Velkommen til USAs mentalsykehus

Sett utenfra virket Paton Blough litt underlig. Han bevegde seg rart, hadde et flakkende blikk og snakket nokså usammenhengende. Folk ble ubekvemme nesten med en gang han kom inn på restauranten.

I hodet hans var det langt mer kaotisk. Der raste hjernen raskere enn kokkene stresset på kjøkkenet. Han var overbevist om at regjeringa overvåkte hvert skritt han tok, om at han dagen i forveien hadde streifet borti en engel, og at 150 år gamle nazister fortsatt levde og forsøkte å ta over verden.

Det tok ikke lang tid før restaurantpersonalet ringte politiet. Snart satt Paton Blough i en politibil på vei til arresten gjennom South Carolina-natta.

Men Paton Blough var ingen kriminell, han var syk.

Noen år tidligere hadde han drevet et framgangsrikt trefellingsfirma, bodd i et nytt hus, vært lykkelig gift, kjørt en stor bil. Livet smilte til Paton Blough, og han smilte den amerikanske drømmen rett opp i ansiktet. Men i 2011, da han var 26 år gammel, begynte livet hans å endre seg. Hjernen hans begynte å gå mye raskere, han sluttet å sove og fikk rare ideer.

Han begynte å ta uvanlige beslutninger med firmaet sitt, blant annet sluttet han å ta betalt for arbeidet han utførte. Det var første gangen den bipolare sykdommen han bar på ga utslag.

Noen år senere hadde han mistet alt: kona, huset, firmaet.

Mellom 2005 og 2008 ble han innlagt på sykehus tre ganger, var hjemløs i perioder og ble arrestert ved seks tilfeller. Halvparten av disse arrestene gikk voldsomt for seg.

Paton Bloughs lovbrudd besto med ett unntak (fortkjøring) alltid i å yte motstand mot politiet. Slik ble hans kriminalitet skapt av det faktum at politiet dukket opp. En av gangene han ble arrestert fikk han ikke tilgang på medisinen sin i cella – det førte til at tilstanden hans forverret seg, og han truet en vakt på livet. Han satt i varetekt for dette i seks måneder og havnet i kriminalregisteret.

En syk mann ble kriminell.

 

“Lagerlokale” for psykisk syke

Paton Bloughs historie er talende for USA. Og liknende historier kan gjenfortelles av hundretusentalls, antakeligvis millioner, av mennesker i landet.

Lenge tenkte jeg at dette er USA: et fritt, demokratisk samfunn. Vi torturerer ikke mennesker. Så innså jeg at jeg tok feil.

Organisasjonen Vera Center for Justice mener at USAs varetektsfengsler, med totalt 11 millioner innsatte hvert år, ikke bare sperrer inn farlige kriminelle, men har blitt «store lagerlokaler for psykisk syke». Beregninger sier at det hvert år skrives inn to millioner psykisk syke mennesker i USAs varetektsfengsler. Ofte pågripes de på grunn av mindre foreteelser som ulovlig inntrengning og narkotikabesittelse.

– I dag ligger et av de største lokalene for mentalbehandling ikke langt fra der du bor i New York City, sier Paton Blough.

 

Mishandling og overfall

I New York ligger Rikers Island. Ti varetektsfengsler ligger tett sammenpakkete på den lille øya i East rivers skitne vann. Her sitter omlag 10 000 mennesker bak lås og slå, de fleste venter på rettssak, noen avtjener kortere fengselsstraffer.

Rapportene om mishandling, overfall fra vakter, trusler, korrupsjon og dødsfall er mange fra Rikers. Rettferdighetsgrupper og organisasjoner har forsøkt å få øya stengt i flere tiår.

Mary Buser er sosionom, hun begynte som praktikant på Rikers Island i løpet av utdanninga si, noen år senere ble hun administrativ leder for avdelinga for mental helse på et av de ti varetektsfengslene på øya. Hun beskriver et inhumant sted der vaktene i all åpenhet kaller fangene for «bodies» – kropper, og de som er psykisk syke for «nuts» – gærninger.

Ofte satt de isolerte i flere måneder.

Hun ble ikke værende i stillingen lenge. Det var først og fremst bruken av isoleringsceller som fikk henne til å slutte. Der havnet mange av de psykisk syke, forteller hun. Ofte satt de isolerte i flere måneder – hvilket gjorde dem enda sykere.

