10 myter om abortloven

Selv om det har gått snart femti år siden Norge fikk sin første abortlov i 1976, har det lenge vært behov for en oppdatering som speiler dagens medisinske kunnskap, erfaringer og kvinners faktiske livssituasjon. Den gang var loven et resultat av hard kamp – og som ved de fleste store gjennomslag i kvinnekampen, møtte også denne sterke motkrefter.

Det er ikke nytt at hver gang kvinners rettigheter flytter seg fremover, forsøker reaksjonene å trekke dem tilbake. Nå trer endelig en ny og mer tidsriktig abortlov i kraft, en reform som fjerner det omdiskuterte nemndsystemet og styrker kvinners rett til selvbestemmelse frem til uke 18. Dette er resultatet av langvarig innsats fra kvinneorganisasjoner, fagmiljøer og noen av Arbeiderpartiets modigste stemmer, som klarte å forme flertall og enighet i Stortinget.

Loven fjerner nemndsystemet, men ikke de strenge grensene for sene aborter.

Men når store endringer skjer, følger ofte både refleksjon og motstand. For mange som ikke har fulgt prosessen tett, kan det føles overveldende eller uoversiktlig. Samtidig er debatten preget av påstander som ikke nødvendigvis bygger på fakta. Derfor har jeg valgt å kommentere noen av de mest utbredte mytene – ikke som en debatt, men som et forsøk på å rydde i landskapet, og tydeliggjøre hvorfor dette lovskiftet handler om rettferdighet, verdighet og medisinsk realisme.

Myte 1: «Dette åpner for fri abort frem til fødsel.»

Nei. Den nye loven gir ikke rett til selvbestemt abort etter uke 18. Svangerskapsavbrudd etter dette punktet krever fortsatt medisinsk begrunnelse og foretas kun i unntakstilfeller. Loven fjerner nemndsystemet, men ikke de strenge grensene for sene aborter.

Myte 2: «Kvinner vil ta lettere på abort nå.»

Forskning viser at kvinner tar slike beslutninger alvorlig uavhengig av lovgivning. Det nye regelverket bygger på tillit til kvinners dømmekraft og styrker deres rettssikkerhet, heller enn å mistenkeliggjøre dem.

Myte 3: «Den gamle loven fungerte jo, hvorfor endre?»

Den tidligere loven inneholdt et nemndsystem som overlot avgjørelsen om abort etter uke 12 til et lukket, ofte uforutsigbart organ noe som har blitt møtt med betydelig kritikk fra både kvinner, helsepersonell, fagmiljøer og menneskerettighetsorganisasjoner. Systemet har blitt beskrevet som belastende, paternalistisk og i strid med kvinners rett til autonomi og privatliv. Erfaringene fra både brukere og helsepersonell viste at reformen var nødvendig ikke bare for å sikre verdighet og rettssikkerhet, men for å bringe lovverket i tråd med dagens kunnskap og menneskerettslige standarder.

Myte 4: «Det er bare venstresiden som vil dette.»

Loven har bred faglig forankring, med støtte fra helsepersonell,  fagmiljøer og rettighetsorganisasjoner. Dette handler ikke om partipolitikk, men om menneskerettigheter og helsepolitikk som ikke tar beslutningsmyndighet vekk fra kvinner.

Det å gi kvinner større myndighet over egen kropp betyr ikke å nedvurdere liv, men å styrke det.

Myte 5: «Dette undergraver livets verdi.»

Den nye loven er ikke et angrep på liv, men en anerkjennelse av kvinners rett til å verne om sitt eget. Samtidig inneholder loven etisk funderte grenser som sikrer at avgjørelser tas med alvor og faglig begrunnelse.

Myte 6: «Abortloven vil undergrave fosterets rettsvern.»

I norsk rett har ikke fosteret selvstendig juridisk personstatus. Den nye loven opprettholder etiske grenser og faglige krav for svangerskapsavbrudd i senfase, og balanserer hensynet til kvinnen med det ufødte liv.

Myte 7: «Loven gjør det vanskeligere å få hjelp til å fullføre svangerskap.»

Helsevesenet er fortsatt forpliktet til å gi støtte, rådgivning og alternativer. Loven svekker ikke hjelpetilbudet, men styrker valgfriheten og autonomien til dem det gjelder.

Det er ingen liten reform.

Myte 8: «Kvinner trenger refleksjonstid, derfor må nemndene bestå.»

Refleksjon er viktig, men nemndene har i praksis vært kontrollinstanser, ikke nøytrale samtalerom. Den nye ordningen legger til rette for samtale med kvalifisert helsepersonell i verdige rammer.

Myte 9: «Abort er for viktig til å være et valg man tar alene.»

Beslutningen om abort er nettopp så viktig at den må ligge hos den som faktisk berøres: kvinnen selv. Å overstyre henne er å frata henne autonomi, ansvar og tillit.

Myte 10: «Den nye loven vil føre til flere aborter av barn med funksjonsnedsettelser.»

Abortbeslutninger tas ut fra mange ulike forhold. Loven handler ikke om å «velge bort» noen, men om å sikre trygg og informert veiledning. Hvis vi virkelig ønsker et samfunn hvor alle barn er velkomne, må vi også sikre at strukturene rundt familiene gir reell støtte, og at det å få barn med funksjonsvariasjon ikke føles som en livsvarig straff. Å påtvinge kvinner å bære frem et barn under disse forholdene, er å velte samfunnets manglende støtteapparat over på én gruppe.

Det å gi kvinner større myndighet over egen kropp betyr ikke å nedvurdere liv, men å styrke det. Når loven nå trer i kraft, er det et nødvendig og modig steg for et mer rettferdig samfunn og et system som møter folk med tillit, støtte og verdighet i livets vanskeligste situasjoner.

Det er ingen liten reform. Men det er et nødvendig steg for et mer rettferdig samfunn!