Psykologer forlater det offentlige

Både yrkesutøverne, deres faglige organisasjoner, helseforetakene og politikere er bekymret over situasjonen. Mangelen på offentlige psykologer rammer særlig mennesker med lite ressurser og de som trenger et velfungerende og gratis helsetilbud.

Etter 15 år i både kommune- og spesialisthelsetjenesten, valgte Anja Høye Rogde å forlate offentlig sektor. Psykologspesialisten jobber i dag i privat praksis ved et psykologkontor i Bergen. En viktig grunn for at hun gikk fra det offentlige helsevesenet, er større frihet til å fordype seg faglig og for å unnslippe systemkrav og sterke føringer.

Jeg tror at mange rømmer spesialisthelsetjenesten fordi det er så stort arbeidspress.

– I det private har vi muligheter til å møte klientene med et behandlingstilbud som oppleves hensiktsmessig og effektivt for både klient og terapeut, sier Rogde, som har fordypning i klinisk arbeid med barn og unge.

– Det er mange som jobber i det offentlige som opplever at ressursene ikke samsvarer med behovet i befolkningen. Og da sier det seg selv at det blir et stort trykk på dem som jobber der. Jeg tror dette er hovedutfordringen både i spesialisthelsetjenesten og for dem som jobber kommunalt.

Hun peker på at når helsevesenet i tillegg sliter med rekruttering og ikke får besatt alle stillinger, blir det et ekstra arbeidspress på dem som står igjen hver dag i tjenestene. Det gjør noe med ansatte når de blir overbelastet med arbeidsoppgaver, spesielt når det handler om mennesker. Det blir en belastning i seg selv.

– Jeg tror at mange rømmer spesialisthelsetjenesten fordi det er så stort arbeidspress.

 

Topper frafallet

I en rapport som Helse Vest utga tidligere i vår, går det frem at 150 psykologspesialister og 200 psykologer i snitt har sluttet i helseforetaket hvert år siden 2015. De to yrkesgruppene topper frafallstatistikken i Helse Vest, og det er de yngste ansatte som i størst grad slutter.

Hilde Brit Christiansen, direktør for medarbeider, organisasjon og teknologi i Helse Vest, har ledet arbeidet med rapporten. Hun sier til Agenda Magasin at denne undersøkelsen viser at mange faggrupper skifter rundt. De jobber noen år i sykehus, så tar de jobb i kommunehelsetjenestene, men de blir værende i yrket.

Vi ønsker ikke å miste flinke folk.

– Det som er spesielt med psykologer og psykologspesialister, er at de som slutter i helseforetakene på Vestlandet, finner vi igjen i ganske mange andre næringer i tillegg til de kommunale helsetjenestene eller spesialisthelsetjenesten, forteller Christiansen.

Hun peker på at i den perioden som kartlegging ble foretatt, var det tatt en beslutning om at kommunehelsetjenesten skulle bygge opp psykologkapasiteten sin. En andel av de psykologene som har gått fra helseforetakene til kommunal sektor, var en ønsket politisk utvikling.

– Men når psykologer og psykologspesialister forlater sykehusene, er det ikke enkelt å erstatte kapasiteten. Det tar ganske mange år å utdanne spesialister, men utdanningskapasiteten er ikke blitt økt tilstrekkelig til å erstatte dem som forlater spesialisthelsetjenesten, sier Christiansen.

– Oppbyggingen i kommunene ga heller ikke foretakene nok tid til å demme opp gjennom økning i utdanning. Det er en vanskelig sammenheng, men viktig å påpeke.

 

Forlater yrket

Ikke bare tar det lang tid å utdanne psykologer, men de skal deretter rekrutteres, videreutvikle kompetansen sin, inkluderes i et godt arbeidsmiljø, opparbeide god pasientkontakt og tilby god behandling.

– Det er den ene siden av denne saken. Men så har vi i tillegg det at vi finner igjen psykologer i ganske mange andre næringsområder – og noen starter også helt privat aktivitet. Det gjør at kapasiteten innen psykologifagområdet påvirkes helt annerledes enn andre yrkesområder vi har i sykehusene.

Christiansen er tydelig på at det ikke finnes ett tiltak som vil snu utviklingen.

I praksis betyr det at mange ikke lenger jobber med spesialisert, klinisk, psykologisk behandling. Det er en samfunnstrend som Christiansen er bekymret for.

– Vi ønsker ikke å miste flinke folk, understreker hun.

Kanskje med unntak av det sentrale Østlandsområdet, tror Christiansen at dette gjelder det offentlige helsetjenesten i alle regioner. I tillegg kommer den generelle utflytting av regionene av helsepersonell – inkludert psykologer – nettopp til det sentrale Østlandsområdet.

– Vi må få frem at det er kjempekjekt å bo på Vestlandet, alt det interessant skjer ikke i og rundt Oslo.

