Sosiale medier eller demokratiet?

Det var under et foredrag på seminaret MCB Tech .21 at Zuboff kom med påstanden. Det digitale seminaret ble arrangert av Media City Bergen. Hun uttrykker dyp bekymring for hvordan vi har latt sosiale medier, som Facebook, få tilgang til våre mest private detaljer og hvordan de kan brukes både økonomisk og politisk.

– Dette er et kupp, sier Zuboff

Professoren fra Harvard viste til hvordan Donald Trump og hans valgkamp i 2016 rette seg inn mot og klarte å avskrekke fargede fra å stemme ved hjelp av Facebook. Sju prosent av de fargede ble påvirket til ikke å avgi sin stemme. Dette er kommet frem i en dokumentar produsert av britiske Channel 4 som ble vist i september i fjor. Det var samme TV-kanal som i august 2019 avslørte hvordan Cambridge Analytica manipulerte velgerne.

– Dette er ikke et totalitært mareritt av Big Brother, men et resultat av instrumentell makt gjort mulig gjennom digitale verktøy. Dette er makt som er tilranet uten bruk av noen trussel om terror, vold eller mord, uttalte Zuboff.

Et kupp

Makten ligger i overvåkningen av borgere som har gitt fra seg personlig informasjon i bytte mot noen gratis verktøy. Den gjøres tilgjengelig gjennom krysskoblinger og analyser utført av kunstig intelligens. Målrettet online reklame har transformert informasjon til makt. Zuboff kaller dette for overvåkningskapitalisme.

– Bare en brøkdel av hva disse selskapene i hemmelig tar fra oss, har vi bevisst gitt fra oss. Når vi først har gitt dem innsyn, blir det ansett som eiendommen til de enkelte selskapene. Vi har gitt bort vårt privatliv, påpeker hun.

– Dette er et epistemisk [kunnskapsbasert] kupp, en revolusjonær overtakelse.

Men de sosiale mediene har også bidratt til mer informasjonsfrihet

For Anine Kierulf, førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo og spesialrådgiver for Norges institusjon for menneskerettighet, er sosiale medier i utgangspunktet en berikelse for ytringsfrihet. De gir i hvert fall muligheter til ytringsfrihet og har reelt gitt mange flere mulighet til å ytre seg og nå ut til andre.

I tillegg har de sosiale mediene bidratt til mer informasjonsfrihet, det vil si økt muligheter til å kunne orientere seg. Den enkelte får gjennom sosiale medier mange flere meninger inn til seg selv, avhengig av hva personen følger eller søker opp.

– Vi har jo en tendens til å fokusere på problemene med sosiale medier, og det må vi, men det kan overskygge litt de positive effektene, sier Kierulf.

Kan mobilisere

Ett av problemene med de sosiale mediene er hva slags informasjon du faktisk får, hvilke muligheter du har til å verifisere den og hvordan du vet hvor den kommer fra. Ifølge Kierulf speiler det tilbake på den enkeltes trening i kildekritikk.

Hun trekker frem stuntet til Folkeopplysningen på NRK med Lillestrøm skole, som viser at kildekritikk ikke alltid står like sterkt.

– Forskningsmessig og kanskje også presseetisk var stuntet muligens uforsvarlig, men det kan likevel ha en misjon som er veldig viktig. Det kan få opp en debatt både om hvordan vi kan drive denne type forsøk, men også på hvor lav kompetanse de fleste har på kildekritikk.

Kierulf mener at en ikke skal undervurdere verdien av denne type stunt. Den skaper litt den samme effekten som når en ytring fremstår som unødvendig, krenkende og ufyselig. Sosiale medier gjør det mye lettere å få til motmobiliseringer.

 Kierulf peker på at teknologiske fremskritt som oftest har noen barnesykdommer før vi lærer å bruke dem på en ordentlig måte.

– Når nestlederen i Sian [Fanny Bråten] skjeller ut Kadafi Zaman for åpent kamera og sier «hva faen gjør dere pakistanere her i Norge, tar de beste jobbene våre og dere er ikke engang flyktninger», så er jo det en jævlig dårlig ytring, påpeker hun.

– Men hva skjer? Jo, da får du en spontan mobilisering i alle sosiale medier hvor pakistanere i Norge sier at jeg snekrer sammen beina dine når du kommer inn på akutten, og jeg renser tennene til ungene dine, ja, vi gjør faktisk en god del nytte, vi pakistanere i Norge.

En stat i staten

Når hun ser sosiale medier i et historisk perspektiv, peker Kierulf på at teknologiske fremskritt som oftest har noen barnesykdommer før vi lærer å bruke dem på en ordentlig måte.

