Radovan Karadzic har fått sin endelige dom

De bosniske serbernes politiske leder fra 1992 til 1996,  inkludert krigen fra våren 1992 til høsten 1995, er dømt til livsvarig fengsel etter at han anket dommen fra 2016 på 40 års fengsel. Domstolen fant det urimelig at han skulle få mildere straff enn flere av sine underordnede.

Det var den såkalte Mekanismen for FNs krigsforbryterdomstoler for det tidligere Jugoslavia og Rwanda som 20. mars kunngjorde dommen og den nye straffeutmålingen over Karadzic.

Ankesaken har vært til behandling i over to år med et helt annet dommerpanel enn det som behandlet Karadzic-saken i første runde, fra 2009 til 2016.

Om dommen vil gjøre det vanskeligere for dagens høyrepopulistiske partier i Europa og USA å holde åpenlys kontakt med Karadzics etterfølgere i Bosnia-Hercegovina, gjenstår å se.

Dommerne avviste alle faktiske og juridisk begrunnede ankepunkter fra Karadzic. De avviste også aktoratets forsøk på å få domstolen til å kategorisere den første bølgen av massedrap og fordrivelse våren 1992 som folkemord. Denne første delen av krigen kvalifiserte bare til å kalles forbrytelse mot menneskeheten, ifølge dommerne.

Massakren i Srebrenica på rundt 7.500 bosnjakiske gutter og menn blir dermed stående som den ene, store ugjerningen i krigen som FN og verdenssamfunnet offisielt omtaler som folkemord. Men Karadzic ble funnet skyldig på i alt 10 av 11 tiltalepunkter for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og andre krigsforbrytelser og vil gå over i historien som en av de største krigsforbrytere i Europa siden andre verdenskrig.

Om dommen vil gjøre det vanskeligere for dagens høyrepopulistiske partier i Europa og USA å holde åpenlys kontakt med Karadzics etterfølgere i Bosnia-Hercegovina, gjenstår å se.

Ledere for Østerrikes frihetsparti FPØ og mellomledere i president Donald Trumps valgkampanje, har besøkt Republika Srpskas nåværende leder, Milorad Dodik, og latt seg hylle av ham.

Historiebok

Ankeinstansens kjennelse innebære at den 2.600 sider lange dommen fra 2016 blir stående med bare en håndfull mindre endringer. Ankedomstolen ga for eksempel Karadzic rett i at han skulle fått lov til å være med da dommerne, aktoratet og Karadzics bistandsadvokater gjennomførte to besøk i Srebrenica for å danne seg et bilde av de konkrete hendelsene der.

“Urimelig” og “rett og slett urettferdig” er andre ord som brukes om straffen i første instans.

Men ankeinstansen understreket at det ikke ville ført til noen reduksjon av straff eller mer Karadzic-vennlige konklusjoner.

Dommen blir stående som en historiebok over krigen og alle dens krigsforbrytelser, når og hvor de ble begått og hvem som begikk dem.

40 år var for lite

Både Karadzic og aktoratet hadde anket den første dommen på flere titalls punkter. Karadzic hadde ført i pennen 50 innvendinger som han konkluderte med at han måtte frifinnes på alle 11 tiltalepunkter. Aktoratet hadde også en liste med innvendinger. Men ankedomstolen tok ingen av dem til følge, bortsett fra det som gjaldt Karadzics straff.

Det uforholdsmessige mellom alvoret i Karadzics forbrytelser og straffeutmålingen på 40 år, blir åpenbart når man sammenligner med livstidsdommene over Zdravko Tolimir, Ljubisa Beara, Stanislav Galic og Vujadin Popovic, fastslår dommerne. De fire var ledende offiserer i den bosnisk-serbiske hæren, Tolimir eksempelvis Ratko Mladics etterretningssjef.

I praksis kan det bety at Karadzic blir satt fri etter totalt 30 år.