 

Sammensatt problem

Christiansen er opptatt av å gripe fatt i det som en kan gjøre noe med, slik at en kan sette inn tiltak og bremse opp denne utviklingen. For, som hun sier, høy turnover smitter som et virus. Dette må spesialisthelsetjenesten, sammen med fagmiljøene, selv gripe fatt i. Hun peker samtidig på at det har vært en betydelig økning i antall psykologer og psykologspesialister fra 2012 til utgangen av 2021.

Skard mener at funnene i undersøkelsene er alarmerende.

Helse Vest har startet et prosjekt for bærekraftig utvikling innen psykisk helsevern og rus. Der skal de se nærmere på kapasitet og frafall. Som en del av prosjektet er det blant annet allerede satt i gang strakstiltak, som å rekruttere direkte blant studenter og sørge for at de får gode hovedoppgaver.

Christiansen er tydelig på at det ikke finnes ett tiltak som vil snu utviklingen. Det er mange årsaker til at helseforetaket mister psykologer og psykologspesialister til både kommunale helsetjenester og det private.

– Vi kan ikke ta enkelt på dette, for da får vi ikke noen varig endring.

 

På akkord med det faglige

Også Håkon Kongsrud Skard, president i Norsk Psykologforening, konstaterer at det er sammensatte årsaker til frafallet i offentlig sektor. Han vil likevel peke på to hovedgrunner. Det ene er at tjenesten er underdimensjonert, det vil si det er for få årsverk i forhold til arbeidsoppgaver, og dernest at det er for mye dokumentasjon og administrativt – ikke-pasientrelatert arbeid.

– Summen av det gjør at våre medlemmer opplever at de ikke har gode nok faglige vilkår til å utøve yrket sitt. Det går på akkord med de faglige premissene.

Norsk Psykologforening har gjennomført to undersøkelser om dette, én i 2019 og én i 2021. Skard mener at funnene i undersøkelsene er alarmerende. Psykologene som har svart, oppgir at én av fem pasienter ikke får hyppige nok konsultasjoner til at det er i tråd med forskningsnormen. I tillegg avsluttes behandlingen for én av ti pasienter for tidlig, før de er ferdig behandlet. Dette er konservative estimater, ifølge Skard.

Han understreker at det fortsatt gjøres veldig mye godt arbeid i de offentlige helsetjenestene. Men flere sykehus bidrar gjennom sine prioriteringer til å gi spesialisthelsetjenestene et omdømmeproblem.

– Dette er ikke noe bare vi mener. Også riksrevisjonen har påpekt at tjenesten ikke har blitt styrket til tross for gjentatte politiske intensjoner om det. Derfor mener vi at det må sterkere virkemidler til, sier Skard.

Men dette er bare tilgjengelig for de ressurssterke.

For Skard dreier det seg ikke bare om større bevilgninger over statsbudsjettet. Han viser til at de frie bevilgningene til helseforetakene er blitt økt. Det som har vært problemet, særlig gjennom de åtte årene med Solberg-regjeringer, var at foretakene ikke prioriterte psykiske helse til tross for årlig beskjed fra helseministeren.

– De trosset de politiske ønsker.

 

Ønsker et sterkt offentlig helsevesen

Skard er klar på at det er viktig at politikerne styrer utviklingen gjennom verktøy som faktisk gir det utfallet som er ønsket.

– Når en har en tjeneste som ikke hører på direktiver gjennom åtte år, må det iverksettes tiltak som sørger for at de gjør det.

Han peker på at det innen de somatiske helsetjenestene gjennom aktivitet er enklere å utløse penger fra staten. Innen psykisk helsevern er det i mindre grad mulig å skalere tjenestene på samme måte. Det er egentlig bra, ifølge Skard, fordi psykisk helsevern egner seg lite til den type tilnærming. Dette er komplekse og sammensatte lidelser, som krever noe helt annen enn knekirugi.

Selv om Anja Høye Rogde har valgt å skifte til privat praksis, der hun har jobbet de siste fire årene, er hun tilhenger av et sterkt offentlig helsetilbud.

– Men det gjør det enklere for sykehusene å prioritere somatiske helsetjenester, fordi de utløser bevilgninger. Det vi står igjen med, er en psykisk helsetjeneste som er underdimensjonert og ekstremt presset. Da opplever fagfolk at de går på akkord med deres faglighet.

Norsk Psykologforening er ikke motstander av at det skal være et privat alternativ innen psykisk helsevern – som et supplement til det offentlige tilbudet. Men dette er bare tilgjengelig for de ressurssterke. Når det offentlige tilbudet blir utarmet, støtter det opp om en todeling av helsevesenet. Foreningen ønsker et sterkt offentlig helsetilbud, men er bekymret for en kompetanseflukt fra offentlig til privat.

