Å elske demokratiet i urolige tider

Siden Asle Tojes Aftenposten-innlegg før jul har kulturdebatten i Norge dreid seg om fellesskap, “enhetskultur” og hva som egentlig holder samfunnet sammen. Det er lett å bli stående fast på hver sin side i denne ordstriden. Mer interessant er spørsmålet om hvordan kulturen virker, hva den faktisk gjør.

Da jeg bodde i Berkeley 24/25, møtte jeg kultursosiologen Ann Swidler ved flere anledninger. Hun var da blitt åtti år, fortsatt aktiv som professor, og hun hadde en ærlighet og en energi som gjorde stort inntrykk på meg. Swidler krysser kategorier som kulturdebatten her hjemme i Norge gjerne setter opp som uforenlige. Hun er vitenskapskvinne, men også aktiv i sin jødiske menighet. Hun er empiriker, men vier stor oppmerksomhet til det som ikke lar seg måle.

Kulturen gir oss språk, bilder og fortellinger som hjelper oss å tolke situasjoner og orientere oss.

Noen av hennes arbeider om kjærlighet og kultur har blitt en inngang for meg til å forklare trekk i samtiden vår.

I boka Talk of Love viste Swidler, med utgangspunkt i intervjuer med middelklasseamerikanere, at kjærlighet uttrykkes gjennom to ulike språk. Det ene er mytisk. Her framstår kjærligheten som noe sikkert, avgjørende og varig, som noe som kan gi livet retning. Det andre språket er prosaisk-realistisk. Her handler kjærlighet om deling, forhandling, usikkerhet og arbeid over tid.

Poenget er at mennesker veksler mellom de to språkene når de snakker om kjærlighet.

 

De samme kulturelle fortellingene

Når mennesker spør seg om dette er den rette, eller om et ekteskap skal inngås eller brytes, trekker de ofte på det mytiske. Dette språket fremstilles også ofte i populærkulturens filmer, serier og sanger. Institusjoner som ekteskapet gir det mytiske språket en sosial form; «det store valget», «det ubrytelige løftet». Når de samme menneskene skal forklare hverdagen, bruker de oftere det prosaiske språket. Her handler kjærlighet om vaner, slit, forhandlinger og gjentakelse. Dette språket lever i avklaringer og forhandlinger om tid, barn, økonomi og ansvar.

Vitenskapen har også sine mytiske og prosaiske språk.

Kulturen gir oss språk, bilder og fortellinger som hjelper oss å tolke situasjoner og orientere oss. Det mytiske og det prosaiske blir levendegjort side om side. Det mytiske åpner horisonten. Det prosaiske bærer hverdagen.

Jeg tror mange i Norge kan kjenne seg igjen i dette. Vi er preget av andre institusjoner og en ganske annen tillitskultur enn amerikanerne, men vi er glade i Netflix og vi gifter og skiller oss omtrent like ofte.

 

Demokratiets kulturelle språk

Dette er en inngang til å forstå kulturen som det moderne demokratiet hviler på.

Moderne økonomi har sine egne mytiske og prosaiske fortellinger. Det mytiske språket om økonomien handler om penger som løsriver seg fra arbeid og produksjon, om krypto, spekulasjon og verdier som forventes å fortsette å stige, nærmest evig. Også dette språket holdes oppe av institusjoner og sosiale ordninger: kontrakter, gjeld, børs og markedsritualer. Det prosaiske språket om økonomi handler om arbeid, ferdigheter, kompetanse, samarbeid og langsiktig verdiskaping. Om å bygge noe som varer, i motsetning til økonomiske gevinster som først og fremst hentes ut av allerede eksisterende verdier.

I Mariana Mazzucatos bok The Value of Everything skiller hun mellom verdiskaping og verdiuttak – mellom dem som bygger noe og dem som henter gevinst fra det andre har bygd. Poenget hennes er at moderne økonomier ofte belønner dem som henter ut verdi høyere enn dem som faktisk skaper den.

Det mytiske språket vinner lettere feste.

Vitenskapen har også sine mytiske og prosaiske språk. Det mytiske språket om vitenskapen framstiller den som en leverandør av klare svar og handlingsklare konklusjoner – gjennombruddet som rydder tvilen av bordet. Sannheten. Også dette språket bæres av institusjoner som gir vitenskapen offentlig autoritet: universitetet, ekspertrollen, publiseringssystemet, mediene og politikkens og næringslivets stadige hunger etter klare svar.

Det prosaiske språket handler om laboratoriet, arkivet og feltarbeidet: langsom framdrift, metodisk prøving, usikkerhet og kumulativt arbeid over år.

