Arbeidskamper i et nytt arbeidsliv

Den norske modellen er avhengig av et jevnbyrdig maktforhold mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, men hva skjer med den norske modellen om maktbalansen mellom partene endres? En måte å belyse dette spørsmålet, er å undersøke en konkret arbeidskonflikt hvor denne maktkampen føres åpent – og det var nettopp tilfellet ved streiken i fiskefileteringsbedriften Norse Production høsten 2017.

Den norske modellen er avhengig av et jevnbyrdig maktforhold mellom arbeidstakere og arbeidsgivere

Norse Production var en relativt ny konstruksjon, etablert i desember 2012 som del av en omorganisering av fiskeforedlingsbedriften Sekkingstad AS. I Sekkingstad hadde de ansatte hatt tariffavtale, men mye av produksjonen ble utført av innleide, hovedsakelig polske arbeidere, som ble lønnet lavere. En slik forskjellsbehandling ble imidlertid ulovlig 1. januar 2013 med innføringen av EUs vikarbyrådirektiv. Inspirert av en plan fra det internasjonale konsulentselskapet PwC ble dette løst gjennom å gjøre Sekkingstad om til en ren salgs- og markedsføringsbedrift, mens selve fiskeforedlingen ble satt ut til et nyopprettet, polsk-registrert selskap. Forholdet mellom de to selskapene var regulert slik at Sekkingstad eide fabrikklokalene og utstyret, kjøpte fisk og solgte den ferdig bearbeidet under sitt merkenavn, mens Norse, det nå polske selskapet, utførte selve fileteringsarbeidet inne i fabrikken.

NNN (Norsk nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund) hadde hatt tariffavtale for de ansatte i Sekkingstad. Men omorganiseringen gjorde at de nå måtte nå starte på nytt i det nye selskapet. Etter flere år og ulike strategier for å reetablere tariffavtalen – inkludert å bruke saken som hovedargument for å få allmenngjort overenskomsten for fiskeindustribedrifter – fikk de endelig et flertall av arbeiderne som medlemmer i løpet av 2017. Ettersom Norse nektet å underskrive tariffavtale, gikk 75 av de om lag 120 ansatte ut i streik fra 8. september 2017.

En streik blir som kjent utløst ved en uenighet, som oftest ved etablering eller endring av en tariffavtale. Litt enkelt sagt kan vi si at resultatet som oftest vil gå i favør den parten som har mest makt. Men makt er, slik diskusjonene etter begge de to maktutredningene viste tydelig, ikke et enkelt ensartet begrep. Skal man forstå utfallet av en streik, og om en kan trekke noen generaliserende slutninger basert på den, bør man derfor gjøre en helhetlig analyse: hvordan samspiller ulike faktorer for å gi det maktgrunnlaget som bestemmer utfallet.

Litt enkelt sagt kan vi si at resultatet som oftest vil gå i favør den parten som har mest makt.

Innen tradisjonen for studier av revitalisering av fagbevegelsen, skiller man vanligvis mellom tre slike former for maktgrunnlag: Strukturell, institusjonell og organisatorisk makt.

Her vil det strukturelle maktgrunnlaget i vid forstand omhandle avhengigheten mellom bedriften og de ansatte, som i hovedsak kan relateres til tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft på arbeidsmarkedet.

Det institusjonelle maktgrunnlaget omhandler de lover, regler og avtalesystemer som setter rammene for fagorganisasjoners handlinger, og virker både begrensende og muliggjørende.

Det organisatoriske maktgrunnlaget vil være avhengig av omfanget av ulike ressurser og evnen til å ta dem i bruk. Etter mitt syn er det særlig det strukturelle maktgrunnlaget som er endret de senere årene, og det kan litt forenklet oppsummeres gjennom de tre tendensene prekarisering, reorganisering og internasjonalisering.

Midlertidighet og innleie brer om seg i alle sektorer, og tradisjonelt faste jobber får nye krav som gjør dem mindre trygge.

En generell prekarisering av arbeidsmarkedet handler ikke bare om at det, slik Guy Standing har blitt særlig kjent for å postulere, vokser fram en ny «underklasse» av usikre – prekære og farlige – nederst i arbeidsmarkedshierarkiet. Det handler også om at midlertidighet og innleie brer om seg i alle sektorer, og at også tradisjonelt faste jobber får nye krav som gjør dem mindre trygge enn tidligere.

Framveksten av en mer amerikansk-orientert ledelsestradisjon og nye organisasjonsformer bidrar til en reorganisering. Det norske arbeidslivet har med akkordsystemet, samarbeidsforsøkene og arbeidsmiljølovens rett til medbestemmelse, hatt en tradisjon for tillitsbasert ledelse. Dette fortrenges nå gradvis for mer direkte eller kontrollbasert ledelse, samtidig som vi ser at selskaper som for eksempel Norwegian organiserer seg bort fra ansvar gjennom å ha verdier og drift i et selskap – og ansatte i et annet.

Den tredje tendensen er internasjonalisering av arbeidsmarkedet, som selvsagt handler om mer internasjonalt eierskap og overnasjonal rettsliggjøring. For det norske arbeidsmarkedet sin del har det først og fremst betydning gjennom den store arbeidsinnvandringen fra særlig Sentral- og Øst-Europa.

Å vinne fram med krav gjennom streik handler ikke bare om å ha flest mulig ansatte som medlemmer.

