Når meningsfulle arbeidsoppgaver erstattes av skjemaer med spørsmål om du har vekkerklokke og klær til jobbintervju, skjer det noe med selvforståelsen og selvfølelsen.
Å stå ufrivillig utenfor arbeidslivet handler ikke bare om økonomi, men om identitet. Når meningsfulle arbeidsoppgaver erstattes av skjemaer med spørsmål om du har vekkerklokke og klær til jobbintervju, skjer det noe med selvforståelsen og selvfølelsen.
Jeg skjønte med en gang at vi snakket helt forskjellige språk.
Jeg har jobbet siden jeg var 15, er sykepleier og har en master i folkehelsevitenskap – dette er mine erfaringer med hvordan det kan oppleves å skamfullt be om hjelp til å komme tilbake i arbeid.
Farvel identitet, hei skjemavelde
«Gratulerer!» hørte jeg entusiastisk i andre enden av linjen.
«Gratulerer med hva?» spurte jeg.
«Med fullført rehabilitering», sa Annikken, min nye arbeidsmarkedstiltaksveileder. En person som aldri hadde møtt meg. En person ansatt i et tiltak som staten betaler flesk for.
«Jo takk,» svarte jeg. «Men jeg har en genetisk bindevevstilstand. Og genene har jeg nok livet ut.»
Jeg lo litt, for ikke å høres vanskelig ut. Det er viktig å være hyggelig når systemet evaluerer deg.
«Ja, ikke sant», svarte Annikken.
Jeg skjønte med en gang at vi snakket helt forskjellige språk.
Det viste seg at det som plaget meg ikke kunne ignoreres, enda så hardt jeg prøvde.
Jeg må spole tilbake.
Jeg var Wonder Woman i mange år. Helt rå. Den som fiksa alt. Alenemor til tre. Full jobb som sykepleier ved OUS. Tre timer pendling hver dag. Politisk engasjert. Hadde alltid kontroll.
Jeg hadde konstant smerter, men tenkte at smerte var noe man kunne overstyre med vilje.
Kroppen var uenig.
Den begynte gradvis å falle fra hverandre. Kirurgi ble utført. Jeg byttet jobb til et nærmere sykehus, med andre oppgaver, i troen på at det ville være nok.
Det var det ikke.
Jeg ble langtidssykemeldt. Det viste seg at det som plaget meg ikke kunne ignoreres, enda så hardt jeg prøvde. Jeg fikk påvist en litt trøblete genetisk bindevevstilstand og ble henvist til Sunnaas for rehabilitering. Jeg skulle prøve å ta livet av Wonder Woman, da det ikke var et bærekraftig liv for den kroppen jeg har fått utdelt.
Masteren ble bestått. Jobbjakten kunne begynne.
Plutselig gikk identiteten min fra:
«Har du jobbet med Marte? Hun er helt rå»
til:
«Hva faen gjør Marte nå?»
Jeg har jobbet siden jeg var 15. Arbeid er identitet. Arbeid er verdi.
Uten jobb ble jeg usikker på hvem jeg var.
I samråd med Sunnaas og NAV fikk jeg lov til å starte på en master samtidig som jeg var sykemeldt. Omskolering, for å øke sjansene for en mer administrativ jobb. Skrotten her hadde løpt fra seg i sykehuskorridorene, så klinikk måtte byttes ut med teori.
Sunnaas anbefalte at jeg tok masteren over fire år. Wonder Woman var ikke helt død, så jeg brukte to.
Når jeg møtte nye folk, kunne jeg si:
«Jeg tar en master.»
Ikke:
«Jeg er sykemeldt.»
I en identitetskrise er det gull verdt å ha en sosialt akseptabel forklaring. Master som sosial kamuflasje. Akademia som eksistensiell sminke.
Masteren ble bestått. Jobbjakten kunne begynne.
På et halvt år fant jeg fire relevante deltidsstillinger å søke på.
