Arbeid til alle og sosialdemokratisk selvtillit

I skyggen av krisene har en grunnleggende samfunnskonflikt fått mindre oppmerksomhet enn fortjent: Er det et gode eller et problem at en større del av befolkningen nå er kommet i arbeid? Svaret er ikke like opplagt for alle.

Faglig og økonomisk kan «arbeid til alle» og «mangel på arbeidskraft» beskrive det samme. Likevel representerer uttrykkene ulike perspektiver, og oppfattes følgelig ulikt. Det første er et mål Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen alltid jobber for å nå. Det andre framstilles som et problem, og er en gjenganger i media for tiden.

 

Flere får et godt liv

Hvorfor har den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen valgt arbeid til alle som viktigste mål, og hva skjer i et samfunn som nærmer seg dette målet?

Det første som skjer, er at flertallet av innbyggerne – de som lever av inntekten fra eget arbeid – får økt frihet og flere valgmuligheter. De som er i jobb blir tryggere i den jobben de har, også i møte med arbeidsgiver. De som ønsker, kan også få nye jobber eller nye oppgaver.

Du finner ikke «mangel på arbeidskraft» som strofe i arbeidersanger, på parolene 1. mai eller Arbeiderpartiets valgplakater.

Det andre som skjer, er at personer som har stått utenfor arbeidslivet i en årrekke, plutselig får den etterlengtede inngangsbilletten til arbeid.

En av disse er Roger Halsnes. Roger (48) hadde stått utenfor arbeidslivet i hele 12 år. Han har nå gjennomført sin drøm om å ta fagbrev. Det har han gjort i godt samarbeid med blant andre NAV og Raufoss-industrien.

Til Gjøviks Blad beskriver han den menneskelige verdien av dette bedre med en setning, enn jeg kan gjøre med en hel kronikk:

«– Jeg har fått tilbake trua på meg sjøl, sier Roger, som slår fast at han ønsker å jobbe i industrien til han blir 67 år gammel.»

Støre-regjeringens storrengjøring i arbeidslivet er en av årsakene til at folk som Roger nå har fått et bedre liv. Flere av dem som har stått mest sårbart til i arbeidsmarkedet, eller blitt rammet av sosial dumping, får nå tilbud om fast ansettelse. Det gir økt trygghet og markant bedre økonomiske framtidsutsikter – kanskje for resten av livet.

 

Arbeidskraftreserven

Med denne forståelsen ser vi fort at vanlige folk er tjent med arbeid til alle. Du finner ikke «mangel på arbeidskraft» som strofe i arbeidersanger, på parolene 1. mai eller Arbeiderpartiets valgplakater. Der finner du Arbeid til alle og Hele folket i arbeid. Det er det grunner til.

Vi bør rett og slett snakke mindre om «mangel på arbeidskraft». Det er arbeidsgiversidens perspektiv og drar fokus bort fra det vi ønsker. I tillegg er det faglig og økonomisk upresist i dagens Norge. Underbygget av begrepet vi derimot bør bruke oftere: arbeidskraftreserven.

Det er en myte at denne reserven – disse menneskene – ikke finnes blant våre egne innbyggere.

Arbeidskraftreserven var et hovedpoeng for sentralbanksjef Ida Wolden Bache og arbeidsdirektør Hans Christian Holte, da de under Arendalsuka nå i august presenterte utsiktene for norsk økonomi og for arbeidsmarkedet.

Budskapet var at vi kan øke kapasiteten i norsk økonomi om vi får flere som kan jobbe, men som i dag står utenfor, inn i arbeidslivet. Det betyr at en større del av befolkningen kan inkluderes i arbeid samtidig som prisstigningen kan holdes på et jevnt og kontrollert nivå. Forsterket inkludering i arbeid vil nettopp bidra til at en større del av arbeidskraftreserven blir tilgjengelig for både offentlig og privat sektor.

 

Hva viser SSB-tallene?

