Vær sint, for f!

Med de siste årenes nasjonalistiske bølge har verden slik vi kjenner den, endret seg i løpet av kort tid. Den har ikke endret seg ugjenkallelig, men det vil kreve kamp å endre den tilbake. Det er ingen tvil om hvem som lider under endringene. Det er flyktninger, migranter og innvandrere, det er skeive, og det er – i en litt annen forstand – alle som ønsker å leve i frie, tolerante, åpne og liberale samfunn, der mennesker står fritt til å definere seg selv, og hvor maktfordelingen er reelt demokratisk bestemt etter gjennomskinnelige prosesser.

I et Europa der mange har latt seg forføre av fiendebilder, snever nasjonalisme og ekskluderende verdier, bør alle liberale og progressive krefter kjenne stolthet over våre verdier om solidaritet, fellesskap, likestilling og likeverd. Dette er verdier å bygge samfunn på, det er verdier å bygge en verden på, og det er verdier å bygge en kamp på.

Hvis man fortsatt lever i den tro at vi her til lands har en ok asylpolitikk, vet man ikke bedre, eller så lyver man for seg selv.

Det er nesten litt underlig å se hvordan grupperinger på ytre høyre fløy, som gjerne snakker om nasjonalisme og patriotisme, så gjerne gjør vold på noen av de verdiene som kan gi oss best grunn til å være stolte av en norsk og europeisk arv. Det er det liberale og demokratiske Europa som fortjener vår stolthet, ikke det autoritære, lukkede og hatefulle.

Mer enn det: Vær stolt av de menneskene som står opp mot uretten. Vær stolt over å dele menneskelighet med dem. Vær stolt over å dele menneskelighet med dem som virkelig ofrer seg selv. Vær stolt over å ha i det minste noe til felles med den store mannen som kastet seg selv ut av båten et sted mellom Tyrkia og Lesbos, i håp om å redde de andre.

Vær stolt, og vær sint. Hvis man fortsatt lever i den tro at vi her til lands har en ok asylpolitikk, vet man ikke bedre, eller så lyver man for seg selv. Asylpolitikken har blitt den mørke undersiden av et usedvanlig velstående og stort sett lykkelig land med en i mange sammenhenger ganske høy bevissthet om menneskerettigheter. Vi trenger å si at vi ikke orker mer av en tilnærming som betrakter andre mennesker som et problem, at vi ikke godtar det, at vi ikke vil leve i et slikt samfunn.

På myndighetsnivå er lærdommen fra «flyktningkrisen» i 2015 ikke hvordan vi kan hjelpe flyktninger, men hvordan vi kan beskytte oss selv mot mennesker på flukt. Flyktninger er en kategori mennesker som helst skal finnes andre steder, og minst mulig i Europa. Det er ikke enkelt å løse utfordringen med en nokså stor tilstrømning av mennesker, og åpenbart ikke i et Europa der høyrepopulismen vokser fram i nær sagt alle partier.

Jeg har tenkt flere ganger at jeg ikke bør skrive polariserende, at vi trenger å forstå hverandre bedre, og at de skjerpede frontene er farlige.

Det som derimot har vist seg å være enkelt, er å leve med andre menneskers kontinuerlige død. Det har vist seg enkelt å leve med halvgode regnestykker som tilsier at det på et eller annet vis er mest humant slik, fordi alternativet er at enda flere legger ut på ferden. Det har vist seg like enkelt å leve med dette, som det har vært for andre mennesker i andre tider å leve uberørt av at andre mennesker lider som et resultat av våre valg.

De som drukner på vei inn i menneskerettighetenes høyborg, har krav på vårt sinne. De som rives opp mot piggtråden vår, har krav på vårt sinne. De som skytes av de greske og tyrkiske grensevaktene, som nå er satt til å være våre grensevakter, har krav på vårt sinne. Barn har mange rettigheter, også til skolegang, men mange av disse barna nyter ikke engang det privilegium å puste over bølgetoppene. De har krav på vårt sinne.

Det finnes alltid et resonnement som kan begrunne enhver hardhet, alltid et sett med argumenter som vi kan barrikadere oss selv bak når vi ikke tar ansvar for hvordan sårbare mennesker behandles, både langs yttergrensene våre og på Trandum. Vær sint for det.