– Vi mener at psykiske helsebehov skal dekkes av det offentlige i likhet med somatiske helsebehov, konkluderer Skard.

 

En opptrappingsplan

Statssekretær i Helse og omsorgsdepartementet, Karl Kristian Bekeng, skriver i en epost at fagfolkene er den viktigste ressursen i den offentlige helsetjenesten, men det er også den knappeste ressurs. Å utdanne, rekruttere og ikke minst beholde flere fagfolk, er derfor høyt på helseministerens agenda.

– Innenfor psykisk helsevern har vi begynt arbeidet med en opptrappingsplan, og i møter med både pasienter og fagfolk er det blitt enda tydeligere at vi har utfordringer knyttet til overdreven målstyring, manglende tid til pasientene med mest behov, og behovet for faglig utvikling i tjenesten, meddeler Bekeng.

Han legger til at departementet derfor satt i gang en rekke prosesser der en vil involvere fagfolk og brukere til se på organiseringen og ansvarsfordelingen innen psykisk helse.

– Vi er også opptatt av å finne gode løsninger for bedre oppgaveløsning, fornuftig bruk av digitale verktøy og bedre samhandling på tvers av tjenester og yrkesgrupper. Det skal blant annet helsepersonellkommisjonen hjelpe oss med.

 

Ikke rom for tilpasning

Selv om Anja Høye Rogde har valgt å skifte til privat praksis, der hun har jobbet de siste fire årene, er hun tilhenger av et sterkt offentlig helsetilbud. Vi trenger et kvalitativt godt helsetilbud som gagner alle, uansett økonomi, der det private supplerer det offentlige understreker Rogde.

I det offentlige helsevesenet stilles det krav til antall pasienter, lengde på behandling, standardiserte pakkeforløp og omfattende skjemautfylling og dokumentasjon. Rogde understreker at selv om det blir sagt mye både positivt og negativt om disse pakkeløsningene, er intensjonen også å kvalitetssikre helsetilbudet.

En del psykologer i det offentlige føler seg nedlesset i papirarbeid.

– Jeg tenker at en del mennesker trenger grundige utredninger som blir utført kvalitativt godt, og det er det spesialisthelsetjenesten som skal gjøre. Det er ikke bare en ulempe, men også en styrke, forteller Rogde.

– Men så er det slik at psykologene også må føle at det de jobber med i sin hverdag, er meningsfullt. Det er tross alt mennesker som kommer inn døren, som forteller om lidelsene sine, og psykologene trenger å føle at de kan møte disse menneskene på en god måte.

Pakkeforløpet er en styrke for noen, men en ulempe for andre, understreker hun. Noen har dyptgripende vansker som krever skreddersydd behandling over tid. Ifølge Rogde opplever mange psykologer at det ikke er rom for å gi disse klientene et godt tilbud i det offentlige.

 

Større fleksibilitet i det private

En del psykologer i det offentlige føler seg nedlesset i papirarbeid. Selv opplevde Rogde det ikke i kommunen, men vet at det er mange i spesialisthelsetjenesten som gjør det. Da hun jobbet i det som den gang het Fjell kommune utenfor Bergen, var det de første årene fra 2006 satt av øremerkede midler fra staten til å ansette psykologer i kommunene og styrke det psykiske helsevernet. Den gang var det en optimisme, det var et ønske om å få kvalitativt gode tjenester inn i kommunene og hjelpe befolkningen og kunne supplere spesialisthelsetjenesten.

– Vi opplevde i Fjell kommune en ledelse som støttet opp om denne oppbyggingen, og vi dro lasset sammen med spesialisthelsetjenesten, bemerker Rogde.

I det private har vi stor fleksibilitet i forhold til tid og innhold.

Da de øremerkede midlene ble tatt bort fra kommunene av forrige regjering, smuldret gradvis det tilbudet som kommunen hadde brukt seks til åtte år på å bygge opp. Etter hvert kom det signaler fra en ny kommuneledelse om at det ikke lenge skulle satses på psykisk helsevern. I tillegg ble ledige stillinger tatt vekk, og det ble færre psykologer i den kommunale helsetjenesten.

– Det gjorde at mange av oss rømte derfra. I det private har vi stor fleksibilitet i forhold til tid og innhold.

Selv om Rogde nå jobber privat, gjør hun fortsatt en del oppdrag for det offentlige og blir leid inn av kommuner. Når det kommunale helsevernet bygges ned, vil det øke slitasjen på spesialisthelsetjenesten. Selv i Bergen, der det i større grad satses på psykisk helsevern, er behovet større enn ressursene.

– Det vi ser nå, både med det at mennesker står veldig lenge i kø og ikke får den hjelpen de trenger og at psykologene ikke lenger vil jobbe i spesialisthelsetjenestene, er et tegn på at hele organiseringen av det psykisk helsevern har vært feilslått.