Notater fra en USA-reise IV

Gribb eller antilope?

GRINGO PASS: I dag nådde vi kjernen i den amerikanske valgkampen, dens omdreiningspunkt og viktigste symbolsak. Fra vi tok av ved Ajo, en liten spansktalende by som ser nøyaktig ut som filmsettet i siste scene av “Butch Cassidy and the Sundance Kid”, tok det timevis av ødemark å komme dit. Dagevis, om man skulle gått distansen til fots. Det finnes de som har gjort det, andre veien. Det finnes de som ikke overlevde det.

Her skal den gå. Donald Trumps mur.

“Gringo pass” er navnet på grensestasjonen i Lukeville, midt ute i den gulsvidde, steinete ørkenen sør i Arizona. Her skjærer grensegjerdet gjennom et landskap som er likt i alle retninger, kapper i to det som aldri var ment å bli skåret opp. Her skal den gå. Donald Trumps mur, “a beautiful wall”, 3 200 km lang og 15 meter høy, fra hav til hav. Den største sammenhengende menneskeskapte barrieren mot naboer verden har sett siden den kinesiske mur for 2200 år siden.

Tre kontrollposter med væpnede vakter, fartsdempende sperringer og hunder og speil til å sjekke bilene, må vi passere på veien. De er ikke ute etter småting, som våpen eller narkotika – begge deler ting som er blitt fraktet flittig gjennom ørkenen. De ser etter den smuglervaren som er mest fryktet i vår tid, som det investeres milliarder i å beskytte oss mot: Mennesker.

Tusen øyne følger oss langs den snorrette Arizona highway 80 til nasjonalparken på grensen. “Muren er her allerede” sier Larry. “Selv om den ikke består av sement og murstein. Det er satellitter, sensorer i bakken, infrarøde kameraer, droner og helikoptre i lufta….folk snakker som om det er lett å krysse grensa. Det er en helvetes jobb. Og livsfarlig.”

Færre forsøker og flere dør under forsøket.

I fjor omkom mellom 100 og 150 mennesker i forsøket på å nå det forjettede land. I Arizona alene. Det er en kynisk og paradoksal konsekvens av innstramningstiltakene langs grensen: Innvandringen er mer under kontroll. Men den er blitt farligere. Færre forsøker og flere dør under forsøket. For bare noen år siden kunne en menneskesmugler ta deg over fra Mexico for tusen dollar. Nå vil han ha det tidobbelte. Og fremdeles forutsetter det lange vandringer gjennom et landskap laget for klapperslanger og skorpioner heller enn mennesker, i temperaturer opp mot 40 grader om dagen og ned mot frysepunktet om natten.

På en høyde over passet vi kjører gjennom, står en mobil radar, nøyaktig der man ville plassert en indianer til hest om dette var en westernfilm. Hvilket landskapet hele tiden bringer tankene hen på: De svære saguaro-kaktusen som står i taus og evig “hands up”-posisjon, klippeformasjonene veien smyger seg rundt, varmedisen over sletten med ørkenrotter, og en og annen coyote eller såkalt road-runner-fugl. (Ja, det er “Bippe stankelbein” fra tegnefilmene.)

Dyr som avler med sine nærmeste, blir dummere og mindre egnet for verden.

“Det kommer aldri til å skje”, sier en National Park Ranger i grenseområdet. “Se dere om. Muren vil koste en million dollar for hver tolvte fot. En million! For en stupid idé.” Hun viser oss et kart: “Her er nasjonalparken – den grenser opp mot Tohono O’Odam-reservatet – indianernes område går tvers over ørkenen og er begrenset av naturlige, ikke politiske linjer. “Hva har Trump tenkt å gjøre der? Skal han ha passkontroll av dem? På deres egen jord?”

