Venezuelansk vendepunkt?

Bildet som har brent seg fast i minnet til Kimberly La Scala, er de to spedbarna. De lå livløse på gulvet i en sykehuskorridor i den venezuelanske regionen La Guaira, med øynene og munnen vidåpne. Rundt dem lå døde kropper stablet rad på rad. Det samme synet møtte henne i neste korridor. Og den neste.

Det var dagen etter det kraftigste jordskjelvet som hadde rammet Venezuela på over hundre år. La Guaira var regionen som ble hardest rammet.

Kimberly La Scala kom som frivillig fra hovedstaden Caracas, fylt av en begeistring hun fortsatt har vanskelig for å beskrive. Allerede som seksåring, forteller hun, lekte hun at hun «firte seg ned i raviner for å redde mennesker».

Senere utdannet hun seg både innen redningstjenesten og til psykolog med spesialisering i katastrofer. Da katastrofen faktisk inntraff, kjente hun en nesten ubeskrivelig entusiasme: Endelig skulle hun få bruke all kunnskapen hun hadde bygget opp.

– Vi kjørte til La Guaira i en kolonne med tre biler. Ingen av oss ante hva som ventet oss, forteller hun.

Det som møtte dem, så ut som en katastrofefilm.

Overalt lå bygninger i ruiner, og røyk steg fortsatt opp fra ødeleggelsene.

24. juni ble Venezuela rammet av to jordskjelv med styrke 7,2 og 7,5. Over 4 700 mennesker er bekreftet omkommet, og rundt 17 000 er skadet. Ifølge FNs anslag er rundt 50 000 mennesker fortsatt savnet i ruinene.

Kimberly La Scala beskriver et voksende raseri mot staten blant de rammede.

Mange mener at familiemedlemmene deres kunne vært i live dersom myndighetene hadde satt inn tungt redningsutstyr allerede første dag.

– «Hvordan kan Venezuela være et så rikt land når dere står her og graver med bare hendene?» roper de til oss.

Misnøyen handler ikke bare om jordskjelvet, men om mer enn ti år med humanitær, økonomisk og politisk krise – og om institusjoner som har brutt sammen.

Siden rundt 2015 har nær 7,9 millioner venezuelanere forlatt landet. Blant dem er leger, ingeniører og redningspersonell – fagfolk som nå trengs mer enn noen gang. Samtidig har investeringene i offentlig sektor kollapset. Hjelpearbeidere advarer om overfylte sykehus uten grunnleggende medisinsk utstyr og forsyninger.

Kritikken rettes også mot de statlige boligkompleksene for lavinntektsfamilier som ble reist under Hugo Chávez og i årevis var et politisk prestisjeprosjekt. Mange mener svak byggekvalitet og manglende vedlikehold gjorde at så mange av boligene kollapset.

– Rundt 90 prosent av blokkene i nabolaget mitt fikk første etasje presset sammen som en pannekake da etasjene over raste ned, forteller 31 år gamle Jessimar Larez fra Playa Grande i Catia La Mar, et av områdene som ble hardest rammet i La Guaira.

– Husene var av betong. Jeg husker mennesker som kom ut dekket av blod.

Historien hennes ligner mange andres.

– Vi brukte fire dager på å hente ut døde selv. Ingen kom. Det var familier, naboer og venner som gravde med hakker og det vi ellers kunne finne.

En venn i Spania ringte og ba henne prøve å redde besteforeldrene hans fra ruinene. Hun klarte det ikke. En annen venn og hele familien hans ligger fortsatt begravet i et boligbygg og er ennå ikke hentet ut.

– Først etter tre dager kom militæret. De tok kontroll over området, men hjalp oss ikke, selv om de så at vi gravde med hendene.

For mange vekker militærets tilstedeværelse sterke følelser. Ikke bare på grunn av minnene fra tidligere undertrykking – senest etter presidentvalget i 2024, da rundt 2.000 mennesker ble fengslet – men også fordi frykten for represalier mot dem som kritiserer myndighetenes innsats, har økt.

Flere analytikere mener det vokser fram en frykt i maktapparatet for at misnøyen etter jordskjelvet kan utløse nye protester.

– Dette er en svært sensitiv politisk situasjon, sier Venezuela-eksperten David Smilde ved Tulane University, USA.