– Det tok 300 år med sensur før vi klarte å forholde oss til Gutenbergs trykkpresse. Da må vi kanskje tillate oss mer enn 10 år før vi klare å forhold oss til Zuckerbergs nye trykkeresse.

– Vi er så lite oppmerksomme.

For Kierulf strider mangelen på åpenhet omkring algoritmene (som styrer hvilke ytringer som fremmes i de enkelte kanaler) mot demokratiet. Det gir en stat i staten – en liten, kommersiell stat drevet etter alt annet enn demokratiske prinsipper, håndhevet på alt annet enn rettsstatlige måter og som har overtatt en stor andel av vår offentlighet.

– Vi er så lite oppmerksomme på det alle sammen. Selv de av oss som ikke ønsker å være der, må være med fordi de sosiale mediene er blitt premissleverandører for de redigerte mediene, politikerne bruker stadig større andel av valgbudsjettene sine der og veldig mye av diskusjonen foregår der.

Monopolmakt

Det som slår Tor W. Andreassen når han går tilbake i historien til selskapene bak de sosiale mediene, er at de alle sammen begynte med å ville gjøre noe godt. Det handlet om å knytte folk samme og gi dem muligheter til å ytre seg. Men så har det gått fra å være positivt til mer sjatteringer av grått, peker han på, hvor en ser mer ekstreme utslag av plattformene.

Zuckerberg er blitt kritisert for at han har for mye makt uten at noen har valgt ham.

– Det reiser diskusjonen om vi har fått en femte statsmakt i form av selskaper som påvirker samfunnsutviklingen og som ikke er på valg. Zuckerberg er blitt kritisert for at han har for mye makt uten at noen har valgt ham. Det samme gjelder eierne av Google, sier han.

– Først nå begynner vi å reagere, men da har vi på en måte fått de moderne jernbanebaronene og whiskysmuglerne, nå i form av teknologiselskapseiere. De har fått en monopolmakt som ikke er ønskelig.

Andreassen er professor ved Norges Handelshøyskole og understreker at han ikke har forsket spesielt på sosiale medier og demokrati. Men han må forholde seg til dem som økonom og gjennom de innovative muligheter de bringer med seg – og som bekymret borger.

Tar ikke samfunnsansvar

Han viser til at det er fire store aktører i dette markedet. Utenom Facebook og Google, dreier det seg om Microsoft og Baido (kinesernes svar på Google). Disse har makt ved at de har utrolig mange følgere. Google som er det meste besøkte nettstedet, har nesten 93 milliarder besøkende hver måned, etterfulgt av Youtube med 35 milliarder, Facebook med 26 milliarder og Twitter med nesten 7 milliarder besøkende.

– Det som bekymrer meg er at teknologien og arkitekturen i disse plattformene gjør at onde krefter kommer inn og manipulerer og skaper motsetninger og polariseringer i samfunn som vi så i den amerikanske valgkampen på Twitter og Facebook. Målet er å destabilisere.

Både Zuckerberg og Dorsey har aksjer i sine selskaper, som tilfellet er for alle de sosiale mediene, konstaterer Andreassen.

Også Andreassen peker på at verken Mark Zuckerberg eller Dorsey i Twitter tar ansvar for innholdet i sine kanaler, for eksempel gjennom det redaktøransvar redaksjonelle medier underlegger seg selv. De har forsømt sitt samfunnsansvar mener han.

– At de lot Donald Trump holde på så lenge, bare av egne berikelsesgrunner, sier noe om menneskene bak de sosiale mediene. De har en privat agenda, en egeninteresse i å la mennesker skape trafikk. Både Zuckerberg og Dorsey har aksjer i sine selskaper, som tilfellet er for alle de sosiale mediene, konstaterer Andreassen.

Dialogen forsvinner

Andreassen deler gjerne opp algoritmene bak de sosiale mediene i to. Det er de som leser tankene hans og predikerer hans neste ønske, som når Amazon predikerer hvilken bok han har lyst til å lese neste gang. Og så er det de mer skumle, slik han ser det, som prøver å forandre hans tanker, som er myntet på å endre hans meninger, holdninger eller atferd.

– Det som skjer – og det vet vi – er at folk blir ledet ned i disse kaninhullene, disse ekkokamrene, mer eller mindre med eller mot sin vilje, slik at du får en fremvekst av ekstreme synspunkter. De utvikler mer ekstreme holdninger enn om de var del av et mer variert miljø av ulike meningsytringer, sier Andreassen.

