Tegn til uro i Kinas partirekker

Xi Jinping – generalsekretær i kommunistpartiet og landets president – betegnes av mange som den sterkeste leder i Kina siden Deng Xiaoping. Xi har gjennomført en rekke tiltak som har styrket hans stilling. Han har også endret partiets kurs i maoistisk, anti-liberal retning. Men meldinger siver ut om en økende motstand med til dels dramatiske innhold.

Partilederen mistenkte at eksplosjonene ikke var en ulykke.

I tråd med Kinas hemmelighold og sensur av det meste, er det vanskelig å vite med sikkerhet hva som foregår. Kildene er ofte anonyme. Likevel er det grunn til å merke seg noen av historiene. Oppsiktsvekkende hendelser i Folkerepublikkens historie har flere ganger først fått verdens oppmerksomhet i form av rykter eller ubekreftede påstander. Det er nok å minne om daværende president Liu Shaoqis død etter mishandling og tortur i 1969 og Lin Biaos flystyrt i Mongolia i september 1971, etter et angivelig forsøk på statskupp mot Mao Zedong.

Kina-eksperten og kommentatoren Willy Lam, professor ved The Chinese University of Hong Kong (CUHK), offentliggjorde i september en spesiell historie. Umiddelbart etter de to voldsomme eksplosjonene i millionbyen Tianjin 12. august i år, samlet Xi Jinping sine mest betrodde medarbeidere til krisemøte. Partilederen mistenkte at eksplosjonene ikke var en ulykke.

Partileder Xi skal ha brukt mye energi på å svekke Jiangs stilling.

Tre kinesiske kilder med rang som departementssjefer eller høyere, har bekreftet historien for Lam, skriver han i en artikkel i China Brief nummer 17 i år, utgitt av den amerikanske stiftelsen Jamestown Foundation. Partileder Xi var særlig opphisset over at eksplosjonene skjedde bare tre uker før partiledelsen skulle gjennomføre sin lenge forberedte militærparade i Beijing i anledning 70-årsdagen for Japans nederlag i andre verdenskrig. Budskapet i eksplosjonene skulle være: Se, vi kan ta deg, med et tilhørende tap av ansikt for Xi.

Det er ikke kjent at noen bevis er avdekket som peker i den retningen Willy Lams historie antyder. Partileder Xi og hans rådgivere skal imidlertid ha rettet pekefingeren mot en rekke offiserer i det kinesiske forsvaret som står nær to av generalene som det siste året er blitt tatt av Xis antikorrupsjonskampanje. Begge, Xu Caihou og Guo Boxiong, var medlemmer av kommunistpartiets politbyrå og viseformenn i partiets sentrale militærkommisjon, maktorganet som styrer det kinesiske forsvaret. General Xu døde for øvrig i mars i år. Mange offiserer var lojale til dem og sterkt misfornøyd med at de ble kastet i unåde, mener Lam.

Betydning kan det også ha at de to generalene sto under beskyttelse av Jiang Zemin (89), tidligere partileder, president og formann i partiets sentrale militærkommisjon, i perioden fra 1989 til 2004. Jiang har lenge, tross sin høye alder og tilbaketrukkenhet, blitt ansett som leder av Shanghai-fraksjonen i kommunistpartiet. Partileder Xi skal ha brukt mye energi på å svekke Jiangs stilling.

Familiene rammes i hvert eneste tilfelle.

I august sendte nyhetsbyrået Xinhua ut en kommentarartikkel, signert av pseudonymet Guo Ping, et navn som brukes av krefter som står partilederen nær, som hevdet at motstanden mot nye reformer «er så avvisende og vill at det overgår folks forestillingsevne». Dette er voldsom ordbruk i offisiell, kinesisk sammenheng. Kommentaren ble tolket som rettet mot Jiang, ifølge South China Morning Post (SCMP) i Hongkong. En annen Xinhua-kommentar klaget over pensjonerte ledere som «blander seg inn» og «danner klikker» i partiet. Observatører betraktet også denne som rettet mot Jiang. 89-åringen var likevel til stede på ærestribunen under militærparaden i Beijing i september.