Hun så hvordan flertallet av selvmordsforsøkene og folk som skadet seg selv skjedde fordi de ikke holdt ut isoleringscellene.

– Lenge tenkte jeg at dette er USA: et fritt, demokratisk samfunn. Vi torturerer ikke mennesker. Så innså jeg at jeg tok feil. Og jeg kunne ikke fortsette å jobbe der.

 

Grusom tid

Utenfor vinduet på trevillaen i New London klatrer Heidi Veltheims datter i et tre. Heidi selv sitter inne i huset. Nedsunket i sofaen i stua. Hun har nettopp kommet hjem etter en lang arbeidsdag, sola er på vei ned, og ei tjukk tåke trekker innover den lille byen ut mot havet i Connecticut.

Heidi Veltheim har jobbet som terapeut siden 1996.

– Mange av klientene mine har sittet inne eller havner i fengsel. Og uavhengig av hva lovbruddet er, ser jeg at det alltid fins et underliggende mentalt problem eller et narkotikamisbruk eller begge deler. Og det er litt som høna eller egget, hva kom først?

Heidi Veltheim forteller om en av klientene sine som nylig ble satt i fengsel for andre gang. Det at han havnet der igjen, sier hun er direkte følge av det posttraumatiske stressyndromet han utviklet i løpet av sin første periode i fengsel.

– Han hadde en så grusom tid som innesperret at han ble syk. Det er noe jeg ser ofte.

Jeg spør henne om det er noe hun mener ikke fungerer med hvordan systemet er bygd opp. Hun svarer:

– Oh my gosh.

Spørsmålet er overveldende. Det er så mye som er feil. Alle vi stiller det spørsmålet til reagerer på omtrent samme måte.

 

Et nasjonalt mønster

Cirka en halvtimes kjøretur fra Heidi Veltheims hus i New London ligger det perfekte symbolet på svaret på et annet spørsmål: Hvordan kunne det bli sånn her?

At Norwich Hospital ble lagt ned var ikke en isolert hendelse, men en del av et nasjonalt mønster.

Ut på vei 12, utenfor den lille byen Norwich, bak et par store eiketrær hvor løvet siler det gylne lyset fra den senkende sola, står en stor, tom bygning. Bygd på starten av 1900-tallet i en eklektisk stil, er den som tatt rett fra en skummel fortelling om et mentalsykehus.

Og det er akkurat det det er – et forhenværende mentalsykehus: Norwich State Hospital for The Insane, som det het da det åpnet i 1904. Da var det 94 pasienter der. Men det vokste i stor fart. Da institusjonen var som størst på 50-tallet, hadde den over 3000 pasienter og besto av over 30 bygninger på 360 hektar mark.

I dag er de fleste bygningene revet. Hovedbygningen står igjen, vinduene på den nederste etasjen er dekt av store, svarte treplater. Stedet stengte i 1996.

At Norwich Hospital ble lagt ned var ikke en isolert hendelse, men en del av et nasjonalt mønster.

 

La ned institusjonene

På 1950-tallet ble grunnlaget for det som skulle kalles «avinstitusjonaliseringa» av USA lagt: nedleggelsen av de store institusjonene, blant dem mentalsykehusene. Flere faktorer lå bak at hegemoniet snudde: troen på å behandle de syke ute i samfunnet, håpet om at nye legemidler og psykofarmaka samt en overbevisning om at kostnadene ville synke med en mer lokalt forankret behandling.

President John F. Kennedy var en av pådriverne.

Dessuten ble det mer oppmerksomhet rundt det som pågikk inne på de store institusjonene der hundretusentalls mennesker levde i det som ofte ikke kunne beskrives som annet enn elendighet.

På 1960-tallet begynte endringene å ta plass. President John F. Kennedy var en av pådriverne. Den siste loven han skrev under noen uker før han ble myrdet i 1963 var «the Community Mental Health Act», en lov som ble lagd for å stenge ned de store institusjonene og flytte behandlingen og de syke ut i samfunnet.

En etter en ble institusjonene lagt ned. Men Kennedys visjon gikk aldri i oppfyllelse. Problemet var (og er) at de nedlagte mentalsykehusene ofte ikke erstattes av noe.

Mindre enn halvparten av de lokale behandlingsfasilitetene som ble utlovd, ble aldri bygd. Og finansieringen av de som ble oppført var ofte utilstrekkelig.

