Vi kan alle bli fanget av konspirasjonsteorier

QAnon har vært mye i søkelyset, ikke minst i kjølvannet av Trumps flørting med bevegelsen. Men vi har alle – og til alle tider – hørt om jødene som kontrollerer verden, eller – i senere tid – om en hemmelig sammensvergelse av pedofile satanister som spiser barn.

Hvordan og hvorfor oppstår disse konspirasjonsteoriene? Og ikke minst, hvem lar seg fange av disse ofte absurde forestillingene?

– Vi må være forsiktig med å sette folk i bås, å avfeie bestemte grupper som dumme. QAnon er lett å latterliggjøre, men hvis vi skal fortolke bevegelsen i et mer sympatisk lys, så ligger det en form for maktkritikk til grunn. Selv om konspirasjonsteorien er på ville veier, setter den ord på en kritikk mot en liten elite som tjener egne interesser.

Det sier filosofen og forfatteren Eirik Høyer Leivestad, som underviser i filosofi og idéhistorie ved Kulturakademiet i Berlin. Han understreker at vi alle kan være mottakelige for vrangforestillinger og denne måten å tenke på. I tider preget av utrygghet og isolasjon, blir det en utfordring å gjenkjenne egne vrangforestillinger som vrangforestillinger.

 

Del av et større bilde

Ifølge Leivestad er oppblomstringen av konspirasjonsteorier et symptom på en større krise. Slike kriser har vi sett en rekke ganger i demokratiets moderne historie, der symptomene viser seg ved at myter og paranoia slår inn i politikken. Affekter trumfer fornuften, og lidenskapene blir toneangivende påpeker han.

I tider preget av utrygghet og isolasjon, blir det en utfordring å gjenkjenne egne vrangforestillinger som vrangforestillinger

– Konspirasjonsteoriene må sees som en del av et større bilde. Det urovekkende er at vi får politiske bevegelser og politiske regimer som vinner oppslutning gjennom en paranoid stil, sier Leivestad.

– Vi får politikere som snakker om invasjoner, fremmedelementer, forrædere og store komplotter, og som gjerne iscenesetter et apokalyptisk drama om kampen mellom det gode og det onde der de selv tar en form for frelserrolle.

Han understreker at det kan ligge politiske interesser bak som nører opp under paranoide forestillinger, som vi så under McCarthy-perioden eller under Donald Trump i USA – eller under Hitler og Stalin. Ofte er noen tjent med å holde liv i konspirasjonsteorier.

 

Forklarer en kompleks verden

Hvorfor vinner de da frem? Leivestad peker på flere faktorer. En forklaring er at de springer ut av egentlig korrekte observasjoner i den forstand at det finnes store systematiske ulikheter, det finnes elitenettverk som hegner om sine egne. I tillegg vil ofte de toneangivende verdiene i samfunnet opprettholde disse ulikhetene.

– Dette er ikke en konspirasjonsteori i seg selv, men når den krysser terskelen over i konspirasjonsteorien, så blir den en slags besettelse der alt mulig kjedes sammen til den store sammensvergelsen.

Leivestad knytter konspirasjonsteoriene til det han kaller et paranoid verdensbilde. Et slikt verdensbilde tilfredsstiller en trang til å finne sammenhenger i en verden som blir stadig mer kompleks og kaotisk; det paranoide verdensbildet henger alltid mye bedre sammen enn virkeligheten gjør.

– Konspirasjonsteoriene gir forklaringer og setter ord på opplevelsen av at man er utsatt for krefter man ikke kan kontrollere

Han peker på at vi alle blir påvirket av krefter utenfor vår kontroll. Det er en opplevelse som blir forsterket i takt med økende global kompleksitet. Alt fra rystelser i finansmarkedene via transnasjonale datastrømmer til virkningene av den økologiske krisen slår inn i hverdagslivet til folk flest.

– Konspirasjonsteoriene gir forklaringer og setter ord på opplevelsen av at man er utsatt for krefter man ikke kan kontrollere, både på individuelt og nasjonalpolitisk nivå.

 

Fragmentert medieoffentlighet

Ifølge Leivestad bør vi ikke bli overrasket over at konspirasjonsteoriene blomstrer i en verden som blir stadig mer kompleks. Dette er én av sidene ved demokratiets krise, og en utfordring for demokratiet. I sin bok Frykt og avsky i demokratiet, som kom ut i desember i fjor, skriver Leivestad utførlig om denne krisen og setter den i sammenheng med populisme og sosial medier.

