Stuck i Libanon

En norsk-libanesisk kvinne jeg kjenner fortalte meg – noen dager før jeg skulle reise til Libanon – at jeg kom til å elske det, men at det nok ville knuse hjertet mitt. Jeg forstod ikke helt hva hun mente med det. Snakket hun om ødeleggelsene? Økonomien? Menneskene? Nå vet jeg at hun mente alt sammen. Og hun hadde rett.

Men det som knuste meg mest var ikke det jeg så der nede. Det var å komme hjem igjen.

 

Å bli værende i ubehag

Libanon, det lille landet ved grensen til Israel er omtrent like stort som Norge i folketall. Rundt 200 000 av befolkningen er palestinere. Mange av dem bor i leirer, spredt som arr over det rike landskapet. Når vi snakker om palestinernes situasjon, glemmer vi ofte at mange av dem som flyktet i 1948 fortsatt er der, i Libanon. I et eksil som ikke har noen slutt, i en økonomi som ikke fungerer, uten rettigheter, uten sikkerhet, uten hjemland.

Det finnes et ord som satte seg fast i meg mens jeg var i Libanon. Et engelsk ord. Stuck.

Jeg har sett videoene fra Gaza. Bombene. Kroppene. I snart to år har jeg sett på dem, og på et vis har jeg sluttet å bli sjokkert. Men da bombene falt i nærheten av den palestinske leiren Burj al-Barajne for noen uker siden – et sted jeg nettopp hadde forlatt, et sted hvor jeg hadde drukket te med tre eldre palestinske kvinner – da kom det nærmere. Ikke så nært som for palestinere, libanesere og syrere i diaspora, aldri så nært. Men nært nok likevel til å kjenne det stikke i brystet.

Å være en venn av mennesker i eksil, i denne virkeligheten, er å hele tiden minne seg selv på at man aldri helt vil forstå. Og så velge å bli værende i det ubehaget likevel, i avstanden, i forsøket på å minimere den, i håpet om at vi en dag til slutt skal få slippe.

 

Kronisk eksil

I sitt essay Recognizing the Stranger: On Palestine and narrative skriver den britisk-palestinske forfatteren Isabella Hammad om den palestinske tenkeren og professoren i litteratur, Edward Said, og det han kalte for ‘palestinianisme’:

«For Said var ‘palestinianisme’ en tilstand av kronisk eksil – eksil som smerte, men også som en etisk posisjon: Å holde en viss avstand til gruppen, samtidig som man ærer sine organiske bånd til den; å eksistere mellom ensomhet og tilhørighet, å alltid forbli litt som en fremmed; å motstå oppløsningen av narrativet, sirkelens lukking; å fortsette å se, men å aldri føle seg for mye hjemme.»

Det finnes et ord som satte seg fast i meg mens jeg var i Libanon. Et engelsk ord. Stuck.

De fleste palestinere som bor i leirene i Libanon er født i landet.

«Å sitte fast» dekker det liksom ikke. «Å være fanget» er for dramatisk. Men stuck – for det er det de er, alle jeg møtte i Libanon. Og det er kanskje det mest hjerteskjærende av alt. Den kroniske eksilen er til stede overalt i de palestinske leirene i Libanon, men også utenfor leirene er stillstanden tydelig.

De fleste palestinere som bor i leirene i Libanon er født i landet, men de eldste ble født i Palestina og kan ennå huske små detaljer om katastrofen, Nakba, i 1948. Eller de har blitt fortalt dem av sine foreldre, som måtte flykte for sine liv over grensa fra det som skulle bli okkupasjonsstaten Israel, orkestrert og tilrettelagt av andre forente stater etter verdenskrigen. Som den eldre kvinnen jeg møtte i Burj al-Barajne.

 

Minner uten minner

Badrieh, som hun heter, hadde nesten ingen tenner igjen i munnen. Et vitnesbyrd om at det ikke finnes noe offentlig helsesystem i Libanon, og at de ordningene de en gang hadde tilgang til via UNRWA også har blitt kutta de siste årene som direkte følger av Israels propagandakrig. FN meldte tidligere i år om en kuttkrise i UNRWAs arbeid i de libanesiske leirene. Badrieh var bare 40 dager gammel da katastrofen inntraff, og ble såvidt berget fordi moren først forvekslet henne med en pute i kaoset som oppstod da okkupasjonssoldatene plutselig invaderte familiehuset, en helt vanlig ettermiddag.

Da hun løp tilbake for å hente sin datter, fant hun barnet i krybben med en patron liggende rett ved siden av seg. De flyktet fra Akka. Endte opp i Beirut. Og der er hun fortsatt. Med en sengeliggende ektemann og ingen penger til bleier. Stuck. Når vi nå snakker om Israels brudd på folkeretten er det så viktig at vi ikke glemmer det de også gjør mot nabolandet sitt.

De vet at de ikke er fra Libanon. Libanon vet det også.

Hva innebærer det å vokse opp som fremmed i det landet du har blitt født i? Hva betyr det å lengte hjem til et land du aldri før har sett?

