Da arbeiderne nektet å bære de nye merkene, svarte ledelsen med å si opp 200 mann, de fleste av dem familiefedre. Tanken var at det skulle skremme arbeiderne til lydighet, men resultatet ble det motsatte: Opprøret spredte seg fra gruve til gruve.
I 1907 hadde gruvedriften i Sulitjelma i Nordland blitt ett av Norges to største industriforetak, bare overgått av Borregaard. Gruveselskapet hadde blitt startet opp med svensk kapital et par tiår tidligere, og sysselsatte omkring 1800 arbeidere. Arbeiderne var finner, svensker, kvener, samer, tyskere og nordmenn, som bodde i små gruvesamfunn rundt de største malmforekomstene, i brakkebyer som Jakobsbakken, Charlotta, Anna og Bursi. De opplevde raskt at «bedriftslederne hadde helt andre oppfatninger om menneskeverdet enn det arbeiderne hadde», skriver Viktor Evjen i sin bok Opprøret på Langvannsisen. Et tegn på dette var bedriftsledelsens holdning til fagforeninger.
Alle ordre skulle følges uten innsigelser, og akkordarbeidet ble ofte tildelt gjennom månedlige «auksjoner», der arbeiderne kunne falby hverandre på pris.
Arbeiderbevegelsen begynte tidlig å sende agitatorer opp til gruvesamfunnene, blant annet Hans Berntsen, Hans Leveraas og svenske Kata Dahlstrøm. Helene Ugland, som opprinnelig kom fra Froland, men som siden var blitt aktiv i den svenske arbeiderbevegelsen, var den første som tok seg fram dit. Hun skal også ha vært den eneste som klarte å gjennomføre foredragene hun hadde planlagt. I Nordlands Framtids jubileumsavis for hendelsene som utspilte seg vinteren 1907, fortalte flere arbeidere tretti år seinere om hvordan hun inne i gruvene hadde «tordnet mot ledelsen» og «hamret inn overfor arbeiderne betydningen av å organisere seg, betydningen av solidaritet, og at arbeiderne i seg selv var en maktfaktor. Hun hadde gitt dem forståelsen av sitt menneskeverd». Hans Berntsen, som var på agitasjonsreise i distriktet i 1897, hadde blitt jaget bort allerede den første morgenen han var der, med beskjed fra verkets menn om at «her tåltes ingen sosialister». Før han forlot stedet, sørget han for å komme seg inn på Dampkjøkkenet i Furulund, der han fikk plassert sosialistiske skrifter inne i arbeidernes matpakker.
Andre leser også: «Sulis 1907» bør bli pensum i grunnskolen.
Etter at Kata Dahlstrøm hadde blitt jaget fra stedet, døpte hun gruvesamfunnene rundt Hanken og Jakobsbakken for «Lapplands helvede». Martin Tranmæl kalte det «et lite zardømme, hvor kapitalistene hersket uindskrænket». Merkelappene var på ingen måte ufortjent. Arbeiderne bodde trangt, ofte 16 mann på ett rom, og de som hadde «familieleiligheter», var forpliktet til å ta inn løskarer i leiligheten. Alt friluftsliv og all jakt var forbeholdt funksjonærene, og arbeidere som brøt bestemmelsen, fikk sparken. Alle ordre skulle følges uten innsigelser, og akkordarbeidet ble ofte tildelt gjennom månedlige «auksjoner», der arbeiderne kunne falby hverandre på pris. Fattigdommen og trangboddheten fikk konsekvenser også for barna. I en medisinalrapport fra gruvesamfunnet rundt 1900 het det: «Det har været aldeles paafaldende alle de barnekister som i vinterens løp er kjørt paa kirkegaarden heroppe». I de trangbodde arbeiderbrakkene florerte det av sykdommer, som særlig rammet ungene hardt, og den lokale gravlunden ble kalt «barnas kirkegård.» I løpet av de 27 årene gravstedet var i bruk, ble 277 barn under ti år gravlagt der, i tillegg til 61 dødfødte spedbarn.
Da arbeiderne møtte til skiftet, erklærte de: «Vi er da ikke slaver!», og veltet kassa med merkene i.
På tampen av 1906 besluttet gruveledelsen å innføre et nytt kontrollsystem, der alle arbeiderne måtte bære et nummerert merke om halsen mens de var på arbeid. Blyloddet, som raskt ble døpt «slavemerket» og «Sulitjelma-medaljen», ble først forsøkt innført i Charlotta-gruva, der ledelsen visste at flesteparten var familiefedre med store barneflokker å forsørge. Det gikk likevel ikke helt som planlagt. Da arbeiderne møtte til skiftet, erklærte de: «Vi er da ikke slaver!», og veltet kassa med merkene i. Den påfølgende natta ble det i tillegg gjort innbrudd i gruva, og alle merkene ble fjernet. Da ledelsen forsøkte på ny, ble det «gjennom underjordiske kanaler» gitt beskjed til alle arbeiderne om å møtes nedenfor vaskeriet på Sandnes for «å legge planer om stiftelse av en fagorganisasjon i Sulitjelma».
