Ulikhet og uro er gjødsel for høyrepopulismen

Få oppgaver er viktigere i disse dager enn å forstå årsakene bak den politiske utviklingen i Vesten og den sterke veksten til høyrepopulistiske partier har hatt. LO Sverige igangsatte i 2016 en utredning om økonomiske forskjeller. En av utredningens oppgaver har vært å undersøke sammenhengen mellom de voksende forskjellene i samfunnet og høyrepopulismen. Flere forskere og utredere har bidratt til arbeidet, og nylig ble den tredje rapporten om temaet publisert.

Rapporten, Ojämlikhet och radikala högerpartier, gir en oversikt over hva forskningen har å si om forholdet mellom sosial ulikhet og høyreradikale partier. Den er skrevet av sosiologene Johanna Palm og Jens Rydgren og inneholder også en ny studie av svensk valgstatistikk.

Innledningsvis er det viktig å poengtere at utredningen av naturlige årsaker først og fremst ser på hvilke aspekter, om noen, ved høyrepopulismens framvekst som kan forklares av sosial ulikhet. Dette innebærer ikke at hverken jeg eller andre medvirkende tror at ulikhet er den eneste forklaringen på populismens vekst. Det er den ikke. Men som vi skal se, fins det sterke koplinger mellom ulikhet og populisme – samtidig som at mye fremdeles ikke er forsket på.

Hvem stemmer på høyrepopulistiske partier?

Et av de tydeligste resultatene fra forskningen på støtten til høyrepopulistiske partier er at utdanningsnivå spiller en viktig rolle for hvem som stemmer på de høyrepopulistiske partiene. Ifølge Statistiska centralbyrån (SCB) sympatiserte hver fjerde mann uten høyere utdanning med Sverigedemokratarna (SD) i mai 2018. Tilsvarende andel blant de med høyere utdanning var om lag 10 prosent. Deler man inn befolkningen i arbeidere og tjenestemenn, ser vi et liknende mønster.

Deler man resultatene inn basert på inntekt, derimot, blir det mer komplisert. SD er overrepresentert i den nedre femtedelen av mennenes inntektsstatistikk, og dessuten i den nest rikeste femtedelen. At de høyreradikale partiene først og fremst lokker til seg menn er en også en sterk tendens.

Trumps velgere er ikke nødvendigvis fattige selv, men de bor gjerne på steder preget av fattigdom.

At høyrepopulismen ikke nødvendigvis primært vinner de som er mest materielt utsatte, er et resultat som går igjen i mange land. Sammenhengen med utdanningsnivå er vanligvis er sterk, og den er nesten alltid svakere for inntektsnivå. En analyse av Trumps velgere viser eksempelvis at disse velgerne ofte er lavutdannede og arbeidere, men er sjeldnere arbeidsløse eller eksponerte for en tøffere konkurranse på arbeidsmarkedet. Derimot bor de ofte i områder som er i hovedsak hvite, og preges til dels ofte av verre helse og lavere sosial kapital. Trumps velgere er altså ikke nødvendigvis fattige selv, men de bor gjerne på steder som til en viss grad preges av fattigdom.

Jevnt over spiller geografi en rolle – det er et mønster i hele Vesten at partier som Sverigedemokratene får en sterkere støtte på landsbygda. Den politiske polariseringen mellom sentrum og periferi synes å bli stadig viktigere. I sin rapport, Sverigedemokraterna i den svenska geografin, viser Erik Vestin at SD har sterkere oppslutning i kommuner som opplever en svakere utvikling i befolkningsvekst, skatteinntekter og bruttoregionalprodukt (mens visse andre økonomiske variabler ikke gir utslag).

En tolkning av dette er at ulikhet også oppleves mellom geografiske soner. Vi får en sterk grobunn for misnøye dersom visse områder blir hengende etter, både økonomisk og i mer abstrakte dimensjoner, for eksempel når det kommer til framtidstro.

Ulikhetenes mange dimensjoner

Anders Nilsson og Örjan Nyström introduserer i sitt essay, Högerpopulismen och jämlikheten, to dimensjoner av likhet: en vertikal dimensjon, som handler om inntekt og formue, og en horisontal, som handler om andre aspekter ved menneskers likestilling – kjønn, etnisitet, seksuell legning, med mer.

