Oppgjørets time

(Dette er et bearbeidet utdrag av Stian Bromarks nye bok om Tyrkia. Utdraget er tidligere publisert i Aftenposten Historie, nr 5/2024).

1920- og 30-årene i Tyrkia og i Istanbul var en turbulent brytningstid. Deler av befolkningen var tilsynelatende entusiastisk til alt det nye som ble innført i et heseblesende tempo, andre var skeptiske og lengtet tilbake til Det osmanske rikets ro og orden. Overgangsfasen mellom Det osmanske riket og Tyrkia var preget av to stemningsbølger på kollisjonskurs – optimisme og pessimisme, avhengig av hvem du spurte, og om de trodde det beste lå foran eller bak dem.

Tyrkia var en ung nasjon med en lang historie som ble forsøkt fraranet dem.

Istanbul befinner seg i nærheten av en av verdens mest aktive seismiske soner, slik at byen opp gjennom århundrene regelmessig er blitt rammet av kraftige jordskjelv. Tusenvis av hus blir da jevnet med jorden, palasser og moskeer må totalrenoveres, og befolkningen må bygge opp hele nabolag på nytt. Eller flytte. Derfor ble det på et tidspunkt bestemt at nye hus ikke lenger skulle bygges i stein, men i tre, slik at ikke skadene av skjelvene skulle bli så omfattende.

Det skapte et nytt problem, nemlig branner. Siden husene ble bygget så tett, kunne en liten brann på et kjøkken spre seg raskt med vinden og legge utallige nabolag i aske i løpet av noen dager. Den eneste måten å stanse brannene på var å rive husene i utvalgte områder, slik at brannen ikke spredde seg videre. Ikke sjelden var det byens brannmenn som gjorde folk hjemløse.

Omtrent slik må det ha føltes for innbyggerne i Tyrkia også i disse turbulente årene for rundt 100 år siden. Som et jordskjelv eller en brann. Som utslettet alt. Og alt skulle bygges opp på nytt. Tyrkia var en nyfødt nasjon som blomstret opp av asken etter en olding, Det osmanske riket.

Landsfaderen Mustafa Kemal ønsket at innbyggerne i Tyrkia skulle ta et klart oppgjør med fortiden, men det var enklere sagt enn gjort i et land som på alle kanter var omgitt av flere tusen år gammel historie, en konstant påminnelse om at det fantes konkurrerende kulturer og identiteter til den nasjonale nyvinningen. Tyrkia var en ung nasjon med en lang historie som ble forsøkt fraranet dem.

Arabisk har mange konsonanter og få vokaler, tyrkisk har få konsonanter og mange vokaler.

I 1926 ble sharialov erstattet av et sivilt lovverk etter sveitsisk modell. Samme år ble det tillatt å drikke alkohol på offentlige steder. Okser og kjerrer ble forbudt i gatebildet i storbyene. I 1928 forsvant islam som statsreligion. Sjal og slør ble aldri totalt forbudt, i motsetning til fezen, men sjal og slør var ikke tillatt i offentlige bygninger, som skoler og universiteter. Muslimske hjem hadde tidligere gjerne hatt tildekkede vinduer, slik at husets kvinner verken kunne se ut eller bli beglodd utenfra. Disse forsvant i 1930, som ledd i et statlig hygienetiltak for å slippe inn lys og luft.

 

Språk er makt

I 1928 ble selve alfabetet endret. Skriftspråket i landet hadde vært arabisk i hundrevis av år fordi Koranen var skrevet på arabisk, men det var dårlig tilpasset dagligtalen. Det hadde utviklet seg et altfor stort gap mellom skriftspråket, som var inspirert av persisk og arabisk, og muntlig tyrkisk. Arabisk har mange konsonanter og få vokaler, tyrkisk har få konsonanter og mange vokaler. Skriftspråket kunne ha flere tegn for samme lyd, men manglet tegn for andre lyder.

Nærmest over natta ble bokstavene på gateskilt og rutetabeller endret til latinske bokstaver.

Ytterligere en faktor tvang fram en endring, nemlig at samfunnet i økende grad var blitt avhengig av skriftspråket, med utviklingen av telegrafen og trykte medier som aviser. Da var det en fordel at språket som ble skrevet, lignet mest mulig på språket som ble snakket.