Prisen og det totalt unødige ved prosjektet, gjør ideen om en mur til lite annet enn et synlig og håndfast uttrykk for den samme paranoide frykten for “de andre” som rir Europa. Sånn sett er det noe underlig hjemmekjent i den trumpske retorikk. I likhet med Storskog i Finnmark, er det bastante gjerdet som kryper over bakkene ned mot selve grenseovergangen, mest et show-off – det slutter etter noen kilometer. Derfra markerer noen store, kantede byggeklosser demarkasjonslinjen. De vil hindre kjøretøy, og vanskeliggjøre krysningen for mennesker. Men dyr slipper gjennom. Dét har sin begrunnelse og sin forhistorie.

Den som isolerer seg fra sin egen art, vil langsomt forfalle.

Da Obama-administrasjonen begynte arbeidet med å stenge hull på grensen, trakk de først et gjerde tvers gjennom biotopen vi står i. Blant mye annet skar det verdens eneste stamme av den spesielle Sonora-antilopen i to. De små og sjeldne, men usedvanlig vakre og veltilpassede dyrene, kjente ikke til grenser. Dét har de til felles med kondorene som sirkler over himmelen, på utkikk etter ofre for ørkenens nådeløshet.

Men der åtseleterne tjener på at grensen stenges, holdt det på å bli antilopens endelikt. På nordsiden var bare fem hundre dyr igjen, og de måtte begynne med innavl for å overleve. Dyr som avler med sine nærmeste, blir dummere og mindre egnet for verden. Derfor fant man åpninger for dem i grensen.

Sånn sett er de biologiske konsekvensene av propagandamuren gjennom ørkenen et godt bilde på hvor vi er på vei. Den som isolerer seg fra sin egen art, vil langsomt forfalle. Men gribbene vil få gode kår.

 

Ilden neste gang

ROSWELL: Verdens mest berømte UFO-landingsplass er et påfallende udramatisk stykke småbuskete ørken langt ute i New Mexicos ødemark. Ikke desto mindre er stedet der en værballong – altså angivelig et besøk fra en fjern klode – traff jorden for sytti år siden, fødested for en tilsynelatende uslitelig strøm av konspirasjoner og teorier om hvordan myndighetene fører vanlige mennesker bak lyset i forsøk på å dekke til sannheten.

De småkomiske fortellingene om små grønne menn i Pentagons hemmelige frysebokser, og stabler med dokumentasjoner om flygende tallerkener, er til å leve med. De er uskyldige utslag av teoriene om sammensvergelsen mot den vanlige amerikaner. Nå for tiden handler de om store og finurlig sammenvevede nettverk som har til hensikt å skjule sannheten, beskytte makten, ta våpnene, friheten og rettighetene fra gjennomsnittsamerikaneren. Og stjele valget.

Hillary Clinton er den mest korrupte personen på kloden.

Ideen om en “rigged election”, som Trump har brukt for hva det er verdt i månedsvis, har på forbausende kort tid vokst fra å være en metafor til å bli en realitet i folks bevissthet. I alle fall noens – og ingen vet riktig hvor mange de er. I begynnelsen var det et uttrykk for at “systemet motarbeider oss”, men etterhvert forstås det mer og mer konkret – at det fines en gigantisk og komplisert plan om å manipulere resultater, registrere døde velgere, kjøpe hjemløses identitet eller rett og slett forfalske resultatet.

For første gang siden … – ja, siden når, egentlig? – ser vi en storstilt, massemobiliserende milliardkampanje med ett budskap: Dette er ikke et demokrati. Det er en bandittstat. “Hillary Clinton er den mest korrupte personen på kloden”, tordner den konservative Fox-verten Sean Hannity, og tar det et hakk opp fra at hun er tidenes mest skurkaktige politiker, som har vært gjennomgangstonen til nå.

Flere av dem skal de faktisk ha myrdet med egne hender.