Ifølge Hagbart Hansen, som allerede året etter skildret hendelsene som fulgte, ble slavemerket tatt imot av en arbeider ved gruva i Hanken. Men da han tok det med hjem og viste det fram «til sin bedre halvdel», reagerte hun spontant: «Hvis han ville fortsette samlivet med henne, måtte han straks levere skiltet tilbake. Det blei også gjort.» Da arbeiderne ved Hanken og Charlotta nektet å bære de nye merkene, svarte ledelsen med å si opp 200 mann, de fleste av dem familiefedre. Tanken var at det skulle skremme arbeiderne til lydighet, men resultatet ble det motsatte: Opprøret spredte seg fra gruve til gruve, og 13. januar møttes arbeiderne som planlagt ute på Langvassisen ved Sandnes.
Ute på isen, i vintermørket, samlet 1300 menn, kvinner og barn seg, etter å ha vadet ned gjennom den meterhøye snøen fra fjellsidene omkring.
Hagbart Hansen skrev i 1908: «Da direktør Holmsen våknet søndags formiddag denne dagen og tittet ut gjennom vinduet, fikk han litt av et sjokk. Fra alle kanter så han flokker av arbeidere som stimlet sammen til møte ute på isen. Da gikk det visst opp for han at nå måtte «fanden være løs!».
Ute på isen, i vintermørket, samlet 1300 menn, kvinner og barn seg, etter å ha vadet ned gjennom den meterhøye snøen fra fjellsidene omkring. Ole Kristoffersen Sundt holdt tale fra en margarinkasse som var satt opp, og benyttet seg av en velkjent avstemningsmetode som så ofte var blitt brukt mot arbeiderne: Han ba alle de som sluttet seg til foreningen, om å gå til den ene siden. For tilskuerne som betraktet det på avstand hadde det sett ut som en militær kommando. Presten skal ha utbrutt for den lille forsamlingen som hadde møtt fram at «Nå faller det gamle Sulitjelma». En svensk arbeider ropte på sin side at «den som brøt samholdet, skulle druknes i en kjele med smeltende bly».
Kort tid etter fikk Norsk Arbeidsmandsforbund et telegram med forespørsel om å sende opp 1500 medlemsbøker. Etter å ha trykket opp et nytt opplag kunne forbundet på ny sende opp Hans Berntsen, som denne gangen fikk adgang til stedet. Det ble etablert 13 fagforeninger, en for hver gruve, og et stedlig styre som skulle samle representanter for alle gruvene. 30. januar 1907 sto det i Nordlys at «den nylig ved Sulitjelma Gruber opståede konflikt er endt med fuldstendig seier for Arbeiderne. […] Det knaker i samfundets fuger og bånd, lad falde hvad ei holder stand». Den våren gikk det første 1. mai-toget gjennom gruvesamfunnet, en nokså krevende øvelse oppe i fjellene, der snøen fortsatt lå tjukk. Arbeiderne måtte bruke ski for å komme seg ned til Storsletta, og «ha finklærne med som bagasje».
Frøet som ble sådd av mannfolkene inne i fjellet, spredte seg «til andre stader og andre bransjar, til nytte for arbeidarklassen i heile regionen».
Noe av det første den nye fagforeningen gjorde, var å sende et krav til Fauske herredsstyre om et bedre skoletilbud for barna. Våren 1908 startet de en egen butikk, Sulitjelma Kooperative Selskap, som måtte etableres fire mil unna gruvesenteret fordi gruveselskapet ikke ville gi dem byggetomt. Kooperativet var viktig for å bryte gruveselskapets monopol, der deler av lønna måtte tas ut som varer i butikken, og kom til å spille en viktig rolle under lockouten i 1931, da Samorganisasjonen på stedet fikk økonomisk støtte fra kooperativet. En teknisk fagskole og et folkebibliotek ble også etablert i 1909, og samme år dannet husmødrene i Sulitjelma flere kvinnelige partiforeninger. Etter hvert fikk arbeiderne også bygget seg et Folkets hus der de kunne samles til møter, med et eget overnattingsrom for dem som hadde lang vei tilbake til gruvefeltene etter kveldsmøtene.
I årene som fulgte, var det flere store bedrifter som forsøkte å innføre liknende kontrollsystemer som «slavemerket». Flere av dem lyktes, men ikke blant gruve- og anleggsarbeiderne. Både ved Rjukan, Kirkenes, Salangen og Løkken brøt det ut arbeidskamper og streiker mot kontrollsystemene. For den lokale arbeiderbevegelsen rundt Sulitjelma markerte streiken et viktig gjennombrudd. I byer som Bodø og Svolvær, der industrien stort sett var knyttet til fiskeriene, hadde den gamle paternalismen vart ved mye lenger enn ved de mer ensidige industri- og gruvestedene. Ifølge historiker Steinar Aas bidro gruvearbeidernes kamp til at den «faderlige omsorgsholdningen» måtte vike, til fordel for fagorganisering, tariffavtaler og arbeidskamper. Frøet som ble sådd av mannfolkene inne i fjellet, spredte seg «til andre stader og andre bransjar, til nytte for arbeidarklassen i heile regionen», inkludert kvinnedominerte bransjer som hermetikkindustrien. 48 nye fagforeninger ble etablert i Nord-Norge de to påfølgende årene, 28 av dem i Nordland.
Teksten er et utdrag fra boka Streik! En historie om strid, samhold og solidaritet, utgitt av Res Publica. Forlaget Res Publica og Agenda Magasin er del av samme selskap.
Kommentarer