Til Agenda Magasin trekker han nettopp frem endringene som har skjedd med medieoffentligheten. Det har skjedd en fragmentering som i verste fall kan føre til at folk ikke lever i samme verden eller forholder seg til en felles verden.

– Offentlighet i betydningen en felles verden er en forutsetning for et politisk fellesskap. De sosiale mediene bidrar til fragmentering, ved å fremme bobler som blir mer og mer selvbekreftende og nesten immune mot kritikk. Denne sekteriske tendensen fasiliterer for konspirasjonsteorier, konstaterer Leivestad.

De sosiale mediene bidrar til fragmentering, ved å fremme bobler som blir mer og mer selvbekreftende og nesten immune mot kritikk

Et typisk trekk ved en paranoid og konspirasjonsteoretisk politisk stil er å identifisere fremmedelementer som fienden. Dette har en psykologisk appell i tider preget av frykt, bekymring, utrygghet og følelsen av å være utsatt for noe utenfor ens egen kontroll. Leivestad viser til at elementene i konspirasjonsteoriene ofte er velkjente og veletablerte ved at fiendebildene har en lang tradisjon, enten vi snakker om jøder, kommunister, frimurerne, jesuittene eller andre. Disse fiendebildene blir gjerne kombinert på nye måter og tilpasset nye omstendigheter.

– Vårt vern mot dette vil være en styrkelse av offentlighet og demokrati. Når vi tar høyde for den maktkritiske og fellesskapssøkende motivasjonen som ligger bak konspirasjonsteoriene, skjønner vi at samfunnet må gripe fatt i de dypere strukturelle utfordringene, konkluderer Leivestad.

 

Fra gata til data

Atle Møen, professor ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen, peker på paradokset – eller kontradiksjonen som han sier – at de som står bak konspirasjonsteorier gjerne kritiserer etablerte medier, som faktisk opererer med internkontroll, og beskylder dem for å stå bak falske nyheter. Men samtidig tar de helt ukritisk til seg informasjon på sosiale medier som understøtte deres eget tankegods.

– Folk har alltid hatt ekstreme ideer, men lenge var det bare noe som enkeltindivider forfektet. Det var først i mellomkrigsårene at disse ideene kom ut i massene, sier Møen.

Den gang var det gjennom å marsjere og ved fysisk å komme sammen at kollektive konspirasjonsteorier kunne blomstre. Slik er det ikke i dag. I dag forsterkes ikke ideene gjennom marsjering, men gjennom de sosiale mediene. Eller som Møen: Fra gata til data.

– Tidligere var kunnskapsreservoaret begrenset og basert på erfaring. I dag kan du søke hele verden og sausen sammen all verdens informasjon. Det er vrengebildet av kunnskapssamfunnet, bemerker han.

 

Myter

– De som står bak konspirasjonsmytene, sier de kan bevise sine påstander, men det er bare kvasiargumenter. De kommer med sirkelresonnementer, som sånn sett er en kortslutning av informasjon. Tidligere ville denne type tvangsforestillinger ikke kunne få nok næring til å utvikle seg til disse grandiose tankene.

Slik Møen ser det, er de sosiologiske konspirasjonsteoriene, som han kaller dem, sterke fordi de drar veksler på arkaiske holdninger som likner på primitiv animisme. I et slikt bilde styres verden av gode og onde makter. De kan besverges ved trylleformler. Alt skjer fordi noe vil at det skal skje.

Alt skjer fordi noe vil at det skal skje

– Disse tankeformene har alltid vært i mennesket, men de er blitt løftet frem av informasjons- og kunnskapssamfunnet, det postmodernistiske samfunnet, konstaterer Møen.

– Det gamle tankespinnet glir inn i nye myter og får et nytt moment. Også nazistiske Tyskland hadde det arkaiske i seg, men i postmodernismen kobles det på ekkokamre og informasjon som alle kan søke.

 

Verdens undergang

Møen liker egentlig ikke ordet konspirasjonsteorier, men foretrekker konspirasjonsmyter, fordi det ikke stilles kritiske spørsmål til disse såkalte teoriene som åpner for at de kan avvises av empirisk forskning, slik som ordet teori indikerer.

Han mener at det er forståelig at folk kan ta til seg tanker om sammensvergelser. De føler seg usikre, opplever verden som et kaos, mye er i endring og mye står på prøve. Mange klarer ikke å holde ut den forvirrede tilstanden.

– De forstår rett og slett ikke hvordan de skal leve i en kaotisk verden. Det gir grobunn for fundamentalisme og konspirasjonsmyter, sier Møen.

