Skyggene av kolonialisme og apartheid

Mennesker i bur går som en rød tråd gjennom menneskehetens grimmeste og mest dehumaniserende perioder. Men vi er ikke så glad i å snakke om det. Har du for eksempel hørt om Saartjie Baartman? Sannsynligvis ikke.

Under kolonitiden ble den da seksten år gamle Saartjie Baartman kjøpt som slave av nederlandske kolonister og vist frem som en kuriositet i bur på europeiske markedsplasser. Hennes svarte, nakne kvinnekropp var gjenstand for både skrekk og fascinasjon, og har blitt stående som et av historiens mest brutale symboler på den seksualiserte svarte kvinnekroppen.

 

Mindre verdt

Saartjie Baartman ble født rundt 1789 ved Gamtoos-elva i Sør-Afrika, i området som nå er kjent som Eastern Cape. Hun tilhørte Khoisan-folkets Gonaquasub-gruppe, som opprinnelig var gjetere. Gruppen ble opprinnelig kalt khoikhoi, men snart omdøpt av de nederlandske kolonistene til ‘hottentotter’.

Khoikhoi-kvinnenes formfulle fysikk fascinerte kolonistene. Ettersom kolonistene så på khoisan-folket som rasemessig underlegne, var det ikke ansett som voldtekt å tvinge seg til sex med en svart kvinne. De var jo uansett mindre verdt. Barna som ble til som resultat av voldtektene, og som mange av dagens fargede sør-afrikanere er etterkommere av, vedkjente de seg ikke.

Det ble rettssak, men uten reelle konsekvenser

Etterhvert som kolonistene la stadig flere av khoisan-folkets landområder under seg, ble folket ufrivillig absorbert i ‘arbeidssystemet’ deres, altså rettere sagt kjøpt og solgt som tjenere eller slaver. Saartjie var seksten år da forloveden hennes ble drept av de nederlandske kolonialistene. Kort tid etter ble hun solgt som slave til forretningsmannen Pieter Willem Cezar, som tok henne med seg til Cape Town. Det var på denne tiden hun fikk navnet Sartjiie, et nederlandsk diminutiv for Sara.

Den 29. oktober 1810 signerte Sara en kontrakt med den engelske skipskapteinen William Dunlop, som var en venn av Cezar. Tilsynelatende gikk kontrakten hennes ut på at hun skulle reise sammen med Hendrik Cezar og Dunlop til England og Irland for å jobbe som ’domestic worker’ og i tillegg bli utstilt som underholdning. Avtalen var at hun skulle beholde en del av inntektene og få lov til å returnere til Sør-Afrika etter fem år.

 

Utstilt i bur

I senere tid framstår denne avtalen svært tvilsom. For det første var hun analfabet og kom fra en kultur uten skriftspråk, og hadde dermed liten forutsetning for å forstå rekkevidden av en slik skriftlig avtaleinngåelse. For det andre hadde Cezar-familien økonomiske problemer,  slik at det er nærliggende å anta at de så på Saartjie som en gylden mulighet til å tjene penger.

Sannsynligvis bunnet noe av interessen for Saartjie i at hun fremstod som et perfekt eksempel på en ‘svart kvinnekropp’, som etter kolonialistenes definisjoner bestod av overdimensjonerte bryster og store, høytsittende rumpeballer.

På denne måten ble Saartjie Baartman en brikke i et europeisk maktspill om å redusere afrikanere til en hyperseksuell, dyrisk og kognitivt underlegen rase.

Dunlop ville altså at Saartjie skulle komme til England og utstilles mot betaling. Hun ble fraktet til London, hvor hun ble utstilt i en bygning i Piccadilly, blant kuriositeter som “the ne plus ultra of hideousness” og “the greatest deformity in the world”.

Engelskmenn betalte for å se Sara’s halvnakne kropp i et bur som var omtrent en og en halv meter høyt. Etterhvert ble hun en ettertraktet attraksjon for mennesker fra ulike deler av Europa.

På samme tid var kampen mot slaveriet i full gang i Storbritannia, og dermed havnet Dunlop og Hendrik Cezar snart i problemer for sin behandling av Baartman. Det ble rettssak, men uten reelle konsekvenser. Duoen skaffet til veie et dokument undertegnet av Sara Baartman som hevdet at hun ikke ble mishandlet. Likevel ble kontrakten hennes endret, og hun fikk noe bedre fortjeneste, og varme klær.

 

Behandlet som et dyr

Etter fire år i London ble hun fraktet videre fra England til Frankrike, hvor Cezar solgte henne til franskmannen Reaux, en mann som fortrinnsvis viste fram dyr. Reaux stilte ut Baartman rundt om i Paris, og nøt store økonomiske fordeler av publikums fascinasjon for Saras kropp.

Han begynte å utstille henne i et bur sammen med en Nesehorn-unge. Hun ble gitt instrukser og ordre som å “sitte” og “stå”, på samme måte som med sirkusdyr. Tidvis ble hun utstilt nesten helt naken, med kun kjønnsdelene tildekket. Hun ble kalt “Hottentot Venus”.

Da hun døde 26 år gammel, ble levningene hennes studert av anatomikere, zoologer og fysiologer. Den franske zoologen og paleontologen George Cuvier konkluderte med at hun måtte være en slags mellomting mellom dyr og menneske.