Det som har skjedd i Sverige og i de fleste andre sammenliknbare land, er likheten mellom folk i økonomi har gått ned, samtidig som at likestillingen når det gjelder kjønn, etnisitet og legning har økt. Høyrepopulismen kan ifølge Nilsson og Nyström ses på som en reaksjon til nettopp denne kombinerte utviklingen av både voksende og minskende ulikhet. Det er en logisk forklaring til hvorfor det er akkurat arbeiderklassens menn som er overrepresentert blant høyrepopulismens velgere. Uten å nødvendigvis være akutt utsatte selv, tilhører de en gruppe som presses fra to hold: På den ene siden henger de ikke med i høyinntektstakernes inntektsutvikling, og på den andre siden kjenner de hvordan grupper de har vært vant til å være overordnet – kvinner, minoriteter, homoseksuelle – rykker fram.

Misnøyen over ikke å ha fått det man føler at man fortjener, rommer politisk sprengkraft.

Denne observasjonen er viktig ettersom den peker på hvor mangefasettert begrepet likestilling er. Det materielle aspektet – kroner og øre – kan aldri ses bort ifra, men det er åpenbart at mennesker opplever samfunnsmessige kløfter også i en bredere forstand. Ikke minst handler dette om status. En studie viser for eksempel at den selvopplevde statusen hos menn uten høyere utdanning har sunket dramatisk i mange vestlige land de siste tiårene, i kontrast til utviklingen for kvinner på samme utdanningsnivå. Det er en sammenheng mellom dette og den økte støtten til høyreradikale partier.

Status og forventninger er avgjørende

Status er altså helt sentralt. Begrepet er utvetydig koplet til ulikhet, ettersom status per definisjon forutsetter et hierarki. Til forskjell fra mange materielle ressurser, mister status sin mening om status fordeles likt i befolkningen. Derfor fins det alltid en risiko for at en høyere status for noen oppleves som en svekket status for andre.

Undersøker man hvordan mennesker opplever status, er økonomiske aspekter viktige, men de er ikke de eneste. Interessant i diskusjonen om høyrepopulismens framvekst er nettopp at begrepet forener både økonomiske og kulturelle dimensjoner. Psykologisk forskning sier dessuten at opplevd trussel mot et menneskes sosiale status tenderer å vekke fiendtlighet mot grupper man anser som fremmede. Et nærliggende teoretisk perspektiv, som ikke minst i den sosiologiske forskningen ofte anvendes for å forklare høyrepopulismens framvekst, omhandler såkalt relativ deprivasjon. Dette er en de mer innsiktsfulle beskrivelsene av menneskers psyke, ettersom den poengterer nettopp den relative forandringen snarere enn den absolutte.

Sentralt i teorien om relativ deprivasjon er hvordan mennesker opplever sin økonomiske situasjon eller status i forhold til, eksempelvis, forventninger de har, fortiden de har bak seg, eller grupper de sammenlikner seg med. Man kan føle seg relativt deprivert med hensyn til hvordan man trodde at livet skulle bli da man var ung, hvordan ens foreldre hadde det da de var på samme alder, eller om naboen eller andre man sammenlikner seg med plutselig oppnår mer framgang enn det man selv får til. Det sentrale er altså opplevelsen av ens særskilte situasjon ut ifra forventninger og i forhold til andre grupper.

Disse jamføringspunktene er komplekse og ikke lettfattelige. Et problem forskning om inntektsforskjellenes effekter sliter med er nettopp å fange hvordan mennesker opplever ulikhet – neppe gjennom Gini-koeffisienter (et av de vanligste statistiske målene for ulikhet som sier mye om aggregert nivå, men som har en ytterst uklar betydning for individer i praksis) og neppe gjennom sammenlikninger mellom inntektsprosentiler heller (et annet vanlig målesystem i forskningen, der befolkningen deles inn i hundre like store deler ut ifra hvor stor inntekt de har).

Opplever man inntektsforskjeller på nasjonalt nivå? Innad i kommunen sin? I nabolaget? På arbeidsplassen? Ut ifra hva man ser på TV? Forskningen mangler tydelige svar på dette, hvilket rent konkret gjør det vanskelig å studere ulikhetenes effekter. Det er ganske enkelt ikke sikkert at målesystemene vi har tilgjengelige fanger problemet. At mange studier peker på at mennesker vanligvis tar feil både om inntektsfordelingen i samfunnet generelt og sin egen posisjon i den (Jan Szulkin, kommende studie) er en ytterligere kompliserende faktor.

Det er slående at ikke flere studier har forsøkt å undersøke ulikhetens sammenheng med høyrepopulismen.