Veilederen min på NAV sa jeg kom til å fikse jobb på null komma niks. Så mye kompetanse. Så mye kunnskap. Så ettertrakta.
Takk for det. Men helt sånn ble det ikke.
Sunnaas hadde banket inn i hodet mitt at jeg måtte starte i redusert stilling. Skjebnens ironi: Jeg hadde tidligere kjempet politisk for retten til hele stillinger i offentlig sektor. Nå var jeg hun som trengte deltid.
På et halvt år fant jeg fire relevante deltidsstillinger å søke på.
Fire.
Så jeg søkte på fulltid også. Så langt er jeg oppe i litt over hundre søknader. Snittet på antall søkere per stilling ligger på rundt 180. Jeg tok igjen kontakt med NAV og spurte om de hadde avtaler med noen relevante arbeidsplasser, som kunne ha bruk for meg. NAV-veilederen min sa hun skulle henvise meg til det hun trodde var et utrolig bra arbeidsmarkedstiltak.
Dette er bakteppet når Annikken ringer for å gratulere.
Videre i denne samtalen forteller Annikken meg at om jeg klarer det, er det veldig viktig at jeg fyller ut kartleggingsskjemaene hun skal legge inn på itslearning, ellers vil vi ikke få så stort utbytte av vårt første fysiske møte. Flink pike som jeg er, sier jeg at dette er helt uproblematisk og jeg skal gjøre det så fort hun har lagt det inn.
Når kroppen svikter, svikter ikke bare funksjonsevnen. Hele selvforståelsen rakner.
Spørsmålene var blant annet:
Har du vansker med å lese og skrive i hverdagen?
Kan du bruke e-post, nettsøk og sosiale medier uten problemer?
Jeg har nylig tatt en mastergrad.
Jeg tok et ekstra fag innen digital fagformidling.
Jeg har jobbet som sykepleier i spesialisthelsetjenesten.
Jeg skriver denne teksten på en datamaskin.
Likevel sitter jeg der og krysser av i skjemaet som om jeg var en slags eksotisk analfabet fra en annen tidsalder.
Det er vanskelig å si hva jeg synes er mest provoserende: at systemet antar at alle arbeidsledige er digitale analfabeter, eller at staten betaler milliarder for å kartlegge om folk kan bruke e-post.
Jeg kjenner at jeg er i ferd med å bli en mer aggressiv utgave av meg selv der jeg sitter.
Når kroppen svikter, svikter ikke bare funksjonsevnen. Hele selvforståelsen rakner. Du går fra bidragsyter til prosjekt. Fra subjekt til objekt.
Jeg er ikke lenger Marte som fikser alt. Jeg er Marte som må følges opp.
Og velmenende mennesker gratulerer deg når du passer bedre inn i systemets bokser.
Det er noe absurd med å bli gratulert for å ha vært på rehabilitering.
Du lurer kanskje på hvordan det første møtet gikk? Annikken var syk, så en kollega av henne måtte ta det. Hun hadde skrevet ut informasjon fra itslearning som jeg allerede hadde lest. Og informerte meg om at jeg måtte gi beskjed i god tid om jeg ikke kunne møte til en avtale, ellers ville NAV bli informert. De samme reglene gjaldt visst ikke Annikken. Hun lurte på om jeg på sikt ønsket å jobbe fullt. Det ønsker jeg. Jeg ønsker meg også fred på jord, et bedre sett gener og en bil med lengre rekkevidde, for å nevne noe. Men det kan jeg sikkert ta med Annikken, når hun er tilbake. For tiltaket sier at vi skal bruke 4 uker på å bli bedre kjent.
Veien videre
Jeg er tilbake på venterommet utenfor arbeidsmarkedstiltaket.
Annikken er frisk igjen, og jeg prøver å være positiv til vårt første fysiske møte.
Døren videre inn er låst. Det er forståelig.