“Vi kunne bare avlyse hele valget og gi meg seieren”, sa presidentkandidaten fra Lincolns og Roosevelts parti, på et massemøte i Ohio 13 dager før valgdagen. Ideen om gigantisk, Washington-regissert valgfusk, inngår i et større bilde av konspirasjoner, halvt antydet, halvt bejublet av Trump-kretsen. “Jeg kunne kanskje stemt på henne, hvis det ikke var for all mordene,” sier en regnskapsfører fra Texas vi kom i snakk med i Albuquerque. Hun sikter til en liste på ikke mindre enn noenogførti personer ekteparet Clinton skal ha fått ryddet av veien. Den sirkulerer på nettet.

Flere av dem skal de faktisk ha myrdet med egne hender. Rivaler, konkurrenter, venner som har visst for mye – knivstukket, skutt, forgiftet, eller bare forsvunnet under mystiske omstendigheter – en politisk karriere som får Al Capone til å fremstå som en søndagskolelærer.

Stadig flere er villig til å trekke en voldelig konsekvens av et valgnederlag.

Det nikkes langs bardisken. Om noen i den umake blandingen mennesker tilfeldighetene driver sammen i en hotellbar, er uenige, viser de det ikke. Tvert imot. “Jeg eier nitti forskjellige våpen”, skryter en liten, overvektig mann i førtiårene som vi senere lærer at også jobber med olje. “Om hun vinner kommer det til å bli tid for å bruke dem.” Jeg klarer ikke å spørre om han faktisk mener det – at det vil bli skuddvekslinger i kjølvannet av en demokratisk seier. Etter de vanlige høflighetsfrasene om hvor spennende det er å snakke med noen fra Norge, presiserer han: “Ikke skuddvekslinger. Borgerkrig.”

Han er ikke spesielt full, ikke fanatisk i stemmen, ikke sinnssyk, han er en alminnelig handelsmann med en politisk idé. Og han er ikke alene. Stadig flere er villig til å trekke en voldelig konsekvens av et valgnederlag, ifølge New York Times. “Jeg kommer ikke til å skyte først, men noen vil”, sier han og bestiller en øl til meg. “Vi har ikke noe valg. Det handler om å beskytte konstitusjonen. Mot kommunisme”.

“Det du sier”, avbryter Larry, som vanligvis er fredelig som en sommerettermiddag “er at du vil skyte dine egne landsmenn fordi de er uenige med deg?” Og med ett er den alkoholinduserte vennligheten i baren brutt.

“Jeg kjenner din type”, sier oljehandleren. “Jeg har jobbet i Hollywood. Jeg vet alt om deg.” Regnskapsassistenten og jeg forsøker hver på vårt vis å roe gemyttene. Selv om det råder en elektrisk stemning i rommet – bare sekunder fra håndgemeng – har Larry gjort det eneste anstendige. Det denne valgkampen har sett alt for lite av. Trukket grensen mellom politisk uenighet og tøv på den ene siden og forbrytersk uanstendighet på den andre.

Den uomgjengelige konsekvens og dens kaos rykker nærmere.

For kanskje mener han det ikke direkte, mannen fra Texas med nitti gønnere hjemme. Slik Trump kanskje ikke mener at man skal avlyse demokratiet for hans skyld. Men hver gang den slags sies uten at man reagerer, senkes anstendighetens terskel. Og den uomgjengelige konsekvens og dens kaos rykker nærmere.

 

Forfallet

TOCQUEVILLE: Da jeg kom til Amerika, forbauset det meg å se hvor mye intelligens og dyktighet og hvor høy samfunnsmoral der var blant de vanlige borgere, og hvor lite blant dem som styrte.

Dette skrev den franske historikeren og politikeren Alexis de Tocqueville i den samfunnsvitenskapelige klassikeren “Om demokratiet i Amerika”. Sitatet slo meg da FBI, i ellevte time og etter intern maktkamp, kom opp med en ny bunke eposter, funnet på serveren til eksmannen til rådgiveren til Hillary, som var mistenkt for uanstendig sexting med mindreårige.

