Atomvåpen i oktober

Jeg leste nylig i VG at Norge ikke har så mye å frykte av stråling om Putin bruker taktiske atomvåpen i Ukraina. VG siterer direktør Per Strand i Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA):

“Det er viktig å påpeke at det snakkes om såkalte taktiske atomvåpen, med betydelig mindre sprengkraft enn de såkalte strategiske atomvåpnene”.

Da kan det være greit å vite at selv om flere av disse «taktiske atomvåpnene» er betydelig mindre enn de «strategiske atomvåpnene», så har de en sprengkraft som kan være opptil flere ganger større enn hver av de to bombene som falt over Hiroshima og Nagasaki og umiddelbart drepte 70 tusen mennesker i Hiroshima og 40 tusen i Nagasaki, før flere titusener døde i stråleskader i månedene som fulgte.

Hadde han sagt ja, ville USA blitt angrepet med atomvåpen og svaret ville kommet resolutt og massivt tilbake mot Sovjetunionen.

I 2005 møtte jeg Hibakusha, overlevende etter atombombene i august 1945. Det var et sterkt møte med rystende og hjerteskjærende øyenvitneskildringer. De jobber for at verden aldri mer igjen skal oppleve at det blir brukt atombomber. Men nå i oktober 2022, snakker vi åpent om faren igjen.

I disse dager for 60 år siden, i oktober 1962, var verden på randen av atomkrig som følge av Cuba-krisen. En kraftig eskalering etter at Sovjetunionen hadde plassert utskytingsramper for missiler som kunne bære atomvåpen på Cuba, førte til nervepirrende politisk spill mellom USA og Sovjetunionen. I ettertid vet vi at spesielt Robert Kennedys diplomatiske innsats via etablerte bak-kanaler til Khrustsjov spilte en avgjørende rolle. Frigjorte opptak fra diskusjonene mellom President John F. Kennedy og hans medhjelpere i Det Hvite Hus, gir også et godt bilde av dramaet.

Men ikke før det var gått nesten 40 år, fikk vi vite hvor svimlende nær vi var en fullblåst atomkrig. Sjøoffiseren Vasili Arkhipov reddet verden fra katastrofen. Han burde faktisk fått fredsprisen, om man bare hadde visst.

I Ukraina eskalerer nå Putin mot atomvåpen. Flere har advart mot å ta ham alt for mye på alvor og dermed normalisere trusler eller bruk av atomvåpen i konflikt. USA og Putins Russland gjentok for noen år siden erklæringen om at en krig med atomvåpen ikke kan vinnes, men likevel truer nå Putin åpenlyst med atomvåpen. Jeg tror dessverre vi skal ta ham på alvor.

Ukrainas framgang på slagmarken og gjenerobring av flere byer og landområder i øst, sammen med at russerne har store problemer og potensiell mangel på ammunisjon og avanserte våpensystemer, har endret sitsen i krigen betydelig. Putin risikerer å bli jaget tilbake til Krim, og selv der vil styrkene være utsatt om Ukraina greier å bryte forsyningslinjene.

Vilkårlige hevnangrep med missiler og droner mot ulike Ukrainske byer etter at broen til Krim ble sabotert i forrige uke, vitner om trøbbel for Putin. Angrepene har ingen strategisk betydning på bakken, annet en død og lemlestelse av tilfeldige sivile, men gir sikkert applaus hos de verste og mest hevngjerrige haukene på hjemmebane i Russland.

Vi skylder Vasili Arkhipov mye.

Så presset opp mot veggen, henter nok Putin alle tjuvtriks og maktmidler opp av verktøykassa. Putin vet han ikke har nubbesjangs mot NATOs militære kapasitet. Da står han igjen med de kapasitetene som hindrer USA og NATO å intervenere direkte i krigen; atomvåpnene, samt asymmetriske angrep mot sivil infrastruktur i Europa for å forstyrre, skape kaos eller legge press på Ukrainas støttespillere. For Norges og Europas del kan det fort øke trusselen betydelig for hybride angrep som sabotasje mot undersjøiske kabler og rørledninger, og cyberangrep mot grunnleggende infrastruktur knyttet til energiforsyning, helse og økonomi.

Hvis vi greier å slå tilbake og/eller stå imot en slik eskalering, nærmer det seg ubønnhørlig atomvåpen. Trusselen kommer til å rettes mot Ukraina med taktiske atomvåpen, men bakom lurer også full atomkrig med NATO i flere scenarier.