Sensommeren 1928 viste presidenten for første gang de latinske bokstavene til offentligheten i Gülhaneparken. Alfabetkommisjonen så for seg at overgangen skulle ta mellom fem og femten år, men Mustafa Kemal ville at det skulle skje i løpet av høsten, og i parken sa han til de fremmøtte at han forventet at de ville lære seg det nye alfabetet i løpet av fem til ti dager.

1. november vedtok parlamentet en lov som sa at alle måtte bruke det nye alfabetet fra 1. januar 1929. Forleggere, aviser og skoler fikk altså bare noen måneder til å forberede seg på overgangen.

Motstanden mot skriftreformen var størst blant eliten.

Nærmest over natta ble bokstavene på gateskilt og rutetabeller endret til latinske bokstaver. De færreste muslimer kunne lese, og de som kunne, forsto ikke de nye bokstavene. Det skulle ta mange tiår før tyrkisk fullt ut erstattet skriftspråket som hadde blitt praktisert i Det osmanske riket. Eldre folk skrev fortsatt med persiske og arabiske bokstaver til langt ut i 60-årene.

Motstanden mot skriftreformen var størst blant eliten, siden det var de som kunne lese og skrive, mens tyrkere flest var analfabeter. Det gjorde overgangen både lettere og vanskeligere, siden den oppvoksende slekt framover utelukkende ville forholde seg til det latinske alfabetet, når bare skoletilbudet ble tilstrekkelig utbredt.

Makan til vranglære!

Tradisjonelle religiøse skoler ble over hele Tyrkia erstattet av offentlig eide skoler, og innen 1936 kunne 20 prosent av befolkningen både lese og skrive. Midt i 1930-årene hadde bare 5000 av Tyrkias rundt 40 000 landsbyer skoler, og de var stort sett begrenset til én lærer og et fåtall klasser. Analfabetismen i Tyrkia var et alvorlig hinder for Mustafa Kemals visjoner.

 

Historien i endring

En annen utfordring var at det fantes få lærebøker på tyrkisk som kunne gi den oppvoksende slekt den rette kunnskapen. Mustafa Kemal ble oppmerksom på dette problemet da ett av hans ni adoptivbarn kom hjem fra sin franske skole og fortalte at de hadde lært at tyrkere tilhørte den gule rasen. Makan til vranglære!

Mandatet var å omskrive historien for framtidig behov, ikke minst i skolevesenet.

Presidenten tok derfor egenhendig initiativ til et nytt ambisiøst prosjekt for å omkalfatre historien. Ganske snart kunne tyrkiske barn lære at «det ikke finnes noen nasjon i verden som er bedre, eldre eller mer ærerik enn den tyrkiske nasjonen», og at det tyrkiske språket «er det vakreste og rikeste i verden». Islam ble henvist til en parentes i en fotnote.

Mustafa Kemals økende interesse for språk og historie spiste opp stadig mer av arbeidstiden hans. I 1930 bestemte han at Konstantinopel offisielt skulle endre navn til Istanbul, en variant av navnet som i flere århundrer var blitt brukt om den eldste delen av byen. I 1931 fikk han etablert Tyrkias historiske forening, med kontorer i Ankara og i Dolmabahçe-palasset i Istanbul, altså i praksis i Kemals hjem.

Tyrkerne var faktisk bedre enn alle andre.

Mandatet var å omskrive historien for framtidig behov, ikke minst i skolevesenet. Han engasjerte seg direkte i det daglige arbeidet og kunne korrigere historikernes utkast om han mente innholdet var for lite oppbyggelig.

I den første skoleboka på tyrkisk i Tyrkia kunne elevene lese at tyrkerne i forhistorisk tid hadde beveget seg vestover fra Sentral-Asia for å erobre og sivilisere verden. Islam var bare et mellomspill, likeledes Det osmanske rikets flerkulturelle karakter. Mens Mustafa Kemal tidligere var opptatt av å fortelle omverdenen at tyrkerne var like bra som alle andre, hadde han nå skrudd opp ambisjonene.

Tyrkerne var faktisk bedre enn alle andre. Inspirert av samtidens moteriktige tankegods fikk tyrkiske elever nå lære at tyrkerne stammet fra en hvit arisk rase i Sentral-Asia.

