Omsorg er ikke et underskuddsprosjekt

I 2019 ble jeg innlagt på Bispebjerg Hospital i København. Jeg lider av en kronisk autoimmun tarmsykdom, ulcerøs kolitt. Min egen kropp angriper seg selv. Sykdommen er uforutsigbar og merkelig. Ingen vet hvorfor jeg er rammet. Utbrudd kan oppstå som følge av stress, bestemte matvarer og også for mye vin, dessverre. Da jeg ble syk, innså jeg at kropp og sinn er ett. Hvis jeg er i sorg, er jeg også syk. Ingen vet hva immunforsvaret mitt i fremtiden vil gjøre med meg, samfunnet og de som er glad i meg.

I 2020, ett år etter at jeg ble innlagt, publiserte Mandag Morgen artikkelen: «Kvinner er fortsatt et tapsprosjekt for statskassen». Den fulgte opp den syv år gamle slageren: «Kvinner er et tapsprosjekt for samfunnet», som Danmarks Radio hadde publisert i 2013.

Vi ville vært rikere hvis kvinner var mer som menn, konkluderte økonomene.

Jeg leste artikkelen med stor interesse. Overskriftene skiller seg ikke mye fra mange andre som handler om økonomi. De fremstår som objektive, logiske, uangripelige. Verdi presenteres som resultatet av et regnestykke. Som et spørsmål med et enkelt svar. Hvem kan være uenig i at kvinner er som igler på den danske statskassen?

I artikkelen ble det forklart at tallene kom fra finansdepartementet. Verdien av kvinners bidrag ble beregnet ut fra at kvinner til sammen betalte mindre skatt enn menn. De fikk mer enn de ga, het det. Kvinner tok ut mer fødselspermisjon, tilbrakte mer tid hjemme med barna og hadde typisk lavtlønnede jobber i offentlig sektor, mange av dem til og med på deltid. Ikke minst var det dyrt at de fødte så mange barn. Vi ville vært rikere hvis kvinner var mer som menn, konkluderte økonomene.

Kvinner brukte altfor mye tid på å ta seg av andre mennesker, både gratis og mot betaling. De menneskene jeg møtte på Bispebjerg sykehus, var en stor del av problemet. De var et underskuddsprosjekt fordi de hadde brukt tiden sin på å prøve å gi meg mer overskudd. Arbeidet de gjorde, så ikke ut til å skape særlig verdi. Det forundret meg. De hadde reddet livet mitt.

Økonomi er politikkens morsmål, det er maktens språk.

Jeg undret meg over hvordan man måler verdi i samfunnet. Det var bare ett sted å finne svar: den økonomiske vitenskapen.

Økonomi er politikkens morsmål, det er maktens språk. Det finnes ingen andre tenkemåter som er i nærheten av å ha den innflytelsen som økonomiens verktøy har. Hva vi har «råd til», er det samme som hva som er «mulig». Ofte omtaler vi til og med samfunnet som «økonomien».

[…] Sammen med en presse som elsker ja/nei-svar og grafer som ser veldig offisielle ut, blir vi uten noen særlig debatt fortalt at økonomi er en eksakt vitenskap. Mange vil kanskje bli overrasket over å høre at økonomer er uenige om hva penger er, hva en bank gjør, hva produktivitet betyr og hva inflasjon er. Så lenge jeg har jobbet med faget, har det faktisk vært vanskelig for meg å finne en eneste ting økonomer er enige om. […]

Jeg synes det er fint med den debatten. Det er slik det bør være i en samfunnsvitenskap som studerer mennesker og atferden vår.

Likevel befinner vi oss i en offentlig samtale der innbyggerne stadig blir presentert for definitive økonomiske svar, som om denne uenigheten ikke eksisterte.

Den vitenskapen som definerer hva som har verdi, er den som former fremtiden.

Det er fordi det er en bestemt økonomisk tenkning som råder over alle andre. Den dominerer i offentlige institusjoner, i organer som EU og i pressen. Denne dominansen kommer til uttrykk ved at den får presentere sine konklusjoner uten å vise de underliggende forutsetningene om mennesker, samfunn og rettferdighet som ligger til grunn. Det ser vi nesten aldri.

Jeg har valgt å kalle denne formen for økonomi: den etablerte økonomien. […]

 

En kamp om sannheten

Den første grunnen til at vi har en etablert økonomisk tenkning (og tusenvis av uetablerte varianter), er selvsagt at økonomisk debatt er en maktkamp. […] Den vitenskapen som definerer hva som har verdi, er den som former fremtiden. Det er derfor mange mennesker opp gjennom historien har kjempet for at akkurat den økonomiske analysen de sto for, skulle bli ansett som «sann».

