Omstillingens bakside

Fagsjef Sigrun Aasland i Tankesmien Agenda hadde en interessant artikkel om arbeidsmarkedet i Agenda Magasin 17. desember, der hun advarte mot å velge kortsiktige løsninger på langsiktige utfordringer. Ser vi mot våre nabolands nyere historie, kan vi lære mye om hvor veien bør gå – og ikke gå – videre:

Da Sverige og Finland ble rammet av økonomiske kriser på begynnelsen av 1990-tallet, gikk begge land inn for en strukturell oppgradering av økonomien. For å skape nye arbeidsplasser for fremtiden, måtte tradisjonelle industrier omlegges, eller erstattes av nye næringer. Resultatet har vært imponerende.

På den annen side har omstillingen ført til omfattende endringer i arbeidslivet. Arbeidsstyrken er blitt mer fragmentert og man ser gryende tendenser til en todeling i arbeidsmarkedet mellom vinnere og tapere. Når vi nå debatterer vår egen omstilling i lys av lave oljepriser og store nedskjæringer i petroleumssektoren, bør vi trekke lærdom fra våre naboer i øst. Fremfor alt at økonomisk globalisering gradvis har endret premisset for å lykkes som konkurransedyktig økonomi internasjonalt.

Nordisk arbeidskraft er for dyrt.

Økonomisk globalisering innebærer noen svært konkrete prosesser: Skjerpet internasjonal handelskonkurranse øker presset for produktkvalitet og lønnsmoderasjon, og friere kapitalmobilitet gir selskaper større spillerom til å flytte deler av produksjonen over landegrenser, som igjen fører til en fragmentering av produksjonskjeder. I praksis betyr dette at der nordiske industriforetak før produserte et produkt fra start til slutt, har den arbeidsintensive delen av produksjonen, spesielt den som kan gjennomføres med ufaglært arbeidskraft, blitt flyttet til lavkostland. På dette området er nordisk arbeidskraft for dyrt.

Løsningen er å fokusere på ny kapital- og kunnskapsintensiv industri og tjenester, hvor man konkurrerer på grunnlag av kvalitet, innovasjon og produktivitetsvekst, og derfor trenger en høykompetent arbeidsstyrke. Det er nettopp dette Sverige og Finland gjorde.

Fra begynnelsen av 1980-tallet og utover møtte svensk industri stadig større konkurranse innen tradisjonelle næringer som stål og bilproduksjon fra lavkostland. Svaret fra svensk næringsliv var å spesialisere seg på produkt- og teknologiutvikling. Resultatet av dette ser vi i selskaper som Ericsson, Volvo og Saabs JAS Gripen.

På samme måte satte ledende finske industriselskaper seg på 1990-tallet som mål å markere seg i en global økonomi. Særlig ble Finlands omstilling frontet av næringer som elektronikk, maskinteknikk, og, kanskje mest kjent, IKT. Nokia ble selve symbolet på finnenes konkurransekraft og kompetanse innen teknologi og innovasjon.

Vi trenger en høykompetent arbeidsstyrke.

De nordiske velferdsstatene er spesielt godt skikket til å gjennomføre store økonomisk løft. Offentlige utdanning og etterutdanning, satsning på yrkesfaglig kompetanse, og tunge statlige investeringer i forskning og innovasjon, har bidratt betraktelig til de svenske og finske økonomienes omstillingsevne. Gode trygdeordninger kan videre fange opp arbeidstakere som blir rammet av nedbemanning, og gi dem det nødvendige pusterom som trengs for å bli omskolert eller etterutdannet.

Det er bred enighet i Norge om at vi må ta noen lignende grep for å sikre fortsatt internasjonal konkurransekraft etter oljen. Vi trenger en høykompetent arbeidsstyrke som kan jobbe i kunnskaps- og teknologi-intensive næringer, og et sterkt miljø for forskning og nyskaping. Et mer kontroversielt tema er hvorvidt en omstilling av vekstgrunnlaget i økonomien også nødvendigvis vil føre til en omstilling av den norske modellen.

