Autistiske barns totalkommunikasjon må tas på alvor

I et debattinnlegg i Agenda Magasin 4. juni svarer professor Eikeseth på min kritikk av EIBI. Her skriver han at vi må være forsiktige med å lytte til fagfolk som karikerer debatten og argumenterer ut fra ideologi. Personlig har jeg lang erfaring med autister både med og uten kognitive vansker, så dette er et argument som er lett å imøtegå.

Det er heller ikke riktig når Eikeseth framstiller det som om EIBI er den eneste metoden vi har å tilby autistiske barn.

Samtidig er det positivt at professor Eikeseth innrømmer at EIBI bygger på omdiskuterte studier med metodiske svakheter. Men når han vet dette, er det grunn til å stille spørsmål ved hvorfor effektstudier likevel brukes som hovedargument når han forsvarer programmet.

Det er til ettertanke at det samme gjelder det atferdsterapeutiske programmet Back2School som det lenge ble hevdet hadde god effekt i Danmark, men som også viste seg ikke å være sant. I lys av at fire av ti som utvikler skolevegring har en nevrodiagnose, bør dette være av interesse.

Det er heller ikke riktig når Eikeseth framstiller det som om EIBI er den eneste metoden vi har å tilby autistiske barn. Det er nemlig utallige alternativer, og et titalls måter å hjelpe og styrke autistiske barn på, både de med kognitive vansker og de med sterke kognitive evner.

Språk og kommunikasjon utvikles i et naturlig samspill med omgivelsene.

Et godt samspill med barnet det gjelder, er grunnleggende. Deretter tar man utgangspunkt i de interessene barnet har og er motivert for. Med utgangspunkt i hva som fremmer mestring og motivasjon, legger man til rette for et godt samspill og gode mestringsopplevelser.

Det finnes ikke vanskelige barn, kun barn som har det vanskelig. Det atferdsanalytikere omtaler som uønsket atferd, er barnets måte å kommunisere på. De voksne må være nysgjerrige på hva barnet forsøker å formidle, og legge til rette for at barnet opplever at det blir tatt på alvor.

Gode mestringsopplevelser der det er tilrettelagt for stor grad av forutsigbarhet og faste rammer, bidrar til å redusere frustrasjon og angst, og derfor også såkalte «melt down» episoder som kan være en belastning for barnet og de rundt.

Jeg er glad for at Eikeseth er enig i at det er behov for en åpen samfunnsdebatt om hvordan vi møter barn med autisme og andre nevrodiagnoser.

Språk og kommunikasjon utvikles i et naturlig samspill med omgivelsene. Gestalt språkutvikling òg ekkolalia er vanlig for autister. Noen foretrekker å snakke engelsk, og dette er da noe man bygger videre på.

Jeg er glad for at Eikeseth er enig i at det er behov for en åpen samfunnsdebatt om hvordan vi møter barn med autisme og andre nevrodiagnoser, og at det er viktig å lytte spesielt til de som selv har en nevrodiagnose.

Imidlertid – når han skriver at problemet er at de barna som kan ha nytte av EIBI, ofte ikke har de kognitive eller språklige ferdighetene som skal til for å tale for seg selv, er jeg uenig.

EIBI er et atferdsanalytisk program, med konkrete målsetninger, og helt avhengig av positive og negative forsterkere. Autistiske barn blir påført maskeringskrav i alle atferdsanalytiske program, istedenfor å få kjennskap til egne behov og væremåte. Med EIBI styres barnet i en ønsket retning, noe som for utenforstående kan minne mer om dressur enn hjelp til selvhjelp.

Selv barn med store kognitive og verbale utfordringer har et kroppsspråk, og det er som regel ikke vanskelig å tolke av deres mimikk, gester, stemmebruk, lyder eller gråt om de trives i situasjonen eller ikke.

Det at noe er lettvint er ikke ensbetydende med at det er bedre.

Mange barn presses inn i situasjoner som de ikke opplever som lystbetont, og selv om de har vist motstand ved hjelp av lyder, gråt, gester, mimikk og kroppsspråk, har de blitt presset inn i et behandlingsopplegg som de vegrer seg for.

I slike situasjoner fratar man barnets dets verdighet og mulighet for selvbestemmelse, noe som er uakseptabelt.

Når Eikeseth påpeker at dersom man ikke tilbyr barna EIBI, vokser de opp uten språk, uten verktøy for å mestre egen atferd, og med redusert mulighet til selvstendighet, er dette ikke sant.

Et program krever riktignok mindre ressurser og kunnskap enn skreddersydde løsninger, men det at noe er lettvint er ikke ensbetydende med at det er bedre.

Snarere tvert imot.

Det kan ta tid å bygge gode relasjoner til barnet, og det kan ta tid å finne fram til hva som styrker dette barnets indre motivasjon for samspill og læring. Siden ingen barn er like, kan en ikke benytte standardiserte program i møte med dem.

Atferdsterapeuter ser seg altfor blind på enkle programmer.

Utgangspunktet er å redusere faktorer som hemmer trivsel og læring, og vektlegge faktorer, som fremmer opplevelse av selvbestemmelse, nysgjerrighet og utforskertrang. Bevissthet om totalkommunikasjon, verbalt språk, og tro på egne evner og ressurser utvikles i et samspill med barna i et lystbetont og trygt læringsmiljø.

Atferdsterapeuter ser seg altfor blind på enkle programmer. Av hensyn til barna det gjelder, anbefaler jeg at de løfter blikket, og blir mer åpne for andre perspektiver.

(Les flere bidrag i debatten under)