Så lett, så sterk, så øm

Lykken er å komme over en forfatter som klarer å oppsummere i én setning, det andre bruker hundrevis av sider på å få sagt. Jeg har brukt mange år på å fordype meg i kvinnekampens historie og i feministisk teori. En sjelden gang har jeg kommet over en forfatter som forløser en hel verden med noen få fyndige ord. Ja! Sånn henger det sammen, kan jeg tenke. Jeg memorerer ordene, tar dem med meg videre og siterer dem så ofte jeg kan.

Tilfredsstillende er det også når de gode formuleringene handler om at noen setter fingeren på en frustrasjon jeg selv har båret på i lang tid. Som når den svenske forfatteren Victoria Benedictsson skriver i sin dagbok i mars 1887: «Dette fryktelige ikke å få være menneske, bare kvinne, kvinne, kvinne!» For meg oppsummerer hjertesukket hennes det utallige kvinner har snakket om i århundrer: fortvilelsen over å ikke bli regnet som en del av det universelle.

Felles for mange av diktene er at vi blir invitert inn i et hemmelig rom, der poetene forteller om ting de antageligvis aldri ville ha sagt høyt i et selskap.

Men hva er egentlig et feministisk dikt? Og hva slags poesi liker jeg egentlig?

Med disse spørsmålene i hodet saumfarte jeg Oslos bibliotek og lånte med meg et par hundre diktsamlinger. I begynnelsen gikk det trått, for de fleste dikt handler jo ikke om kvinnekamp, men om alt mulig annet: natur, kjærlighet, lidenskap og død. Men så begynte det å løsne, og snart fant jeg det ene feministiske diktet etter det andre – ofte i bøker som tilsynelatende handlet om noe helt annet. Det ble tydelig for meg at det knapt finnes en kvinnelig poet i Norge som ikke har skrevet om kvinnekamp på et eller annet tidspunkt, enten diktet har uttrykt frustrasjon over de mange lenkene som har holdt kvinner nede, eller fryd over at vi en dag begynte å reise oss i protest.

Jeg fant raskt ut hva slags dikt jeg ikke liker: blyge og innadvendte dikt som skjuler seg bak diffuse bilder og snodig tegnsetting. Jeg sliter med å identifisere meg hvis teksten blir for intern. I dag vet jeg også hva slags poesi jeg virkelig liker, og det er skarpe, konsise dikt som løfter meg opp og inspirerer til handling. Jeg foretrekker dikt som er upretensiøse og morsomme, frekke og sinte, kåte og kroppslige. Dikt som sparker fra seg og maner til kamp, rett og slett.

Det kan handle om de mørkeste og mest skamfulle av tanker, om opprørske fantasier og om et rettmessig sinne over å ha blitt nedvurdert og utestengt fra det universelle.

I Så lett, så sterk, så øm. Feminisme i norsk poesi kan du følge utviklingen både i norsk poesi og i kvinnekampen. Mens det å skrive på rim var det vanligste på 1800-tallet, er det langt sjeldnere man ser enderim blant dagens poeter. Flere av de eldste lyrikerne i samlingen skrev gjerne om arbeiderkamp og om de fattige kvinnenes hverdagsslit, mens fredssaken sto sterkt i etterkrigstiden. På 1970-tallet eksploderte engasjementet, og temaer som abort, ekteskap og fordeling av husarbeid fikk plass i poesien. Dagens poeter er gjerne noe mindre eksplisitte i sine temavalg, men fremdeles skriver mange om kvinnekropp, morskap og seksualitet. Andre temaer er det tredje skiftet, den evige jakten på et eget rom og å vokse opp med ulike minoritetserfaringer. Mens kvinner som har kommet til Norge fra ulike konfliktområder, ofte skriver om krigens brutale konsekvenser. Ikke alle bidragsyterne definerer seg som kvinner, og kanskje heller ikke som feminister, men jeg mener likevel at alle sier noe viktig om kvinnesak.

Bokas tittel Så lett, så sterk, så øm er lånt fra Aasta Hansteens hyllingsdikt til Camilla Collett. Det synes jeg passer fint; de to kan trygt kalles landets aller første feminister.

Felles for mange av diktene er at vi blir invitert inn i et hemmelig rom, der poetene forteller om ting de antageligvis aldri ville ha sagt høyt i et selskap. Det kan handle om de mørkeste og mest skamfulle av tanker, om opprørske fantasier og om et rettmessig sinne over å ha blitt nedvurdert og utestengt fra det universelle.

Slike linjer får det til å krible i magen.

I Tone Ringens dikt «Kvinner skriv ikkje godt» kommenterer hun den seiglivede påstanden om at kvinner er dårligere forfattere enn menn. Til dette svarer Ringen: «[E]g skal vedkjenne meg hatet mitt i tusen / dårlege dikt, og du skal lesa dei. […] / Deretter skal vi skriva eit godt dikt, / det blir kanhende betre enn dei du brukte / tusen år i fridom på å skriva.» Slike linjer får det til å krible i magen.

Og det samme skjer når husmoren i Marie Takvams dikt «Kvinneverda» avslutter med den foruroligende advarselen: «Om du visste kva eg tenkte / ville du springe ut av huset.» Enkelte setninger er simpelthen så slående at de kommer til å bli med meg for alltid. Som når Annabelle Despard åpner et dikt med ordene: «Av alle kvinnens åpninger / som menn vil trenge inn i / er øret det mest tilgjengelige.» Eller når Helene Guåker bare undrer seg over «når skal denne gjelda betales?» Ja, det er et spørsmål som kan oppsummere mye av kvinnekampens historie.

Teksten er en lett bearbeidet versjon av forordet til diktantologien Så lett, så sterk, så øm. Feminisme i norsk poesi. Antologien er utgitt av Res Publica, som tilhører samme selskap som Agenda Magasin.