I januar ble president Nicolás Maduro avsatt i en USA-ledet militæroperasjon. Han ble erstattet av partilojalisten Delcy Rodríguez, som har vist større vilje til å samarbeide med USA. Selv om maktstrukturen i stor grad består, skapte skiftet forsiktig optimisme om en mulig demokratisk overgang.

Gjennom våren gikk utviklingen i riktig retning. Rommet for protester ble større, hundrevis av politiske fanger ble løslatt, og samtaler om utenlandske investeringer ble gjenopptatt. Bare en uke før jordskjelvet tok opposisjonsleder Dinora Figueroa et første skritt mot forhandlinger med Delcy Rodríguez’ bror om valg, demokratiske reformer og rettsvesenet – et initiativ som raskt ble ønsket velkommen av Trump-administrasjonen.

Nå er den gryende demokratiske prosessen nærmest overskygget av katastrofen.

– En slik katastrofe kunne ha samlet landet. I stedet har begge sider raskt forsøkt å utnytte den politisk, sier Smilde.

Opposisjonen har rettet hard kritikk mot regjeringens krisehåndtering, mens regjeringen har anklaget opposisjonsleder María Corina Machado for politisk opportunisme og spredt konspirasjonsteorier om mediemanipulasjon og «forberedelser til opprør».

– Rodríguez virker mer partipolitisk enn tidligere og forsøker å mobilisere egne støttespillere, blant annet fordi hun føler seg mer sårbar.

Samtidig minner Smilde om at naturkatastrofer ofte styrker sittende myndigheter.

– Regjeringer kan innføre unntakstilstand og dermed skaffe seg ekstraordinære fullmakter.

Opposisjonsleder María Corina Machado, som har levd i eksil siden hun reiste til Oslo, anklager myndighetene for å hindre henne i å vende tilbake.

Samtidig er Venezuela – et land som for få år siden i praksis stengte vestlige hjelpeorganisasjoner ute – uvanlig åpent for internasjonal bistand. La Guaira er nå full av hjelpeorganisasjoner fra hele verden. Kimberly La Scala jobber som tolk for et italiensk redningsteam.

– Jeg ser dette som en enorm mulighet til å lære av våre internasjonale samarbeidspartnere, sier hun.

Men hun kommer med en advarsel:

– Med den politiske situasjonen pleier jeg å si: Vær forsiktige med hva dere sier. Unngå politiske temaer. Man vet aldri hvem man snakker med. Da folk fikk vite at jeg jobbet som tolk for den italienske redningsstyrken, skrev mange venner til meg: «Vær forsiktig. Du kan havne i politiske problemer.» Men mye er også rykter. 

Hun forteller at en ny desperasjon er i ferd med å bre seg: blant alle som har mistet hjemmene sine.

Dagen før delte hun ut medisiner, mat og sengetøy til hjemløse.

– Vi sto på lasteplanet på en pickup med store sekker. Så snart folk fikk øye på oss, holdt folk på å klatre opp på bilen. Det var som om de holdt på å dø av tørst.

Hun mener frustrasjonen vokser fordi det fortsatt mangler maskiner og utstyr.

David Smilde sier at selv om mange er takknemlige for den amerikanske hjelpen, har den mangelfulle katastrofeinnsatsen også svekket støtten til Donald Trump. Ifølge ham har Trump-administrasjonens politikk gått fra å være svært populær blant venezuelanere til å møte økende kritikk – også blant personer nær María Corina Machado.

– USA har kunnet dominere forholdet til Rodríguez-regjeringen gjennom press, samtidig som de har bedt Machados bevegelse om å vente. Etter jordskjelvet er tålmodigheten i ferd med å ta slutt – både med egen regjering og med Trump.

Jessimar Larez, som studerte maskinteknikk og jobbet på restaurant før jordskjelvet, vet ikke hva morgendagen bringer. Hun tror universitetet hennes har kollapset. Hun tror også det vil ta mange år før jobbene i turistnæringen i La Guaira kommer tilbake.

– Vi lever fra dag til dag og venter på å se hva som skjer.

Kimberly La Scala sier hun likevel sitter igjen med håp.

– Jeg ser mennesker som finner løsninger selv. De bruker hammere og bryter opp betongen. De finner fram generatorer slik at vi kan jobbe gjennom natten. Det har kommet så langt at lokalbefolkningen og redningsmannskapene arbeider som ett lag. Så på mange måter har katastrofen også gjort oss mer sammensveiset som folk, sier hun.