Det er et paradoks at befolkningen aldri, verken i Norge eller USA, har vært så utdannet som nå, men samtidig aldri vært så polarisert.

Han synes det er påfallende at denne teknologien utvikles i USA og Kina, men reguleres i Europa. Om ikke Europa er i front av utviklingen av teknologien, så er Europa i front med å regulere den. Derfor mener han at EU har en viktig rolle med de ulike direktivene overfor selskapene bak de sosiale mediene.

Det som er paradoksalt for Andreassen er at befolkningen aldri, verken i Norge eller USA, har vært så utdannet som nå, men samtidig har vi aldri vært så polarisert. Hvor ble det av dialogen? spør han.

– Dialogen har forstummet i disse kaninhullene, og det er et samfunnstap, som vi virkelig må ta hensyn til. Hvis dialogen forstummer, så er det ingenting igjen.

Mer nyansert

Magnus Hoem Iversen, postdoktor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, peker på at bildet er mer nyansert enn det som ofte kommer frem i diskusjonen om sosiale medier. I august lanserer han boken «Sosial Medier» som han har skrevet sammen med medieviteren Ida Aalen.

Generelt forteller forskningen at det både er positive og negative sider ved de sosiale mediene, men at det er flere nyanser. I begynnelsen var forståelsen av de sosiale mediene preget av to motsatte holdninger. Det var de som hadde en klokketro på at dette skulle revitalisere demokratiet, og det var de som mente at sosiale medier ville få negative konsekvenser for samfunnet.

 

Hvor gode var egentlig Cambridge Analytica?

– Det var en litt yin og yang-forståelse som stod mot hverandre. Men så kom det et tech-lash, som det kalles, konstaterer Iversen.

I de siste årene etter 2015-2016 og Brexit og Trump har pendelen svingt fra en stor grad av optimisme, til at et mer dystopisk perspektiv. Da fikk en øynene opp for at noen av disse selskapene er blitt så store, mektige og inngripende, at de kan ha blitt en trussel for demokratiet – i hvert fall er det mange som tror det, ifølge Iversen.

Mer diversitet

– Hva er de enkle narrativet? Den er at Trump vant valget i 2016 ved hjelp av Cambridge Analytica, kjempebra Facebook-kampanje, i tillegg til at Russland påvirket valget, forteller Iversen.

– Men hvis vi ser på hvor stor de fenomenene var i skala og hvor viktige de faktisk var, blir bildet litt annerledes. Hvor mange så for eksempel poster fra russiske boter eller hvor gode var egentlig Cambridge Analytica?

Det som er lettere, er å mobilisere og aktivere folk, hvis du for eksempel allerede har en sympati.

Undersøkelser viser at størrelsesforholdet er sterkt overdrevet. Disse forsøkene på å påvirke valget hadde liten reell innflytelse, rett og slett fordi det er kjempevanskelig å overbevise folk. All forskning på politisk reklame, også på sosiale medier, viser at det å få noen til å forandre mening er utrolig vanskelig. Det som er lettere, er å mobilisere og aktivere folk, hvis du for eksempel allerede har en sympati.

Forskningen viser at sosiale medier kopler oss sammen, også med andre som vi kanskje ikke ville ha hørt om meningene til ellers. Selvsagt er mye at det vi ser på sosiale medier likt det vi liker selv, men det er ikke en effekt av de sosiale mediene. Det er ifølge Iversen en effekt av at vi selvselekterer vennene våre – ut fra tanken at like barn leker best.

– Faktum er at hvis du putter sosiale medier inn i den miksen, får du mer diversitet.

Ikke bare rosenrødt

For Iversen er det viktig å få frem nyansene, samtidig erkjenner han at det er nok å ta tak i, nok utfordringer ved de sosiale mediene som en må finne løsninger på og som sikkert må reguleres. Men han syns ikke nødvendigvis at datainnsamlingen er et problem, heller ikke om han får relevant reklame. Noe annet blir det med påvirkningskampanjer, valg og spredning av desinformasjon.

De sosiale mediene har utvidet ytringsfrihet litt i sum, mener Iversen.

De sosiale mediene har utvidet ytringsfrihet litt i sum, mener Iversen. Men det er ikke blitt slik at folk har kastet seg inn i en samfunnsdebatt på de sosiale mediene. I land der ytringsfriheten allerede står sterkt, vil ikke de sosiale mediene påvirke samfunnsdebatten radikalt. Men i mer lukkede regimer er det blitt enklere å organisere seg.

– Potensialet for aktivisme er absolutt til stede, men for ytringsfriheten i seg selv har de sosiale mediene ikke hatt så mye å si, konkluderer Iversen.