– Vi må tilpasse oss naturen

Hvis du spør noen om hva de forbinder med gresk vin, vil mange eldre Hellas-entusiaster svare “retsina”, fordi de drakk denne harpikstilsatte vinen på sydenferie på 1970-tallet. Mer snobbete vinelskere vil trolig heller fremheve de edle dråpene fra Santorini. Vinen derfra er kjent for sin mineralske, konsentrerte smak, påvirket av det vulkanske jordsmonnet og det salte morgendugget fra sjøen. Nå er imidlertid hele vinkulturen på øya truet av klimaendringene.

Santorini har ikke så mye landbruk fordi forholdene er tørre, næringsfattige og vindfulle, men vin er det blitt dyrket her i ualminnelige tider, trolig kontinuerlig i 4000 år. Unntaket er 300 år etter det spektakulære vulkanutbruddet 1600 før vår tidsregning og den etterfølgende tsunamien, som utslettet kulturer og sivilisasjoner i Middelhavet, deriblant den minoiske på Kreta.

Den karakteristiske Assyrtiko-drua er øyas adelsmerke. Den er kjent for å tåle varme, i likhet med rødvinsdrua Xinomavro normalt dyrket i Nord-Hellas. De eldgamle vinrankene ser ikke ut som vinranker, men som flettete kurver, en teknikk kalt kouloura. Druene vokser på innsiden, og er dermed beskyttet mot vind og altfor kraftig sol. (Sjø-)vann får plantene fra natte- og morgenduggen, slik at vinen her smaker litt saltere enn Assyrtiko-viner fra fastlandet. Men, og her er hovedpoenget: I 1960 var 4000 hektar satt av til vinproduksjon. I dag er tallet nede i 1300. De siste 20 årene er vinproduksjonen på øya halvert.

Årsaken er blant annet turisme. Både at tidligere jordbruksareal er blitt brukt til å bygge hotellkomplekser og Airbnb-utleiehus, men også at de unge foretrekker å jobbe med den lukrative turismen framfor å høste druer i august og september. Og klimaendringene, naturligvis. Ved langvarig tørke og hete slipper vinrankene druene sine for å overleve. Fordi det er så utrolig karrig, varmt, vindfullt og vannfattig på øya, er den blitt kalt et slags utstillingsvindu for klimaendringene i vinbransjen.

Andre vinregioner i verden, blant annet i USA og i Australia, har også begynt å plante greske vindruer som Assyrtiko, ut fra en overbevisning om at de jo må tåle alt.

«Er vinkulturen på Santorini død?», spurte en av Hellas’ fremst vinekspert Nico Manessis i november 2024. Svaret var ja, vel og merke om ingenting endres i overskuelig framtid. Jorda er mer eller mindre ødelagt av erosjon. Jorda minner mer om støv enn jord. Vinhøsten 2024 var katastrofalt dårlig og produserte kun 700 tonn druer totalt, mot et gjennomsnitt på 3000 tonn normalt tidligere.

Manessis blir støttet i sitt mørkesyn av øyas paraplyforening for vinmakere. De spår at vinproduksjon vil ta slutt innen 2042, om det ikke gjøres noe annerledes drastisk. En ting er overturisme, vannkrise og mangel på unge mennesker som er villig til å overta. Noe annet og like dramatisk er det at brorparten av Assyrtiko-vinstokkene er langt forbi sine meste produktive år, det vil si over 70 år.

Det betyr betydelig færre druer å innhøste. Det vil bli enda mindre om vannmangelen blir mer akutt. Tiltak vinbøndene ber myndighetene om å utforske og utvikle, er rensing av avløpsvann og å «fange» luftfuktighet, en teknologi som opprinnelig ble utviklet for amerikanske soldater i ørkenen.

Utviklingen i vinverden er ikke unik for Santorini. Det er spådd at hele 85 prosent av områdene det dyrkes vin på i dag, vil være uegnet innen 2050. I dag er allerede England blitt «det nye champagne», på grunn av klimaendringene. Om noen år kan Norden bli «det nye England». I Norge anno 2025 finnes det rundt 100 000 vinstokker, de aller fleste i Vestfold, Buskerud, Vestland og Østfold.