I 1955 fantes det 560 000 sengeplasser for mentalt syke i USA, i dag er tallene nærmere 37 000.

 

Annenrangsborgere

Mennesker ser generelt ned på mentalt syke, de er en slags annenrangsborgere. Og det avspeiles i hvordan samfunnet og politikken håndterer spørsmålene omkring mental helse, mener Heidi Veltheim.

Paton Blough er inne på samme spor.

– Psykisk sykdom er som hvilken som helst sykdom. Men som samfunn kobler vi det til et individs karakter. Jeg tror det har mye med religion å gjøre, sier han.

I det sterkt religiøse USA mener han at kristendommen trekker linjer mellom spirituelt liv, fromhet, synd og mental helse.

– Det tok mange år før jeg kunne sitte foran Kongressen og se inn i kameraene og med ren overbevisning si at de dårlige og rare tingene jeg gjorde da jeg var syk ikke hadde noe å gjøre med min karakter, sier han.

Kjøpte seg våpen

Jeremy McGeowan var 18 år da faren hans plutselig døde. Faren var ung, bare 40 år. Jeremy tok det tungt, han hadde aldri riktig kjent faren sin, de hadde ikke hatt en ordentlig relasjon, og nå ville de aldri kunne få det.

Han ble deprimert og begynte snart å selvmedisinere seg så smått med alkohol og narkotika.

En dag ble han ranet. Noen truet han og tok telefonen og lommeboka hans. Så ble han på toppen av det hele banket opp en høstkveld. Han brakk ett bein i hånda som førte til at legene skrev ut Vicodin, et svært avhengighetsskapende opioid til ham.

Misbruket han hadde begynt å utvikle forverret seg. Etter mishandlingen ble han også mer og mer paranoid. Tittet seg alltid over skulderen. Var redd for fremmede han møtte på gata.

Det er åpenbart for meg at han bare er en ung, forvirret og deprimert fyr.

Da vennen hans begynte å prate om å skaffe seg en pistol, syntes han at det hørtes ut som en god idé. Å kjøpe seg litt trygghet. Noen måneder etter farens død kjøpte han et våpen.

En kveld var Jeremy McGeowan og vennen Wesley Rodriguez hjemme hos Jeremy. De var høye og drakk alkohol. Ingen av dem husker nøyaktig hva som skjedde, sier de, men et skudd ble avfyrt. Wesley Rodriguez ble truffet av kula i skulderen.

Jeremy McGeowan ringte 911 med en gang.

– Dagen etter ble han arrestert, sier Samantha McGeowan, Jeremys søster.

Når vi treffer henne, i hennes hjem og maleratelier i New London, har det gått to år siden hendelsen med pistolen. Broren hennes, nå 20 år, sitter fortsatt i varetekt.

– Vi antok at han ville havne i trøbbel på grunn av at han hadde et våpen som han ikke burde ha hatt. Men vi trodde ikke at noen skulle forsøke å ta ut tiltale mot ham basert på at hans venn hadde blitt truffet av en kule. Wesley selv sier at det ikke var Jeremys feil, sier Samantha McGeowan.

Men de tok feil.

 

Risikerer 25 år i fengsel

Aktoren ville felle Jeremy for «assault», omtrent tilsvarende grov mishandling i Norge, og for en rekke andre lovbrudd – for eksempel våpeninnehav, falsk rapportering av et lovbrudd (Jeremy svarte ja i telefonen da nødsentralen spurte om noen hadde kjørt forbi og skutt vennen).

– Tilbudet broren min har fått fra aktoren om han erkjenner straffeskyld uten rettssak, er 25 år i fengsel, sier Samantha McGeowan.

Det som er interessant med Jeremy McGeowans sak er at den som anslår straffeutmålingen, «the Basil commissioner» som stillingen kalles, vurderte at det hadde vært bedre for den tidligere ustraffede Jeremy McGeowan å få behandling enn å sperres inne.

Men dommeren sa nei.

– Forbrytelsene var for alvorlige. Men de så bare på selve lovbruddet, ikke på konteksten. Det er åpenbart for meg at han bare er en ung, forvirret og deprimert fyr. Ikke noen som er en fare for samfunnet. Som nå har tilbrakt to år av livet sitt stengt inne, sier Samantha McGeowan.

(Oversatt fra svensk av Sigrid Strømmen)