De nordiske landene er blant de med lavest ulikhet i verden. Dette er ikke bare et resultat av omfordeling på bakgrunn av skatter og avgifter, men også et organisert arbeidsliv. Kollektive lønnsforhandlinger, mellom sentraliserte arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, har gitt de nordiske sosialdemokratiene en lønnsstruktur der lavtlønnede mottar høyere lønninger enn markedskreftene ville tilsi og vice versa for høytlønnede.

 Høye lønninger var et svært viktig lokkemiddel.

Det kan derimot virke som om et organisert arbeidsliv ikke er spesielt kompatibelt med økonomisk omstilling. I Sverige og Finland, samt i Danmark, har man sett at prinsipper om lav ulikhet i markedsinntekter og nasjonal samhandling i arbeidslivet, gradvis har blitt uthulet til fordel for mer fleksibilitet.

Med rundt femten års mellomrom gikk eksempelvis arbeidsgiversiden i Sverige og Finland inn for en reform av arbeidslivet. Argumentasjonen som ble brukt er illustrerende. For det første ønsket man mer inntektsdifferensiering. Selskaper som konkurrerte internasjonalt i de nye næringene var avhengig av å tiltrekke seg den best kvalifiserte arbeidskraften på markedet, og høye lønninger var et svært viktig lokkemiddel.

Samtidig ville man holde lønningene til andre deler av arbeidsstyrken nede. Både for å moderere prisnivået i økonomien som helhet og fordi veksten i andre næringer, særlig de som baserer seg på lavkompetent arbeidskraft, ville stoppe opp dersom lønnsnivået var for høyt. Den økonomiske situasjonen var såpass ulik fra sektor til sektor at næringslivet trengte mer fleksibilitet. Tanken om solidarisk lønnsvekst i hele arbeidsstyrken var på vei ut.

Resultatet i begge land ble ikke på langt nær så radikalt som arbeidsgiversiden ønsket. Selv om lønnsdannelsen nå primært foregår på sektor-nivå, kan vi fortsatt snakke om Sverige og Finland som svært organiserte økonomier. Likevel har disse kollektive avtalene blitt mindre styrende enn det de en gang var. Særlig i Sverige er det stadig mer rom for lokale lønnsforhandlinger på firma-nivå.

Hva med de lavkompetente arbeidstakerne?

Disse endringene reflekterer et generelt mønster: En fragmentering av økonomien og arbeidslivet. Mer spesifikt en todeling mellom de nye kunnskapsintensive næringene, og lavkompetente yrkessektorer. Som vi har sett skaper omstilling på globaliseringens premisser i høyt utviklede industriland primært etterspørsel etter de som har høy utdanning, eller sitter på yrkesfaglig spisskompetanse. Men hva med de lavkompetente arbeidstakerne?

I Sverige og Finland er det den private servicenæringen som plukker ut disse arbeidstakerne; altså restaurant- og hotellbransjen, butikker, renholds-bransjen og annen privat tjenesteyting. Problemet er at behovet for å presse prisnivået ned og øke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet i stor grad har gått direkte utover arbeidsforholdene til denne gruppen.

Det beste eksempelet på dette finner vi i Sverige. Da Reinfeldt-regjeringen kom til makten i 2006 var en av hovedbekymringene nettopp at de strukturelle endringer i økonomien kun gagnet høykompetente arbeidstakere, mens de lavkompetente risikerte å falle utenfor arbeidsmarkedet. Arbeidsledigheten hadde bitt seg fast på et høyt nivå siden midten av 1990-tallet. Siden jobbveksten i industrien var svak, så man i økende grad til nettopp den private servicenæringen for å få bukt med ledigheten. For å få fart på veksten i disse sektorene iverksatte man en rekke tiltak mot det organiserte arbeidsliv.

Dette er ikke et unikt fenomen for Sverige.

