The Real FrP og de syv justisministrene

Nå er det snart et år siden vi i the Real FrP lovet å skrive noe for Agenda Magasin. Eller, ca fire justisministere siden, for å bruke vår tidsregning.

Justisministerjobben har jo vist seg å være den aller vanskeligste posten for Erna Solberg å fylle. For de av dere som synes det er litt vanskelig å holde styr på hvem som er justisminister for øyeblikket, tenkte vi å bedrive litt folkeopplysning og gjøre et lite tilbakeblikk på justisministerposten i Solberg-regjeringen.

Det gikk, som forventet, helt strålende – og han ble byttet ut etter relativt kort tid.

Det er bare å finne fram lesebrillene, for det vil ta litt tid. Vi har hatt noen justisministere i senere år.

Det hele startet med Anundsen, som egentlig bare fikk jobben fordi det manglet m på tastaturet til den i HR-avdelingen som sendte ut e-posten. Anundsen viste seg riktignok å være en av de aller beste justisministrene denne regjeringen har hatt. Han er i alle fall inne på topp 7-listen.

Mange husker ham best for informasjonsfilm-eposet «Trygghet i hverdagen», der han intervjuet sine underordnede med åpne spørsmål som «dette er positivt, ikke sant?» Så flink han framstod i den videoen er det et under at statsministeren valgte å bytte ham ut, NOENSINNE.

Deretter fikk vi justisminister Per-Willy Amundsen. Tastaturet på HR hadde blitt fikset, og nå skulle mannen som kort tid før hadde manet til et nytt korstog mot islams frammarsj, ha ansvaret for justissektoren. Det gikk, som forventet, helt strålende – og han ble byttet ut etter relativt kort tid.

Inn kom Sylvi. Sylvi Listhaug, First House-konsulenten som både satt i sentralstyret til et regjeringsparti og fikk betalt for å påvirke dette regjeringspartiet fra sin andre arbeidsgiver.

Slik sett kan en jo si at Teigen har oppnådd alle journalisters våte drøm – å felle en statsråd – allerede før han ble journalist.

Sylvi Listhaug, som var den første landbruksministeren som hadde klart å lage kontroverser blant norske bønder siden Bondepartiet. Sylvi Listhaug, som er den eneste vi vet om som med pokerfjes kan sitte som statsråd på Dagsnytt 18 og hevde at hun representerer vanlige folk i kampen mot elitene.

Sylvi Listhaug, som ikke lar seg diktere av feministeliten, men likevel tok litt mammaperm da hun fikk barn i perioden hun var statsråd.

Og Listhaugs mammaperm åpnet for justisministervikar Per Sandberg. I permisjonsperioden var det viktig for regjeringen å få inn en person i justis- og innvandringsministerposten som hadde tung kompetanse på rasistisk motivert vold.

Hvem bedre enn å få inn en mann som var dømt for å skalle ned en asylsøker en gang på nittitallet? Hands on-erfaring, kalles det. Per gjorde også en helt strålende jobb, og skapte ingen diplomatiske kriser mens han fungerte som justisminister.

Han reiste heller ikke til Iran uten å informere SMK om hvor han dro mens han var justisminister, og skallet faktisk ikke ned noen asylsøkere.

Det er likevel den verdige avskjedstalen og, ikke minst, unnskyldningen, justisminister Listhaug vil bli mest husket for.

Sylvi returnerte raskt til ministerposten etter endt permisjon og nå var hun klar for å steppe opp gamet litt, for å si det sånn. Hun ble den første statsråden i Norge som har måttet gå av på grunn av en Facebook-oppdatering. Espen Teigen, mannen som skreiv for henne på sosiale medier, ble journalist etterpå.

Slik sett kan en jo si at Teigen har oppnådd alle journalisters våte drøm – å felle en statsråd – allerede før han ble journalist. Facebook-oppdateringen Sylvi måtte gå av på grunn av sa, langt på vei, at Arbeiderpartiet brydde seg mer om terrorister enn nordmenn, og den var tilfeldigvis timet til å bli publisert samme dag filmen om 22. juli hadde premiere på kino.