Det finnes over 300 stedegne druesorter for vinproduksjon i Hellas, ett av det høyeste antallet for noe land i verden, og mange av dem har eksistert i tusenvis av år. Fordelene med disse druene sammenlignet med importerte sorter som chardonnay og merlot, er at de tåler klimaendringene bedre.

Det ville være tragisk om vinkulturen på Santorini skulle ta slutt i vår levetid. Øyas vinranker er blant de eldste i verden og Assyrtiko-drua herfra skaper den greske vinens flaggskip. Den er spådd å bli en mulig erstatter for franske chablis blant vinsnobber i fremtida, fordi den har høy syrefriskhet og mye mineralitet, som chablis hadde tidligere, før klimaendringene ga Chardonnay-drua fra det legendariske Burgund-området et mer tropisk preg.

Vinbladlusen phylloxera, som utslettet det meste av vinrankene i Europa på 1800-tallet, gjorde ikke noe skade på Santorini, fordi lusa ikke trives i vulkansk jordsmonn. Den 76 kvadratkilometer lille øya har ikke noe lovverk som beskytter og verner jordbruksområdene. Det betyr at en hvilken som helst bonde som får et godt tilbud fra en amerikansk kjendis eller en av de store hotellkjedene, kan selge eiendommen sin på flekken. Og de gjør det, om ikke gladelig.

Vinrankene på Santorini har overlevd i tusenvis av år mer eller mindre på egenhånd. Menneskeskapte klimaendringer, og aldrende bønder og overturisme, ble slutten. 15 000 mennesker bor fast på Santorini, men øya mottar hele 2 millioner besøkende i året. Det er potensielt mye inntekt, om man kan tilby noe de tilreisende vil ha. Som gullforgylt tak over hodet. Et partysted med lettkledde kjendiser. Sinnssykt dyre drinker. Gudbenådet solnedgang.

En annen gresk øy med en gammel vinkultur som stadig flere har oppdaget, er Kreta. Agenda Magasin har snakket med flere produsenter på øya, og alle er enige om at vinproduksjonen i landet står foran store utfordringer. Dourakis i Chania-regionen er blant de første på øya som skapte en moderne vingård med besøkssenter, restaurant og smaksprøving. Andreas Dourakis ble utdannet i faget i Tyskland og startet vinproduksjon i hjemtraktene på slutten av 1980-tallet. En vårlig januardag besøkte vi gården og tok en prat med sønnen Antonis, som til vanlig bor i USA med familien, men som regelmessig pendler fram og tilbake over Atlanterhavet.

– Kan du beskrive en ideell sesong for dere?   

– Den begynner i desember året før. Da må plantene beskjæres. For å lage gode druer, så trenger plantene å sove. Derfor må de ha en periode med kaldt vær, slik at alle saften trekker seg ned i røttene. I slutten av februar, begynnelsen av mars, så begynner noen av bladene og greinene å vokse ut igjen. I en ideell verden da kan man godt ha regn og lavere temperaturer, slik at planten vokser sakte. Fra mai og ut til august kommer varmen på ordentlig og vi begynner å plukke i september. Vi vanner stort sett ikke om sommeren, unntatt når det er ekstreme temperaturen over lengre tid. Tørke er naturlig nok et større problem for de unge vinstokkene. De gamle har lange røtter og klarer seg stort sett bra.

– Så det motsatte? 

– I en dårlig sesong, som vi oftere og oftere får, så har vi vintre der det er null tid for vinrankene til å sove og samle opp ny energi. Så når vi beskjærer plantene, ser vi at prosessen ikke har kommet langt nok. Treverket er fortsatt veldig grønt. Det kan til og med være at det fortsatt henger blader på plantene i desember og januar. Dette er en indikasjon på at plantene ikke har fått nok hvile. Hvis plantene likevel gir druer når høsten kommer, så vil det til syvende og sist likevel påvirke planten negativt, for hvordan kan man ikke sove og likevel prestere godt? Alle trenger hvile, både mennesker og planter. Om våren, når det spirer og gror, vil vi da ha uforutsigbare værforhold, slik vi har hatt de siste årene. I 2023 var det regn, regn, regn helt til juni, og så plutselig langvarige heteperioder, som også varte om natten. Vi er ikke rigget for denne type værforhold. Mange kretiske vinbønder mistet 100 prosent av sine avlinger det året. I 2024 var det varmt og tørt hele tiden. Vi startet å plukke druer 21. juli – det er galskap. Vi hadde 30 prosent færre druer enn normalt. Været er ikke stabilt lenger og det er vårt største problem. I tillegg til at vi sliter med å skaffe nok arbeidere til innhøstingen. Folk vil ikke jobbe utendørs med hardt arbeid når det er 40 grader. Dette gjelder ikke bare oss, men generelt i landbruket.