– Det faktum at Tolimir, Beara, Popovic og Galic hver for seg ble dømt til livsvarig fengsel for å ha deltatt i bare en av de fire felles kriminelle planene som denne saken omhandler, og det faktum at de var Karadzics underordnede, viser at 40 års fengsel for Karadzic er utilstrekkelig, heter det i dommen.

40 års fengsel, som første instans konkluderte med, “undervurderer det ekstraordinære alvoret i Karadzics ansvar”, heter det. “Urimelig” og “rett og slett urettferdig” er andre ord som brukes om straffen i første instans.

Deretter dømte ankedomstolen Karadzic til livsvarig, med fradrag for periode Karadzic allerede har tilbrakt bak fengselsmurene siden arrestasjonen i Beograd 21. juli 2008.

Det siste, fradrag for sonet tid, kan virke pussig når man første har avsagt livstidsdom. Mekanismen som avslutter arbeidet for de to FN-domstolene har imidlertid besluttet at livstid i praksis skal være det samme som den lengste tidsbegrensede straffen som er avsagt av den ene eller andre domstolen. Rwanda-domstolen har idømt en straff på 45 års fengsel.

Karadzic ble funnet skyldig i forbrytelser mot menneskeheten og alvorlige brudd på Geneve-konvensjonene.

Med god oppførsel er det også vanlig å redusere soningstiden med en tredel. I praksis kan det bety at Karadzic blir satt fri etter totalt 30 år, i juli 2038, hvis han fortsatt lever. Han vil da være 93 år.

Hvor Karadzic skal sone, er ikke avgjort. Det vil bli i ett av landene som har sagt seg villige til å ta imot krigsforbryterdømte. Norge er blant dem. Inntil videre er Karadzic brakt tilbake til cellen i fengselet i Haag.

Sarajevo

Et av hovedmålene med krigen som Karadzic redegjorde for i et møte med bosnisk-serbiske politikere i mai 1992, var å erobre minst halve Sarajevo, men helst hele. Uten Sarajevo ville ikke de bosniske serberne ha noen hovedstad i den nye, etnisk rene staten de skulle etablere. Og uten hovedstad, heller ingen stat.

Første instans ved FNs Jugoslavia-domstol fastslo i sin dom at den felles kriminelle planen som ble utarbeidet for å fordrive bosnjakene, eller de bosniske muslimene, og som Karadzic spilte en sentral rolle i, hadde som primær oppgave å spre terror i sivilbefolkningen. Dette skulle oppnås gjennom bølger av snikskyting, granatskyting og bruk av bombekastere.

Det som kaltes Sarajevo-Romanija-korpset (SRK), en stor del av den bosnisk-serbiske hæren , skulle stå for denne oppgaven.

En av konklusjonene var at bosnisk-serbiske styrker rettet beskytningen mot “hele sivile boligområder i Sarajevo uten differensiering mellom sivile og militære mål”.

Domstolen konkluderte at Karadzic var enig i formålet med det som på engelsk ble kalt et Joint Criminal Enterprise (JCE), at hans hensikt var å spre terror blant de sivile i Sarajevo og at han bidro “betydelig” til at det skjedde. Domstolen i første instans konkluderte også at Karadzic hadde til hensikt å begå drap, spre terror og gjennomføre ulovlige angrep på sivilbefolkningen.

Karadzic ble funnet skyldig i forbrytelser mot menneskeheten og alvorlige brudd på Geneve-konvensjonene.

Domstolen behandlet en rekke konkrete tilfeller av beskytning mot sivilbefolkningen for å avgjøre om det kunne ha seg slik Karadzic hevdet, at bombardementet og snikskytingen var rettet mot den bosniske regjeringshæren ABiH. Blant hendelsene som ble trukket fram var bombardementene 28.-29. mai og 5.-8. juni 1992 og angrepet mot grønnsak- og matmarkedet Markale i gamlebyen i Sarajevo 4. februar 1994.

