Vi vet ikke hvor stor den økonomiske krisen som følger av omikronvarianten vil bli, men det er ganske sikkert at verdens politikere vil ty til John Maynard Keynes for å løse den.
Vinteren 2020, koronasmitten var løs, land etter land stengte ned økonomien, BNP stupte, ledigheten steg. Pandemien var av det slaget som oppstår en gang hvert hundreår. Den globale nedstengningen var noe vi aldri hadde sett før. For å forstå denne situasjonen hentet den amerikanske økonomen og kommentatoren Paul Krugman frem igjen noen enkle kurver fra grunnkurset i økonomi.
I en serie twittermeldinger viste han hvordan disse kurvene lot ham dele nedturen i to: En del som skyldtes lavere produksjon når arbeidsplasser og grenser ble stengt av smittevern, dette skulle ikke myndighetene gjøre noe med. Og en del som skyldtes at etterspørselen etter varer og tjenester sank fordi forbrukere og bedrifter enten alt hadde mistet inntektene under nedstengingen, eller fryktet for fremtiden og utsatte både innkjøp og investeringer.
Denne delen av arbeidsledigheten, som skyldtes mindre etterspørsel, burde myndighetene bekjempe, konkluderte Krugman.
I ukene og månedene som fulgte var det akkurat det myndigheter verden rundt gjorde: Så store og alminnelige ble koronakrisepakkene at det virker rart å tenke på at en ikke må lenger tilbake enn eurokrisen i 2010 for å finne en utbredt motvilje mot å møte økonomiske kriser med mer statlig pengebruk. Slik fremsto koronakrisen som den endelige triumfen for en økonomisk modell og et syn på økonomiske kriser som hadde sitt utspring i teorien lansert av John Maynard Keynes i The General Theory of Employment, Interest and Money 84 år tidligere.
I sentrum for denne nyorienteringen finner vi USAs finansminister Janet Yellen, en av økonomene som hentet frem igjen General Theory da keynesianismen sto som svakest på 1980-tallet. Den gangen brukte hun General Theory som utgangpunkt for å utfordre samtidens rådende økonomiske modeller. I motsetning til disse teoriene, bemerket Yellen, beskriver General Theory en verden der økonomien kan slå seg til ro i en likevekt med høy og helt ufrivillig arbeidsledighet. Det passet bedre med erfaringene våre, skrev hun.
Men det er ikke første gang Keynes påvirker vårt syn på hvordan kriser skal løses. På 1930-tallet inspirerte Keynes forfatteren av Arbeiderpartiets legendariske valgprogram, Hele folket i arbeid. 70 år senere var det en norsk finansminister fra SV, Kristin Halvorsen, som viste til Keynes da hun skulle forklare hvordan regjeringen forsøkte å rydde opp etter finanskrisen i 2008.
I dag virker det som Keynes på samme tid inspirerer både politikkmakerne på innsiden og utfordrerne deres: Økonomen Ann Pettiford med sin alternative finansteori, økonomen Mariana Mazzucato som vil gi staten en større rolle i den teknologiske utviklingen og den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis med sitt alternative forslag til statsgjeldskriser og europeisk økonomisk samarbeid har alle mer eller mindre klare linjer tilbake til John Maynard Keynes.
I 1930 gav Keynes ut boken A Treatise on Money. Han mente selv at boken inneholdt «an abundance of ideas and material», men kunstnerisk, skrev han til foreldrene sine, var den mislykket. «I have changed my mind too much during the course of writing it for it to be a proper unity.»[1]
Det er en kritikk som gjerne kan rettes mot hele Keynes’ forfatterskap. Det er for mye omskiftelighet til at det utgjør en passende enhet. Tidlig i karrieren dyrket han frihandelen. På 1930-tallet var han villig til å innføre toll på varer for å betale for sysselsettingstiltak for de mange ledige. Den forståelsesfulle leser vil si at det handler om at han hele tiden er i utvikling. Keynes’ skrifter er en respons på den omskiftelige verdenen rundt ham.
Keynes selv møtte aldri en krise med å gå tilbake til sin siste bok. Han var en akademiker som møtte nye kriser med ny teori. Det gjorde at han ikke hadde forklaringen ferdig da den økonomiske krisen rammet i 1929. Og svaret på hva Keynes ville gjort i møte med en økonomisk verdenskrise, varier alt ettersom du leser rådene han gav i 1930, 1933 eller i 1937.
Derfor tenker jeg at for den som leser Keynes for å forstå sin egen samtid, er metoden hans minst like interessant å undersøke som teorien. Den er kjennetegnet ved nye teorier, men også et sett moralske vurderinger som, uttalte eller ei, legger premissene for løsningene han foreslår.
I jakten på disse løsningene gikk han i dialog med fortiden, både klassikerne og kjetterne. I denne boken skal vi se nærmere på denne dialogen: Hvordan brukte han dem, og kan vi bruke Keynes selv på samme måte i dag?
En ting er klart. Vi kan ikke ignorere årtier med faglig utvikling og søke de ferdige svarene på dagens utfordringer i Keynes’ skrifter. Det vi derimot kan gjøre, er å søke tilnærminger, inspirasjon og kontrollspørsmål. Både når det gjelder økonomisk politikk og økonomisk forskning er det slik at en følger ulike stier, og den ene publikasjonen bygger på den andre. Noen ganger slår en inn på blindveier. Eller det oppstår helt nye problemer som gjør at vi må rygge litt tilbake og se oss om etter andre metoder. Keynes selv, skal vi se, bruker tidligere tiders kjettere i økonomifaget for å nullstille sin egen tankegang.
Slik jeg ser det er det ingen grunn til at ikke vi kan gjøre det samme i dag. På det viset er ikke bare John Maynard Keynes. De politiske konsekvensene en historie om de økonomiske ideene som førte oss dit vi er i dag. Boken er også en oppfordring til å gå på jakt i Keynes’ skrifter, ikke for å finne svarene på vår tids spørsmål, men de gode spørsmålene vi kan stille til vår tids svar.
[1] Sitert i Skidelsky 1992
Kommentarer