På kløktigste vis har altså manusforfatterne klart å forbinde et av de tragikomiske sub-plotene med selve hovedhandlingen i nest siste episode, ville man sagt, om dette var en såpeserie. Hvilket det minner mer og mer om. En sann suppe av dårlig samfunnsmoral, kokt på tvilsomme ingredienser.

Vel så påfallende er det hvor gyldig første del av sitatet er. Man skal være en usedvanlig arrogant og selvfornøyd europeer (Toqueville var begge deler) for ikke å la seg imponere inntil misunnelse av amerikansk arbeidsmoral, engasjement og imøtekommenhet. På grunnplanet.

Det går en Grand Canyon gjennom amerikansk samfunnsdebatt.

Toqueville igjen: Det er vel kjent at de mest fremragende menn sjelden blir valgt til offentlige verv i våre dagers Amerika, og man må erkjenne at det er blitt slik etterhvert som demokratiet har utviklet seg ut over sine gamle grenser. Det er tydelig at nivået blant amerikanske statsmenn er gått betraktelig ned i løpet av de siste femti år.

Problemet med dette sitatet er ikke at det ser ut som noe en hvilken som helst av Norges 3415 “USA-eksperter” kunne ha sagt, og sier, i en tilfeldig valgt TV-debatt. (Bortsett fra at det er uttrykt med en helt annen språklig eleganse.) Problemet er at det er 107 år gammelt, fra 1839. “I løpet av de siste femti år” er altså fra 1789 – da George Washington ble innsatt.

Splittelsen mellom topp og bunn, så stor at det er vanskelig å fatte den – og i alle fall at den ene skal kunne representere den andre – er altså noe europeere har undret seg over siden nasjonens fødsel. Men det spørs om det noen gang har vært så påtrengende. Og så faretruende.

Det er rett og slett to forskjellige verdener som beskrives.

Det går en Grand Canyon gjennom amerikansk samfunnsdebatt. Ikke bare fordi den ene siden satser på tradisjonell, tillitsbasert pragmatisme og den andre på følelsesbaserte og konspirasjonsteoretiske impulshandlinger. Det er rett og slett to forskjellige verdener som beskrives. Som to mennesker som ser en bil fra over- eller undersiden: Det ene vil beskrive en skitten, oljet, rusten flate med defekt kardang – den andre et skinnende og forkrommet aerodynamisk designprodukt. Og begge vil ha rett.

“Folk flest har en altfor enkel tilnærming til dette”, forklarte George meg under en diskusjon som strakte seg gjennom en god del av natten. “Simple people, they just don’t see what’s going on”, la småskolelæreren fra Midtvesten til. Det kunne høres ut som noe en nedlatende akademiker ville sagt for å karakterisere plebeierne, men det er altså en forbausende utbredt forestilling blant de delene av Trump-supporterne som ikke tilhører etablissementet.

Man trenger ikke engang tro at han snakker sant.

George og kona Ann har sympatisert med både republikanere og demokrater, men de siste valgene har de ikke stemt. Nå føler de seg som deler av en slags fortropp – de som ser hvordan ting egentlig henger sammen, og tør si det. At det foregår et spill bak kulissene som ikke har noe med demokrati å gjøre – det hele er en gigantisk konstruksjon for at makten skal beholdes der den alltid har vært. Og “The Trump-train” skal rive sløret av løgner og falske forestillinger til side.

Sånn sett trenger man ikke like Trump for å la seg begeistre av hans kandidatur. Man trenger ikke engang tro at han snakker sant. Det holder å fastslå at han er annerledes. “Jeg liker selvfølgelig ikke kvinnesynet hans”, sier Ann. “Men Hillarys beskyttelse av mannens utroskap, opprettholder systemet på en måte som er verre”.  Slik blir også Trumps svake sider til begrunnelser for å stemme på ham – hans skurkaktighet er i det minste ærlig.