Faen ta det nye politisk korrekte, der det har blitt «voksent» å være avmålt, eller til og med kynisk.

Jeg har tenkt flere ganger at jeg ikke bør skrive polariserende, at vi trenger å forstå hverandre bedre, og at de skjerpede frontene er farlige. Men jeg mener også at barna som kjenner smaken av salt som sitt avsluttende farvel til denne verden, har krav på at man skriver så leserne kjenner noe røske. Det skal gjøre vondt, på et eller annet vis. Antallet døde barn vokser. Vi sto ikke opp for disse barnas rett til liv. Vi gjorde bare ikke det.

Og da er det min tur til å si: Faen ta det nye politisk korrekte, der det har blitt «voksent» å være avmålt, eller til og med kynisk. Det nye politisk korrekte krever at vi ikke setter barns død i sammenheng med katastrofale utgaver av vår egen selvbeskyttelse. Tallknuserne som regner seg fram til at det koster oss noe å være solidariske, har tært ned en del av folkesjelen vår. For «realistisk» sett har vi det visst best hvis vi stenger de andres virkelighet ute eller lærer oss å håndtere den i distanserte, teknokratiske termer.

En del mennesker er engstelige, og de fleste dagene av året er jeg enig i at vi skal ta folks engstelse på alvor. Men folk har likevel et ansvar for sin egen realitetsforståelse. Også engstelse har konsekvenser, og de konsekvensene har man et visst ansvar for. Dette er realisme.

Så vær forbanna, men vær det med et mål om solidaritet.

Så vær forbanna. Vær forbanna for at Norge år etter år gir avslag til asylsøkere som ifølge FN har krav på beskyttelse. Vær forbanna for at de får disse avslagene etter å ha klart å kare seg hit, gjennom alt av hindre Norge og Europa har klart å stille opp mot dem. Vær forbanna på nettene de har tilbrakt i en liten båt på Middelhavet. Vær forbanna på kystvakten som kanskje vil hjelpe dem, kanskje ikke, kanskje angripe dem og utsette dem for vold. Vær forbanna på at når de sendes tilbake til et krigsherjet land, og de må flykte igjen, møter de den samme elendigheten, den samme europeiske kampen mot dem, de samme forsøkene på å hindre dem, dehumanisere dem og avskrive seg ethvert medmenneskelig ansvar for dem, der de igjen kjenner vannet under den lille båten. Vær forbanna, så vi aldri skal venne oss til denne brutaliteten.

Alle kan gjøre noe, og noen ganger kan man gjøre mye. Flere tusen nordmenn har reist til de greske øyene for å hjelpe. Sammen med hjelpearbeidere fra andre land har de vært der for utallige desperate mennesker. I alle europeiske land er det folk som kjemper mot hatet og for solidariteten – som deler vitnesbyrd om brutaliteten som alt for ofte møter mennesker på flukt, som demonstrerer, som tar menneskerettsstridige praksiser til retten, eller som selv opptrer på kant med loven for å bidra til andre menneskers verdighet.

Vi trenger, i Hannah Arendts ord, «en ny lov på jorden». Gå ut, krev den loven, skriv den.

Så vær forbanna, men vær det med et mål om solidaritet. Vær forbanna med et mål om økt medmenneskelighet. Vær forbanna med et mål om at Norge skal bruke mer av våre ufattelige ressurser på å hjelpe flere av dem som har minst, spesielt av den uvurderlige ressursen trygghet. Hva har vi egentlig for noe bedre å ta oss til her til lands? Hva skal vi bruke ressursene våre på, som skulle være mer verdt? Selvsagt skal vi ta oss av «våre egne», men vi har rom for flere prosjekter enn «oss selv». Å ta oss av mennesker på flukt, å ta dem imot og gi dem muligheter, kan være noe for en nasjon å leve for, det kan være en del av meningen med oss.

Som Helle Gannestad, den gang AUF-medlem, uttalte etter 22. juli 2011: «Når en mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen.» Så la oss gjøre det – la oss skape den kjærligheten. Det er mennesker der ute som er avhengige av den for sitt liv. Vi trenger, i Hannah Arendts ord, «en ny lov på jorden». Gå ut, krev den loven, skriv den.

(Dette er et utdrag av Rune Berglund Steens nye bok “Solidaritet nå”, Manifest forlag 2021.)