Sjakk matt i Iran

TEL AVIV: Sjeldent har en krig vært mer forhåndsannonsert enn denne. USA bygde opp en formidabel militærstyrke nær Iran, og praktisk talt hele verden snakket om den forestående krigen. Likevel ble det øverste lederskapet i Iran tatt på sengen da Israel og USA slo til lørdag morgen. Det kostet dem livet.

Ingenting av betydning kunne skje i Midtøsten uten å ta Irans reaksjon inn i betraktning.

Det er imidlertid noe symbolsk over dette. Iran og dets diplomater blir ofte beskrevet som usedvanlig rutinerte, som sjakkspillere i møte med sine vestlige motparter. Men virkeligheten er noe annet: Det vi har her er et regime som ikke har greid å tilpasse seg endringene rundt dem, og som har kjørt sitt land i grøfta gjennom inkompetanse og utstrakt korrupsjon.

En trenger bare å gå få år tilbake i tiden for å forstå hvordan virkeligheten har endret seg. Tilbake i 2022 var Iran fremdeles en regional stormakt, og dominerte fire arabiske stater: Irak, Syria, Libanon og Jemen. Ingenting av betydning kunne skje i Midtøsten uten å ta Irans reaksjon inn i betraktning.

Ikke bare det. Rundt sin hovedfiende Israel hadde Iran skapt det som ble kalt en «ring av ild». Gjennom tiår bygget Teheran opp Hamas i Gaza og Hizballah i Libanon til å bli reelle trusler mot Israel. I Gaza hadde Hamas gravd ut et tunnelsystem under sivilbefolkningen som skulle sikre at den militante islamistbevegelsens overlevelse aldri kunne trues.

I sentrum av Teheran står det fremdeles en klokke som tikker ned henimot Israels tilintetgjørelse.

I Libanon satt Hizballah på over 150 000 raketter, langt mer enn de fleste stater i verden besitter. Og tanken med alt dette var på den ene siden å kunne forsvare Iran i tilfelle Israel ville angripe, og på den andre siden, når tiden var moden, å kunne gjennomføre et så omfattende angrep mot Israel at «Den lille satan» ville gå under. I sentrum av Teheran står det fremdeles en klokke som tikker ned henimot Israels tilintetgjørelse.

Men i dag, i mars 2026, må Irans gjenværende ledere forbanne Hamas og spesielt gruppens nå avdøde leder Yehieh Sinwar. Det var de som startet kjedereaksjonen som nå har brakt Iran til knærne. Og Hamas var kun juniorpartneren i dette trekantforholdet som inkluderte det langt sterkere Hizballah, samt sjefen – Iran.

I dag har Israel og USA gått til angrep på et sterkt svekket Iran,

Men i stedet for å koordinere med sine partnere om et felles angrep mot den sionistiske fienden slik planen var, tok Hamas initiativet alene, og antok at deres angrep 7. oktober 2023 ville skape et til de grader regionalt jordskjelv slik at de andre partnerne ville bli trukket inn i krigen, og dermed kunne Israel omsider bli ødelagt.

Men det motsatte skjedde. Israel jevnet store deler av Gaza med jorden, og så ble Hizballah delvis knust, noe som deretter førte til at Assad-regimet i nabolandet Syria falt. Og i dag har Israel og USA gått til angrep på et sterkt svekket Iran som ikke lenger dominerer fire arabiske land og ikke lenger er den regionale stormakten landet har vært de siste tiårene.

 

Endret kart

Men Iran skjønte aldri at kartet hadde endret seg. Gjennom disse nesten tre årene med krig endret Israel hele sin strategi, noe Iran ikke helt registrerte. Tidligere var Israels strategi basert på at islamistbevegelser kunne holdes i sjakk litt på samme måte som USA og Sovjetunionen under Den kalde krigen. Hamas sitt angrep fikk Israel til å konkludere at hele denne strategien var fullstendig feilslått, og at Israel ikke lenger hadde noen annet valg enn å konfrontere sine islamistiske fiender.

Her gjorde Israel også to andre endringer som Iran ikke identifiserte i tide. Rent militærstrategisk brakte Israel etterretningen inn i førersetet i sin krigføring. En kan bare huske på for eksempel personsøkerangrepet mot Hizballah i 2024, der Israel produserte spesialbygde personsøkere fylt med sprengstoff som islamistgruppen da uvitende distribuerte til sine krigere.

Siden sjakk-analogier ofte brukes om de iranske lederne, er det verd å ha i mente at sjakk matt på farsi betyr at kongen er død.

Det andre Israel gjorde var å gå rett på topplederne: Hamas-lederne Ismail Haniyeh og Yehieh Siwar er nå døde, det samme er Hizballah-lederen Hassan Nasrallah. I Iran har Mossad hatt en enda større suksess med et vanvittig etterretningsnærvær, og har drept, gjennom to kriger, Irans aller øverste politiske og militære ledere, inkludert nå lørdag Ayatollah Khamenei selv. Siden sjakk-analogier ofte brukes om de iranske lederne, er det verd å ha i mente at sjakk matt på farsi betyr at kongen er død.

Så hvem i regionen vil tjene på dette? Først og fremst Israel og Tyrkia, igjen to ikke-arabiske stater. Tyrkia holder seg i bakgrunnen i denne krigen, men i de siste årene har president Recep Erdogan posisjonert ser mer og mer som en ny-osmansk leder, nesten som en ny sultan i Midtøsten.