For jentene jeg reiste ned for å treffe, tenåringer fra Norway Cup-laget Team Palestine, innebærer det en hverdag med en sterk kulturell opplevelse av steder de har hengende på veggen hjemme. Gamle fotografier av steder i Palestina som ikke ser sånn ut lenger. Haifa, Tantura, Jaffa, Akka. Minner uten minner. Ingen lurer på hva jeg mener når jeg spør dem hvor de kommer fra.

De vet at de ikke er fra Libanon. Libanon vet det også. De har aldri vært i Palestina. Noen har ikke engang vært i Beirut. Men de vet hvor de hører til – eller hvor de ikke gjør det.

 

Uten sivile rettigheter

Mens treneren til jentelaget navigerte meg gjennom det anarkiet som eksisterer på motorveiene i landet, fra nord og tilbake til Beirut, snakket hun om hvordan de blir nektet sivile rettigheter, som tilgang til arbeidslivet: «Vi er født her og vi bruker alle pengene våre i dette landet, vi bidrar til den skakkjørte økonomien, men likevel får vi ikke lov til å delta i samfunnet på lik linje som libanesere. Hvorfor ikke?».

Mens jeg var der, var det lokalvalg. Ingen palestinere født i landet fikk stemme.

Ja, hvorfor ikke? Det finnes svar. Men ingen som får plass i et avsnitt.

I Beddawi-leiren i Tripoli bor det nå rundt 30 000 mennesker på én kvadratkilometer. Befolkningen har økt eksplosivt i antall mennesker de siste årene på grunn av tilstrømming av mennesker. Syriske flyktninger har kommet til – libanesere som har trukket inn i leirene, der det er billigere å bo. Mens jeg var der, var det lokalvalg. Ingen palestinere født i landet fikk stemme.

Ikke at så mange libanesere jeg snakket med hadde tenkt til å bruke stemmeretten sin heller. Bare rundt en fjerdedel av landets befolkning endte opp med å delta i valget. Det hviler en slags resignert aksept over mange av dem, for en virkelighet som er blitt nærmest umulig å forholde seg til.

Hyperinflasjon og krig

Libanon har kollapset. Ikke som en metafor, men som et faktisk økonomisk sammenbrudd. En hyperinflasjon. En valuta som ble holdt kunstig i live, bundet til en dollar som sluttet å komme og så falt alt sammen, som et korthus. Mennesker som en gang levde komfortable liv i middelklassen, ble kastet ut i overlevelsesmodus. Fallet var stort for mange. Og i dette fallet gikk Israel til angrep. Igjen. Høsten 2024.

«Det kan være en bombe, men det kan også bare være at de brenner søppel. Det er enten eller, og jeg vet ikke hva som er verst, for det stinker begge deler.»

I en bok jeg fikk mens jeg var der skriver en ung libaneser fra sør, Mariam, om krigen den høsten: «Nå tilbringer jeg mesteparten av tiden i sengen. Jeg vet at jeg burde være optimistisk og prøve å komme meg gjennom dette, men negative tanker sniker seg inn og hvisker: Hvorfor bry seg med noe? Når du kan dø når som helst.» Stuck.

Mens jeg satt i en bil sørover mot grensa til Israel, med Mohamed, en mann som spilte Norway Cup i Norge for flere tiår siden, ble den absurde situasjonen plutselig veldig tydelig for meg. Rett før vi nådde checkpointen inn til den sørlige byen Saida pekte han lattermildt ut mot horisonten der røyk steg oppover og sa tørt: «Det kan være en bombe, men det kan også bare være at de brenner søppel. Det er enten eller, og jeg vet ikke hva som er verst, for det stinker begge deler.» Og så lo vi litt, ikke fordi det var så morsomt egentlig, men fordi det er det eneste man kan gjøre i en sånn situasjon.

 

Å knuse hjertet

Å sitte fast i den palestinske saken har blitt en slags kollektiv øvelse for stadig flere de siste årene. Jeg sitter fint i det, jeg også. Jeg kan reise. Jeg kan skrive. Jeg kan glemme – hvis jeg vil. Det vil jeg ikke. Jeg skal se på dette nå, til jeg ikke lenger kan se på noe som helst.

Jeg tror hjertet mitt ble knust lenge før jeg reiste til Libanon. Men å komme dit var å samle sammen bitene, holde dem i hendene, og så kaste dem ut igjen i det jeg dro.

Etter at jeg kom hjem, fikk jeg en melding fra Mohamed: «Husker du det treet vi så? Det med trusene i greinene, etter en tidligere bombing? Jeg var så opptatt av å le at jeg glemte å fortelle deg at det er min mors landsby. De bombet der igjen. Jeg var der for å feire Eid.»

Hvordan håndterer man egentlig en sånn melding? På avstand. I tryggheten av grenser som aksepterer meg, men ikke ham. Med vissheten om at en okkupasjonsmakt, når som helst, kan ta livet hans. Det finnes ikke noe godt svar. Bare ett ord: Stuck.