All tålmodighet tar slutt, også på de greske øyer

Før jul sluttet jeg i jobben hjemme i Norge for å bli feltkoordinator for Dråpen i havet på Lesvos. I seks måneder skulle jeg være en brikke i arbeidet med å gjøre jobben som hverken greske, europeiske eller norske myndigheter vil gjøre, nemlig å gjøre livet litt mer levelig for 20 000 mennesker i flyktningleiren Moria.

To måneder inn i oppholdet måtte jeg forlate øya i all hast.

Rollene var snudd. Vanligvis var det vi som var hjelpearbeidere, og de som tok i mot.

Det var ingen som trodde det kunne gå så langt. At unge greske menn ville skade gamle engelske damer. For litt over en uke siden ble bilen jeg kjørte angrepet av en mobb på Lesvos. En av mennene siktet på frontruta og slo stokken så hardt mot glasset at det knuste og bulket seg.

Glasset singlet over meg, og jeg kjørte så fort jeg kunne, mens de gamle damene i baksete strøk meg beroligende over armene. Motorsykler fulgte etter oss, og de slo og slo på bilen. Veien tilbake til byen var sperret av en ny mobb, og vi flyktet opp i små fjellveier. Vi stoppet i en landsby der ingen turte å hjelpe oss, i frykt for hva som ville skje hvis noen fikk vite om det. En bonde viste oss til slutt veien til flyktningleiren Moria gjennom olivenlundene.

På smale grusveier kom vi oss til leiren i mørket. Etter mange timer i frykt følte jeg meg trygg der. Vi sov i en konteiner som sto tom inne i leiren. Flyktningene kom med mat og vann til oss. Sa de ville passe på oss, og tilbød oss å sove i teltene deres. Rollene var snudd. Vanligvis var det vi som var hjelpearbeidere, og de som tok i mot.

Det var ikke bare i landsbyen de hadde fått nok.

I mange år har de lokale grekerne på ferieøya Lesvos måttet stå i frontlinjen, på en øy som har fungert som hele Europas flyktningmottak. I år etter år har både myndighetene i Athen og i resten av Europa lukket øynene for det som skjer på de greske øyene en halvtime i båt unna Tyrkias kyst. De lokale har bedt om hjelp, de har protestert og demonstrert.

De har vært tålmodige og gjestfrie, og mange av dem er det enda, velvillig innstilt både overfor flyktninger og frivillige hjelpearbeidere. På samme tid har frustrasjonen blant de lokale bygd seg opp over lang tid. Vi fikk merke det for alvor da Dråpen i havet måtte stenge aktivitetssenteretet vårt i starten av februar, i landsbyen Moria som har gitt navn til leiren Moria.

Da tenkte jeg at dette var en lokal og avgrenset frustrasjon blant de som bodde i landsbyen nærmest leiren, det var deres oliventrær som ble hugget ned, og deres geiter som ble stjålet. 

Det var ikke bare i landsbyen de hadde fått nok. Bristepunktet kom i starten av mars, og grunnen den var todelt. Den første som skjedde var myndighetenes reaksjon på de lokales protester mot lukkede mottakssenter. Myndighetene ville bygge lukkede strukturer for å ta imot nye flyktninger fra Tyrkia, på alle de berørte greske øyene.

Det var som om all frustrasjonen som hadde bygget seg opp eksploderte i vold den søndagen.

For de lokale hørtes det ut som om Lesvos for alltid ville være endestoppet for flyktningene som vil til Europa. Etter store protester fra øyboere og lokale politikere satte myndighetene planene på vent. Så plutselig snudde det, og myndighetene i Athen besluttet å sende 200 opprørspoliti til Lesvos og Chios for å sikre byggingen av de lukkede mottakene. De lokale reagerte forståelig nok negativt, og i to dager var det gatekamper mellom lokale og opprørspoliti. Det var tåregass, vold og steinkasting, før opprørspolitiet to dager senere like plutselig ble trukket ut.

Dette var en torsdag. Høyreekstreme hadde stått fremst i kampene mot politiet. Fra greske venner hørte vi at nå når politiet var nedkjempet, var de frivillige organisasjonene de neste på de høyreekstremes liste. Samme dag ble frontruta til en bil med frivillige knust, og de som satt inni slått med kjetting. 

Neste dag åpnet Erdogan portene til Europa, og bristepunktet var et faktum. De lokale hadde akkurat opplevd at sine egne myndighetene hadde sendt opprørspoliti mot dem. Nå satt de alene i båten mens Tyrkia aktet å ikke lenger hindre noen å ta seg over havet til Lesvos. Og plutselig angikk storpolitikken mitt eget liv.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, vi er alle tapere på Lesvos.

Erdogan hadde åpnet grensene og gjort de lokale desperate, det var ingen god følelse vi gikk inn i helgen med den fredagen. Lørdag var vinden sterk og bølgene høye, det var ikke mulig å ta seg over havet i en liten gummibåt. Søndag hadde vinden stilnet, og havet var flatt. Det tok ikke lang tid før vi hørte om de første båtene, og om grekere som hindret båter i å legge i land. Utover dagen laget sivile veisperringer for å hindre bussene med nyankomne å kjøre inn til flyktningleiren. 

Organisasjonene inne i leiren var sperret inne, og vi var flere som stilte opp med biler for å hjelpe dem ut. Vi kjørte lange omveier på smale grusveier for å komme inn til leiren på nordsiden og plukket dem opp. Vi tok samme vei tilbake, den hadde vært tom og stille da vi kjørte mot leiren. Plutselig havnet vi inn i en mobb av biler og mennesker, som oppdaget at vi var frivillige hjelpearbeidere.

Det var som om all frustrasjonen som hadde bygget seg opp eksploderte i vold den søndagen. Det var som om de uskrevne og skrevne reglene mellom oss mennesker ikke lenger gjaldt. Jeg skal ikke skade deg, du skal ikke skade meg. Vi var åtte biler, to kom seg unna. Resten av bilene fikk slått inn frontruter, vinduer og speil, i min bil satt fire damer mellom 60 og 79 år. Andre steder på øya ble frivillige dratt ut av bilene sine og slått.

Selv om jeg skjønner hvor frustrasjonen kommer fra, er det litt vanskeligere å ha sympati med dem som ville meg så vondt denne gangen.

De som taper mest på at alle de frivillige forsvinner er flyktningene. De sitter igjen med frykten og håpløsheten i tilværelsen. Håpløsheten over at asylintervjuet er estimert til juli 2023, og at de skal tilbringe flere år i Moria. Det er flyktningene som taper på at de frivillige legene og lærerne drar. Det er de som blir stående uten medisinsk tilsyn og skole, tilbud som de frivillige organisasjonene står for i leiren. 

Jeg sitter hjemme i Norge en uke senere og ser videoer av at det største aktivitetssenteret for flyktninger på Lesvos har blitt satt i brann. Der fikk flyktningene gratis rettshjelp, 1000 mennesker fikk ekstra mat hver dag, barn gikk på skole, og voksne fikk tilgang til aktiviteter som gjorde dagene litt mer meningsfulle.

Den mest effektive måten å ramme flyktningene på, er uten tvil å jage dem som vil dem godt av øya. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, vi er alle tapere på Lesvos. Selv om jeg skjønner hvor frustrasjonen kommer fra, er det litt vanskeligere å ha sympati med dem som ville meg så vondt denne gangen.