Dersom mennesker hadde blitt gitt valget, ville de færreste ha reist gjennom ørken, satt seg i båter eller vandret gjennom isdekte fjell for å søke asyl.
Hvert år dør tusenvis av mennesker mens de smugles. Ulykker, vanskelig terreng, kulde eller varme kan være årsaken, men noen blir også systematisk torturert og drept av sine smuglere. Grensen mellom menneskesmugling og menneskehandel er ofte flytende. Langs nesten alle flyktningrutene finner man eksempler på begge deler.
Jeg risikerer mange år i fengsel, muligens tortur og deportasjon for å hjelpe mine landsmenn over grensen og inn i Europa.
Retorikken og språket som brukes om smuglere henviser ofte til en udefinert mørk masse av ikke-mennesker som politikerne vil komme til livs. Måten smuglere og de smuglede beskriver hverandre på, er derimot ofte svært ulik denne fremstillingen. Mange av smuglerne og flyktningene jeg har møtt, omtaler i høy grad smuglervirksomheten som drevet av respekt og gjensidig tillit.
Begge sider poengterer også at det er stadig mer grensekontroll som skaper behovet og tilbudet. Mange av smuglerne jeg har intervjuet, ser seg selv som leverandører av en tjeneste. Ofte ser de ikke på sitt eget arbeid som umoralsk, men omtaler Vesten, som både selger våpen og tjener på andres fattigdom og stenger grenser for mennesker i nød, som langt mer umoralsk.
«Menneskesmugling er en kompleks operasjon med mange lag, der vennskap, penger, tidligere erfaringer, sammen med behovet for beskyttelse og trygghet, blir avgjørende langs en fluktrute. Det er ikke slik at alle smuglere er voldelige av natur, derimot er mange avhengige av nye kunder. Jeg risikerer mange år i fengsel, muligens tortur og deportasjon for å hjelpe mine landsmenn over grensen og inn i Europa», forteller den syriske smugleren Rafi meg da jeg snakket med ham i Tyrkia i 2016.
Hvorfor er det så vanskelig å se for seg at det samme foregår andre steder på jorden?
Hans landsmenn fra Syria hadde på det tidspunktet ingen veier til trygghet. I Tyrkia kunne de ikke søke asyl ettersom Tyrkia ikke har ratifisert den geografiske utvidelsen av flyktningkonvensjonen. Det fantes ingen lovlige veier inn i Europa, den eneste veien til trygghet gikk over fjellene langs Balkanruten eller over Middelhavet. De fleste flyktningene jeg har snakket med, er mer fortvilet over EUs behandling av flyktninger og politikernes manglende vilje til å finne lovlige veier til asyl, enn over smuglerne.
De siste årene har det kommet en rekke bøker, både som sakprosa og i romanform, om grenselosene som flyttet jøder og andre forfulgte mennesker over Norges grenser under andre verdenskrig. Forfattere som Simon Stranger, Hilde Vesaas og Hege Kofstad har skrevet om de ulike aspektene ved de norske grenselosene.
Vi kjøper narrativet om den, mer eller mindre, altruistiske losen som trosset nazistiske okkupasjonsmyndigheter og norsk politi for å frakte mennesker trygt over grenser.
Hvorfor er det så vanskelig å se for seg at det samme foregår andre steder på jorden?
Hver målgruppe har sin side, tilbudet og etterspørselen er enorm.
Også i etterkrigstiden ble de som deltok i både motstandsarbeidet og som grenseloser, preget av mystifisering. Det tok lang tid før de ble sett på som vanlige mennesker som, noen drevet av økonomisk vinning, andre av altruisme, men med livet som inn sats, loset flyktninger over grenser.
Gjennom egne og andres erfaringer lærer mennesker på flukt hvilke smuglere som leverer som avtalt og hvem som ikke bryr seg om at «varene» kommer frem i live. På ulike sosiale medieplattformer kan man finne en rekke sider som smuglere bruker. Mange Facebook-grupper minner om Tripadvisor. Her finner du score og highly recommended på utallige språk. Noen sider er fulle av tips.
Tillit og pris er de viktigste faktorene for å opprettholde et godt smuglernettverk. Dersom du får gode skussmål fra den du har smuglet, vet du at hen vil anbefale din bedrift videre til sine familier og venner og at du kan sette opp prisen. Adis fra Syria, som jobber som smugler i Tyrkia, viser stolt frem WhatsApp-meldinger fra fornøyde syrere som trygt har ankommet destinasjonen sin enten med fly eller over sjø og landevei, og som takker ham for godt samarbeid.
På den arabiske Facebook-siden Gruppe for smuglerruter over land, hav og luft, ligger det tilbud om pakkereiser fra Istanbul og Izmir. Her finner man også annonser for «daglige avganger til Europa, ankomst garantert». Hver målgruppe har sin side, tilbudet og etterspørselen er enorm.
Jeg ser for meg syriske akademikere som med livet som innsats loser andre syrere gjennom militsers kontrollposter og ut av bomberegn.
Mange ser nok fortsatt for seg smuglere som et bilde av coyotene mellom Mexico og USA. Menn i førtiårene med solbriller og gullanheng.