Den andre grunnen er at det er et stort behov for nøyaktige svar i politikken. Dette har skapt vanskelige kår for de uetablerte formene for økonomi, for når vi først har en fortelling og et svar, er det ikke enkelt å utfordre dem. Politikere elsker å kunne si: «Mitt forslag vil skape 3500 nye arbeidsplasser!» Eller «Mitt forslag vil spare staten for 22 milliarder!» Det ligger en trygghet i slike utsagn, både for innbyggerne og for politikeren selv. […]

Prisen man setter på noe, har stor betydning for hvordan det prioriteres politisk.

I iveren etter å gi oss sikkerhet og nøyaktig planlegging har offentlige institusjoner blitt opprettet for å fortelle oss hva politiske forslag vil «koste» og hvilke «konsekvenser» de vil få. Disse institusjonene bruker økonomiske modeller og teorier, basert på den etablerte økonomiens forståelse av hvordan man måler verdi i samfunnet. Disse modellene er blitt min erkefiende.

I disse modellene er samfunnet satt på formel, hele livet er matematikk. Og det man bruker for å måle verdi, er priser.

[…] Prisen man setter på noe, har stor betydning for hvordan det prioriteres politisk. Og hvis det er noe det er vanskelig å sette en prislapp på – sanglerker, omsorg, venner, familie, kunst og hvile – så lever det farlig i statens matematikk. […]

Hierarkier fremstår nesten alltid som naturlige i sin samtid.

Metodene økonomene har utviklet, har gitt dem en overlegen makt. Det er ingen tvil om at økonomi er den mektigste vitenskapen i moderne politikk, uansett hvilket område som analyseres. Hvem fristes ikke av drømmen om at det finnes en vitenskap som kan uttale seg med slik autoritet om ting som både eldreomsorg og storselskaper? […]

I år 2000 proklamerte økonomen Edward Lazear stolt at økonomi (i motsetning til andre samfunnsvitenskaper) var en «ekte vitenskap», og at fagets metoder derfor hadde en «imperialistisk» kraft som hadde «invadert» stadig nye territorier. Det er jeg helt enig i, men jeg vet ikke om jeg ville vært stolt av det.

 

Å måle er å leve

Feminismens viktigste innsikt er at de menneskene og aktivitetene som har høyest status i samfunnet, ikke har fått det på grunnlag av nøytrale, rettferdige prosesser. Man må alltid se nøye etter for å forstå hvorfor noen blir hyllet og andre rakket ned på, hvorfor noen får godt betalt, mens andre får knapper og glansbilder. Dette er et detektivarbeid i vår historie og vårt samfunn, som ofte avdekker vold, tvang og undertrykkelse som tidligere var usynlig.

Hierarkier fremstår nesten alltid som naturlige i sin samtid.

Derfor var det i utgangspunktet glimrende at en gruppe opplysningstenkere på 1700-tallet ble veldig nysgjerrige på om de kunne bygge et samfunn på en logisk og rasjonell måte som ikke var basert på aristokrati, konger og arv. De ville skape en nøyaktig naturvitenskap for mennesker. Som en tikkende klokke hang alt i verden sammen på en mekanisk måte; det var bare snakk om å finne ut hvordan. Det er i bunn og grunn fortsatt prosjektet for mange økonomer.

Alt som ikke hadde en pris, og de menneskelige relasjonene som ikke fulgte en mekanisk bane, falt ut av teoriene.

I europeisk idéhistorie har det alltid vært en dragning mot ideen om en vitenskap som kunne motvirke krig, vold og konflikt på en rasjonell måte og erstatte menneskelig kaos med matematiske systemer. Fysikken og kjemien, som kunne måle og beskrive verden med tall, har alltid hatt høyest status. Det var ekte vitenskap.

Derfor var det matematikk og mekanikk man grep til på 1870-tallet da økonomien skulle gjøres om til en naturvitenskap. Navnet ble endret fra «politisk økonomi» til bare «økonomi». Nå skulle menneskets atferd beskrives med formler, og økonomisk tenkning skulle herske over de andre samfunnsvitenskapene.

Resultatet var den «marginalistiske revolusjonen» som gjorde pris til det tallet som verden, og verdiene i den, ble målt etter. Marginalismen la grunnlaget for den etablerte mikroøkonomien, som er den mektigste teorien om menneskelig psykologi: hvorfor vi kjøper noe og ikke noe annet, jobber eller tar fri, investerer eller ikke. Det skulle bli et avgjørende skifte. Alt som ikke hadde en pris, og de menneskelige relasjonene som ikke fulgte en mekanisk bane, falt ut av teoriene. […]

En teori om hvordan samfunnet fungerer, kan lett bli et påbud om hvordan samfunnet bør fungere.