Han fikk laget en gipsavstøpning av kroppen hennes og plasserte hjernen og kjønnsorganene hennes på glass som ble vist på Musée de l’Homme (1974). På denne måten ble Saartjie Baartman en brikke i et europeisk maktspill om å redusere afrikanere til en hyperseksuell, dyrisk og kognitivt underlegen rase.

Vårt syn på den svarte kvinnekroppen i dag er preget av arven fra en undertrykkende sosial kultur som preger våre tankemønstre

Først i 1981 ble Baartmans historie trukket fram i lyset igjen, etter at paleontologen Stephen Jay Gould skildret den i sin bok “The Mismeasure of man”, hvor han kritiserer raseforskningen.

I 2002, og etter en åtte år lang prosess med sterkt påtrykk fra Nelson Mandela overfor franske myndigheter, ble levningene hennes Saartjie Baartman endelig brakt hjem til Sør-Afrika og begravet.

 

Hva kan denne historien lære oss i dag?

Historien vi mennesker har skapt er en tung byrde å bære videre. Den har skapt splittende skiller mellom oss i den grad at vi nesten ikke kan forestille oss en verden uten dem, selv om vi ønsker det. Og nettopp derfor er vår evne til å identifisere og sette dagens strukturer inn i en historisk sammenheng helt avgjørende for å kunne skape strukturell endring. Det er en kontinuerlig prosess.

Det vil alltid være krefter som forsøker å dreie oss tilbake til etablerte strukturer, hvor skammelige de enn er. De dukker opp i andre former og med andre ansikter, men de er der fortsatt. Vårt syn på den svarte kvinnekroppen i dag er preget av arven fra en undertrykkende sosial kultur som preger våre tankemønstre, men som vi som ofte ikke er i stand til å identifisere eller ordentlig sette ord på.

Jeg skal forsøke å være konkret, for det er tydelige tendenser til eksotifisering og hyperseksualisering av den svarte kvinnekroppen også i dagens populærkultur.

Hvis kvinners seksualitet i populærkultur fortsatt er en kapital generert av menn, hvordan er det da frigjørende å skyve denne seksualiteten foran seg, enten man er hvit eller svart?

Et enkelt google-søk på ‘white female models’ og et på ‘black female models’ viser at svarte og hvite kvinnekropper fremstilles svært annerledes i media, og at svarte kvinnekropper er mye mer eksplisitt seksualiserte. Når mange svarte, amerikanske, kvinnelige kjendiser i dag naturlig nok forsøker å ‘ta tilbake’ eierskapet av sine formfulle kropper, å ‘avkolonialisere’ dem, er det ikke sikkert de kan lykkes innenfor strukturer som er altfor etablerte.

Når kjendiser som Beyonce og Kim Kardashian viser sine kropper som del av et stolt, feministisk frigjøringsprosjekt, er spørsmålet om dette virkelig er frigjørende, eller om denne selvrepresentasjonen muligens føyer seg inn i en antifeministisk tradisjon konstruert av menn.

Også Beyonce og Kardashian skyver sin seksualitet foran seg som en del av det å bygge merkevare – og dermed oppnå makt. Ønsket om å fremstille seg som seksuelt objekt er uløselig knyttet til makten man opplever å få av gjennom menns blikk, og i populærkulturen er denne makten fortsatt underordnet patriarkalsk kapitalisme. Er makten altså reell, eller eksisterer den bare som seksuell kapital så lenge menn har det strukturelle overtaket?

 

Skyggene av kolonialisme og apartheid

Når Nicki Minaj lar seg avbilde i lenker, i et bur og synger om sin formfulle bakende, er det betimelig å spørre seg på hvilken måte hun skiller seg fra Saartjie Baartman.

Hvis kvinners seksualitet i populærkultur fortsatt er en kapital generert av menn, hvordan er det da frigjørende å skyve denne seksualiteten foran seg, enten man er hvit eller svart? Dette spørsmålet stiller den sør-afrikanske professoren Akeia Bernard i essayet Colonizing Black Female Bodies Within Patriarchal Capitalism: Feminist and Human Rights Perspectives publisert i SAGE i 2016. 

De aller fleste hvite familier her i Cape Town har fortsatt svarte hushjelper

Jeg har nå bodd i Cape Town i snart 2,5 år, samme by som Saartjie Baartman arbeidet som tjener (i praksis slave) på begynnelsen av 1800-tallet. Det er over to hundre år siden. Men skyggene av kolonialisme og apartheid hviler fortsatt over byen.

De aller fleste hvite familier her i Cape Town har fortsatt svarte hushjelper, eller ‘domestic workers’ som de kaller det. Mange hvite vet ikke engang hvordan de skal rydde opp etter seg selv, langt mindre sette på en vaskemaskin. De har aldri gjort det. De bare slipper klær på gulvet og lar oppvasken samle seg i stabler.

Et par ganger i uken kommer jo likevel en svart dame fra townshipen og vasker etter dem for luselønn. Ansettelsen blir sett på nærmest som en almisse. Det er jo så få av dem som har jobb. De er heldige som har fått det.

Dette er den verden de lever i i dag. Som under en skygge av kolonitiden.