Selvutslettende selvbedrag

8. mars 2016 er en viktig dag for alle som er opptatt av energiforbruk, ressursutnyttelse og klimaforandringer. Det blir da nøyaktig femti år siden løsningen på disse problemene ble lansert av den amerikanske økonomen Kenneth Boulding. Hans poetiske framtidsvisjon om en “romfarer-økonomi” i “romskipet Jorden”, inneholdt essensen i det som i dag kalles sirkulær økonomi. Oppfordringen var at menneskeheten “må finne sin plass i et syklisk økologisk system som muliggjør kontinuerlig gjenbruk av materialer”. Med andre ord: Økonomien må sørge for at ressursene blir brukt på nytt og på nytt, og ikke mistet eller kastet – som søppel.

Vi har altså hatt femti år på oss til å svare på denne utfordringen. Hvordan har det gått? Ville Boulding vært stolt av våre framskritt? Verden har i hvert fall ikke ligget på latsiden. En global miljøbevegelse har engasjert millioner av mennesker som har igangsatt utallige prosjekter. Sirkulær økonomi-tankegangen er blitt “oppdaget” og relansert i ny drakt omtrent hvert tiår siden 1960-tallet. Det er blitt arrangert konferanser, skrevet tykke rapporter og utført praktiske eksperimenter med resirkulering. Det eneste som mangler er den sirkulære økonomien – den faktiske.

 I femti år har vi vegret oss for å innse hva vi bør gjøre.

Da Boulding lanserte sin idé om en økonomi som ikke ødelegger ressursene den er avhengig av, var det globale materialforbruket på rundt 20 milliarder tonn. I dag bruker vi fire ganger så mye årlig. Bare seks prosent av dette blir resirkulert. Bouldings advarsel om at “atmosfæren kan bli menneskehetens store problem i løpet av en generasjon”, viste seg å være velfundert. Den skjødesløse og skruppelløse oppførselen som er dominerende i Bouldings “cowboy-økonomi”, er like relevant.

Vi bør ikke innbille oss at vi har nye femti år på oss til å sørge for at sirkulær økonomi blir innført. Så hva bør vi tro? Den enkleste antagelsen – den om at vi er på rett spor – gir oss minst grunn til å tenke nytt. En mer foruroligende tanke er at vi har vært på feil spor de siste femti årene, noe som bør inspirere oss til å se etter nye svar. Reelle løsninger på disse globale problemene fordrer at vi ser forbi konvensjonelle løsninger. Å få en slutt på vår kollektive selvutslettelse krever at vi først slutter med vårt kollektive selvbedrag – “solution delusion”, som det kan kalles.

Å håndtere det krever at vi angriper problemet på en mer fundamental måte. I femti år har vi vegret oss for å innse hva vi bør gjøre. Og jo mer vi ser konsekvensene av de lokale og globale problemene med en ikke-sirkulær økonomi, desto mer klamrer vi oss fast til illusjonen om at dette vil gå bra.

I dag er økonomien lineær og basert på en bruk-og kast-mentalitet.

Kan vi sørge for at sirkulær økonomi faktisk blir innført? Ja, hvis vi er villige til å angripe vårt selvutslettende selvbedrag. Vi må innse at noen av de ideene som er blitt lansert for å løse problemene, bidrar til å forsterke systemet vi ønsker å forandre. Kanskje den største kampen for systemforandring ikke er å gjennomføre selve forandringen, men å innse hvordan det skal gjøres.

Vår hjerne lurer oss til å forvandle visjonen om sirkulær økonomi til bittesmå initiativ vi kaller “ambisiøse”. Initiativ basert på velkjente metoder, blir nesten alltid favorisert. Vi innbiller oss at disse små skrittene vil akkumuleres over tid og skape et nytt status quo, der vår oppførsel er bærekraftig. En annen måte å angripe utfordringen på, er å innse at vi har en dragning mot selvbedraget. Vi bør i stedet tenke stort og motstrøms, en evne mange dessverre mister underveis i utdanningssystemet og i yrkeslivet. I et slikt perspektiv er ikke sirkulær økonomi en lang og vanskelig prosess, det er et enkelt valg mellom to forskjellige systemer: Enten blir ressurser til nye ressurser eller de blir til søppel. Materialet i en sko, i en mobiltelefon eller i en bygning, kan i framtida enten bli til nye materialer – eller til søppel. Det samme valget har vi når det gjelder økonomien generelt.

I stedet burde vi forandre selve økonomien.