På 1970-tallet mente mange økonomer at makroøkonomien, studiet av hvordan samfunnet som helhet fungerer, som tidligere hadde vært et politisk og historisk anliggende, burde bli mer matematisk og teoretisk. De krevde at makroøkonomien skulle bygge på et mikroøkonomisk fundament: mekaniske mennesker, mekaniske samfunn. Og de lykkes. Men den måten vi ser på økonomien i dag, er likevel ikke nøytral. Tvert imot er den basert på utelatelser, antakelser og verdivurderinger som sjelden kommer frem i lyset. En teori om hvordan samfunnet fungerer, kan lett bli et påbud om hvordan samfunnet bør fungere.

[…] I en tid med enorm velstand gjennomgår verden det ekspertene har kalt en «omsorgskrise». Det er rekordhøye nivåer av dårlig psykisk helse og ensomhet, store rekrutteringsproblemer i omsorgssektoren og overbelastede og stressede familier. Det har aldri vært mer teknologi og ressurser tilgjengelig enn i dag, og likevel blir folk over hele verden møtt med advarsler om kutt i offentlig omsorg og utdanning. Hva er det som foregår?

 

Hvorfor feministisk økonomi?

 Feministisk økonomi tar utgangspunkt i det som kalles reproduksjon: alle de betalte og ubetalte aktivitetene som skal til for å holde mennesker friske, lykkelige og i live. […] Det handler om alt fra hvordan vi innretter barneskolen til å trøste en venn som nettopp har blitt dumpet av kjæresten. Det kan omfatte alt der minst to mennesker skaper noe sammen som bidrar til at en av dem eller begge blir friskere, lykkeligere og holder seg i live. […]

Vi snakker ofte om omsorgsarbeid som noe bare syke, eldre, funksjonshemmede og barn trenger. Det er ikke slik i den feministiske økonomien: Den ser på omsorg som noe konstant i livet til alle i samfunnet. Det er en forutsetning for at vi skal være her, selv når vi er friske og virker helt selvstendige. Ingen mennesker kan overleve uten at andre før eller siden tar vare på dem og behandler dem som likeverdige og verdifulle. Ingen mennesker eksisterer uten omsorg fra andre mennesker, og derfor er omsorgsarbeid det arbeidet som gjør alt annet arbeid mulig. Det er dette vi tror på i feministisk økonomi, og det viser seg å være en svært radikal økonomisk påstand.

Det er en evig kamp både å få lov til å gi omsorg og å få slippe å gi omsorg.

Noen trenger mer omsorg enn andre, men først og fremst varierer behovet gjennom livet. Det kalles feministisk økonomi fordi kvinner både før og nå, på godt og vondt, bruker mer tid på disse aktivitetene. Det kalles ikke feministisk økonomi fordi det bare er kvinner som har nytte av å forstå hvem som har tilgang til omsorg, hvem som utfører den og hvordan vi ser på den. Den påvirker oss alle sammen, fordi den former hjemmene våre, arbeidsplassene våre og hele staten vår.

[…] Under hvilke omstendigheter vi tar oss av hverandres kropp og sinn, er ikke gitt. Det er en evig kamp både å få lov til å gi omsorg og å få slippe å gi omsorg.

[…] I sin jakt på nøytralitet og matematikk har [den etablerte økonomien] hatt store problemer med å forholde seg til mangfoldet av kropper. At ikke alle har det samme utgangspunktet og lever på samme måte. Derfor har den etablerte økonomien slitt med å beskrive produksjonen av arbeidskraft, hvor den kommer fra og hva som skal til for å skape den. Hvis man skulle forholde seg til det, måtte man også forholde seg til det faktum at noen kropper av og til gjør ting som andre ikke gjør – som å bære fram barn, for eksempel – og at noen kropper og sinn krever mer omsorg enn andre. Slike forskjeller blir et problem når du oppfatter alle tannhjulene i klokken som like.

Når det finnes teorier om at omsorg er verdiløst, virker det uunngåelig at vi bør bruke minst mulig tid og ressurser på dette arbeidet.

Derfor har teoriene ofte bare tatt for gitt at noen ville gi omsorg og føde barn som kunne bli nye arbeidere. Og det har ført til sinne og straff når folk ikke har gjort det som var forventet av dem.

En kjernefamilie med én forsørger og én omsorgsperson er, ifølge den etablerte økonomiske oppfatningen, en svært kostnadseffektiv måte å skape ny arbeidskraft på: Det kan knapt bli billigere å skaffe nye borgere enn i denne konstellasjonen. Det er klare roller og så få timer og voksne involvert som mulig. Uansett kjønn, seksualitet eller familietype vil du oppleve at alt som ikke passer inn i kjernefamilien, møter institusjonell og kulturell motstand i dagens samfunn. Det er lov å bytte litt rundt på ting. Kanskje er den heterofile mannen den primære omsorgspersonen, kanskje er det to foreldre av samme kjønn. Men økonomien disiplinerer oss. Enhver økonomisk struktur har en foretrukket måte å skape ny arbeidskraft på, og den heteroseksuelle kjernefamilien med to på arbeidsmarkedet er vår. Når det finnes teorier om at omsorg er verdiløst, virker det uunngåelig at vi bør bruke minst mulig tid og ressurser på dette arbeidet.