En av konklusjonene var at bosnisk-serbiske styrker rettet beskytningen mot “hele sivile boligområder i Sarajevo uten differensiering mellom sivile og militære mål”.

Selv der hvor den bosniske regjeringshæren hadde avfyrt tørste salve, svarte den bosnisk-serbiske hæren med bruk av mer og tyngre skyts enn det som var rimelig. Og mot helt vilkårlige mål, noe som rammet sivile.

Dommerne avviste dette med å henvise til at det uansett hvor våpen befinner seg, er en angripers plikt å forsikre seg mot at sivile rammes.

Karadzic protesterte mot at hele den 3,5 år lange beleiringen og beskytingen av Sarajevo ble betegnet som “vilkårlig”. Han mente mye av den serbiske militære aktiviteten var rettet mot den bosniske regjeringshæren.

Domstolen pekte på bruken av modifiserte flybomber som de serbiske styrkene benyttet. De har en enorm sprengkraft og er notorisk unøyaktige og ikke i stand til å treffe et bestemt mål. De er derfor eksplisitt forbudt i Geneve-konvensjonene.

Et annet argument som Karadzic trakk fram flere ganger i sin anke, var den bosniske regjeringshærens mobile bombekastere som ifølge ham stadig ble flyttet rundt i boligområdene i Sarajevo. Dommerne avviste dette med å henvise til at det uansett hvor våpen befinner seg, er en angripers plikt å forsikre seg mot at sivile rammes.

I tillegg kommer at de mobile bombekasterne hadde så kort rekkevidde at de måtte befinne seg nær frontlinjen for å kunne brukes mot de serbiske styrkene, ikke innimellom trange husrekker midt i byen.

Radovan Karadzic har lenge skjønt at det alle verste som kunne skje med ham var å bli knyttet definitivt til Srebrenica-massakren i juli 1995.

Dommen trekker også fram aktoratets opplysninger om at Karadzic ikke på noe tidspunkt har dokumentert en eneste serbisk ordre om å angripe regjeringsstyrkenes mobile bombekastere. Aktoratet har derimot presentert en rekke ordrer fra Mladic og andre som direkte handler om å angripe sivile og sivile boligområder.

Karadzic klaget i anken over at hans dokumenterte ordrer til de militære om ikke å skyte mot sivile mål, heller ikke er tatt hensyn til. Domstolen svarer at det er påfallende hvordan disse ordrene er utstedt i forbindelse med at utenlandske forhandlere var til stede, at disse ordrene ble gitt i forbindelse med forestående våpenhviler, og at de derfor ikke kan tillegges særlig vekt.

Srebrenica

Radovan Karadzic har lenge skjønt at det alle verste som kunne skje med ham var å bli knyttet definitivt til Srebrenica-massakren i juli 1995. Stort sett er det i den forbindelse Jugoslavia-domstolen har gitt livsvarig fengsel for dem som kan knyttes til folkemordet der.

Ankedomstolen legger meget stor vekt på Direktiv nummer 7, som Karadzic utstedte 8. mars 1995.

For å unngå domstolens strengeste straff var det derfor viktig for ham å forsøke å etablere bevis for at det ikke var fra ham ordren om å erobre Srebrenica og fjerne den bosnjakiske flertallsbefolkningen kom, og at han ikke hadde noe med massedrapene og den etniske rensingen å gjøre.

Ankedomstolen legger meget stor vekt på Direktiv nummer 7, som Karadzic utstedte 8. mars 1995.

“Gjennom godt planlagte og gjennomtenkte kampoperasjoner skal det skapes uutholdelige forhold med total usikkerhet uten håp om lengre overlevelse eller liv for innbyggerne i Srebrenica og Zepa”, het det i ordren.