Før Khrusjtsjov bøyde av, eskalerte Cuba-krisen til bristepunktet. President Kennedy ga ordre om høyeste beredskap, planla invasjon og innførte blokade rundt Cuba. Sovjetiske ubåter var sendt til området og krigsskip var på vei. Avskrekkingen fra begge sider brakte ikke bare verden til randen av atomkrig, men ga også grunnlaget for å forhandle fram en løsning i tolvte time. Med skyhøy og uforsvarlig risiko.

Det siste tiåret har Russland brukte store ressurser på å utvikle «Poseidon», eller dommedagsvåpenet som mange kaller det.

Amerikanske ubåtjegere lokaliserte de sovjetisk ubåtene og slapp undervannsbomber for å signalisere at de måtte komme opp. Uten kontakt med hjemlandet var ubåtkapteinen og offiserene usikker på status og om amerikanerne bombet dem for å senke dem, eller for å få dem til overflaten. De visste heller ikke om det var brutt ut krig.

Med lite batteri, høy temperatur (varmt i Saragasso-havet) og manglende oversikt – bestemte kapteinen å lade med atomvåpen. For å endelig beslutte utskyting, var det krav om at tre offiserer måtte godkjenne. To sa ja, men Vasili Arkhipov, nestkommanderende på ubåt B-59, men samtidig sjef for flåten som var sendt over – sa nei. Han mente det meste tydet på at amerikanerne ville skremme dem opp til overflaten, og at prisen var for høy med atomvåpen.

Hadde han sagt ja, ville USA blitt angrepet med atomvåpen og svaret ville kommet resolutt og massivt tilbake mot Sovjetunionen. «Atomageddon» ville vært et faktum. Vi skylder Vasili Arkhipov mye.

Det siste tiåret har Russland brukte store ressurser på å utvikle «Poseidon», eller dommedagsvåpenet som mange kaller det. Det er en atomdrevet torpedo som kan gå over lange avstander, dypt ned i havet med hastighet på 80 knop. Nærmest umulig å oppdage eller forsvare seg mot. Torpedoen har en enorm slagkraft med atomvåpen og er konstruert for å sprenges utenfor kysten av store byer (les: New York/London), slik at den både rammer direkte, men også skaper en enorm tsunami etterfulgt av kraftig radioaktiv stråling. To nye, store ubåter bærer torpedoen. Den ene heter «Belgorod», og viste seg nylig seilende i nøytralt farvann i Barentshavet. Neppe tilfeldig.

Med fiasko på den konvensjonelle slagmarken, uten evne til å akseptere nederlag, virker det som om Putin eskalerer mot atomvåpen for å tvinge fram løsninger han kan leve med i Ukraina.

For Ukraina – og vesten – må det være utenkelig å belønne Putin for hans meningsløse og folkerettsstridige overfall på Ukraina, samt alle krigsforbrytelsene han har gjort seg skyldig i – ved å akseptere at han kapper nytt land øst i Ukraina. Spesielt når Ukraina er i ferd med å lempe ham ut fra disse posisjonene. Den generelle mobiliseringen av soldater hjemme i Russland, svekker også oppslutningen om krigen både i befolkningen (slik USA opplevde med Vietnam), men sannsynligvis også regionene i Russland. Dessuten må de nye soldatene til fronten med gammelt utstyr, dårlig trent og med lav motivasjon.

Oppsummert så ser det dessverre ut til at krigen i Ukraina kan eskalere mot en reell trussel om mulig bruk av atomvåpen.

De som derfor mener det bare er et fullstendig nederlag for Putin som er svaret, har gode poenger. Slik Hitler ble nedkjempet og Tyskland måtte stå til rette for krigføringen og lidelsene de hadde påført Europa og jødene. Russland bør ikke sitte igjen med gevinst, Putin bør stilles til ansvar for sine gjerninger og Russland må betale for de lidelsene de har påført Ukraina. Et nytt regime må på plass som ikke lenger er en trussel mot sine naboer og verdensfreden, slik lærdommen etter andre verdenskrig var.

Men Hitler hadde ikke atomvåpen. Og det russiske lederskapet henger sammen, om de ikke faller ut av vinduene. Flere av offiserene og det politiske maktapparatet lever i narrativet om USA som den store stygge ulven som vil underminere Russland som stat og identitet. Og at en ny verdensorden i samarbeid med framvoksende økonomien i Asia (Kina!) må utvikles.

Selv om over 140 land i FN fordømmer krigføringen og anneksjonen av Luhansk og Donetsk, utgjør de landene som stemte imot, de som var aktivt avholdende og de som ikke stemte – nesten halvparten av verdens befolkning, så russerne finner også støtte og energi til sine villfarelser.