Jeg er overbevist om at teoriene om relativ deprivasjon har stor forklaringskraft når det gjelder høyrepopulismens framvekst. Misnøyen over ikke å ha fått det man mener at man fortjener, rommer politisk sprengkraft. Når man tar i betraktning teoriens sterke stilling i sosiologien, slik jeg oppfatter det, er det urovekkende at koplingen til høyrepopulismen er rent empirisk i svært liten grad undersøkt. Det fins et hav av forskning som undersøker sammenhengene mellom ulike sosioøkonomiske variabler og høyrepopulismens velgeroppslutning, men denne forskningen tar for det første nesten alltid sikte på absolutte (ikke relative) målinger, og retter seg for det andre i høy grad mot marginaliserte grupper – de som befinner seg nederst på inntektsstigen.

Tar man teorien om relativ deprivasjon på alvor er begge disse aspektene som blindveier å regne. Helt korrekt viser også en sammenfatning av denne forskningen at resultatene er svært sprikende, det vil si: Det fins åpenbart ingen enkle og generelle sammenhenger av typen høy arbeidsløshet à høy støtte til høyreradikale partier, eller høy fattigdom à høy støtte til populister.

Men det fåtallet av studier som forsøker å ta for seg spørsmålet om nettopp ulikhetens effekter, synes å finne de sammenhengene som teorien forutser. En fersk europeisk studie viser at individer hvis inntekt har økt mindre enn andres, i høyere grad støtter høyreradikale partier. Studiene viser også at tendensen til å støtte slike partier er større blant individer som opplever sin egen inntekt som lav, hvis de bor i et land der inntektsulikheten har økt. Men det mest slående er, som sagt, at ikke flere studier på alvor har forsøkt å undersøke sammenhengen mellom ulikhet og høyrepopulisme.

Ulikhet har andre effekter enn fattigdom

At forskningen har konsentrert seg på spørsmål om absolutt marginalisering snarere enn relative forskjeller sier noe om hvor vanlig det er å blande sammen fattigdom med ulikhet. I realiteten har de to ulike begrepene vidt forskjellige implikasjoner.

Tror man at ulikhet kan koples til høyrepopulismens framvekst, behøver dette ikke å ha noe med de fattigste i samfunnet å gjøre. Ulikhet er en relasjon som preger alle i samfunnet: de lengst nede på inntektsstigen så vel som de høyst oppe, de i midten og alle imellom. Hva er det som tilsier at det er de fattigste som påvirkes mest når avstandene vokser? De befinner seg allerede lengst nede. De som har noe å tape, er alle de andre.

Høyrepopulismens framvekst behøver ikke å ha noe med de fattigste å gjøre.

Noe som støtter et slikt resonnement er studiene som peker på at det er ulike typer av risikoer for utsatthet, snarere enn faktisk utsatthet, som kan koples til støtten til høyreradikale partier. Det gjelder for eksempel risikoen for arbeidsløshet, eller risikoen for materielle tap. Resultatet er absolutt ikke entydige på dette området heller, men enkelte studier finner slike sammenhenger.

En slik studie har nylig blitt gjort i Sverige av samfunnsøkonomen Sirus Håfström Dehdari. Han finner at varslene om oppsigelser etter finanskrisen i 2009 førte til en økt støtte til Sverigedemokratene, og at denne effekten var større i områder med en større andel tilflytning av lavutdannede innvandrere. Ettersom varsler om oppsigelser ikke behøver å føre til faktiske oppsigelser, er det nettopp risikoen for arbeidsløshet som er det sentrale poenget.

Håfström Dehdari påpeker noe viktig i et intervju, nemlig at varsler om oppsigelser synes å få større betydning i områder med mange innvandrere, bygger på en uriktig sammenheng, ettersom varslene i finanskrisens kjølvann ikke hadde noe med innvandring å gjøre. Hans studie viser også at personer som selv opplever risikoen for arbeidsløshet som større, legger mer vekt på innvandringsspørsmålet.

Det fins også studier som peker på at velferdsstatens utforming kan dempe denne effekten. I land som har mindre sjenerøs arbeidsledighetstrygd, medfører høy arbeidsløshet en høy velgerstøtte til høyrepopulismen, mens det motsatte er tilfellet i land med en mer sjenerøs arbeidsledighetstrygd. Universelle velferdsordninger har også blitt funnet å dempe støtten til høyrepopulistene, som ansettelsestrygghet i kombinasjon med en høy arbeidsledighetstrygd.

Men – disse studiene bygger på relativt gamle data. Det er mulig at resultatene ikke lenger er gyldige – men i så fall antyder de at velferdsstatens utforming har spilt en rolle som barriere for høyrepopulistenes gjennombrudd, men at denne ikke kan stå imot alle mulige utfordringer.

Resultatene er interessante også fordi de understøtter at materielle ressurser spiller en rolle, i likhet med at politikk, som for eksempel hvordan man velger å organisere velferden i et land, kan gjøre en forskjell.