“Det triste”, sier Larry når vi tusler hjem, “er at Washington ikke engang bryr seg nok om dem til å imøtegå de konspirasjonene de tror de ser. De trenger ikke.” Noen dager senere snakker vi med en politisk analytiker som bruker utrykket “nedsmeltingen av den politiske diskursen”. Det rasjonelle vokabularet og evidensbaserte politiske analyseapparatet samfunnet har hvilt på siden før Toqueville dyppet fjærpennen i blekkhuset, oppleves ikke lenger som relevant.

Hvorfor? Fordi han ikke er politiker. Derfor.

“Occupy-bevegelsen introduserte 1%-begrepet; den rikeste prosenten som kontrollerer 99% av velstanden. Noe av det samme har vi med politisk innflytelse. Den er blitt arvelig. Og beveger seg i stadig snevrere sirkler.”

Denne følelsen av at makten har lukket seg rundt seg selv og laget sine egne regler, er den vanligste – og antakelig den vettugste – forklaringen på at halvparten av velgermassen (pluss-minus noen prosent) fylker seg rundt en bortskjemt, selvopptatt og nærtagende milliardær uten hverken kunnskap eller personlige egenskaper til å bekle embetet. “Hvorfor? Fordi han ikke er politiker. Derfor.” I en eller annen variant er dette det vanligste svaret vi har fått når vi snakker med vanlige Trump-velgere.

Og bak meg er det så jeg kan høre Tocqueville sukke gjennom århundrene: De demokratiske folk som har innført frihet på det politiske område, samtidig som de har latt despotiet bre seg i administrasjonen, er blitt ført ut i de merkeligste urimeligheter… Trett av sine representanter og trett av seg selv vil folket skape nye og frie institusjoner, eller igjen kaste seg for en eneherskers føtter.

 

Mørkets hjerte

LOUISIANA: William T. Franz Elementary Public School er en ganske ordinær mursteinsbygning i utkanten av New Orleans. Den ligger bare noen kvartaler unna områdene som ble rammet hardest av orkanen Katrina, og som ennå i dag, 11 år senere, ligger som utdødde ruinområder, overlatt til forfall og tilfeldig vegetasjon. Men North Galvez Street, der skolen ligger, slapp billigere unna, og er – nå som den gang – en søvnig forstadsgate av den typen man kan finne hvor som helst i Amerika.

Hit har vi tatt turen fra et sydende og feststemt Louisiana, fordi her, foran den lite imponerende tre etasjers mursteinsbygningen, ender Steinbeck sitt 200 siders reisebrev fra USA. (Det følger et par kapitler med summarisk hjemreise, men det er mest for wrap-up å regne.) Og hans lesere skjønner med ett hvor velkomponert den tilsynelatende slentrende og improviserte boken er.

Rundt dem er en skrikende og hylende mobb av voksne.

Det var hit han skulle, hit til dette skolebygget med sine papirklipp og naive prinsessetegninger i vinduene, sin skolegård med en basketballkurv og et sykkelskur på baksiden og sitt vesle amerikanske flagg som henger slapt ned i sørstadsheten på forsiden.

Han kom hit for å bevitne en historisk prosess av enorm betydning. Han ville se en amerikansk helt endre fortellingen om USA. For alltid. Hun het Ruby Bridges. Og hun var seks år gammel.

I 1960 – etter årelange borgerrettskampanjer, rettssaker og føderalt pålegg, ble Ruby og tre andre svarte førsteklassinger skrevet inn på helhvite skoler i Louisiana, og segregeringen var offisielt opphevet. Men ikke raseskillet. Ruby er i sin fineste stas, som alle unger på første skoledag. Hun går mellom fire US Marshalls tre ganger så høye som henne. Rundt dem er en skrikende og hylende mobb av voksne, som øser en foss av skjellsord over det lille menneskebarnet.