 

Svekket prestestyre

I Teheran, som blir bombet daglig av israelske og amerikanske krigsfly, sitter Irans midlertidige ledere med færre og færre muligheter. Regimet er forhatt av sine egne borgere, og senest i januar måtte sikkerhetsstyrkene drepe opp mot 30 000 iranere før de greide å tvinge demonstrantene vekk fra gatene. Økonomien er i grus. Bortimot det eneste kortet den tidligere regionale stormakten ennå besitter, er et forsøk på å skape regionalt kaos, undergrave stabiliteten i Midtøsten, og spre krigen til så mange land som mulig. Men dette er ikke en strategi de kan komme styrket ut av.

 

Regimeskifte?

USA og Israel legger imidlertid ikke skjul på at de ønsker et regimeskifte i Iran. Siden de ikke selv ønsker å gå inn med store bakkestyrker, forsøker begge landene å appellere til grasroten i Iran om å benytte seg av det de beskriver som «en historisk anledning» til å velte prestestyret. Alt er likevel ikke overlatt til tilfeldighetene. Det er en kjent sak at Israel allerede kommuniserer med opposisjonselementer inne i Iran for å koordinere et opprør i det øyeblikket krigshandlingene er over.

Iran har faktisk en politisk tradisjon med egne klare demokratiske trekk.

Er det i det hele tatt mulig å tenke seg at demokratiske krefter kan overta i Iran? Den arabiske våren i nabolandene skapte, som kjent, håp ikke bare i Midtøsten, men også i store deler av verden, men endte uten at et eneste demokrati fikk fotfeste. Likevel, hvis demokrati har en sjanse i Midtøsten, ligger et post-fundamentalistisk Iran bedre an enn de fleste andre. Av flere grunner.

Iran har faktisk en politisk tradisjon med egne klare demokratiske trekk. Allerede i 1906 ble parlamentet etablert, ikke som et resultat av en kolonialistisk innblanding, men som følge av egne lokale beslutninger. Og ikke minst, i land som Egypt var et islamistisk alternativ attraktivt etter mange år med sekulært diktatur, men iranerne har allerede levd under et fundamentalistisk styre i nesten 50 år nå, og vet at det ikke er det de ønsker.

Likevel er det mye som må klaffe for at demokratiske krefter skal ta over. Det er minst tre andre utfall som er vel så sannsynlige. Det første er at regimet overlever. Da vil mye være avhengig av hvem det er som overtar som landets øverste leder etter den nå drepte Ayatollah Khamenei. Iran har bare hatt to ledere siden revolusjonen i 1979, og en mulighet nå vil være at den neste øverste lederen vil være mer villig til å etterkomme USAs krav, altså en løsning som minner om utviklingen i Venezuela.

Hva er det president Trump ønsker med denne nye amerikanske innblandingen i Midtøsten?

Et annet ikke usannsynlig alternativ kan være et militærkupp der for eksempel ledende figurer i Revolusjonsgarden overtar, og styrer Iran som en militærjunta. Dette er også en løsning som president Donald Trump trolig ikke vil ha noen problemer med å leve med. Det siste alternativet, imidlertid, er det verste, ikke bare for Iran, men også regionen: En borgerkrigsliknende tilstand i Iran, slik en har sett det i Libya, Syria og ikke minst Irak de siste tiårene.

 

Hva er målet?

Hvorfor Israel gikk inn i krigen er åpenbart: At Israel fryktet Irans atomprogram var kjent, men i de siste årene begynte Israel også å se på Irans arsenal av ballistiske raketter som ikke mindre en reell eksistensiell trussel. Israel er også inne i et valgår, og det er ingen tvil om at statsminister Benjamin Netanyahu, som ifølge meningsmålingene ligger an til å tape, ønsker å framstille seg selv som Israels redning, mannen som hamlet opp med alle Israels fiender.

Men hva er det president Trump ønsker med denne nye amerikanske innblandingen i Midtøsten? Selv har han snakket både om det ene og det andre; å støtte demonstrantene etter regimemassakrene i januar eller å hindre Iran i få tak i atomvåpen og ballistiske raketter som vil kunne true USAs interesser og Europa.

Logikken i hans tankegang, er at uten et Iran som «ødelegger» i bakgrunnen, vil det bli langt lettere å etablere flere avgjørende fredsavtaler i Midtøsten.

Men trolig er det noe helt annet som tiltrekker ham. Hvis man lytter til hvordan han har snakket ikke bare de siste dagene og ukene, men de siste årene, er det åpenbart at Trump ser på Iran som et destabiliserende element som hindrer Den store freden i Midtøsten, en fred som sikkert også vil kunne beskrives som pen og gigantisk.

Logikken i hans tankegang, imidlertid, er at uten et Iran som «ødelegger» i bakgrunnen, vil det bli langt lettere å etablere flere avgjørende fredsavtaler i Midtøsten, ikke minst mellom Israel, på den ene siden, og Saudi Arabia og Syria på den andre, og at det deretter vil bli lettere å få i stand en eller annen løsning i forholdet mellom Israel og palestinerne. Men er det sannsynlig? Vel, Tusen og En Natt og andre eventyr utspilte seg i nettopp gamle Persia.