Det kunstige skillet mellom økonomi og kultur

Både i forskningen og i den mer allmenne debatten opererer man med et kunstig skille mellom økonomiske og kulturelle forklaringsmodeller når det gjelder høyrepopulismens framgang. I virkeligheten kan disse faktorene ikke skilles imellom. Ingen opplever livet sitt helt og holdent gjennom lommeboka si eller gjennom noen utskilte kulturelle forestillinger.

I virkeligheten kan økonomi og kultur ikke skilles imellom.

Et av forskningens sterkeste resultater – at den tydeligste fellesnevneren for høyrepopulistenes velgere er forekomsten av innvandringsnegative holdninger – forklarer egentlig ikke så mye, men fører i stedet bare til nye spørsmål. Hvorfor innehar noen innvandringsnegative holdninger? Fins det et bakenforliggende mønster som forklarer hvorfor visse blir mer innvandringskritiske enn andre? Kan holdningene forandres, og i så fall, hvordan?

Mer etnografisk rettede studier peker på at mennesker som anser seg som økonomisk underpriviligerte, også tenderer å oppleve en kulturell avstand til de dominerende gruppene i samfunnet. Misnøye som stammer fra økonomiske forhold, kan av den misnøyde tolkes som et kulturelt problem, og omvendt. Det er heller ikke sikkert at individers svar på spørreundersøkelser gir et korrekt bilde av hva som er det sanne opphavet til holdningene sine – det vet de kanskje ikke engang selv.

Folk reagerer ulikt på ulikhet

Johanna Palm og Jens Rydgren gjør i svenske LOs nye rapport en undersøkelse på svenske data, men finner blandede resultater. De måler effekten på SDs stemmeandel både basert på økte inntektsforskjeller mellom kommuner og valgdistrikter, og basert på inntektsforskjeller over tid innad i kommuner og valgdistrikter. De finner en viss støtte for at kommuner og valgdistrikter der gjennomsnittsinntekten for inntektsdesil tre (relativt lavtlønnede personer er lavere enn landsgjennomsnittet for samme desil – det vil si der man kan tenkes å oppleve en ulikhet lokalt i forhold til den nasjonale utviklingen – har høyere velgerstøtte til Sverigedemokratene, men også i områder som jevnt over ikke er sosioøkonomisk marginaliserte.

Når de ser på ulikhetens utvikling innad i kommunene, har SD lavere støtte i kommuner der ulikheten har økt mer, mens det motsatte gjelder på valgdistriktsnivå. I de valgdistriktene der inntektsforskjellen mellom desil tre (relativt lavtlønnede) og sju (relativt høytlønnede) har økt mest, er velgerstøtten for Sverigedemokratarna høyere. Ettersom valgdistrikter er mindre og mer demografisk homogene enn kommuner, kan dette si noe om hvordan ulikhet oppleves.

Økt ulikhet blant relativt høytlønnede har større effekt på SDs stemmeresultat enn ulikheten blant mer lavlønnede.

Et interessant resultat av Palm og Rydgrens studie er at den økte ulikheten innad i inntektsdesil sju generelt har større effekt på SDs stemmetall enn ulikheten innad i inntektsdesil tre. Dette styrker hypotesen om at det fins en særegen politisk kraft i å (som relativt velstående) oppleve at ressursene sine er truet. Det peker også på at ulikheten kan ha ulike effekter på ulike grupper. Spørsmålet om sosial marginalisering er kanskje et sidespor med hensyn til å forklare høyrepopulismens framgang.

Vi har all anledning til å lære av historien. Spørsmålet om hvem som stemte fram Hitler er velstudert i forskningen, og at depresjonen bidro til nazistenes framgang er en ukontroversiell påstand. At økonomiske faktorer påvirker hvordan folk i allmennhet stemmer, og velgeroppslutningen til visse partier spesielt, er temmelig innlysende. Fascismens framvekst forklares ofte ved at deler av den (småborgerlige) lavere middelklassen opplevde at moderniseringen truet deres relative privilegier.

Mest innflytelsesrik er kanskje Seymour Martin Lipset, som har omtalt fascismen som «midtens ekstremisme», og som i 1959 hevdet at fascismens sosiale fundament ble skapt av sårbarheten i middelklassen – småforetakere og jordbrukere – i forhold til den tidens dominerende tendenser, som presset gruppen fra to hold: storskala-kapitalismen på den ene siden og den voksende arbeiderbevegelsen på den andre.

Frykt har ulike effekter på oss avhengig av hvilken posisjon i samfunnet vi har. Hva er vi mest redde for å miste?