 

Navnet skjemmer ingen

Alfabetreformen var blant de mer drastiske, men også etternavnreformen i 1934 var radikalt identitetsendrende. Tidligere, i Det osmanske riket, var det vanlig å bruke bare fornavn. Foreldrenes navn sto i dokumenter for å skille folk fra hverandre. I militæret ble også fødselsdato oppgitt.

Hans fødenavn var altså borte, bare de konstruerte navnene var igjen.

Fra og med 1934 var alle forpliktet til å ta seg et etternavn, og det var som regel den eldste mannen i husstanden som fikk velge. «Pasja», «bey» eller «efendi», som var vanlig å koble på fornavn for å skille mennesker fra hverandre etter deres hierarkiske plass i samfunnet, tilhørte nå fortiden.

İsmet İnönü, tidligere kalt pasjafordi han var general, og senere den andre presidenten i Tyrkia, tok sitt etternavn fra byen der et avgjørende slag fant sted under uavhengighetskrigen våren 1921. Mustafa Kemal fikk navnet Atatürk, som betyr «far Tyrkia», eller «tyrkernes far». Etter reformen sluttet han gradvis å bruke Mustafa og foretrakk å bli kalt Kemal Atatürk. Hans fødenavn var altså borte, bare de konstruerte navnene var igjen.

Siden fødselsattestene ikke ble endret, fikk det nokså absurde utslag når alder ble et tema.

Alle tyrkere fikk forbud mot å ta etternavn som hørtes ut som om de tilhørte noen av landets minoriteter, som -poulos, vanlig for grekere, noe som innebar at mange grekere eller armenere plutselig endte opp med etternavn som hørtes tyrkiske ut. Poulos, som betyr «sønnen til», ble til -oğlu.

 

Hvem ringer klokkene for?

En vel så skjellsettende endring var Mustafa Kemals tukling med tiden. Man skulle tro tid var noe konstant og bestemt av naturens gang. Men for besøkende til Tyrkia før 1925 var det tvert imot en betydelig kilde til bekymring siden de aldri visste om de skulle ta utgangspunkt i den muslimske tidsforståelsen, den ortodokse eller den vestlige.

Ifølge den islamske kalenderen har året 354 døgn i året, ikke 365, mens år null markeres fra profet Muhammeds flukt fra Mekka til Medina 16. juli 622 (etter vår tidsregning).

Å avtale møtetid kunne være et mareritt.

Forvirringen gjaldt ikke bare hvilken måned og år man var i, men også hva klokka var på en spesifikk dag, siden muslimene tok utgangspunkt i når sola sto opp og det jo endrer seg fra dag til dag. Klokka kvart på sju ifølge tyrkisk tid kunne være to over halv to ifølge vestlig tidsregning.

Å avtale møtetid kunne være et mareritt, likeledes å vite når toget egentlig skulle gå. Siden fødselsattestene ikke ble endret, fikk det nokså absurde utslag når alder ble et tema. I overgangen til 1926 besto Tyrkia av folk som stort sett ble født på 1200- og 1300-tallet, ifølge deres offisielle papirer.

Alt dette endret seg 1. januar 1926 (16. jumâda II 1344, ifølge den islamske kalenderen). Da kunne alle i Tyrkia for første gang markere samme år, måned og klokkeslett. Gradvis måtte alle de gamle osmanske klokketårnene endre system for å gjenspeile den nye tiden.

«Når tyrkere senere så tilbake på den tidligste fasen av den tyrkiske republikken, framsto forvandlingen av selve tiden som den største metaforen for endringene som var initiert av Mustafa Kemals regjering», skriver historiker Charles King.

Selv tiden måtte endres for at Tyrkia skulle bli en del av samtiden.

Ahmet Hamdi Tanpınar har viet en hel roman til denne drastiske endringen i tyrkisk historie. I The Time Regulation Institute, som startet som en avisføljetong og ble utgitt mellom stive permer i 1961, deles det ut klekkelige bøter til alle som eier klokker som ikke går riktig. Som regel henger de etter tiden, noe som er mye verre enn om tiden gikk for fort.

Romanen er blitt tolket som en krass satire over Kemals utallige forsøk på å få alle til å danse etter pipene fra London, Paris og Roma. Selv tiden måtte endres for at Tyrkia skulle bli en del av samtiden.

(Dette er et bearbeidet utdrag av Stian Bromarks nye bok Tyrkia. Landet mellom to verdener, utgitt på Res Publica, 2024. Forlaget og magasinet er del av samme selskap.)