Xis harde og langvarige kampanje mot korrupsjon, skaper nødvendigvis misnøye og motstand hos dem som rammes. Nettstedet China Digital Times (CDT) skrev i en artikkel tidlig i 2015 at «godt over 100.000», ifølge regjeringens egen statistikk, var blitt «disiplinert» i løpet av de to årene kampanjen hadde pågått, de fleste i 2014. Straffen har variert fra tap av stilling, inntekt og ansikt til arrestasjon og fengsling for livet. Selv om straffene for flere sikkert i og for seg er fortjent, opplever mange å bli gjort til syndebukker.

Familiene rammes i hvert eneste tilfelle. Når over 100.000 er «disiplinert», betyr det fort at en halv eller kanskje en hel million er sterkt berørt. Uansett om de var det Xi betegnet som «fluer» eller «tigre», tilhørte de det vi kan kalle nomenklaturaen i partiet, folk i maktstillinger.

Et signal om at ikke alle bøyer hodet, kan også den plutselige beslutningen om å føre rettssaken mot Zhou Yongkang bak lukkede dører. Zhou var tidligere partiets øverste sikkerhetssjef og medlem av politbyråets stående komite. Han var den øverste partilederen som var stilt for retten siden Firerbanden.

Frykten har sine konsekvenser.

Kinas høyesterettsjustitiarius hadde i mars sagt at saken skulle føres offentlig. Så ble den likevel lukket. Partileder Xi kan ha konkludert at Zhou ville forsvare seg, og at det han ville si, ikke tålte dagens lys. Rettssaken varte én dag, 22. mai, og den tidligere toppsjefen for Kinas sikkerhet ble dømt til livsvarig fengsel for å ha røpet statshemmeligheter og mottatt bestikkelser til en verdi av 160-170 millioner kroner. (Zhou sa seg i retten enig i tiltalen og dommen, ifølge Xinhua: «De grunnleggende fakta er klare. Jeg erklærer meg skyldig og angrer mine feil», lød det som et ekko av Moskva-prosessene.)

Wang Qishan, leder av partiets disiplinkommisjon og Xis høyre hånd i kampanjen, satser åpent på å skape et fryktens klima, melder flere medier. På det første møtet med etterforskerne i kommisjonen sto Wang på talerstolen med journalene deres ved siden av seg. Han han hadde noe på dem også. Den som ikke gjorde jobben sin, ville selv bli stilt til ansvar, rapporterte The Economist.

Frykten har sine konsekvenser. Mange byråkrater blir sittende med hendene i fanget, observerte The Washington Post. The Economist refererte en provinsleder som sa man hadde 300 ubesatte stillinger som fylkesledere og null søkere. The New York Times beskrev hvordan Kinas sentrale kringkasting CCTV for vel et år siden var rystet av korrupsjonsgranskning. Minst 15 sentrale reportere, nyhetsankere og andre var arrestert. Stemningen blant de 10.000 ansatte var spent. Praksisen med positiv omtale mot kontant betaling var utbredt, og mange fryktet at de arresterte ville angi dem.

Folk har begynt å lage vitser.

«I det siste har det vært en konstant mumling om sammensvergelser for å drepe Xi Jinping og hans antikorrupsjonssjef Wang Qishan. Meldinger om tjenestemenn som begår selvmord fortsetter å strømme inn», skrev China Digital Times i en artikkel 1. mai i år. CDT gjenga fra den største kinesiskspråklige avisen utenfor Kina, Verdensjournalen (kinesisk: Shijie Ribao), i slutten av april i år, påstander om at det siden 2013 har vært over 40 attentatforsøk mot medlemmer av den sentrale disiplinkommisjonen, og at 12 av dem hadde vært mot Wang Qishan personlig. Avisen utgis i USA og har taiwanske eiere.

