Notater fra en USA-reise V

Ved reisens slutt

Så nådde vi frem.

15 000 kilometer med asfalt. 28 stater. To verdenshav. Ørkener, fjellkjeder, rødmende høstlige løvskoger, nølende snøfall og dampende hete. En kakofoni av inntrykk, overraskende innsikter og forvirrende motsigelser.

Jeg skal sitte ved siden av ham og juble høflig.

Vi står til sist ved maktens kjerne, det det hele handler om. Det Hvite Hus er en forbausende lite imponerende bygning, plassert litt beskjedent i utkanten av de imponerende parkanleggene som rommer Washington- og Lincoln-monumentene og andre nasjonale helligheter. Vi tar den obligatoriske turistselfien med Obamas hjem bak oss, og Larry legger det ut på Facebook med spørsmålet “…but will we smile next week?” som billedtekst.

Herfra gjenstår bare en skarve firetimers tur til Brooklyn, så Larry får med seg baseballfinalen mellom Chicago Cubs og Cleveland Indians på hjemmepuben. (En kamp som endte med at Chicago tok tilbake mesterskapstittelen – etter 108 år). Jeg skal sitte ved siden av ham og juble høflig, mens jeg tar inn Brooklyns mangfold og later som jeg skjønner reglene.  I alle fall er de enklere å forstå enn utviklingen i valgkampen.

Fordi vi begge er det som kalles “friluftsmennesker”, og fordi Larry også vil vise frem den svimlende skjønnheten dette landet rommer, har vi fra tid til annen unnet oss en dag eller to i den amerikanske villmarken. Vi har trengt noen millioner år ned i de geologiske lagene av Grand Canyon og sett fjellet skifte rødfarge utallige ganger på veien. Vi har besteget en topp i Yellowstone og beundret bøflenes vandring på høysletta under oss.

Vi har sett de hundre blånene i Smokey Mountains, ørkenskapningenes tusener av overlevelsesstrategier, flokker av ørn, og en enslig bjørnunge på leting etter moren sin (det siste var litt skummelt). De amerikanske nasjonalparkene – noen av dem på størrelse med små stater – er så langt fra den glorete, privatiserte kommersialismen europeere gjerne forbinder USA med, som det er mulig å komme. Vakkert og diskret tilrettelagt, med en dypfølt og ansvarsfull respekt for dyre- og planteliv som er alt for sjelden på vår side av Atlanteren.

Tror du han ser det? Trump?

Det var under en slik tur, i et naturreservat sør for San Francisco, Larry stanset på stien foran meg. Vi gikk langs en klippevegg. Under oss slo Stillehavet dønninger som hadde rullet hele veien fra Behringstredet mot land. Havotere, sjøløver og en og annen kobbe, lekte seg i bølgene. Skarv, måker og utallige fugler jeg ikke kjenner navnet på, tegnet sine linjer over himmelen. Langt ute blåste en hval.

“Se på dette”, sa Larry og pekte langs kystlinjen som skar som en grønn, slynget bue mot skumtoppene. “Se på det – det går hele veien, fra her i California…”

“To the New York Island?” avbrøt jeg.

Det var en innforstått vits, et ordspill på Woody Guthry’s alternative nasjonalsang “This land is your land”. Men Larry bare nikket: “Ja. Hele veien.” Så tidde han en stund. Jeg så på tre pelikaner som hang nesten stille i vinden over klippene.

Nå høres du elitistisk ut.

“Tror du han ser det? Trump? Tror du han ser hvor storslått det er?” Jeg tenkte litt, og bestemte meg for å svare ærlig. “Faktisk ikke. Jeg tror han ser muligheten for å anlegge en golfbane, og kanskje et luksushotell.”

“Nettopp.  Og det er det jeg ikke skjønner. Jeg kan forstå at folk vil ha noe annet, at de er lei Washington, at de ikke liker Hillary eller whatever. Men det er så…” Han holder inne en stund.

“Det er så vulgært.”

“Nå høres du elitistisk ut.”

“Det er ikke det jeg mener. Jeg kan bare ikke forestille meg at han vinner.”

Jeg vet selvfølgelig at det ikke er det han mener. Og med hele Trump-maskineriet i bakhodet, etter et kræsjkurs i amerikansk kultur og væremåte, etter timevis med samtaler, dagevis med diskusjoner, ukevis med møter med stadig nye mennesker, foregriper han min egen tanke og oppsummerer i grunnen hele reisen når han ser ut over Stillehavet og langsomt fastslår:

“Vi er bedre enn det.”

(Dette er siste bidrag fra Anders Hegers notater fra en USA-reise. Kortere utgaver er blitt publisert i Klassekampens papirutgave).