Konspirasjonsmytene er gjerne knyttet til bibelens apokalyptiske anskuelse, som en gigantisk trussel som er forestående. For Møen kan folk tro på hva de vil, men det han frykter er at slike feilslutninger kan drive frem et enormt voldspotensial, slik vi så hos Breivik og med stormingen av kongressen i USA.

– Vi har en demokratisk og moralsk plikt til å tale sant.

 

Personlighetstrekk

Asbjørn Dyrendal er professor ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap ved NTNU og arbeider flerfaglig med konspirasjonsteorier. Også han understreker at alle er sårbare for konspirasjonsteorier. Det er snakk om riktig type teori, til riktig tidspunkt, til riktig person og riktig miljø.

– Men så er det noen som er mer tilbøyelige til å gripe til konspirasjonsteorier enn andre, uttaler Dyrendal.

Han har forsket på emnet så å si gjennom hele sin karriere og forteller at det er enkelte tilbøyeligheter som går igjen. Det er imidlertid ikke funnet noen klare, systematiske sammenhenger mellom tilbøyelighet til konspirasjonstenkning og de mest vanlige personlighetsfaktorer.

– Hvis du har brukt litt tid på nett og sett hvordan konspirasjonsteorier er skrudd sammen og hvordan folk argumenterer, er det noe som slår deg veldig fort. For eksempel tilbøyelighet til å se mønstre selv der det ikke finnes, samt økt tilbøyelighet til å se intensjoner som forklaringer på nesten alt, sier Dyrendal.

– De fleste kan se ansikter i skyene, og alle er i stand til å forstille seg intensjoner bak noe som skjer, om det så bare er at katten tar en fugl fordi den ønsker å ta en fugl. Men noen er mer tilbøyelig til sånt enn andre, og de er også mer tilbøyelig til å tro på konspirasjonsteorier.

 

Detektivrollen

Dyrendal trekker frem at konspirasjonsteorier har litt melodrama og litt detektivhistorier over seg. Den som tar til seg disse teoriene blir som en detektiv som ser skjulte spor, de skjulte sammenhenger og intensjoner, innenfor en verden preget av det godes kamp mot det onde. I følge Dyrendal er det en veldig forførende rolle.

– De som er opptatt av å finne disse skjulte mønstrene er gjerne også mer opptatt av å føle seg unike og enestående, bemerker han.

– Det er forførende fordi du tar del i avsløringen av viktige hemmeligheter som kan gi et veldig rush.

Noe av motivasjonen for å gripe etter konspirasjon som årsaksfortellingen er grunnleggende og enkel ifølge Dyrendal. Det handler om å forstå verden, føle at en kan gjøre noe for å holde seg trygg og føle at en selv og gruppen en tilhører, er verdifull.

 

Ikke økt omfang

En vanlig forestilling er at de som tror på konspirasjoner, er paranoide. Det er de færreste, men jo høyere folk scorer på paranoide trekk, desto mer tilbøyelig blir de til å tro på enkelte konspirasjonsteorier presiserer Dyrendal. Det samme ser vi for tro på det overnaturlige og overnaturlige opplevelser. De er også mer machiavellianske, det vil si de tenker at «hvis jeg hadde makt, ville jeg ha gjort sånn».

Videre peker han på at både utdanning og intelligens viser en effekt på tilbøyelighet til å gripe til konspirasjonsteorier, men den er ikke så veldig stor. Du må opp master- og spesielt doktorgradsnivå for at utdanning skal gi uttelling. Og det hjelper ikke med høy intelligens om du ikke lar rasjonaliteten styre.

Vi har sett økt aktivisme, og det kan bety at de som var tilbøyelig tidligere er blitt enda mer tilbøyelig eller mer radikalisert ved å ta troen ut på gaten

Dyrendal understreker at det ikke finnes data som klart viser at det har vært en vekst av konspirasjonsteorier i senere tid. De har kanskje bare fått mer oppmerksomhet fordi vi har sett noen utslag de kan gi. Heller ikke usikkerheten knyttet til koronautbruddet har gitt konspirasjonsteoriene mer vind i seglene.

– Folk takler den økte usikkerheten delvis ved å gi ekstra tillit til myndighetene fordi det er så ubehagelig både å være i en krisesituasjon og mistro dem som ta hånd om det. Men vi har sett økt aktivisme, og det kan bety at de som var tilbøyelig tidligere er blitt enda mer tilbøyelig eller mer radikalisert ved å ta troen ut på gaten, konkluderer Asbjørn Dyrendal.