Det er en myte at denne reserven – disse menneskene – ikke finnes blant våre egne innbyggere. Det gjør de, i stort antall. I enkelte kommuner står så mye som 40 prosent av befolkningen utenfor arbeidslivet.

For landet samlet viser SSB-tallene at et foreløpig toppunkt ble nådd i 2008 før finanskrisen: 71,5 prosent av folket i arbeidsfør alder var i da arbeid. Med like høy andel i 2019, hadde godt over 140.000 flere vært i jobb enn det som var tilfellet.

Det er tapte muligheter for den enkelte og samfunnet. Til gjengjeld er det gledelig at utviklingen, særlig siden i fjor høst, har gått i riktig retning.

Mulighetene er der

Norge har en av verdens sunneste befolkninger, og vi mangler ikke læreevne. Det er lite som hindrer oss i å gjøre viktige arbeidsoppgaver.

Derimot ligger det en hindring i at enkelte bransjer og næringer preges av uorganisert, ufaglært og til dels underbetalt arbeidskraft. Sosial dumping gjør at vi mister fagkompetansen i eget samfunn. Beredskapen og samfunnssikkerheten svekkes for både deg og meg.

Det som upresist kalles «mangel på arbeidskraft» kan dermed bli en selvoppfyllende profeti: Når for få i vårt samfunn blir inkludert, taper vi kunnskap fra bransjer vi er avhengig av. Ungdom skygger banen, viktige fagutdanninger taper popularitet. I neste runde får vi beretninger fra bedrifter som har utfordringer med å få tak i faglærte folk.

 

Praktisk utdanning og bedre arbeidsliv

Dermed oppstår et gap mellom det arbeids- og næringslivet etterspør, og det vi har faglærte folk til. Men også dette gapet er noe annet enn, og må ikke forveksles med, en generell mangel på arbeidskraft.

Den svake rekrutteringen til viktige deler av arbeidslivet vårt, har oppstått av flere grunner. To av de viktigste er:

• En skole- og utdanningspolitikk som har hatt for lite vekt på yrkesfag og praktiske ferdigheter.
• Sosial dumping. Svekkede lønns- og arbeidsvilkår i flere praktiske yrker, har gjort dem mindre attraktive.

Det er derfor Hurdalsplattformen er bygd opp for å ta tak i kombinasjonen av disse utfordringene. Støre-regjeringen har startet arbeidet med en mer praktisk skole allerede fra første klasse av. Og en rekke effektive grep mot sosial dumping har kommet på plass, de fleste allerede i løpet av regjeringens første måneder ved roret.

 

Arbeidsgiverne bør svette litt

I tillegg kommer den økonomiske politikken. En klok disponering av tilgjengelige fagarbeiderressurser, er nødvendig. Det er derfor riktig å redusere noe av det økonomiske presset knyttet til nye, store og stadig dyrere statlige bygg- og anleggsprosjekter. For skal vi lykkes med å nå de breie samfunnsmålene for teknologiutvikling, verdiskaping, eksport, omstilling og beredskap, trenger vi fagarbeidere til blant annet industri, varetransport, forsvar og matproduksjon.

Sosial dumping gjør at vi mister fagkompetansen i eget samfunn.

Like fullt, og ikke minst: En økonomisk politikk som balanserer riktig, der arbeidsgiverne fortsatt må svette litt for å få tak i nok folk, er avgjørende viktig. Vi trenger arbeidsgivere som er villige til å ta en sjanse, la folk få prøve seg, og eventuelt gi dem litt tid.

 

Arbeid er den beste medisin

Livskvaliteten bedres for de fleste av oss, når vi inkluderes i trygt arbeid. Friheten, selvrespekten, humøret og framtidstroen blir større. Så la oss huske dette, i disse turbulente tider:

Ja, mange sliter reelt med hverdagsutgifter. Langt flere lar seg irritere. Men for Roger og tusenvis av andre er det en god tid. Og for landet er det en viktig tid, når vi lykkes med å få så mange nye inn i arbeidslivet som nå. Som sosialdemokrater skal vi derfor ha selvtillit på vårt mål og mantra:

Arbeid til alle.