Vi kan bruke økonomien til å stimulere (eller det motsatte) vårt behov for å bevare dagens ressurser også i framtida. I dag er økonomien lineær og basert på en bruk-og kast-mentalitet, som skaper mange problemer for oss. Valg av økonomisk modell blir ikke besluttet av en internasjonal komité av eksperter som møtes hvert år, vurderer de to alternativene og så fortsetter med global selvutslettelse. Det er snarere å betrakte som normaltilstanden – resultatet vi får når vi ikke gjør et bevisst valg. Og det har vært normaltilstanden i femti år, selv om vi har hatt alternativet hele veien.

Derfor har miljøbekjempelse handlet om å gjennomføre små justeringer, slik at noen færre ressurser blir kastet. I stedet burde vi forandre selve økonomien. Vi kunne, hvis vi ønsket det, erstattet lineær økonomi med sirkulær økonomi. Ordinære markedsmekanismer kan ta hånd om dette, slik den i dag gjør det i den lineære økonomien. Veien framover en enkel, men den avviker radikalt fra tradisjonelle metoder, slik som å innføre flere skatter og avgifter.

“Pre-sirkulering” handler om forsikre seg i forkant om at noe ikke ender som søppel i økosystemet i etterkant. For eksempel å forberede et nytt produkt for resirkulering eller å sette opp ulike gjenvinningsbokser for ulike materialer. Dette gjelder alle produkter og ikke bare forretninger – også husholdninger. I dag har vi få effektive midler til rådighet for å få folk til å pre-sirkulere. Så enhver ting som ender opp på dynga eller havner i forbrenningsanlegg, er en påminnelse om denne mangelen på incentiver – incentiver vi trenger i hele den økonomiske kjeden for å skape en sirkulær økonomi.

Slik vil sirkulær økonomi bidra til å bygge et sirkulært samfunn.

Sirkulær økonomi kan baseres på økonomiske incentiver i markedet i stedet for inngripen. Dette ansvaret blir da rettferdig fordelt mellom aktørene, men det må begynne et sted. Produsentene bør starte, siden de har størst innflytelse over hvor deres produkter havner – og det største ansvaret for at de ikke ender opp som søppel i økosystemet.

Det finnes ikke et økonomisk verktøy i dag som passer til den sirkulære økonomien. Mitt forslag er derfor at produsenter betaler en “forsikringspremie” utfra hvor stor eller liten sannsynlighet det er for at deres produkter blir søppel. Disse summene går inn i et uavhengig fond, som det vil bli mulig å søke støtte fra dersom man kan bidra til å redusere søppelmengden i samfunnet. Slik kan sirkulær økonomi bidra til å bygge et sirkulært samfunn.

Hva betyr det i praksis? Fossilt brensel, for eksempel – og alt som trengs for å utvinne og bruke det – er et produkt. Selv solcellepaneler er et produkt. Alt dette har en “forurensningsrisiko” som kan brukes til å regne seg fram til hva slags forsikringspremie produsentene må betale. Produkter som forurenser mye, som klimagasser eller radioaktivt avfall, må betale en høyere forsikringspremie, som igjen vil gjenspeile seg i energiprisene. Den økte prisen vil sende et sterkt signal til investorer og kunder – uansett om de bryr seg om klima eller ikke.

Jeg håper du kan hjelpe meg å ta disse valgene.

Hva skjer med forbudene, skattene, avgiftene og reglene vi har i dag? De vil vi ikke trenge, like lite som vi trenger regler og økonomiske incentiver i dag for å skape søppel og forurensning. Likevel kan de være nyttige hvis et land har spesielle behov innenfor sine egne grenser. For eksempel hvis man skal oppnå utslippskutt nasjonalt – eller oppfordre forbrukerne til å redusere bruken av plastikkposer.

Pre-sirkulering er et svar på Kenneth Bouldings 50 år gamle utfordring. Vi er på et punkt i historien der vi kan fortsette med status quo – “solution delusion” – eller velge å gå en annen vei. Vi kan fortsette å utforske hvor mye sirkulær tenkning vi har plass til innenfor en lineær økonomi – eller hvor fort sirkulær økonomi kan komme på plass innenfor et sirkulært samfunn. Vi kan fortsette med dagens ikke-bærekraftige løsninger – eller vi kan forandre systemet som forårsaker problemene. Jeg håper du kan hjelpe meg å ta disse valgene.

(Oversatt av Stian Bromark) En lengre versjon på engelsk kan leses her.