“Direktiv 7 er et strengt fortrolig direktiv med formuleringer som viser at hensikten var å tvinge den muslimske befolkningen til å forlate Srebrenica og Zepa”, skriver ankedomstolen.

Domstolen mener også at direktivet viser at Karadzic, da han skrev det, hadde en langsiktig strategi for å tvinge muslimene til å forlate området med beskytning og stadig begrensning av den humanitære hjelpen.

Denne forklaringen fester ikke ankedomstolen mye lit til.

Karadzics forsvar mot dette skrivet, som åpenbart har som mål å fjerne den bosnjakiske flertallsbefolkningen fra Srebrenica, har vært å påstå at han ikke så disse siterte formuleringene i direktivet da han signerte det, og at det var noen medarbeidere som hadde formulert direktivet først.

Denne forklaringen fester ikke ankedomstolen mye lit til, og dette bruker Karadzic som argument for å anke fordi, som han hevder, retten ikke hadde vurdert dette alvorlig.

Ankedomstolen avfeier Karadzic: Retten hadde vurdert hele prosessen  for formuleringen av ikke bare Direktiv 7, men også av de seks foregående direktivene. Den visste altså godt hvordan direktivene var utarbeidet. Dessuten, påpeker ankedomstolen, hadde Karadzic jo innrømmet for retten at han hadde gjennomgått det og underskrevet det.

Den humanitære hjelpen var blitt underlagt en statskomite som igjen var underlagt Karadzic. Han hevdet at grunnen til de reduserte leveransene ikke var hans instrukser, men noe som måtte skyldes at soldater og lavere personell hadde lagt sine egne regler til grunn som var enda mer restriktive.

Han hadde samtidig og løpende kunnskap om massehenrettelsene.

Også denne innvendingen blir avfeid av dommerne, som påpeker at Karadzic ikke har framlagt fnugg av bevis for en slik påstand, og at den “ikke hadde noe grunnlag”.

Retten påpeker at leveransene hadde nådd “et katastrofalt nivå”, og påpekte at de første dødsfallene som skyldtes sult, skjedde i Srebrenica i juni, kort tid før byen falt.

Tre direktiver

Direktiv 7 fra mars 1995 var ikke det eneste direktivet. Den 11. juli, samme dag som de serbiske styrkene marsjerte inn i Srebrenica, utstedte Karadzic tre direktiver som både viste at han var fullt oppdatert om det som skjedde, og at hensikten var å erobre Srebrenica for lang tid framover.

Det ene var å utnevne den lokale lederen av SDS, Miroslav Deronjic, til øverste ansvarlig for å bygge opp en lokal, serbisk administrasjon i byen. SDS var Karadzics parti, og Deronjic satt i sentralstyret.

Det andre var pålegg om å opprette en ny, egen politistasjon i “Serbisk Srebrenica”.

Det tredje var at bare den såkalte Statskomiteen heretter kunne gi tillatelse til kolonner med humanitær hjelp.

Han kjente spesielt til drapene på mellom 755 og 1016 menn i en lagerbygning i Kravica 13. juli.

Domstolen finner det også bevist at Karadzic ga ordre om å flytte mannlige fanger til Zvornik der de senere ble henrettet i dagene 13. til 17. juli. Han hadde samtidig og løpende kunnskap om massehenrettelsene.

Han kjente spesielt til drapene på mellom 755 og 1016 menn i en lagerbygning i Kravica 13. juli, men gjorde ingenting for å hindre drapene eller arrestere og straffe deltakerne i massedrapet etterpå.

Karadzic uttalte offentlig sitt syn om at alle Srebrenicas menn og gutter burde vært drept da han på et møte med bosnisk-serbiske folkevalgte den 6. august 1995 beklaget at en håndfull fanger hadde klart å rømme og unnslippe henrettelse.

Karadzics handlinger og normale samarbeid og kommunikasjon med folk som hadde deltatt i massehenrettelsene, understreket at han hadde samme oppfatning som dem.