Arbeidsledighetstrygd ble redusert for å få folk raskere ut i arbeid. Ved å oppjustere medlemsavgiften til de fagforeningsstyrte arbeidsledighets-forsikringsfondene, la man press på fagforeningene for å moderere lønnskravene, spesielt i lavkompetente service-næringer hvor lønnsøkninger ble sett på som veksthemmende. I tillegg ble reglene for tidsbegrensete ansettelser kraftig liberalisert, igjen for å få lavkompetente arbeidsledige raskere ut i arbeid.

Dette er ikke et unikt fenomen for Sverige. Man ser lignende tendenser i Finland, og den svenske modellen har i stor grad etterlignet tyskernes strategi med å stramme inn på arbeidsledighetstrygd og deregulere midlertidig sysselsetting for å stimulere en lavtlønnet service-sektor i økonomien. Hvis man legger til at også Danmarks arbeidsliv har utviklet seg i samme retning som i Sverige, kan det virke som om liberale reformer er uunngåelige for den nordiske modellen. Også her ble lønnsdannelsen desentralisert, og Reinfeldt-regjeringens reformer var i stor grad inspirert av danskenes innstramming av ledighetstrygden, samt den danske flexicurity-modellen mer generelt.

Vi scorer lavere enn våre naboland når det kommer til investeringer i innovasjon

Hva er så resultatet? Både i Sverige og Tyskland fikk reformene fart på jobbveksten og det er blitt lettere for lavkompetente arbeidstakere, særlig marginaliserte grupper som unge og innvandrere, å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Likevel har OECD advart mot det som i praksis er en økende todeling av arbeidsmarkedet. Som FAFO registrerer i sin rapport “Den nordiske modellen mot 2030”, er det bekymring for at utviklingen medfører at vi får et lag arbeidstagere med trygge jobber av høy kvalitet og med gode lønninger – det vil si de som vinner på økonomisk omstilling – mens andre blir sittende fast i usikre, midlertidige jobber, med få muligheter for forfremmelse og lave inntekter.

Forskning viser at lavkompetente, midlertidig ansatte sjelden går videre til en fast stilling. Andelen av tidsbegrenset sysselsetting har for eksempel stabilisert seg på et høyt nivå i Sverige. I ytterste konsekvens vil dette skape et samfunn med økte sosiale forskjeller.

Hvorfor er alt dette viktig for Norge? Kort fortalt fordi vi er et land med en svært lik samfunnsmodell som Sverige og Finland (og Danmark) og med de samme forutsetningene hva gjelder økonomisk omstilling. Forskjellen er at vi langt på vei har utsatt diskusjonen om de vanskelige spørsmålene en slik omstilling medfører. Våre gjennomsnittlige timelønnskostnader ligger lang over nivået i Norden; vi scorer lavere enn våre naboland når det kommer til investeringer i innovasjon, forskning og utvikling på internasjonale rankinger. Der Sverige og Finland bevisst gikk inn for en strukturell oppgradering av økonomien på 1990-tallet, har vi kunnet flyte på petroleumssektoren.

Vi må også være bevisst på omstillingens bakside.

Det positive er at vi nå ser økt politisk vilje til å satse på kunnskap, forskning og innovasjon for å skape ny industri og tjenester. Vi har alle forutsetninger for å klare en slik omstilling og velferdsstaten er en av våre viktigste ressurser. Men vi må også være bevisst på omstillingens bakside. Vi vil med stor sannsynlighet stå overfor de samme valgene som Sverige har gjort, og som Finland mer nylig har begynt å ta tak i. Som Göran Persson nylig sa på et seminar i regi av tankesmien Agenda, kommer Norge på et eller annet tidspunkt til å bli et økonomisk vanlig land, men med uvanlig høye kostnader.

NHO har tidligere reist spørsmålet om mer fleksibilitet i arbeidsmarkedet, og regjeringen har vedtatt en ny arbeidsmiljølov som øker mulighetene for midlertidige ansettelser. Dette er svært relevante problemstillinger som må følges opp, men vi kan ikke glemme fallgruvene ved å tøye grunnpilarene i den norske modellen for langt.