Ut av Spania, ut av EU

Separatistbevegelser som ønsker løsrivelse fra sine stater i EU, har fått økt slagkraft de siste årene. På tross av mange vellykkede grep i den europeiske integrasjonsprosessen, er unionen dypt splittet. Den økende tilslutningen til nasjonalistiske bevegelser – enten det er euroskeptiske bevegelser og nasjonal uavhengighetsbevegelser – er blitt en skamplett på EU.

En eventuell uavhengighet vil kunne skape en dominoeffekt.

En avgjørende grunn til at disse kreftene er styrket, er den økonomiske krisen i Europa, som har ført til at kampen om selvstendighet i økonomisk sterke regioner har blusset opp. Separatistbevegelser streber nå for uavhengighet i Italia, Belgia og Frankrike, og spesielt i Spania og Storbritannia.

Catalonia og Skottland er gode eksempler på den moderne europeiske separatismen. Uavhengighetsbevegelsene i disse regionene ser på seg selv som en del av den europeiske identiteten, og tror at selvstendighet, dog innenfor EU-systemet, vil gi dem politiske og økonomiske fordeler.

I september 2015 stemte katalanerne i et regionalvalg. I realiteten ble dette valget oppfattet som en folkeavstemning om katalansk uavhengighet, der pro-uavhengighetspartiene vant et absolutt flertall av de 135 setene i det regionale parlamentet. Som følge av dette resultatet vedtok katalanske lovgivere å starte en prosess for å løsrive seg fra Spania innen 2017.

I Skottland er historien lik, men samtidig annerledes. Ett år før det katalanske valget holdt Skottland sin egen folkeavstemning om uavhengighet. Mer enn to millioner velgere, 55,25 prosent av befolkningen, stemte for å bli i Storbritannia. Her hadde de tre største politiske partiene i Storbritannia gått sammen, og gjennom hele valgkampen oppfordret skottene til å stemme nei til uavhengighet.

Er selve EUs eksistens et hinder for løsrivelsesbevegelser i EU-land?

Catalonia er den sterkeste økonomiske regionen i Spania og står for en femtedel av landets verdiskaping. Catalonia har lenge vært en del av Spania, men har samtidig dype røtter fra tiden som selvstendig stat på 1000-tallet. De har bevart sitt språk, kultur og sin uavhengige regjering. Når det kommer til Skottland, var landet ett av det viktigste knutepunktene for produksjon i det britiske imperiet allerede på 1800-tallet.

“Vi har ambisjoner om å bli en egen stat, og en alliert med de andre statene i Europa og verden”, sa Raul Romeva, leder av Catalonias separatistkoalisjon i valget i september 2015. Uttalelsen oppsummerer hva separatister i Catalonia og Skottland ønsker å oppnå: å etablere normale statlige relasjoner med andre stater i Europa, uten å være hindret av en større enhet. “En drømmesituasjon for oss ville være som folkeavstemningen i Skottland”, sa Romeva.

Et viktig argument mot Skottlands løsrivelse, var usikkerheten rundt skottenes mulighet til fortsatt å være en del av EU. Dette er en interessant problemstilling: er selve EUs eksistens et hinder for løsrivelsesbevegelser i EU-land? For å analysere de mulige utfordringene utbryterregionene møter, må man ta i betraktning hvilke juridiske og politiske barrierer som finnes.

Vil alle medlemsstatene være villige til å anerkjenne en utbryterregion som en stat?

En av de største hindringene for regioners forsøk på å oppnå uavhengighet og bli med i EU som en separat stat, er EU-traktatenes mangel på prosedyrer rundt denne problemstillingen. Traktatene slår riktignok fast prosedyrer for å bli EU-medlem, eller til og med forlate unionen, men fastsetter ingen tiltak for hvordan utbryterregioner kan bli værende i EU etter løsrivelse fra sine stater.