Både under hekseprosessene og i moderne tid har klappjakt på barnløse ciskvinner, transpersoner, skeive og alternative familieformer blitt støttet av dårlig skjulte økonomiske argumenter om at disse menneskene ikke lever opp til sine reproduktive forpliktelser overfor samfunnet. Det vi betrakter som en ekte mann, en ekte kvinne og en ekte familie, har mye med økonomi og arbeidsdeling å gjøre.

Ulønnet omsorg er ikke bare en byrde, det er også en gave. Både byrdene og gavene er i dag svært ujevnt fordelt.

Danmark er et av de mest likestilte landene i verden, men realiteten er at kvinner i gjennomsnitt jobber 54 minutter mer hjemme enn menn hver eneste dag. Kvinner jobber om lag 3,5 timer hjemme, menn om lag 2,5 timer. Og da er ikke det såkalte tredje skiftet tatt med, det vil si tiden som går med til å planlegge, oppsøke kunnskap og organisere hverdagen. Menn, derimot, tilbringer en time mer i det betalte arbeidsmarkedet. I andre land er det ofte enda mer skjevfordelt. På verdensbasis sier 606 millioner kvinner at årsaken til at de ikke er i arbeidsmarkedet, er omsorgsarbeid. Dette gjelder bare for 41 millioner menn. Om lag 75 prosent av husarbeidet i verden utføres av kvinner.

Den ekstra timen danske kvinner arbeider i hjemmet hvert år, tilsvarer til sammen 9 uker fulltidsarbeid. Mange bekker små.

Mye av dette handler selvfølgelig om barn. For danske kvinner faller inntekten i gjennomsnitt med 30 prosent når de får sitt første barn, og etter barselpermisjonen ligger de i gjennomsnitt 20 prosent under sine mannlige kolleger, noe som får alvorlige konsekvenser for den økonomiske friheten deres og for pensjonen. I EU «taper» kvinner 242 milliarder euro i lønn hvert år på grunn av den skjeve fordelingen av ulønnet omsorgsarbeid. Menns arbeidstid endrer seg knapt etter at de har fått barn. Noen steder stiger den faktisk. Det er to tragedier i den statistikken. Ulønnet omsorg er ikke bare en byrde, det er også en gave. Både byrdene og gavene er i dag svært ujevnt fordelt.

Hvis jeg ikke hadde hatt det helt jævlig, ville jeg aldri blitt feminist.

Når det gjelder lønnsarbeid, utgjør kvinner 80 prosent av de ansatte i sosial- og helsesektoren i Danmark. I EU er 76 prosent av alle de som arbeider med omsorg, kvinner. På verdensbasis består omsorgssektoren av om lag 248 millioner kvinner og 132 millioner menn.

Kvinner over hele verden bruker rett og slett mer tid på å ta vare på andre menneskers ve og vel, både hjemme og på jobben. Dette omsorgsarbeidet har den etablerte økonomien store problemer med å måle verdien av. Når det politiske språket sliter med å forstå verdien av å ta vare på hverandre, får det skjebnesvangre konsekvenser: Man underkjenner omsorgsarbeidets rolle i markedet og produktene som selges der. Det påvirker alle de delene av livet som det er vanskelig å sette en pris på. […]

Jeg ble feminist fordi jeg hadde det helt jævlig. Hvis jeg ikke hadde hatt det helt jævlig, ville jeg aldri blitt feminist. Da jeg som 20-åring opplevde en digital seksuell krenkelse, fikk jeg en følelse av at jeg ikke forsto hva som foregikk. Jeg kunne ikke forstå hvordan andre behandlet meg, skammen jeg følte og hvorfor jeg ikke fikk hjelp. Min erfaring avslørte at jeg ikke levde i det samfunnet jeg hadde blitt fortalt at jeg levde i. Siden den gang har feminisme for meg vært et forsøk på å forstå hva som foregår. […] For meg er det å jobbe for å forstå samfunnet en måte å vise respekt for meg selv og omgivelsene mine på.

Folk har alltid sagt at ting ikke kan være annerledes. Og det har alltid vært feil.

Dette er en forkortet versjon av forordet til boka Underskudd. Verdien av omsorg, utgitt på norsk av forlaget Res Publica. Boka er oversatt fra dansk av Lars Nygaard. Res Publica og Agenda Magasin er del av samme selskap.