– Hva gjør dere på gården for å redusere klimaavtrykket?

– Vi har et solcelleanlegg på taket av hovedbygningen, det produserer rundt 60 prosent av energien vi trenger til produksjonen. Vi har to elektriske biler. Noen av flaskene bruker vi om igjen. Vi er 100 prosent organiske, og vi driver vi regenerativt  – det vil si at vi lar jorde være i fred. Vi bare klipper gresset på et tidspunkt, og lar det blir liggende, slik at det lager et isolerende lag. Dermed fordamper ikke fuktighet i jorda så fort. Det betyr også at store deler av co2-en blir værende i jorda. Alt dette er selvfølgelig bare dråper i havet, men kanskje om flere gjør slike små endringer, så kan det endre ting.

– Hva er deres aller største klimautfordring? 

– Varmen er vårt største problem. Vi har plantet noen nye vinplanter nå, og vi forsøker å se om vi kan gjennomføre kultiveringen på en annen måte. Det finnes ulike teknikker for å kultivere vinplanter – enten feste de opp til vaiere, eller forme plantene som en busk, slik som på Santorini. Vi vil eksperimentere med å få druene til å vokse høyere opp fra bakken. Om sommeren, når det er varmt, kan lufttemperaturen synke ganske mye når det blir mørkt, men bakken har absorbert all varmen, så den vil varme opp planten gjennom natta. Å få druene lenger opp kan være en løsning på det. En annen mulighet er å skygge for sola om sommeren. Foreløpig er det ikke noe poeng å eksperimentere med andre druesorter, for de som alltid har vært på Kreta, er nokså tøffe og vant til klimaet her.

– Hva med skogbranner, er det noe dere frykter?

– Du må ikke bruke sånne ord her! Det kan bringe ulykke. Den siste store brannen vi hadde , som var veldig nærme, var i 2018. Jeg er ikke pessimist, egentlig, men så er jeg det likevel. En brann og alt er borte. Jeg klarer ikke å se hvorfor det ikke kan skje her når det skjer alle andre steder i verden. Vingården er omgitt av trær og det er mye treverk bak murveggene, avslutter Antonis Dourakis.

En kretisk vinprodusent som virkelig har fått merke flammene på kroppen de siste årene, er Iliana Malihin. Hun er ung og kvinne, begge deler nokså kjærkomment i en ellers nokså mannsdominert bransje. Hun startet vingården i  2019 med en forretningspartner fra Santorini. Den første vinen de lagde, var en blanding av druer fra de to øyene – Assyrtiko og Vidiano. De var en nyvinning, som ble en suksess, og hele partiet ble raskt utsolgt.

Da begynte hun å lete etter flere gamle Vidiano-vinmarker, og de fant hun i Melambes-området, oppi høyden (900 m) og inn i landet fra Retymno. Mange av dem stammer fra før den sagnomsuste vinlusa utraderte det meste av europeisk vinproduksjon på slutten av 1800-tallet. Og det er her vi møtte henne en varm januardag for en prat, med utsikt over den libyske kysten og Psiloritis-fjellet, som er 2456 meter høyt. Vi starter med det mest dramatiske, nemlig brannen. Etter flere suksessfulle år der hun ble utropt til Hellas’ nye, store vintalent, ble alt nærmet utradert over natta i en omfattende brann sommeren 2022.