Når jeg tenker på smuglere, tenker jeg ofte på den rake motsetningen.
Jeg ser mennesker som det gamle makedonske ekteparet Liljana og Risto, som med sin nymalte lastebil minner om mormor og de åtte ungene der de kjører barnefamilier over grenser og bort fra tåregass og kuler.
Jeg ser for meg syriske akademikere som med livet som innsats loser andre syrere gjennom militsers kontrollposter og ut av bomberegn.
Jeg ser for meg libanesiske reisebyråer som, etter landets økonomiske kollaps, har måttet gjøre om virksomheten sin fra reisebyrå til smuglerbyrå.
Geografiske og geopolitiske hensyn har mye å si for hvem som utfører smuglingen, og hvor mye de tar seg betalt. Ifølge UNDOCs rapport Global Study on Smuggling of Migrants fra 2018 blir det hevdet at minst 2,5 millioner mennesker ble smuglet for en omsetning på 646 370 000 euro bare i 2016. Dette er tilsvarende hele EUs bistandsbudsjett samme år.
Med det skaper han et bilde av at de med størst behov faktisk kommer seg på FNs lister.
Tallene, sammen med antall mennesker på flukt, anses å øke for hvert år som går. Det er store mørketall også her. Strengere kontroller, også langs landruter, fører til nye eller nyoppblussede ruter. Som da ruten mellom Tyrkia og Hellas, som i hovedsak hadde foregått på land, endret seg på grunn av strengere grensekontroll og førte til at sjøveien til de greske øyene ble den mest brukte i årene rundt 2015.
Prisene øker og synker som normale varer avhengig av tilbud og etterspørsel og omstendigheter. Prisene mellom Tyrkia og de greske øyene gikk for eksempel kraftig opp etter påsken 2016 sammenlignet med det meste av 2015. Årsaken var at avtalen mellom EU og Tyrkia i mars 2016 førte til mer grensekontroll og hardere straffer av smuglerne. Prisene kan også falle, som den kvelden i november 2015 da over ett tusen mennesker ble smuglet fra Tyrkia til Hellas til en pris nedsatt fra to tusen til ni hundre euro fordi alle politimennene så på fotballkamp.
Jeg synes selv det er vanskelig å finne riktige begreper om de menneskene jeg skriver om. I stadig økende grad ser jeg at språket vi bruker om andre mennesker, ikke bare sier noe om hvem vi er, men også om hvordan vi betrakter den andre.
«Menneskesmuglere og kriminelle nettverk må bekjempes», skriver Jonas Gahr Støre i et debattinnlegg om innvandring i Aftenposten (30.7.2018).
Med denne setningen har han nærmest sidestilt de to. Videre i samme innlegg skriver han at «flere land bør strekke seg lenger for å ta imot flyktninger fra listene til FNs høykommissær. Slik hjelper vi dem med størst behov». Med det skaper han et bilde av at de med størst behov faktisk kommer seg på FNs lister.
«Når bombene faller, hus raser og barna våre er døden nær av syreangrep eller ligger i biter under ruiner, skal vi da løpe nedover gaten og lete etter køen?» spør Abou fra Irak meg helt alvorlig. Abou har brukt smuglere for å få seg og familien sin fra Libya til Malta via sjøveien. En dag vi sitter på en kafé utenfor Valletta, forteller han:
«Det var ikke noe FN-kontor i Irak da vi trengte det, det nærmeste kontoret lå to land unna – i Pakistan. Bare den naive troen på at det finnes et fornuftig køsystem der mennesker på flukt kan møte opp og vente på tur, er absurd. Vi har aldri sett noen kø.» Køen til FNs kvotesystem er endeløs, der den i det hele tatt finnes.
Enkelte smuglere blir hyllet av menneskene de frakter.
Underfinansiering og fravær av politisk vilje fører til at mennesker til slutt flytter på seg. De fleste som bestemmer seg for at de må videre, gir opp FN og finner en smugler. Dersom mennesker hadde blitt gitt valget, ville de færreste ha reist gjennom ørken, satt seg i båter eller vandret gjennom isdekte fjell for å søke asyl. I stedet for å ankomme udokumentert, ville de ha fløyet til den destinasjonen de fikk tildelt, og søkt om asyl der, i en ryddig og rask prosess, uten å risikere livet på veien.
Noen mennesker som flyttes har bare gode ting å si om sine tilretteleggere, andre flyktninger har opplevd at det som begynte som en avtale om flytting, endte med menneskehandel.
Enkelte smuglere blir hyllet av menneskene de frakter, og om tales som livreddere som bringer menn, kvinner og barn i trygghet når det ikke finnes noen lovlige veier ut eller inn. «De som hjelper flyktninger mest, er jo smuglerne. Stengte grenser betyr selvsagt at man må bryte loven, men det er de som sperrer krigsrammede barn ute som er umoralske forbrytere», sier Asim fra Gaza.
Språket som brukes om smuglerne var noe av det som fikk meg til å ville dykke dypere ned i de fordommene vi har om dem. All den tid vi mangler språk for å snakke om mennesker på flukt, mangler vi også et språk for å snakke om dem som muliggjør andres flukt.
Kommentarer