Det er likevel den verdige avskjedstalen og, ikke minst, unnskyldningen, justisminister Listhaug vil bli mest husket for. Hun klarte, etter 3-4 forsøk å få fram en «unnskyld dersom noen ble støtt av kommunikasjonen i denne saken».

Listhaug tok altså en Gerd-Liv Valla, og avsluttet (foreløpig) sin karriere som statsråd med å kalle norsk politikk for en barnehage, før hun gikk tilbake til sin vanlige jobb som politiker på stortinget.

Og med tanke på hvordan landsmøtene i FpU angivelig var på nittitallet, var det nok like greit.

Nå er hun jo, som dere vet, tilbake som eldreminister, slik at hun atter en gang kan uttale seg om innvandring i riksmedia, fra statsrådplattform.

I en periode fungerte Jon Georg Dale som justisminister, og mange på den anstendige høyresiden var livredde. Justisminister-posten har blitt såpass stigmatiserende at det kun kunne være et tidsspørsmål før en eller annen sprø historie fra FrPs tilsynelatende mest anstendige politiker dukket opp.

«Hva kunne en finne av grums på Goggen?», spurte de seg om. Noen spekulerte i om han egentlig var mållagsmann, mens andre igjen var redde for at det skulle dukke opp rykter om at han hadde vært miljøverner i ungdommen.

Utrolig nok klarte Siv Jensen å finne en kandidat til justisminister-posten som verken hadde reiseregning-skandaler, metoo-saker eller porno-pdf på e-post-saker på seg i nyere tid. Riktignok måtte hun gå så langt tilbake i tid at hun valgte en kandidat som ikke hadde vært politisk aktiv siden før sosiale medier fantes. Og med tanke på hvordan landsmøtene i FpU angivelig var på nittitallet, var det nok like greit.

Det var nemlig nesten helt umulig for Erna og Siv å finne en ny justisminister denne gang.

Tor Mikkel Wara kom inn, direkte fra regjeringens eget statsråd-klekkeri First House, med enorme forventninger til seg. Endelig hadde Siv funnet en justisminister med både faglig integritet og tverrpolitisk respekt. Selv om Wara ikke satt så lenge som justisminister, er det vel ingen tvil om at han også er inne på topp sju i denne regjeringen.

Kåringen av beste justisminister ble forresten ikke avgjort ved målfoto, selv om det var en del overvåkningskameraer involvert. Hjemme hos justisministeren. Da samboeren tente på bilen. Og forsøkte å få det til å se ut som om det var venstreekstremister som drev med terror.

Det er jo en trist sak, så vi bør egentlig ikke tøyse med den. Det var nemlig nesten helt umulig for Erna og Siv å finne en ny justisminister denne gang. Lageret var tomt. Lageret var ikke tomt for asylbarn, slik justisminister Anundsen skreiv i et lekket  internt notat en gang, men det var ganske tomt for anstendige FrP-ere.

Så de ga rett og slett faen og ansatte Jøran Kallmyr.

Det tok dessverre ikke lang tid før nasjonalsosialistjævlene i media hadde gravd fram litt grums.

Den tidligere FpU-lederen var kanskje mest kjent for sin tur til Eritrea der han skulle sjekke om det var trygt å returnere flyktninger for et par år siden. Vel hjemme kunne han rapportere at det var helt trygt, de hadde internett på hotellet og flere internasjonale TV-kanaler.

Justisminister Kallmyr holdt en rørende tale på frigjøringsdagen 8. mai i år, der han hedret veteranene som hadde kjempet mot sosialister.

Mange ble provosert av det, men alle som noensinne har lest et kommentarfelt på internett vet jo at sosialister betyr det samme som nasjonalsosialister, alvorlig talt. Det tok dessverre ikke lang tid før nasjonalsosialistjævlene i media hadde gravd fram litt grums, og saken om at FpU hadde brukt nazisymboler for å provosere en gang på nittitallet, sirkulerte snart i sosiale medier.

Folk må rett og slett slappe av, det var jo bare ment som en spøk. Hakekors på halsen!