22. juli-angrepene: Bredere debatt – bedre undervisning

Mange lærere har vært usikre på hvordan de skulle undervise om 22. juli. Det er ikke så rart når offentligheten ikke har klart å behandle terrorangrepene på en god måte. I år er debatten blitt bredere. Det vil gjøre undervisningen bedre.

Denne sommeren er det 10 år siden det forferdelige angrepet på AUF på Utøya og bomben i regjeringskvartalet. I blant annet Morgenbladet, Aftenposten og i flere andre medier har det vært intervjuer, reportasjer og kronikker om terroren. Tonje Brenna, Snorre Valen og Stian Bromark er blant dem som har gitt ut viktige bøker som belyser og problematiserer. Dette er uvurderlig som opplysning og svært viktig stoff for lærerne når det gjelder behandlingen av dette nasjonale traumet i skolen.

Likevel tror jeg det er og har vært vanskelig for mange lærere, og at vi på samme måte som i samfunnet ellers, ikke har behandlet 22. juli godt nok.

I debatten før de nye læreplanene ble skrevet, ble det drøftet om angrepene 22. juli skulle nevnes direkte i læreplanene. Vi i Utdanningsforbundet var skeptiske fordi det var et stort press på at enkeltelementer skulle inn i læreplanene. Følgen ville bli overfylte læreplaner og det gikk imot hensikten med fagfornyelsen, nemlig færre konkrete mål. Dessuten var det et viktig poeng for oss at det må være tillit til at det er læreren som skal bestemme hvordan ulike faglige temaer kommer til uttrykk i undervisningen.

Nå endte det med at terrorangrepet er eksplisitt nevnt i det tverrfaglige temaet demokrati og medborgerskap. I tillegg er det rom for å undervise i dette i flere av kompetansemål i forskjellige fag. Så det er store muligheter for å behandle emnet godt i skolen. Likevel tror jeg det er og har vært vanskelig for mange lærere, og at vi på samme måte som i samfunnet ellers, ikke har behandlet 22. juli godt nok.

Jeg mener mangfoldet av tekster, bøker og denne sommerens debatter og diskusjoner vil gjøre det lettere for lærere å ta diskusjonene og opplæringen i klassene.

Årsakene er sammensatte, men jeg tror vi finner svar i mange av de bøkene og artiklene vi har lest denne våren og sommeren. At det var et angrep på oss alle er blitt problematisert. Det oppsto en politisk korrekthet som gjorde det vanskelig å være tydelig både på hvem angrepet var rettet mot, og hvilket tankegods som lå bak gjerningsmannens handlinger. Berøringsangsten til politikere og kommentatorer gjenspeiles også i skolen.

Det har ikke vært mange gode kilder eller aktuelle debatter å undervise ut fra. I den grad det har vært debatt, har det dreid seg om at det ikke var greit å påberope seg å være offer og en svært forsiktig omgang med kritikk av det som kanskje kan kalles åpenbar høyrepopulisme. Det er forståelig, men ikke greit, at også lærere har latt seg påvirke av denne trenden i mediene og i debatten.

Jeg mener mangfoldet av tekster, bøker og denne sommerens debatter og diskusjoner vil gjøre det lettere for lærere å ta diskusjonene og opplæringen i klassene. Spesielt vil jeg trekke frem teksten som Utøya-overlevende Elin L’Estrange skrev i Aftenposten 14. juli, der hun etterlyser en fri og åpen debatt om 22. juli. Takk til henne og alle de andre som orker og tør. Med deres hjelp skal vi lærere sørge for at deres stemme blir hørt og vi skal gjøre vårt gjennom undervisning og opplysning for å forhindre at noe så forferdelig skal skje igjen.