2.0 steg tilbake i likestillingsdebatten

La meg bare si det med én gang: Jeg er lei av å skrive om dette igjen. Lei fordi i en debatt der to type kvinner i ytterkantene settes opp mot hverandre for mest mulig uenighet, gidder ingen å høre på nyanseringer. Det kjennes ut som å snakke til en vegg. Likevel, når Debatten framstiller det som om likestillingskampen i hovedsak står mellom tradwife på den ene siden og girl boss på den andre, så er det kanskje bedre å prate til den veggen enn å smelle huet mitt inn i den.

Bemanningskrise i barnehagene. Sluttet som barnehagelærer for å redde livet. Marit følte seg som en byggeleder da moren var døende. Firebarnsmor: Livet går ikke opp. Nytt opprør sprer seg: Guro sin morsmelk kom mens datteren døde i armene hennes. Ansatte ved Ullevål vurderer å si opp. Aleneforeldre sliter: Halvparten har ikke råd til nok mat.

Dette er ikke et tragisk dikt dessverre, det er overskrifter fra nyhetene de siste årene.

Dette er også historier om hvordan klasse blir usynliggjort i fortellingen om norsk likestilling anno 2025.

Alle overskriftene forteller – fra hver sin kant – historien om hverdager som ikke fungerer lenger. Det er historier om et system som ikke prioriterer omsorg for menneskene som lever i det. Et system som er blitt så opptatt av å telle, måle og effektivisere at det er blitt vanskelig for mange av dem som holder dette systemet på beina, å bare leve. Dette er også historier om hvordan klasse blir usynliggjort i fortellingen om norsk likestilling anno 2025.

Misforstå meg rett, klassekamp i arbeidslivet handler ikke bare om kvinner, men det var ikke feil heller når Aftur Nerdrum i debatten pekte på at kvinners kropper faktisk er annerledes enn menns. Det har alltid vært en faktor i kvinnekampen og arbeiderbevegelsen, og det er også grundig gjennomgått i kvinnehelseutvalgets NOU «Den store forskjellen. Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse» fra 2023. Der framkommer det at kvinners arbeid også fortsetter utover lønnsarbeidet.

For de fleste kvinner i Norge handler ikke likestillingskampen 2.0 om å velge mellom forkle eller partnerjobb i advokatfirma, det handler om tid og penger.

Kvinners timer med husarbeid har gått ned de siste tiårene, men mødre bruker fortsatt rundt én time mer enn fedre på hus- og omsorgsarbeid. Kvinner tar også i større grad ansvaret for det som gjerne kalles for det «tredje skiftet» – det vil si det administrative arbeidet i hjemmet på kveldstid. Og når de blir eldre kommer annet omsorgsarbeid, som det å passe på syke foreldre.

For de fleste kvinner i Norge handler ikke likestillingskampen 2.0 om å velge mellom forkle eller partnerjobb i advokatfirma, det handler om tid og penger. Advokaten sa det jo egentlig så godt selv i debatten: «Alle kan bli partnere, hvis rammene er til stede». Hun syntes ikke det var relevant å snakke om syklus i yrkessammenheng (og lo av det). Det er fint for henne det, men det er også lite relevant for den andelen av den kvinnelige befolkningen som lider av hormonelle lidelser knytta til nettopp syklusen sin.

Det blåser en konservativ vind over verden, og romantiseringen av husmoren er både historieløs og veldig skummel.

Det er heller ikke relevant for de fleste kvinner i Norge at kvinner som tjener over 3 millioner i året skal fortelle dem om «rammer». Noen er privilegerte og har økonomiske rammer til stede som gjør at du kan kjøpe deg ut av omsorgsarbeid om du trenger det, veldig mange har ikke det, enten de ønsker det eller ikke.

Det blåser en konservativ vind over verden, og romantiseringen av husmoren er både historieløs og veldig skummel. Likevel er mitt største problem med likestillingsdebatten 2.0 at det hele ble til en framføring av individuelle valg. Det ble egentlig aldri satt inn i en sammenheng av samfunnsstrukturer. Jeg mener, hvor var forskerne? Hvor var medlemmene fra kvinnehelseutvalget? Hvor var feministene som har skrevet om omsorgens verdi?