Senere tids forskning har pekt på nettopp hvordan økonomiske effekter får ulike uttrykk for ulike grupper i samfunnet. For ti år siden brukte en rekke forskere moderne statistiske metoder for å på nytt analysere hvem NSDAPs (det tyske nazi-partiets) velgere var. De kom fram til at den økonomiske krisen fikk ulike grupper til å reagere ulikt: Arbeidsløse, eller arbeidstakere med høy risiko for arbeidsløshet, vendte seg oftere til kommunistene eller delvis sosialdemokratene. Andre, som riktignok ble hardt rammet økonomisk av krisen, men ikke risikerte arbeidsløshet – for eksempel småbedriftseiere og tjenestefolk – stemte i høyere utstrekning på nazistene.

At vi psykologisk opplever det som mye mer kostbart å miste noe vi oppfatter som vårt, enn det er verdifullt å vinne noe nytt – altså at vi fester en større verdi ved en gjenstand vi eier enn en identisk gjenstand vi ikke eier, er velbelagt i forskningen (ikke minst av Nobelpristakerne Daniel Kahneman og Richard Thaler).

Denne grunnleggende psykologiske mekanismen er viktig for å forstå de seneste årenes politiske utvikling i vesten. Selv om også marginaliserte grupper opplever at statusen deres trues, er det menneskene som befinner seg noe høyere opp i hierarkiet, som er mest tilbøyelige til å ha denne følelsen: det vil si mennesker hvis sosiale status er tilstrekkelig lav til å generere uro, men tilstrekkelig høy til å være verdt å forsvare. Det fins en særegen kraft i frykten for å falle og havne på sisteplass, «last place aversion», for å bruke samfunnsøkonomisk sjargong.

Til slutt: Ettersom innvandringskritikk er en tydelig fellesnevner for de fleste som velger å stemme på høyreradikale partier, er det ikke tross alt en omvei å forsøke å finne forklaringen til partienes framgang i økonomien?

Over tid har toleransen for innvandring snarere økt enn minsket.

En rekke studier viser at disse partiene får flere stemmer i land med flere innvandrere, men studier som undersøker variasjonen innad i landene finner – som så ofte i forskningen om de høyreradikale partiene – mer motstridende resultater. Visse studier viser at velgerstøtten er høyere i områder i nærheten av et område med en høy andel innvandrere, en såkalt glorieeffekt. Andre finner en interaksjonseffekt mellom andelen innvandrere og nedbemanningstrussel- eller arbeidsledighetsnivå.

Økte forskjeller gjør at prisen for å falle blir høyere. Ulikhet medfører derfor nærmest per definisjon frykt.

Det er uansett tydelig at høyreradikale partier opplever framgang både i land med en høy innvandring og i land som nesten ikke tar imot innvandrere overhodet.

Jeg anser det som opplagt at innvandringsspørsmålet ikke kan regnes ut av likningen for å forstå framgangen til de innvandringskritiske partiene. Men selv om de fleste som stemmer på høyreradikale partier, har innvandringsnegative holdninger, så er det ikke slik at alle som har slike holdninger stemmer på disse partiene. Over tid har dessuten toleransen når det kommer til innvandring snarere økt enn minsket i befolkningen. Dette har skjedd parallelt med at de partiene som prioriterer innvandringsspørsmålet har vokst. For å forklare hvorfor innvandringskritiske holdninger i høyere grad synes å styre partivalg enn tidligere, kreves flere variabler. Ulikhet er en slik variabel.

Økte forskjeller øker frykten for å falle

Frykt er en sterk politisk kraft. Mange av oss er urolige, men også i frykten fins det forskjeller.

Høyutdannede er mer urolige for miljø- og klimaendringer og politisk ekstremisme; lavutdannede uroer seg for et økt antall flyktninger og svekket velferd.

Lavutdannede er også mer urolige for ulike typer av personlig utsatthet, som å bli alvorlig syk, ikke få tilstrekkelig pensjon eller å bli utsatt for kriminalitet. Det sistnevnte gjelder også i høyere grad for SD-velgere.

Frykt har en ulik politisk effekt på oss avhengig av hvilken posisjon i samfunnet vi har. Hva er vi mest redde for å miste? Her fins det en enorm politisk sprengkraft.

Økte forskjeller innebærer unektelig at prisen for å falle blir høyere. Ulikhet medfører derfor nærmest per definisjon frykt. En av de viktigste oppgavene for politikken framover blir å finne fram troverdige løsninger for å minske denne frykten. Bare da kan de destruktive kreftene i politikken bremses.

Denne artikkelen stod først på trykk på dagensarena.se. Oversatt fra svensk av Sigrid Strømmen.