vestibylen har de obligatoriske overstoppede og nedsittede skaisofaene og dette diffuse, gule lyset slike steder alltid er fylt av. Alt er trist, slitent, vanlig til det stereotype. Bare én ting skiller seg ut. I resepsjonen står en 1926-modell Ford T coupé, i mint condition, lakk og krom skinner som om den kom rett fra samlebåndet – det er en antikvitet i en perfekt tilstand som man sjelden eller aldri ser utenfor et museum.

Antakelig er bilen verd mer enn hele den femetasjes bygningen som omgir den. Malplassert som et verdifullt smykke noen har mistet i en papirkurv.

“Dette var tidligere et av Fords hovedkvarter,” forklarer resepsjonisten uoppfordret. Aha. Derav den forlorne og halvhjertede pompøsiteten i arkitekturen. “Den kan ikke flyttes uten å slå ut en vegg.”

“Hvordan fikk de den inn?”

“Delene ble lastet inn vinduet, så ble den satt sammen her.”

Den arabiske innvandringen begynte med bilindustrien, for knappe hundre år siden.

Dearborns store stolthet er at det er Henry Fords fødested. Imidlertid er det en annen særegenhet som gir bilbyen spesiell interesse, som har bragt nasjonale TV-stasjoner og aviser hit, og som har latt den tjene som skremmebilde eller idealby, avhengig av hvem som vil slå politisk mynt på den. Knapt noen andre steder i Amerika finner man en så høy konsentrasjon av muslimer som her – opp mot femti prosent av byens innbyggere bekjenner seg til en eller annen form for islam.

De to tingene henger nøye sammen – den arabiske innvandringen begynte med bilindustrien, for knappe hundre år siden.

Om man tar turen til de like imponerende som fantasieggende ruinene av det som en gang var verdens største fabrikk med svimlende 100 000 ansatte, der samlebåndet ble oppfunnet for å tilfredstille den nye verdens umettelige behov for motoriserte kjøretøy, trenger man bare snu seg 180 grader før blikket faller på en lav og tilsynelatende uinteressant bygning.

“Her”, sier guiden vår, som er professor i amerikansk-arabiske studier ved universitetet i Dearborn,  “lå Amerikas første moské, bygget året etter bilfabrikken”. Innvandring fra Midtøsten har fulgt bilundustrien siden starten – vokst og blomstret med den, og blitt en del av det moderne Amerika i takt med den.

Derfor er annethvert butikkskilt i Dearborn på arabisk, derfor står kvinner i chador og steller bedene i de ur-typiske små villaene som ligger på rekke og rad i suburbene, derfor sitter menn og røyker vannpipe mens de roper mot TV-skjermene for å heie på det lokale baseballaget. Derfor heter det seg – med krav på troverdighet – at kyllingen de serverer på byens mange strippeklubber, er halal.

Arabisk har vært snakket i Dearborn i hundre år.

“Vi er vant til å leve sammen. Og vi får påfyll hver gang det er krig i Midtøsten – vi er blant de få byene som ikke kvier oss for å ta imot flyktninger” sier professoren, ikke uten stolthet. Denne gangen har det kommet tusen. Fra Syria. De plasseres ikke i mottak, men midlertidig der man finner plass til dem. For eksempel i byens billigste hotell, der de sitter i vestibylen, litt malplassert, med te og nanbrød, mens de gjør det flyktninger gjør: De venter.  Så langt ned har det gamle Ford-hovedkvarteret sunket, at det er flyktningemottak.

“Them people have suffered a lot”, hvisker Nancy, og jeg holder tilbake spørsmålet om hvordan hun fremdeles kan vurdere Trump. Mens hotellflyktningene på Americas best value ler og sier noe ingen av oss forstår. Det er som det skal være. Arabisk har vært snakket i Dearborn i hundre år. Da det skinnende smykket av en bil i resepsjonen ble skrudd sammen ved verdens første samlebånd, kan det vel ha skjedd mens mekanikerne diskuterte på syriaflyktningenes tungemål.

(Neste bidrag fra Anders Heger om USA-reisen og presidentvalget kommer neste helg).