– Det var et mareritt. Vi forsøkte å redde det vi kunne med bøtter og sprayflaske. Men det var ikke nok. Flammene slukte alt. Brannmennene fra staten bryr seg ikke om vinranker eller gamle oliventrær, bare om bygninger i landsbyen. Jeg forsøkte å advare mot dette i lang tid. Vi besøkte ordføreren i Heraklion. Vi gjorde mye for å sette problematikken på dagsorden, fra 2019 til 2022. Men ingen brød seg. Vi gikk så langt som å saksøke ordføreren. Brannen i 2022 var det den 14. skogbrannen her oppe, forteller hun.

Alle disse vinplantene var og er veldig gamle. Noen av dem over 300 år gamle. Men fordi det har vært så mange branner der opp gjennom årene, så er stammene veldig små.

Noen av vinrankeren fikk bare varmesjokk i 2022, og har kommet seg til hektene et par år senere. Andre ble totaltskadet og har ikke gitt noen druer. Det kan endre seg. Det spesielle med Iliana Malihins prosjekt, er at det er et kollektiv. Da hun kom til området i 2019, ble hun av mange møtt med skepsis. Fordi hun ville gi nytt liv til plantene, drive organisk og økologisk, og derigjennom skape nytt liv til en fraflytningstruet landsby. Hun eier få planter selv, det meste kjøper hun av lokale bønder som følger hennes veiledning. I dag samarbeider hun med over 40 ulike vinbønder. Ingen av dem sprayer, bakken mellom plantene er fulle av organisk materiale med småkryp, sopp og bakterier, og vinen forblir ufiltrert og fermenteringen er naturlig. Hun endrer ikke syrenivået kunstig eller bruker andre tilsetningsstoffer, som er fristende fordi området er så varmt.

– Ved å blande druer fra ulike vingårder innenfor samme landsby, prøver jeg å få til høy syregrad. Vinen her kan fort bli tung, søt og alkoholrik. Ved å blande druer fra nordsiden med sørsiden, kan jeg få bra syre og også lavere alkoholnivå. Kunsten å lage god vin her, er den rette blandingen fra alle disse vinmarkene, sier hun. I dag eksporterer hun vinen til en rekke europeiske land, som Frankrike, Danmark og Belgia.

– Hva er den største trusselen mot vinproduksjonen her oppe i høyden? 

– Hvert år har vi en helt ny utfordring med klimaet. Været er veldig uforutsigbart, så det er vanskelig å forberede seg. I 2024 høstet vi inn all frukten i løpet av en måned, en måned tidligere enn vanlig. På grunn av varmen og mangel på vann – ingen vinmarker her oppe er irrigert. Druene modnet veldig fort og på samme tid. Den stå vi ikke komme og var ikke forberedt. Jeg forstår ikke hvordan vingårder med langt mer vinmark enn oss taklet det. Det var veldig vanskelig. Den største trusselen her er brann, så klart, men også vinden. Den er så sterk at den kan ødelegge frukten og brekke greiner. Vinden er selvfølgelig også farlig hvis det bryter ut skogbrann. På grunn av denne sterke vinden, prøver vi å holde vinplantene lave.

– Hva er den største trusselen mot vinindustrien i Hellas generelt?

– Klimaendringene, så klart. Vinrankene har alltid overlevde og de har tilpasset seg skiftende klima. Dette bør produsentene også gjøre – i stedet for å forsøke å endre vinrankene. Vi må ta et skritt tilbake og vente på at vinrankene tilpasser seg. Den menneskelige hånden skal gjøre minimalt i vingården. Vi må la vinplantene få lov til å jobbe i fred. Vi er heldige her på Kreta, fordi vi har mange originale druesorter som er vant til å tilpasse seg vekslende klima, og som også modnes på forskjellige tidspunkt. Det betyr at man kan bruke lokale druer og plante dem på forskjellige høyder, avhengig av temperaturer. Vi må respektere naturen, for alle problemer stammer fra vår holdning og innstilling til naturen. Vi må bruke mindre kjemikalier. Vi må endre hvordan vi bruker vann. Vi må begynne å høre etter hva naturen ønsker av oss. Vi skader naturen. Vi må endre alt dette, så vil ting gradvis bli bedre. Alle har problemer med klima nå til dags, også Frankrike og Tyskland. Dette er en god mulighet for vinindustrien i Hellas, men vi må ikke tenke at den enes død er den andres brød, avslutter hun.