Artikkel 49 i Traktaten om Den europeiske union sier tydelig at alle europeiske land som deler europeiske kjerneverdier, omtalt i artikkel 2, kan søke EU-medlemskap. Regioner vil imidlertid, ifølge både internasjonal lovgivning og EU-lovgivning, miste sin EU-status etter løsrivelse, og bli nødt til å søke om medlemskap på nytt. Denne ideen ønsker talspersoner for uavhengighet å utfordre. De hevder at dersom løsrivelsen kommer som et resultat av en demokratisk prosess, har den nyopprettede staten rett til å søke om EU-medlemskap.

Hvis man skal se pragmatisk på det, argumenterer separatistbevegelsen, bør eksisterende EU-land være villige til å beholde en nyopprettet stat i unionen hvis den tidligere var en del av EU. Imidlertid kan man med samme logikk hevde at medlemsstater også bør være villige til å hindre en indre nedbryting av unionens territoriale integritet.

Å stå utenfor unionen vil innebære at den nylig selvstendige staten mister viktige EU-fordeler.

Dessuten, ettersom en av de viktigste elementene i EU er utvidelse, mener separatistbevegelsen at EU vil bli større hvis separatistregioner forlater EU og søker medlemskap på nytt. Men egentlig betyr dette at EU blir fragmentert. En slik fragmentering vil i realiteten være i strid med EUs prinsipp om å etablere «en stadig tettere union mellom det europeiske folk».

En regions mulighet til å bli med i EU uten å oppnå en avtale med de eksisterende medlemmene, vil være vanskelig. Det vil være i strid med EU-domstolens erklæring som sier at de eksisterende medlemslandene og det potensielt nye medlemmet må bli enige om en tiltredelsestraktat.

Separatistbevegelsen hevder at man i stedet for å bruke tradisjonelle utvidelsesprosedyrer, kan bruke artikkel 48. Løsningen som artikkel 48 tilbyr, er muligheten til å gjøre endringer på EU-traktatene. Traktatene kan da tolkes på en måte som tillater utbryterregioners medlemskap etter oppnådd uavhengighet. Men for å sette i gang inkluderingsprosedyrer med EU på egne vegne, må utbryterregionen være internasjonalt anerkjent som en selvstendig stat fra starten av. Dette vil kunne bli et problem.

Vil alle medlemsstatene, også de som har egne separatistbevegelser, være villige til å anerkjenne en utbryterregion som en stat? Disse omstendighetene gir betydelig makt til medlemsstater som ønsker å avspore separatistbevegelser innad i sitt eget land.

Separatistbevegelsene truer kraften og styrken i EU-prosjektet.

Når det kommer til de politiske og økonomiske vanskelighetene, bør det slås fast at et avslag på EU-medlemskap kan by på store problemer. Å stå utenfor unionen vil innebære at den nylig selvstendige staten mister viktige EU-fordeler, noe som vil skape langsiktige økonomiske utfordringer. Frykten for å miste tilgang til euro-valuta, medlemskap i EØS og fordelene med åpne grenser, er stor. Som Connor Pfeiffer sa: «Forespeilingen av en slik vanskelig situasjon var et mektig våpen, og ble brukt godt av Nei til uavhengighet-siden i Skottland”.

Separatistbevegelsene truer kraften og styrken i EU-prosjektet, noe som allerede er blitt undergravet av den økonomiske krisen, problemene i Hellas og utsiktene til at Storbritannia forlater EU. Det er en stor frykt for at Catalonias høylytte uavhengighetsbevegelse kan fyre opp under den separatistiske ilden i regioner i Italia, Belgia, Tyskland og Skottland. Men selv om Catalonia og Skottland skulle bryte fri, er det liten sannsynlighet for at noen av dem vil få medlemskap i EU eller bli anerkjent internasjonalt. En eventuell uavhengighet vil kunne skape en dominoeffekt, og en ytterligere fragmentering av EU.

Oversatt fra engelsk av Fride Elise Herfjord

(Denne artikkelen sto først i Policy Network)