Jeg kjenner at jeg er i ferd med å bli en mer aggressiv utgave av meg selv der jeg sitter.
Jeg klarer ikke å komme på noe jeg mislikte.
Telefonen durer.
Melding fra Annikken:
Hei Marte, jeg blir desverre litt forsinket, mvh Annikken.
Jeg får lyst til å svare at det skrives dessverre.
I stedet sender jeg en tommel opp.
Omsider dukker Annikken opp, og vi setter oss på kontoret hennes.
Hun spør om oppstartsamtalen jeg hadde med kollegaen hennes uken før gikk fint.
Jeg svarer at det gjorde den, men at det i praksis bare var en repetisjon av det jeg allerede hadde lest meg opp på.
I dag skal vi bruke tiden på en mer grundig kartlegging, sier hun.
For å finne ut hvilken jobb som kan passe for meg.
Hun lurer på hva jeg ikke likte med de tidligere arbeidsplassene mine.
Har du vekkerklokke eller noe lignende så du kommer deg opp om morgenen?
Jeg sier at jeg likte dem alle godt, men at det av helsemessige årsaker dessverre ikke fungerer å jobbe klinisk som sykepleier lenger.
Så spør hun hva jeg ikke likte med sykepleierstudiet og masterstudiet mitt.
Jeg klarer ikke å komme på noe jeg mislikte.
Jeg spør om det er et godt nok svar.
Hun ser litt skuffet ut.
Jeg mistenker at hun gjerne skulle hatt mer å skrive i punktene i malen sin.
Spørsmålene fortsetter.
Har du klær du kan bruke på jobb?
Har du klær du kan bruke i et jobbintervju?
Jeg ler litt og sier at det hadde vært litt rart å sitte her hvis jeg ikke hadde det.
«Da krysser jeg av på at du har det», sier Annikken.
Har du vekkerklokke eller noe lignende så du kommer deg opp om morgenen?
Jeg svarte nettopp at jeg står opp klokken 06:30 hver dag og vekker tre tenåringer.
Diagnosen jeg fikk på Ullevål var ikke «tjukk i huet».
Går det fint med ernæring?
Har du et sunt kosthold?
Har du kontakt med noen tidligere kolleger?
Hva er du komfortabel med at jeg deler om deg med en eventuell arbeidsgiver?
Jeg får frysninger fra stortåa og opp til hårfestet ved tanken på at Annikken skal snakke om meg i det hele tatt.
Jeg sier at det kan vi bli enige om når hun eventuelt har funnet en jobb hun mener kan være relevant.
Jeg har stått i jobb siden jeg var 15 år.
Det er normalen for meg å jobbe.
Diagnosen jeg fikk på Ullevål var ikke «tjukk i huet».
Men det er sånn det føles å sitte her inne på kontoret til Annikken.
Hun spør om jeg synes det er vanskelig å sette opp en CV.
Jeg har søkt jobber via Jobbnorge og Webcruiter, og kjenner til ulike CV-maler ut fra hvordan jeg ønsker å spisse en CV med tanke på hvilken jobb jeg søker.
Du, så utrolig flink du er som setter koppen din i oppvaskmaskinen.
Annikken sier at hun fortsatt lærer noe selv av CV-kursene.
Derfor bør jeg få det med meg.
Hun melder meg på et kurs neste mandag.
9–11.
Vi skal også ha ny veiledning den dagen.
Men Annikken spiser helst lunsj klokken 11.
Så jeg må vente til hun er ferdig.
Rundt 11:30.
På vei ut setter jeg kaffekoppen i oppvaskmaskinen.
En klam hånd fra en fremmed veileder lander på skulderen min.
«Du, så utrolig flink du er som setter koppen din i oppvaskmaskinen.»
Og forresten. Om du vet om noen som vil ansette en sykepleier med mastergrad i folkehelsevitenskap, som både kan lese og skrive – så kan jeg starte på mandag.
Kommentarer