I en podcast med Financial Times’ utenriksredaktør Gideon Rachman forleden, fortalte den innsiktsfulle russiske eksperten Alexander Gabuev om hvor forberedt det russiske maktapparatet har vært på «The Day After», altså etter en atomkrig. En atomkrig framstår derfor ikke direkte som en suicidal handling for mange av dem. De har sine bunkerser de i ettertid kan kravle fram i fra om det utenkelige skulle skje. Det påvirker også sabelraslingen.

Vi får krysse fingrene for at «Poseidon» fortsatt ikke er klar for bruk og at «Belgorod» kun var på fisketur.

I 2018 ble det laget en dokumentar om Putin hvor han sa at en verden uten Russland er lite verdt. Dessverre virker det som om hans galskap er rasjonell i en slik kontekst. Det er derfor all grunn til å tro at utplasseringen av utskytingsramper for taktiske atomvåpen i Belarus, mobiliseringen av atomvåpnene og raslingen med ubåten «Belgorod», som ikke usannsynlig er armert med «Poseidon», er utrykk for en reell eskalering.

Gabuev forteller i podcasten at når en slik situasjon evt settes på spissen, så er det et tidsvindu på noen dager hvor President Biden, Ukraina og NATO må finne løsninger sammen med Russland.

Vi vet lite om hvilket diplomati som utspiller seg mellom USA og Russland i disse dager. Om Biden har en «Robert Kennedy» som har direktekontakt og kan formidle hvilke avskrekkende konsekvenser USA har planlagt til Putin, på en måte som de tar på alvor.

Jeg ber en stille bønn om at USA jobber intenst både med parter de kan snakke åpent med i det russiske militære og maktapparatet, med mektige naboland til konflikten som India, og at det er gode diplomatiske forbindelser inn i Kina, tross elendig stemning på overflaten.

Det sies at både Kazakhstan, Kina, og India har gitt uttrykkelig og direkte beskjed til Putin om at krigen er uønsket. Indias statsminister Modi har sågar sagt det åpent, selv om de stemte avholdende til fordømmelsen av Russlands krig i FN.

Vi trenger realpolitikk for å unngå krig, eller vinne den når den er i gang. Men vi trenger også idealpolitikk for å skape fred. Diplomatiet må virke sammen med fortsatt støtte til Ukrainas forsvarskamp når vi har kommet så langt som nå. Kina har nok med seg selv under partikongressen i disse dager, og det er usikkert hvilke utslag Xi Jinpings forlengelse som generalsekretær og president vil få for hans agering på den internasjonale scenen, men Kina kommer neppe til å bidra på noen som helst måte som gjør at de mister Russland som alliert i sitt verdensbilde.

Så får vi alle be til det vi tror på om at det finnes flere som Vasili Arkhipov stasjonert på russiske ubåter.

Oppsummert så ser det dessverre ut til at krigen i Ukraina kan eskalere mot en reell trussel om mulig bruk av atomvåpen. Diplomatiet må derfor virke parallelt med krigføringen for å unngå at situasjonen blir så spent at den kommer ut av kontroll og det utenkelige skjer. I denne eskaleringen øker sannsynligvis trusselen og spenningen mot Norge og våre nærområder. Enten det er asymmetriske angrep på sjøkabler (internett), cyberangrep mot kritisk infrastruktur eller direkte trusler/anslag mot gassforsyningene. Det siste mer og mer et anliggende ikke bare for Norge, men for hele Europa og NATO å forsvare.

Vi får krysse fingrene for at «Poseidon» fortsatt ikke er klar for bruk og at «Belgorod» kun var på fisketur, men oppmerksomheten i nordområdene kan fort bli ubehagelig om Putin føler behov for å demonstrere for Biden at han kan respondere effektivt om USA/NATO blander seg direkte inn i Ukraina, mens han selv fikler med atomknappen.

Så får vi alle be til det vi tror på om at det finnes flere som Vasili Arkhipov stasjonert på russiske ubåter eller i andre bærere av kjernefysiske våpen, på begge sider, om den økte spenningen skaper utilsiktede situasjoner.

Det blir mer og mer krevende å ivareta dualiteten i Norges ambisjoner om «high north, low tension», men selv om diplomatiet må jobbe i det stille og under overflaten, er det også viktig at det finnes stemmer i offentligheten som roper på aktive initiativ om fred og veier bort fra eskaleringen opp mot atomvåpen – uten at det undergraver både den militære støtten til Ukrainas tapre forsvarskamp og en samlet vestlig allianse som fordømmer og sanksjonerer Russland.