Ruby går, med blikket rett frem, gjennom en tunnel av hat, frem mot kunnskap.

Ruby går, med blikket rett frem, gjennom en tunnel av hat, frem mot kunnskap. Hun bærer en hel nasjons verdighet på sine spinkle skuldre. Det er et av de verste – og beste – øyeblikk i fortellingen om Amerika. (Om du ikke har tid til å lese Steinbeck, kan du over teksten her studere USAs mest ikoniske maleri: “The problem we all live with” av Norman Rockwell)

Man må være politisk blind og døv for ikke å ha registrert den understrøm av mer og mindre synlig rasisme som årets valgkamp er beheftet med. Tydeligst og minst kamuflert i de mange utspillene fra den såkalte “alt-right”-bevegelsen. En uryddig samling av diverse ekstremhøyre-bloggere, grupper og nettfora som langsomt har vokst fra å være komiske utslag av politisk paranoia, til å bli blant Donald Trumps viktigste taktiske støttespillere.

Meningsmålingene har gått opp og ned som en berg- og dalbane.

Ku Klux Klan, som for første gang på tiår er i vekst, har oppsiktsvekkende nok støttet den republikanske kandidaten og hyllet slagordet “Make America Great Again”. “Again” peker i deres øyne mot tiden før Ruby Bridges første skoledag. Trumps eget snakk om valgfusk i “certain areas”, om “the inner cities” og andre mer eller mindre sofistikerte måter å peke på det svarte Amerika som problemets kjerne, spiller på de mørkeste strengene i moderne historie. Det er ingen vakker sang.

Les Anders Hegers tidligere notater fra USA også (I, II, III)

Meningsmålingene har gått opp og ned som en berg- og dalbane i denne såpeoperaen av en valgkamp. Men ett bilde har vært stabilt i månedsvis: Om bare ikke-hvite kunne stemme, ville alle stater, hver eneste en, endt demokratisk. Og om kun hvite menn hadde stemmerett, ville alle utenom fire-fem vært republikanske. Det er et splittet USA som skal avgjøre hvem som overtar etter nasjonens første svarte president.

Folk forlater byer som Selma.

Fire timer nordøst for William Franz-skolen, ligger Selma, Alabama. En utrolig vakker og fredelig liten sørstatsby med brede gater, lave hus og falmede reklameskilt over butikker som – alt for mange av dem – er stengt, med sponplater foran vinduene. Folk forlater byer som Selma, over hele landet. I Selma rammer forfallet først og fremst byens svarte flertall og underklasse.

Byen er pakket med historie, et nøkkelpunkt under borgerkrigen – og viktigere for oss: Fem år etter at Steinbeck utga sin bok, var Selma åsted for de største og viktigste borgerrettsdemonstrasjonene i sørstatene. Den åtte mil(!) lange marsjen fra den gamle bomullsbyen Selma til delstatshovedstaden Montgomery, representerte kulminasjonen av en serie ikkevoldelige markeringer for stemmerett, møtt med hemningsløs sjikane, politivold og drap. De var redde. Og de gikk likevel. Gjennom en tunnel av hat.

De var redde. Og de gikk likevel. Gjennom en tunnel av hat.

Den vesle brua over Alabama-elva som deler Selma i to, har navn etter Edmund Pettus, sørstatsgeneral, demokratisk senator og “Grand Dragon of the Ku Klux Klan”. Men det er ikke den gamle rasisten som har gjort brua berømt. Her skjøt politiet en demonstrant og skadet femti andre på Bloody Sunday 17. februar 1965. Hendelsen vendte hele nasjonens øyne mot byen. På en minneplate ved de kraftige stålbuene som holder brua oppe, står et sitat av Martin Luther King:

“The arch of the moral universe is long, but it bends toward justice.”

(Kortere utgaver er blitt publisert i Klassekampens papirutgave.)