Antikorrupsjonskampanjen har også andre konsekvenser. En av dem er at jo lengre den varer, jo flere betraktes som korrupte. Folk har begynt å lage vitser og spekulasjoner om hvem som blir de neste. Et spørsmål er hvorfor korrupsjonen bekjempes i form av en kampanje, ikke en eller flere reformer. Svaret ligger kanskje i at de fleste reformene vil måtte innebære demokratisering og åpenhet. Hvor lenge vil kampanjen vare? Det tør de færreste å mene noe om. En helt ny rapport fra den Washington-baserte Eurasia Group sier ifølge The Wall Street Journal at antallet institusjoner og selskaper som er gransket av Xis korrupsjonsjegere, er fire ganger så stort i 2015 som da kampanjen begynte i 2013, eller 83 i 2015 mot 20 i 2013.

Partiskolene skal få en langt viktigere rolle.

Parallelt med kampanjen mot korrupsjon har Xi på viktige punkter skjerpet de autoritære og dogmatiske trekkene ved det kinesiske kommunistpartiet. Noe av det første han klargjorde, var at kommunistpartiet aldri måtte gi fra seg kontrollen over de væpnede styrkene. Han viste til hvordan det hadde gått i Sovjetunionen der det var regjeringen som hadde kontrollen med de militære. Deretter fordømte han alle som unnlot å forsvare hele kommunistpartiets historie. Det var en plikt. Alt annet ville være historisk nihilisme. Med det vanskeliggjorde han en kritisk granskning av Folkerepublikken historie, og spesielt kritikk av massekampanjene Mao Zedong sto i spissen for, først og fremst «Det store spranget framover», som kostet titalls millioner av kinesere livet.

Forbud mot «historisk nihilisme» er blitt supplert med ytterligere innskrenkinger. Nye vedtekter for partidisiplinen ble kjent i oktober. Blant reglene er et forbud mot «upassende diskusjoner» av sentrale myndigheters politikk. Foreløpig er en redaktør i Xinjiang Dagblad og minst to framtredende partifolk i henholdsvis Hebei- og Guangxi-provinsen tatt av den sentrale disiplinkommisjonen for «å komme med offentlige kommentarer i strid med sentralkomiteens ånd», skriver nettmagasinet Global Voices.

Den 13. desember offentliggjorde nyhetsbyrået Xinhua et dokument fra politbyrået i partiets sentralkomité. Partiets 88 millioner medlemmer skal skoleres politisk og ideologisk. Partiskolene skal få en langt viktigere rolle. Medlemmene skal igjennom sentralt godkjente kurs i partiets historie, teorier og idealer, heter det.

Tegnene på at der kan foregå en kamp internt i kommunistpartiet, er ikke uten interesse for Norge. For i en slik situasjon vil en partileder eller opposisjonsfigur vanskelig kunne tillate seg å virke svak eller ettergivende, særlig ikke overfor utenlandske krefter som skal ha fornærmet Kina. I det offisielle Kinas munn er det nettopp hva Norge, som Kina sidestiller med Den Norske Nobelkomiteen, har gjort.

Det er ikke tid for ettergivenhet.

Da undertegnede og medforfatter Helge Øgrim drev research til boka «Kina vs. Norge Den ukjente historien fra Maos nei til dagens krise» (Kagge 2015), besøkte vi blant annet Taiwan og gjorde en serie intervjuer. Flere av politikerne og akademikerne vi snakket med, framholdt at «en leder som skal feste grepet eller til og med utfordre ulike grupper i partiet, forventningsfulle kronprinser og konkurrerende politiske strømninger, har nesten bare kostnader ved å normalisere forbindelsen for fort», som vi gjengir dem i boka.

Xi Jinpings første store prøve er den neste partikongressen, den 19. i rekken, som finner sted høsten 2017. Der må han gjenvelges. Så skal Den nasjonale folkekongressen strø sand på partiets politikk og gjenvelge Xi som president i mars 2018. Først da er det mulig å tenke seg at Xi kan åpne for en normalisering av forbindelsene til Norge, mente flere av våre taiwanske samtalepartnere. Men at han kan åpne for normalisering, er selvsagt ikke det samme som at han vil gjøre det.

Forberedelsene til kongressen, blant annet valget av delegater, begynner allerede nå i 2016. I den grad Xi utfordres, vil det skje i tiden som kommer. Det er ikke tid for ettergivenhet.