Derfor tror jeg at veldig mange blir sinte når utfordringene vi står overfor i arbeidslivet blir framstilt som et valg mellom kjøkken eller styrerom.

Likestilling handler om mye mer enn personlige valg og preferanser. Kvinner kan heller ikke bare gjøre som vi vil. Vi er en del av historien og av verden rundt oss. Ansvaret for fellesskapet er like mye vårt, som vi kvinner er samfunnets ansvar. Men kvinners arbeid er livsviktig for Norges økonomi og velferd, og nettopp derfor må vi både kjempe for velferdsgoder og et mer kvinnevennlig arbeidsliv.

Jens Stoltenberg sa en gang at: «Hvis norske kvinners yrkesdeltakelse skulle reduseres til gjennomsnittet i OECD, ville verdien av dette produksjonstapet tilsvare hele oljeformuen vår, også den som befinner seg under bakken».

Mitt inntrykk er at de aller fleste kvinner i landet vårt er svært bevisste sitt ansvar. Derfor tror jeg at veldig mange blir sinte når utfordringene vi står overfor i arbeidslivet blir framstilt som et valg mellom kjøkken eller styrerom. Dette er en falsk framstilling av virkeligheten, drevet fram av seertall. God underholdning kanskje, men hva gjør det med oss når viktige nyanser forsvinner?

For meg er det åpenbare svaret på dette å kjempe for politiske løsninger i arbeidslivet, ikke å snakke oss inn i evigheten om noens personlige valg.

Jeg vet hvor viktig arbeid er for en kvinne. Jeg har selv vokst opp med å være vitne til hva som kan skje med en kvinne uten arbeid, når en mann forlater henne. Jeg har skrevet bok om min mormors historie og hvordan den gryende velferdsstaten i alle fall sørget for at min mor og hennes søsken ikke gikk fullstendig under. Min mormor ble minstepensjonist og levde sparsomt hele livet, hun måtte betale dyrt for at hun ikke hadde deltatt i det lønnede arbeidet. Det betyr ikke at hun ikke jobbet. Hun var alenemor for tre barn, med alt det arbeidet det innebærer. Deretter var hun bestemor for tredoblet antall barnebarn. Men sånn tallmessig, om man regner på det, var hun også et «Underskuddsfenomen».

Mange kvinner i dag jobber i skiftyrker, hvor de utøver omsorg for eller i møte med andre. Etterpå må de hjem og gi omsorg der. Mange strekker seg sidelengs for å imøtekomme både behovene til pasienter eller barn, og alle de målbare kravene fra ledelsen. De stresser til og fra jobb hver dag, for å få det hele til å gå opp med det ulønna omsorgsarbeidet. Det skal vi ta på alvor. For meg er det åpenbare svaret på dette å kjempe for politiske løsninger i arbeidslivet, ikke å snakke oss inn i evigheten om noens personlige valg. Det er en blindvei!

Jeg har skrevet om dette i noen år, men det er mange som har pekt på omsorgens verdi i tiår allerede. Den amerikanske filosofen og forfatteren Nancy Fraser har lenge påpekt at vi står overfor en global omsorgskrise. En krise som ikke bare er et symptom, men også en årsak til dypere samfunnsmessige problemer. En krise som spesielt påvirker kvinner. Denne krisen handler om mer enn bare mangel på hender eller kvaliteten på de enkelte omsorgstjenestene, det handler om hvordan vi som samfunn teller verdier.

Det finnes løsninger på problemene som disse forvirrede, forkle-kledde kvinnene peker på.

Norge er et lite land og vi er heldige, for det gjør at vi faktisk kan stille oss selv spørsmålet: Hva vil vi prioritere?

Det finnes løsninger på problemene som disse forvirrede, forkle-kledde kvinnene peker på. Løsninger som verken innebærer at 50-tallet kommer tilbake eller fullstendig kollaps av arbeidslinja, løsninger som: Kortere arbeidsdag eller arbeidsuke, bedre bemanning og bedre tilrettelegging i småbarnsfasen.