Swidler selv er et godt eksempel. Gjennom sin karriere er det i minst to spørsmål hun aldri slapp: Hvordan kultur virker, og hvor institusjoner kommer fra. I tillegg til sitt store arbeid om kjærlighet, forfulgte hun disse gjennom blant annet studier av friskoler og aidskrisen i Malawi. Dette er det prosaiske vitenskapsarbeidet i praksis. Framdriften er kumulativ. Det store gjennombruddet kommer aldri som et enkelt øyeblikk.

 

Ulike vilkår

Det mytiske og det prosaiske språket er aldri helt atskilt. Mennesker trenger noe å strekke seg mot, et løfte om at arbeidet fører et sted hen. Det mytiske gir det prosaiske retning. Det prosaiske gir det mytiske substans.

Men det er verdt å merke seg at disse språkene lever under ulike vilkår i offentligheten. Det mytiske språket vinner lettere feste. Det tilbyr klarhet, retning og følelsesmessig resonans.

Slik har det nok ofte vært, men digitale og sosiale medier har gjort asymmetrien sterkere. De bringer de store fortellingene inn i menneskers fortrolighetsrom: inn i pauser, soverom, kollektivreiser og kveldsstunder. De gjentar dem i små doser, noen ganger med alvor, andre ganger med humor. De kobler dem til affekt og identitet, og lar den personlige og erfarte uroen hekte seg på større fortellinger om nasjonen, markedet eller vitenskapen.

Vi trenger alle en retning, noe å tro og håpe på.

Resultatet er en offentlighet der mytiske fortellinger har fått en egen infrastruktur. En distribusjonsform som gjør dem raske, intime og vanskelige å riste av seg.

Dette kan forklare noe av samtidens forførelse: troen på at det finnes en smartere modell, en sterkere leder, en renere teknologi, en bedre metode eller et system som endelig kan gi trygghet uten treghet. Politikk uten friksjon.

 

Det nordiske fortrinnet

Denne ubalansen preger store deler av moderne vestlig offentlighet, men den slår ut ulikt i Norden og i USA. Her har upersonlige institusjoner i større grad båret fellesskapet. I USA eksisterer det en forestilling om at legitime sosiale bånd først og fremst er bånd mennesker selv velger. Derfor får frivillige fellesskap som menigheter, nabolag, familier og organisasjoner en særlig moralsk tyngde, mens upersonlige institusjoner lettere møtes med skepsis.

Det har gitt oss en annen frihet. Deltakelse i demokratiet har oftere kunnet hvile på hverdagslige ordninger, og ikke på konstant mobilisering. Nordmenn trenger sjeldnere kirkens, naboens eller familiens vedvarende innsats for å leve et trygt og verdig liv. Institusjonene har båret mer av vekten.

Nettopp derfor kan også det nordiske fortrinnet være mer utsatt enn vi liker å tro. De mytiske fortellingene trenger seg nå langt sterkere på, samtidig som institusjonene som lenge har skjermet oss har kommet under press.

Det er lett å undervurdere hvor mye kulturelt arbeid som ligger bak alt dette.

Vi trenger alle en retning, noe å tro og håpe på. De mytiske fortellingene lar oss lukke øynene våre for friksjon, de lover at uenighet kan ryddes bort, at det komplekse kan erstattes av noe som er klart og tydelig. De tilbyr noe som ligner på handlekraft. Det er her memes og politiske budskap møtes: begge fungerer best når verden kan reduseres til noe rent, tydelig og delbart, helst med en fiende eller en konflikt som alle kjenner igjen. Gode kompromisser blir aldri virale.

I Norge har vi lenge kunnet ta en bestemt type kulturell balanse for gitt. Velferdsstatens ordninger har gjort omsorg til rutine, og rettssikkerhet til en standard som gjelder de fleste. De ulike institusjonene har sikret demokratiets prosaiske språk: en verden av saksbehandling, prosedyrer, habilitetsvurderinger, turnuslister, kommunestyrer, tariffavtaler og klageinstanser. Det er lett å undervurdere hvor mye kulturelt arbeid som ligger bak alt dette.

Det er faktisk noe av liberaldemokratiets særtrekk, når det virker: at uenighet kan organiseres i former som lar mangfold leve uten å tvinges i én form. Det høres enkelt ut. Det er det ikke.

Egentlig er det med det vestlige demokratiet som med kjærligheten: Begge overlever først når vi er villige til å elske det langsomme og det forpliktende, det som gir oss motstand. Så får vi heller ivareta den mytiske kjærligheten sånn innimellom.