Fagbevegelsen har åpenbart innflytelse på både det strukturelle og institusjonelle maktgrunnlaget, men det er ofte mer indirekte, og i et rom hvor også en rekke andre aktører utøver innflytelse. Imidlertid er det organisatoriske maktgrunnlaget mer direkte knyttet til fagbevegelsens egne handlinger. Dette er som nevnt avhengig av omfanget av ulike ressurser, og hvorvidt de ulike aktørene har evnen til å ta dem i bruk. Det betyr for eksempel at å vinne fram med krav gjennom streik ikke bare handler om å ha flest mulig ansatte som medlemmer, det handler også om å vite hvordan en skal bruke disse medlemmene gjennom streiken.

Under konflikten på Norse så vi at de streikende klarte å opprettholde og utvikle den interne solidariteten i gruppen, en hadde tilgang til penger, materiell og ansatte til å gjennomføre operasjoner, og en skrev leserinnlegg og delte ut løpesedler. Det er åpenbart at en vant kampen om fortellingen i offentligheten. En årsak var trolig at selve kravet – en kollektiv tariffavtale –  i en norsk kontekst framstår veldig lite kontroversielt, slik at selv arbeidsgiverforeningen Sjømat Norge gikk ut med støtte, men var også basert på den aktiviteten de streikende selv gjennomførte. Dessuten var styrken og omfanget av nettverk til andre organisasjoner såpass godt, at de lyktes med å få Industri Energi-bedriften Jackon – som leverte isoporkasser til Norse og Sekkingstad – til å sende ut varsel om solidaritetsstreik.

Det var svært mye ressurser tilgjengelig for de streikende.

Min vurdering er at det var svært mye ressurser tilgjengelig for de streikende, og at sentrale aktører i NNN-klubben på Norse Production, NNN lokalt og sentralt, og LO i Bergen hadde evner til å ta dem i bruk på en effektiv måte for å vinne konflikten. Dette er et uttrykk for at det organisatoriske maktgrunnlaget til arbeidstakersiden var meget sterkt, og onsdag 11. oktober 2017, etter nesten fem uker i streik, skrev Norse Production da også under på en tariffavtale med NNN.

Likevel tapte arbeidstakerne. For et halvt år senerer spilte arbeidsgiverne et kort fra det institusjonelle maktgrunnlaget som NNN ikke hadde noe svar på. De slo Norse Production konkurs, og selv om produksjonen fortsatte i det nystartede Sund Laksepakkeri, som bare dager etter konkursen overtok Norses kontrakt med Sekkingstad, så ble ikke tariffavtalen med over i det nye selskapet.

En kunne tenkt seg at konkursen ikke ville spille noen viktig rolle, at de ansatte bare ville ta med seg kollektivet og det organisatoriske maktgrunnlaget inn i det nye selskapet, og slik raskt etablere en ny tariffavtale der. Imidlertid ble ingen av de som var organisert ansatt i Sund Laksepakkeri. Dette førte til en rettssak med krav om erstatning for tapt lønn, ettersom diskriminering på grunn av medlemskap i arbeidstakerorganisasjon er forbudt i henhold til arbeidsmiljøloven (§ 13-1). Sund Laksepakkeri tapte saken i Bergen Tingrett 5. juli i fjor, de organiserte arbeiderne fikk fullt medhold og 18,1 millioner i erstatning. Denne dommen ble imidlertid anket i sin helhet til lagmannsretten, og er i skrivende stund ikke rettskraftig.

Muligheten for tariffavtale ser ut til å være fjernere enn noensinne

Uansett om dommen opprettholdes og bedriften dømmes til å betale disse erstatningene, så er det kollektivet som ble bygget opp over flere år, og det organisatoriske maktgrunnlaget de ansatte og fagforeningene utviklet før og under streiken, spredt for alle vinder. Muligheten for tariffavtale ser ut til å være fjernere enn noensinne. Det betyr at helt uavhengig av den juridiske statusen bedriftens manøver får, så har bedriften lykkes med å unngå tariffavtale. I praksis har arbeidstakerne tapt streiken.

Forklaringen ligger i samspillet mellom det strukturelle og institusjonelle maktgrunnlaget. Det institusjonelle maktgrunnlaget lå til grunn for at arbeidsgiversiden kunne iverksette konkursbegjæringen, og slik starte på nytt uten tariffavtale. Samtidig er det det strukturelle maktgrunnlaget som gjør at bedriften ikke er mer avhengig av sine ansatte, og i det hele tatt kan vurdere et slikt tiltak.

Det er ingen krise for norsk fagbevegelse å tape arbeidskamper.

Det er ingen krise for norsk fagbevegelse å tape arbeidskamper. Tvert imot, så er hele den maktbalansen som den norske modellen hviler på, avhengig av at begge parter både vinner og taper noen kamper. Men det er bekymringsverdig –  og nytt – at en forening som tilsynelatende har gjort alt rett, og bygget et meget sterkt organisatorisk maktgrunnlag likevel ender opp i en situasjon uten tariffavtale. Det tyder på at samspillet mellom det strukturelle og institusjonelle maktgrunnlaget, i alle fall innenfor bransjer med lignende rammebetingelser som fiskeforedling, er såpass forskjøvet at en arbeidsgiver som bare er målrettet nok, faktisk ser ut til å ha virkemidlene til å kvitte seg meg tariffavtaler og fagorganisering.

På Sekkingstad har dette nå hendt to ganger, og mens rettsaken går sin gang, fortsetter produksjonen på Skaganeset. Uten tariffavtale. Det bør være et stort tankekors for alle som er opptatt av et organisert arbeidsliv og den norske modellens framtid.